Han var en god venn i mange år. Vi delte skolepolitikken, vi to, sammen med Sigurd Tønsberg og Hans Svelland. Så ble vi mer på hils og smil og altfor mye bare i forbifarten. Vi levde jo i politikkens verden begge to på ulikt vis. Men i forskjellige rom og fora.
Livet tok tak i oss som privatmennesker. Uansett avstand i tid og rom og anledning kjente vi umiddelbart på en nærhet når vi møttes fordi vi delte samme livssyn, samme verdisyn og samme sans for underfundig humor og munter replikk. Og uten ord delte vi livets alvor som vi begge hadde fått merke og som vi kjente til hos hverandre.
Sist vi møttes var på et Oslo Høyremøte hvor nominasjonsprosessen for stortingsvalget 2013 hadde et oppsamlingsheat innledningsvis. Astrid Nøklebye Heiberg, Inge og jeg benket oss bakerst – vi utgjorde en til de grader variant av eldreomsorg og seniorsak. Tilsynelatende. Foran oss satt de fremadstormende skarer av ambisiøse, ivrige, velskolerte yngre høyrefolk. Inge var også blitt liste-nevnt. Bortsett fra Astrid som strålte seg opp og frem, velfortjent og tappert, tok Inge og jeg det hele med større,reflektert ro. Jeg var selv overbevist at jeg var gått ut av politiker-tiden. Inge foreslo seg selv med god tyngde – noe salen hadde respekt for, men akk, ikke særlig mer. Han ville fullføre Grunnlovs-arbeidet sitt og fortsette sitt vikige helse-engasjement. Inge burde ha blitt valgt inn på Storinget nok engang. Han kunne dessuten «faget», knepene, kodene. Han var jo en klippe i landets riksforsamling.
Jeg hørte ham sist på radio da Kulturnytt ville følge opp en interessant artikkel i DN om retorikk og veltalenhet i politisk debatt både i England og her hjemme. Jeg lyttet som alltid, og typisk nok ble hans gode formuleringer lettere bortblåst – han var ikke snerten og rask nok. Resonnementer krever, som vi vet, et lengre tidspenn på flere minutter!
Så døde han i skisporet på fjellet Palmesøndag. Hans familie var sammen da det hendte. For dem, for hans bror, for alle som stod han nærmere enn meg, må det gjøre veldig vondt. Og sjokket har i tillegg sin egen smerte.
Hvordan vi skal dø, er det opp til Vårherre å avgjøre. Inge’s død en Palmesøndag i strålende norsk skiglede og norsk natur gir en forførende trøst i nettopp den høye himmel og blanke sol vi tilsynelatende lever under. Vi bør juble og takke for livets mange gaver.
Men samtidig bringer den tragiske og endelige beskjed et alvor inn i dagene våre nå vi markerer Den Stille Uke og så kirkens store høytid – Påsken. Skal vi ta inn over oss høytidens egentlige budskap og ikke bare skygge unna med velferd og kos og nytelse i fullt monn, ja så gir Inge’s død oss en mektig påminnelse.
I hvert fall kjente jeg det slik. Min gode venn skal ha TAKK.