Ut på dato.

Nå må eldre mennesker slutte å mene noe om humor. Det har de nemlig ikke greie på. !  Wenche Foss tillot seg å karakterisere samfunns-satirisk og politisk korrekt underholdning på NRK som henne likegyldig og  slem, umorsom og kald. Det skulle hun ikke ha gjort. Hun ble beskrevet som utgått og forbi. Og enda værre  – personlig, som kunstner, totalt blottet for morskap og humor.

Den unge mann  som  tillot seg i Aftenposten ikke bare fornærme en stor skuespillerinne , men sveipet innom alle oss ganske så voksne, mente at humor til enhver tid er de unges eiendom. Definisjonen av hva som er morsomt, skal  de om. Humor er trendy og tidsriktig, her og nå.  Hvis vi ikke ler av dagens satirikere eller komedianter, hvis vi reagerer med sårhet og fornærmelse, kanskje med forbitrelse og skrekk – så har vi et problem. Vi er gamle. Og enda viktigere – vi bør holde munn!

Forskjell på ungdom idag og ungdom tidligere kan være så mangt. Selv har jeg kommet til at den viktigste forskjell er at vi som unge hadde en missstanke om at voksne mennesker visste noe om livet foran oss og at vi derfor interesserte oss for deres kunnskap og synspunkter. Om ikke av respekt, så lyttet vi av nyskjerrighet og vitebegjær.

Idag sitter bestefar på barnebarnets fang. Barnebarnet vet mest og best. Om alt og det meste. de kan dessuten laste det ned på IPad.

Bestefar elsket Chaplin. Han lo seg skakk av Victor Borge. Vi som var unge, ble med på kino og tok til oss Chaplins såre og  geniale komikk. Vi gikk i konsertsalen og fallt fullstendig for den musikalske klovn fra Danmark. Vi var i en voksen verden og likte oss der. Vi ble oppdradd av det.

Dagens unge lever sitt liv. Og vi vårt. Vi må så inderlig vel tåle deres. Men vi må be om unnskyldning for vårt. Lydnivå og larm og leven må vi bare finne oss i. Utagerende livsmønster på Tv blir ikke bare populær-underholdning for de unge selv, men sandelig forsvart og stolt applaudert av foreldre!

Egentlig burde vi i Den Tredje Alder oftere og sterke og sintere si ifra. Ikke som surmulende og lang-gretne eldre , men der og da med snert og glimt i øye. Rettferdig harme er både sundt og akseptert. Vi eldre finner oss i alt for meget. Derfor synker respekten og forstanden ned til samme nivå som stemmen. Vi blir krympete og lavmælte.

Men et tema bør vi aldri, aldri, aldri  mene noe om. RUSSEN!  Er det noe vi blir sure av, gamle av, syke av, stygge i ansiktet av så er det å bry oss om RUSSEN. Hvert år i vakre mai kommer fenomenet mot oss. Innledningsvis provoseres vi. Men vi har lovet oss selv på ære og samvittighet å vende oss bort, se ned, tenke på noe annet, la det stå til og gå over. Våren er så vakker!  RUSSEN GÅR OVER.

VEL OVERSTÅTT.

Selv de minste iblandt oss – barnebarna – synes det var godt å komme tilbake til skole og barnehage. Påskeferien hadde tatt på. Nok var nok. Vi voksne kjente oss sterkere og mer uthvilte og ville også ta fatt på plikter og hverdags-arbeid. 

Avisene lå klar på trammen. Nyhetene på radio kom som vanlig fra kl. 6.30. Som samfunnsborgere ville vi nå finne oss på plass og tilrette i fellesskapet igjen etter alle fridagene som privatpersoner i feriemodus enten her eller der – bare ikke hjemme.

Nå er det en myte at alle reiser på påskeferie. Men selv de hjemmeværende må på død og liv finne på noe.  Avisene melder i god tid om allepåskealternative opplevelser for folk som ikke skal reise avsted. Båtpuss og hagestell, trim og sport.

Å tilbringe en påske i stillhet, i ro, i meditasjon, med en bok eller  å  følge påskens religiøse drama med kirkegang – det er ute av tiden – av vår tid. Opptil flere dager hvor alt står stille, hvor man kan kjede seg, ha uendelig med hvile-tid for kropp og sjel, hvor alle er private og for seg selv  – det er farlig, det og kan stille for store krav til harmoni og forankring for den enkelte. Derfor tutes vil fulle av struttende reportasjer og anbefalinger om aktivitet og tut og kjør!

Selv vokste vi opp i en familie uten hytte verken her eller der. Da vi endelig hadde råd til bruktbil, kunne vi dra på dagstur til besteforeldrene. En påske tok vi tog til Rena i Østerdalen til tante og onkel.

De fleste Skjærtorsdager stod vi ved hagegjerdet for å se nordmenn ta sin kjøretur til Sverige for å handle. Ellers var det dag på dag uten at noe skjedde bortsett fra å gå tur i  skogen og  til kirke 1.Påskedag. Alt stod stille hos oss. Radio,musikk og bok og hagestell, middager i all enkelhet og i tradisjon  med påsken. Foreldrene som alltid jobbet, trengte  påsken til å være i  hjemmet for å puste ut, stelle og ordne. Vi barn måtte derfor holde oss i strøket og dele kjedsomheten med hverandre og våre venner i naboskapet.

Det var dengang og ikke nå. Ingen kjeder seg lengre. Bortsett fra eldre mennesker visstnok som blir ensomme og forlatt – i følge sosialreportasjen i media. Denne sykeliggjøringen av gamle mennesker er forstemmende og dessuten vinklet helt feil. For aldri har mennesker i Den Tredje Alder fartet omkring så meget som nå. Syden-turer og  hotellopphold, kulturtilbud og friluftsliv er lagt opp for tusener av riktig så voksne mennesker. De drar på tur som aldri før og fyller konsertsaler og foredragsrom. Påsken faller dessuten på en årstid hvor lyset og solen, våren og naturen gir en aldrende sjel og kropp både mot og styrke. De aller fleste eldre er raske og rørlige og tar for seg av livet med begge hender.

Til stor forundring startet likefullt 3.dag etter påske hvor det altså var hverdag igjen,   med fortsatt stille gater, minimal ettermiddagsstrafikk, nok av parkeringsplasser. Vi som trodde at arbeidslivet var i full sving? Morgenavisene var slunkne, de også. Og radionyhetene kom i ønskereprise hele formiddagen. På kjøpesentret var hyllene som utblåst – ingen hadde sørget for påfyll den morgenen heller.

Apropos etter-påske-nyheter;  vi våknet til forskningsnytt hvor det fremgikk at kvinner var mer bekymrede enn menn!!!   De pådro seg helseproblemer både i hjerte og sinn og kropp og hadde derfor høyere sykemeldingsprosent enn menn. Tenk seg til !!!

Som selvoppnevnt president i Bekymrede Mødres Forening  er jeg  alltid bekymret for barna mine, uansett,   om de er rike eller fattige, gifte eller ikke gifte, travle eller ikke-travle, barnløse eller barne-rike. Alle vi kvinner vet innerst inne at slik er det og var det og slik vil det være i all fremtid. Morsrollen og kvinnerollen er fra urtiden å beskytte og hegne og verne.  Men nå endelig hadde noen forskere studert og gjort sine funn!!!!  Vi prøve å dypdykke i NTB’s omtale for  oppsiktsvekkende argumentasjon og påviseligheter. Men det var karrig stoff som samtlige morgenjournalister bare hadde klippet sammen og forsynt og fyllt alle kanaler med.

Da var det like greit med fotball-nytt fra ny runde i ligaen. Godt at det er noe viktig som skjer!

BESLUTNINGS-VEGRING.

Første gang beslutningsvegring  rammet meg for alvor var da jeg stod foran tannpasta-hyllene på kjøpe-sentret. Jeg ble truffet av en eksistensiell krise. Jeg måtte ta en avgjørelse!!!!  Tuben med tannpasta hjemme på badet var klemt ut til siste  sprut og måtte erstattes. Og foran meg kunne jeg velge fritt og uhemmet mellom all verdens varianter.

Av alle forbruksartikler i hverdagen er ikke tannpasta den merkevaren man har hengte seg fast ved. Ikke vet man hva man egentlig liker. Ikke hva man sist brukte. Ingen favoritt-pasta overhode. Så står man der foran utallige varianter og et enormt tilbud. Det eneste man har hengt seg opp i er at skru-kork er viktig. At man bør unngå vippe-varianten. For på flyreiser har man erfart at trykket i bagasje-kabinen har ført til at hvit grøt av tannpasta har eksplodert i hele toalett-vesken og gitt øvrige dyre «fabrikk-hemmeligheter» et problematisk belegg.  Så vi gikk etter skru-alternativet. Det er ikke enkelt fordi flere tubeslag lå inne i en emballasje som måtte brekkes opp ved inspeksjon.

Tannpasta er ikke bare tannpasta, må vite. De kjente merkene er ikke lengre hva de var. Golgate og Pepsodent, Vademekum og så videre. Hadde det enda vært så enkelt?! Det er med fluor eller uten fluor. Det er pasta for å drepe bakterier både foran og bak. Det er tubeinnhold for skinnende hvitfarge og enda mer skinnende munnhelse. Det er slag på slag, varianter på varianter. Det er pris-tilbud og nyheter. Hylle på hylle.Tilslutt fikk jeg løftet hånden, tatt ett eller annet mest i tanke-tåken.

Heldigvis trengte jeg ikke ny tannbørste for der er tilbudet enda bredere, større og nyere. Farger på skaft og bust, striper og prikker, buer og svinger, hard eller myk eller begge deler, antagelig med flere gear. Og værre enn værst – håpløs å få ut av vakuminnpakningen!

I senere tid har det norske folk vært opptatt av varetilbud i matvarebutikkene. Det skal visstnok være en menneskerett å ha maksimal adgang til valgfrihet på alle hyller – ikke bare den øverste. Snarere tvert imot – på den nederste hylle – der hvor varene er billigst.

Vi har visstnok verdens dyreste mat. Og dårligste tilbud.

Det har ikke jeg! Jeg har så mye tilbud!!!!  Jeg kan handle rå-dyrt og stygg-billig. Jeg kan handle etnisk og  sært og vanlig standard og norsk. Skjønt det siste er jeg ikke helt sikker på.  Hvor norsk det er.  På noen epler står det små limete hilsner om at eple er norsk. For meg virker eplene mistenkelig fabrikklaget for de er helt like, uten plett og lyte. Da jeg var barn, var epler ulike. De var norske garantert,  for det hadde vært en hel verdenskrig så vi hadde  bare vår egen hjemmeavl.

I Oslo kan vi handle i øst og  i vest til alle døgnets tider. Jeg kan sykle mot frukt og grønt og mot fiskebåter ved kaien. Bondens marked gir stadig vekk en lørdagsshandel fra boder midt i gaten.  Noen ekslusive matbutikker finnes – takk og lov – hvor vi kan handle dyrt og deilig. Kjedebutikker ligger tett som hagl og noen kalles gourmet-variant med flott kjøttdisk og enda bedre fisketilbud. En kort biltur tar oss til super-markeder i hopetall. Der kan vi bo i timesvis og fylle trillevogn og parkere gratis.

Jeg fant denne riks-debatten om matpriser og maktdominerende matkjeder helt håpløs. Den utelukket på grunn av utvalgs-mandatets begrensninger,  både jordbruks-subsidier og tollgrenser. Som om ikke disse ellementer er helt avgjørende for både pris og utvalg. For meg var hele diskusjonen absurd som om vi i dette søkk-rike land hadde mennesker som sultet og led av mat-mangel! I en verden av krig og terror, lidelse og nød velter vi oss i forbruk både av mat og drikke.  Midt i det hele kom også rapport om hvor mye vi kastet av mat! Her var vi visstnok ledende på feltet.

For mitt vedkommende savnet jeg krav om KOMPETANSE hos alle dem som solgte oss alt og det meste. Betjeningen som rydder i hyller, triller varer på plaass eller som står bak disken og er til tjeneste – hvor mye har de av kunnskap ? Hva kan de om fisken i disken og kjøttet i frysen?  Eller hvilken tannpasta som har hva av egenskaper og som de vil anbefale?

I valget mellom 5 varianter med ulik pris og kvalitet og med begeistrede ansatte og opp mot 50 diverse tilbud på hyller uten folk i nærheten som kan hjelpe og anbefale – takk da velger jeg den butikken med betjening som forfører meg, som tar valget for meg, rett og slett.

Vi hamstrer og hamstrer og kjøper langt mer enn hva vi egentlig trenger. Det er et overflod av alt og det meste. » Luksusfellen »  avslører  hvor enkelt det er å la betalingskort gli som varm kniv i kaldt smør.

Selv minner vi om den  gamle regel om at man skal bo over evne, kle seg etter evne og spise under evne. Det holder med ost og brød, frukt og vin. Og 1 god tannbørste.

Vårens vakreste reklame-mengder.

Vår morgenavis har som tilliggende herlighet ustoppelige reklamehilsner som medbringes til  sengen sammen med morgenkaffe-brettet.  Disse trykksakene  er glanset, de er mange og kommer like sikkert som vårsol og påskemarkering.

Veldig mange handler om sport – særlig nå sykkelsport – siden ski-alternativet er ute med smelting og sen fjellferie.  Men også løping på tørrmark har høysesong.  Jeg har ikke tall på hvor mange sports-reklame-blader som de siste ukene har fulgt med morgenavisen. Her diskuterer vi mat-kjeder for tiden som bare er for dominerende og for dyre. Men sports-forretningene er da like få og dominerende.  Deres hilsner kommer hver bidige dag og neste uke også med tilbud til oss om sykler og ditto hjelm,spesialsko, spesialhansker, egnet antrekk pluss uendelig med trim-drakter for både vind og vær. Spesial-flasker som egner seg for drikkeinntak underveis. Tilsittende og formfullendte anntrekk for allerede spreke kropper, så vidt vi kan se. Joggge-sko som alle ser ut som lysende reklameskilt med logoer på tvers og på skrå, egnet for asfalt og for terreng, for almennhet og proff og elite, kvinner og barn og mannfolk.

Det hele vitner om en tung-industri av forbrukervarer som vi uopphørlig bare må ha, motepreget og sesongpreget og slett ikke til å kjøpe for resten av voksenlivet. Om vi ikke visste vi levde i struttende velferd og overflod og rikdom, vi vil måtte bli overbevist om det ved å følge med i reklamen for friluftsliv. Skulle tro vi ikke hadde annet å gjøre enn å trimme og sporte!

Idag fikk jeg en snerten reklametrykksak fra et ledende møbelfirma.  Det går på hytte og friluftsliv, det også. Uterommet vårt, må vite, skal nemlig møbleres igjen og igjen. Skjønt på alle bord og stol-varianter skryter man av at det er vedlikeholdsfritt! Men tydeligvis skal nytt skaffes og gammelt skiftes. Ikke skjønner vi, men alt tyder på at norske menn i hus og hytte har uteplass i kvadratkilometre. For utemøblene er gedigne, store, brede sofagrupper med like store og gedigne pute-arrangement.  Alle sitteplasser er dessuten helt lave slik at kropper i Den Tredje Alder vel kan senke seg ned, men de kommer jo aldri opp!  Nei – hold besteforeldre unna! Her skal sommerlivet koses av struttende, friske og unge mennesker. Og aldri vil det regne bøtter og spann, aldri blåse hverken kuling eller storm. Evig sol og varme!

For alle møbler i en slags rottingvariant er enten helt mørke eller kritt-hvite. Putene er i hvertfall samtlige jordfarget lyse. Vi har levet et langt liv hvor vi vet at barn søler og skvetter og griser til, levende og energiske som de er både til bords og i sofakroken. Disse hagemøblene er heller ikke egnet for den aller yngste generasjon. Så hold småbarn unna også.  For ikke å snakke om hund og katt.

Reklame-budskapet omhandler intet av disse innvendingene. Dessuten – HVOR skal man lagre monster-ute-møblementet om vinteren? Har man et helt låvebygg for  denslags?

Når man ser hytte(??)annonser for tiden både i til fjells og ved sjø kan man undre seg over hvilket velstandsnivå veldig mange nordmenn befinner seg på.  Fotoseanser fra stue-landskap viser oss flere sofagrupper og lenestoler, spisestue-plass for minst  12 personer, badeanlegg og fremfor alt et ultramoderne kjøkken med hvitevarer i børstet stål og kaffemaskin-installasjoner for ingeniørkyndige.

At noen lever i storartet luksus må både være tillatt og ønskverdig. Men at markedet er så prangende stort er til vår forundring.

Og opp i all hvitfarget interiør-prakt til tusenvis av kroner skal vi ha sterkt innslag av shabby-chick-moten for speil og skamler , krakker og benker. Gammelt skrot vi før fant på loft og i kjellerbod, halvråttent og skabbete,og som vi skrapte og malte før vi tok det ibruk,  er nå siste mote.  Det er som disse jeans-buksene til dyre domme hvor fillefrynsene henger og slenger og store hull preger både baken og fronten.

Det skal ligge et slags slør over hjemmet at noe er gammelt og slitt med denne shabby-chick-trenden. Men det er falske kulisser, bare jug og fanteri. Det er som Fretex-klær – de kler utelukkende friske, slanke og unge kropper. Ingen på 70 år handler second-hand-kjoler. Og et ekte og arvet interiør være seg på hytten eller i byen, på landet eller ved sjøen har en slags sjel, en slitasje, en patina som ingen kvinnelig arkitekt eller reklamemann i verden greier å ærlig selge oss. Slikt er da helleraldri ikke til salgs!!!

DA VI RINGTE HJELPEMIDDELSENTRALEN!

I flere år har sengen fra Hjelpemiddelsentralen stått på vent.  Pasienten har forlatt møbelet i heimen, og alene-hustruen har kviet seg for å ta avgjørelsen om å erstatte den delen av dobbelt-tilværelsen med noe nytt og bedre og mer egnet for generøst, stabilt sideleie for eget natteliv.

Men plutselig kom både våren og varmen og bestemmelsen; ny seng inn – gammel seng ut! Vi syklet til butikken. Vi kjøpte oss en etterlengtet variant  – stor nok i tilfelle det kom et menneske på besøk  ( barnebarn!) .Vi løftet røret til Hjelpemiddelsentralen i Oslo for å gi beskjed om å hente det brukte monsteret med flere gear opp og ned for dermed å rede plass for dyr og deilig  innkjøpt bredseng.

Siden det var tidlig morgenstund, kom vi raskt i kontakt med en ung medarbeiderske. Vi fikk forklart poenget, oppgitt fødselsnummer og navn og adresse. Så langt var vi i full forståelse med hverandre om sakens innhold og hensikt. Riktignok var det ikke notert ved sentralen om en bedre madrass som selvfølgelig var en del av sengen. Den hadde vi av private penger ønsket å anskaffe fordi mannen i huset fortjente det aller beste underlag mellom seg og heve-senke-sengen på hjul. Pleiehjelperne skulle ha et riktig  arbeidsredskap for å betjene en hjemmeboende, trengende ektemann i seng. Så madrassen fikk bare bli med på lasset, insisterte vi over telefonen. Da merket vi at kvinnen på sentralen fikk noe uro i røsten. Å ta med en madrass som ikke stod oppført på skjema, skapte forvirring. Men i munter tone mente vi at det var da bare å gripe anledningen til å hente tilbake et fullstendig sengemøbel, likegodt. Det ble vedtatt. Det var visst greit, tross alt.

Men så ble det alvor!  Vi spurte da om vi kunne få en dato for avhenting slik at «kysten var klar»  på soverummet for en nyinnkjøpt luksus-bred-seng av fineste kvalitet. Soverommet er riktignok både stort og luftig, men dog ikke plass til 2 dobbeltsenger. (  En sliten enkelseng skulle ut samtidig med hjelpemiddelsentralens utlånte.)  Vi hadde fått antydet 4 uker på bestilling av nytt inn, derfor ville vi ønske 3 uker på å få gammelt ut.

Damen på kontoret sa at vi ville bli oppringt når det nærmet seg!  Vi slo innpå at det da ikke måtte ta for mange dager. Kunne vi få en cirka-dato? Kunne vi få ringe transport-kontoret selv?

Svaret var prompte et nei. Oslo Kommune ville ringe!  Hallo?  Oslo Kommune, antydet vi ,var nå alt fra kloakk til skole, trikk og sykehus.  Det var da et kontor som Hjelpemiddelsentralen ga videre beskjed til om vår låneseng på Gimle som skulle ut og vekk og dermed pr. bil?  Kunne ikke vi få et navn på ansvarlig person som sendte sine sjåfører i oppdrag?

Svaret var igjen et nei. De hadde ikke lov til å oppgi verken navn eller nummer!!!  Det var strengt forbudt. Oslo Kommune ville selv ringe oss, var den bedstemte beskjed. Vi kjente litt på både Kafka-følelsen eller Albania-politikk.

Muntret spurte vi om ikke den unge damen selv hørte hvor dumt det lød. Men, det var nei, der også.

Vi har lang trening i å sloss med Vesenet.  Vi har imidlertid lært oss å velge hvilke kriger vi skal ta. Og hvilke vi skal bare la ligge. Vi vet også at lystig  morro som oftest avvæpner personen på andre enden av telefonen.

Siden våren var kommet og ny seng bestilt, var vi glade og avslappede til sinns. Vi spurte om det ville ta 2 dager, 2 uker eller 2 måneder eller kanskje 2 år. Vi ble forsikret om at det ville gå raskt. Oslo Kommune ville ringe oss.

Da så!

Om noen lesere glir forbi vår lille hage på Gimle, vil dere kanskje se en seng fra Hjelpemiddelsentralen stå pent parkert på gresset utenfor soverommet i påvente av Oslo Kommune.

KIRKEN SOM KULTUR.

Vårsolen varmer en mandagsmorgen i april. Men radio-nyhetene bringer kuldesjokk;  – kirken i Porsgrunn har brent ned i løpet av natten. Presten greier ikke å holde tilbake alvor og sorg med sine kommentarer. En almenn-nabo-mann forteller om den forskrekkelige varmen fra ilden som fortærte det 250 årgamle gudshus rett foran øynene hans. Unge elever skulle idag ha besøkt kirken sin, konfirmasjonen stod for døren, og kirken var gjort rede for den store påske-høytid. Alt var ødelagt. Kirken var totalt nedbrent.

Kirker kan selvsagt bygges på nytt som ethvert bygg.  (Det er så mye spennende arkitektur her i verden! )  Et historisk samlingssted er ikke der lengre. Men kirkebrann er ikke som andre branner. Det hellige hus treffes av en  katastrofe. Slikt skaper sorg, men ikke vanlig sorg. Det kjennes skakende og alvorlig som om vi blir minnet om  bibelsk fordømmelse og djelvelsk forbannelse. Og dersom en kirkebrann er påsatt, blir denne følelsen ekstra påtrengende. I reportasje-sammenheng nå i morgentimene hører vi på stemmene til de i Porsgrunn som uttaler seg – og sandelig også på journalistene selv – at brannen i byen handler om noe dypt skakende, mer enn om ødeleggelse av øvrige bygg i samfunnet der nede.

Det er ord og begreper idagens virkelighet som er ute av drift, som vi unngår og som kanskje ikke folk orker å benytte seg av. DET HELLIGE er et slikt ord. (Andre nevnt i forbifarten er dannelse og forpliktelse, trofasthet og solidaritet.)

Aftenpostens kommentar idag er fra Kirkemøtet i Tønsberg som har vært avholdt i disse dager. Dag Kullerud ,journalisten, har som poeng for artikkelen at kirken skal være som en scene – også – med de beste og største aktører til å formidle budskapet ved de store anledninger i vårt menneskelige liv.  Det er all grunn til å ikke å undervurdere denne formidlingsrollen, mener Kullerud,  slik at kirken kan komme nær oss og forsterke vårt forhold. Kullerud trekker frem enkeltpersoner innenfor presteskapet med stor scenisk kraft og nevner biskop Stålsett og biskop Rosemarie Køhn. Da Wenche Foss ble begravet, opplevde tusener av oss hvordan en kirkelig handling ble en storartet scenisk forestilling ikke minst ved biskopens gjeninntreden som aktør og formidler av Guds ord, men også ritualet og øvrige innslag ved bisettelsen i Oslo Domkirke.

Men hva var det hellige i denne sammenhengen? En rik kunstnerisk personlighet, en folkekjær kvinne, men også en fetert teaterdiva hadde satt sin egen dramaturgi for anledningen. Hele begivenheten kunne ha blitt et eneste scenarie av kjendiseri og underholdningsspetakkel. Men fordi Wenche Foss var et troende, klokt og verdig menneske på vår jord, ble hele den kirkelig handling et møte med DET HELLIGE. Jeg hadde ønsket at flere av hennes sørgende venner og bekjente hadde sterkere kommentert det viktige poeng ved den vakre handling de hadde overvært, mer enn hyllesten, sorgen og takken til Wenche Foss personlig.

For det var i Guds hus man hadde vært samlet. Som ved den grufulle brannen idag i Porsgrunn, som ved bisettelsen av en storartet personlighet og kunstner – KIRKEN er hellig.  Den skal være en scene som får oss i bønn og i takk og i nærhet til Vårherre. Den skal gi oss rommet vi går inn i som ikke er Folkets Hus eller Konserthus eller en forsamlingssal –  rommet er HELLIG. Det er vigslet. Det rommet er Vårherre.

Så kan vi som på Kirkemøtet forhandle, diskutere, bedrive ord og for all del debattere samfunnsrolle og tariff. Og det som vanskeligere er, homofili og stat og privat. Vi vanlig folk som går til vår kirke både titt og ofte, i hvert fall til jul og ved barnedåp, vi kan gremmes og forarges over presteskap og dårskap, salmer vi ikke kan synge og stensiler med forsøks-innslag som forvirrer. Og det sørgelige faktum at kirkedøren ikke er åpen, bare nå og da og søndag kl. 11.

Vel kan vi ønske oss biskoper som løfter ånd og sannhet, som samler og forener. Men først og fremst bør alle vi hundre tusen som ellers er praktiserende kulturmennesker med opera og billedgallerier, teater og kino og som leser bøker i bøtter og spann – vi bør like naturlig gå til søndagsgudstjeneste, ha vår kirkegang. Her skryter alle vi av å oppsøke kirken hver eneste gang vi er i Roma. Vi  setter oss gjerne i kirkerommet i Paris. Men her hjemme der vi bor og i det samfunnet vi hører til,  trofast og trutt gå til gudstjeneste enten i sognet eller rundt hjørnet – se det har vi nesten glemt poenget ved. Det er liksom ikke så kulturelt?!!

Det ryker fra brannruinene i Porsgrunn. Vel kan vi gå ut i skogen. Vel kan vi møtes på torget. Eller i teatret. Wenche Foss mente det ikke var så nøye om Vårherre var i himmelen. Men vi finner ham i kirken. Det visste hun. Og derfor hun inviterte hun oss inn.

TUNNEL-SYN.

Noen bilister trives i tunnel – andre ikke.  Siden det er Wenche Foss sin begravelses-dag vil jeg nevne at Wenche i sine voksne år etterhvert fikk lettere klaustrofobi ved å måtte kjøre sin snerte, lille bil i mørke tunneler. Særlig den ved Tusenfryd som var og er både  lang og skitten. Wenche skulle besøke sin Stang-familie i Halden og grudde seg for den delen av etappen sydover. Og siden hun visste at vi hadde et feriested i de dype skoger mot svenskegrensen, ba hun meg om råd hvordan hun kunne unngå å kjøre inn i fjellet. Jeg fikk anbefalt henne å ta indre vei om Askim og Rakkestad, gjennom vakre bygder  og skog og i åpent lende uten tunnel!  Hun dro avsted lettere og gladere og tryggere bak rattet.

Godt for Wenche at hun slapp å kjøre bilen sin nedover mot Sandefjord etter at alle de nye tunnelene er bygget. Hun var i mange og yngre år trofast gjest på Park Hotel – akkurat som Arne Hestenes forøvrig – hvor jeg har en misstanke om at regningene fra begge de fasjonable gjestene ble sendt til Anders Jahre!  Han fikk til gjengjeld stor underholdning og strålende reklame tilbake.

Jeg tok av sist helg nettopp  mot hvalfangst-byen og det berømte hotel for å feire nær familie. Jeg kjørte bil og måtte nok engang dure igjennom samtlige fjellpassasjer. De er egentlig ganske brede og luftige, men de er mange og tett trafikkert.

 Men kan noen forklare meg hvorfor radio-sambandet er så underlig konstruert og dekket i norske veitunneler? Hvorfor har noen god dekning av NRKNRK  P2 og andre slett ikke? Hvorfor kan ikke samtlige dekke sentrale NRK-kanaler?

For er det bare jeg som har opplevd at det er en lov som sier at når man kjører bil og hører på godt radioprogram – helst da NRK P2 -med Dagsnytt 18 eller Ukeslutt eller Søndagsavisen, så er det ALLTID slik at den delen av sendingen man har spesiell interesse av, den delen komme AKKURAT når man farer inn i tunnelen og dermed blir innslaget borte?

Vi er omgitt av digitalisering og tasting, overvåking og skjermer og signaler på alle hold – hvorfor i all verden er det klin umulig å få radiosambandet i biltrafikken i norske tunneler til å fungere enkelt og greit for lyttere på statssendte kanaler? Langt mot havet og i norsk fjellterreng med dype fjorder og stupbratte fjellsider – der kan man forstå at signaleffekten kan komme i knudrete former. Men i Vestfold hvor det går rake veien i nogenlunde flatt lende i hvertfall på riksveien – da måtte det da være mulig å få høre NRK -kanalene sammenhengende og valgfritt?

Jeg bare spør!

Sofa-prat.

Når man får vårsolen inn i heimen, avsløres skavankene. For snart 40år siden gikk vi til innkjøp av en gammelrosa sofa. Den tåler ikke lengre skarp vårsol. Sofaen er trett og mer grå enn rosa. Den kan ikke stoppes om, har vi lært. Den bør følgelig ut og erstattes med ny.

I vår alder er vi vokst ut av IKEA-kjøp av møbler. Til gjesterom og hytteliv ( vi har ikke hytte! ) kan det til nød gå ann, men ellers går turen til giganten IKEA for morroskyld eller for kjøp av hvite lys og servietter og blomstervase.

Sofa er vanskelig. Det er en eksistensiell utfordring  og  en dramatisk, avgjørende  investering i  Det Gode Hjem. Sofa tar sin plass på alle måter og skal i utgangspunktet bare være der, alltid og lik og på samme sted. Så denne voldsomme beslutning om å måtte kjøpe ny sofa tærer på kreftene. For ikke å snakke om på kontoen!

Ny sofa kommer til å koste masse penger. Da det var salg i januar, tenkte vi at sandelig kunne man da slå til. Vi husket fra sommerlyset at slitasjen kom til å melde seg i mars igjen. Så derfor tok vi oss en studietur til sofa-leverandører.

Sofa skal man kunne legge seg ned og ut i. Ellers ingen vits i sofa.  – altså må det være en 3-seter.  Videre skal den ikke være for myk og slett ikke hard. I vår alder må den ikke være for lav heller. Vi liker ikke sofa i skinn – det blir ikke lunt nok der vi inntar stabilt sideleie med pledd for anledningen.

Dagens moteriktige møbler er jordfargede i alle varianter. De er hvite mot grått, grått mot brunt og tilbake til hvitt. Så kan man kaste på med puter for pynt, har vi fått høre. Men de er nå mest jordfargede, de også.  Endelig har vi den røde utgave. Sofa og sko kan vi like i festrødt – ellers omgir  vi oss i mindre flagrende omgivelser.

I Oslo har vi en rekke møbelbutikker i høy kvalitetsklasse. Vi dro avsted til samtlige og fikk med oss gode og dyre råd og glansede brosjyrer. Det var minst 6 ukers leveringstid, vi som helst skulle ha avgjørelsen levert på dagen!  Den glade selger forsikret oss om at sofaen kom tilkjørt helt gratis!!!  Skulle nå bare mangle når den kom på 40 000,- norske kroner.

Januar-salget tok slutt uten oss. Vi greide ikke å bestemme oss. Nå er vårsolen, som nevnt, brutal, og vi blir påminnet om trettheten og maktesløsheten hver dag. Hvis vi bare viser utholdenhet til sommeren kommer med uteliv og feriereise, kan vi blåse i ny sofa til høsten. Kanskje er det nytt nedslag i pris, også.

Vi trøstet oss med TV her en kveld – sittende i den gamle, kjære sofaen. Da så vi et lengre intervju med Catherine Deneuve. Den franske filmdiva satt i et vakkert rom i et vakkert interiør med DEN SOFAEN!  Klassisk mønstret i duse farger i speilføyel med små liljer og blomster og annet broderi. Der og da visste vi hva vi ønsket oss!  Et stilriktig stoff, men i en mer moderne formet sofa – tenkte vi. Et slags kontra-punkt hvor spenningen kom frem i blandingen mellom  gammelt og nytt.

Vi dro inspirert neste dag til en av våre møbeldesignere. Han tente på ideen, hentet frem » smaksprøver» av stoff. Modellen på sofaen var klar. 8 ukers leveringstid og 60 000,- i pris.

Vi har fått strømregning. Vi har kvartals-avgift på husleie hist og pist. Mars/april er nok av utgifter. De får vi alltid til å strekke til, mens inntektene derimot !!!!

Utenfor vinduene våre ( de må pusses! ) har krokusen kommet. Fuglene synger. Sykkelen er tatt i bruk. Sofaen får vente. Til sålenge.

Rapport fra studie-tur i Opera’n.

Det var mandagskveld og lys over land ettersom klokken var stilt fremover.  Forestillingen skulle starte kl. 19. Jeg skulle nok engang oppleve RIGOLETTO.  Jeg kan ikke stå imot Verdis musikk som valser med oss uansett hvor tragisk og fortvilt beretningen er.  RIGOLETTO er for meg den mest smertefulle  av hans samtlige operaer. Kjærligheten mellom far og datter, klovnen i moralsk oppløsning, straffedommen, erotikken, sviket og  drapet – alt uttrykt i den italienske tonemesters geniale form. Jeg var full av forventning, takket være rosende omtale av forestillingen fra premieren.

Parkeringsplassen som endelig er opprettet på utsiden av operabygget, valgte jeg bort som bilist siden gebyret etter 3 timer beløper seg til en drosjeregning. Jeg tok avsted i god tid, betalte transporten og gikk mot opplevelsen. Det er noe med å spasere i lys kveld mot det enestående bygget som blinker velkommen.  Stakkars Kirsten Flagstad forresten som står der i en statue som overhode ikke passer inn i det ultramoderne landskap, mens den lekne og flytende nye skulptur der ute på fjorden derimot gir løft og energi, men som er mørkelagt, dessverre, slik at den er usynlig for publikum i natten og veldig om vinteren.

Garderobeknaggen var klar. Jeg gikk mot salen og fant min plass på Parkett rad 1 plass 4. Så startet jeg for alvor mine studier i møtet mellom lerret og sal, scene og publikum, rom og folk og stemning. Som kinodame gjennom 25 år er jeg yrkes-skadet. Jeg leser alltid hvordan arrangementene lykkes eller ikke, ser knepene, ser triumf og nederlagene. Så også denne kvelden.

De neste to akter – med like langvarig pause innlagt – var en stor opplevelse av operakunst. Takk og lov, men oppsettingen var og ble trist og gråtraurig. Bortsett fra et digert speil som skapte en viss effekt, var  dekor og drakter, gevanter og sparsomme to stoler og et langbord nøkternheten selv. Hvorfor skal en operaforestilling på en gedigen scene være kjemisk fri fra spraglende prakt og fargespenst? 

Publikum kom sigende inn. 80% godt voksne. De fleste i skrukkete tweed og enkle gevanter, for å si det mildt. En meget eldre dame satte seg ved min side. Hun hadde pyntet seg, men så var hun da like gammel som Wenche Foss, som hun selv bemerket!

Det er noe gjennomført brunt og grått ved salen. Scene-teppe pyntet opp før det ble avløst av nøktern, rød fløyel uten gull eller glittter. Musikerne i orkestergraven varmet opp, og den store tannlege-lampen i taket skinte ned på oss med fullkraft, uten at det heller ga stråleglans. Jeg noterte raskt at det var trang plass til beina.

Hvis man så starter med å notere seg det uendelige antall spotlights eller lyskastere som preger salen, så blir man nestemt. Uansett hvor gjennom-visjonært og arkitekt-tenkt salen i vår nye opera er med sitt treverk og stolsete-trekk – det er da  som et bombenedslag  med de kaskader av tunge metall-lyskastere i det  interiøret?!

Jeg rystet tungsinnet av meg. En metall-stemme fortalte oss at vi var velkomne hvis vi  slo av mobilene. Orkesteret tok sin stemme-prøve,  og dirigenten gjorde entre til varm hilsen fra oss i salen. Verdi’s musikk tonte opp og det røde teppe like så. Bortsett fra Rigoletto’s enorme klovne-kappe i strålende fargeprakt, lå hele sceneriet så i tungt grått for resten av kvelden.

Sang-artistene i alle rollene og koret med var praktfulle. Orkesteret storslagent. Det klassiske musikk-drama satte seg i oss alle. Kvaliteten på det musikalske uttrykk var av høyeste klasse. Det ble umiddelbar og ekte respons mellom scene og sal. Slikt merker man på applausen etter ariene, ikke minst.

Så var det pause, og vi tok ut og ned. Publikum i operaen mingler rolig omkring i romslige omgivelser. Treverket gir spennende bakgrunn og dekor, men restaurantdelen ut mot fjorden er som en melkebar i stor størrelse med   kjølig og atmosfære-fri sone, forsterket av de hvite veggpartiene mot garderobedelen. Jeg skulle slå meg løs med et glass hvitvin til svimlende 75kr, men fest er fest. Betjeningen var treg, men matpausene er i lengde avmålt slik at ting kan ta tid. 

Verdi’s opera varer drøye halv-annen time, men forestillingen tar to og en halv. En kveld i opera’n skal da også være en helaften – ikke bare noe man stikker innnom for å oppleve. Viktig er derfor selve fest-stemningen, løftet av kunst og kultur som utgjør en syntese av det ypperste av musikk, men også  sprakende farlig, gjerne ny og dristig teater med gedigen scene, lyssetting, dekor og dramaturgi. RIGOLETTO ble denne gangen en skuffelse slik fordi oppsettingen manglet det spektakulære  i oppføring og gjennomføring.

Jeg sier som min gamle spillelærerinne, fru Bjørg Halvorsen, når vi innledningsvis hadde pratet om både dette og hint;  » Så går vi tilbake til musikken, Ingeborg, den er alltid evig skjønn».  Verdi’s RIGOLETTO fulgte oss ut og hjem.

10 ganger Rigoletto?

Skal den Norske Opera og Ballett med sitt praktbygg fylle scenen med alt annet enn hva de skilter seg med og hva som var meningen?  Det er blitt påvist at konserter og annet spill og godt spetakkel visstnok opptar flesteparten av forestillingene.  Selveste statsråden har hengt seg på med å si for det første at det skal hun ikke si noe om for dernest å understreke at det mirakuløste praktbygg skal være for folk fest. Punktum.

Operasjefen Tom Remlov forsikrer oss om at de oppfører mer opera enn tidligere, at der danses mer ballett enn noen gang og at huset besøkes av flere og flere. Det er en tåkelegging av en viktig problematikk som ikke bare angår norske musikere og komponister, ikke bare operadirektører eller styre og stell. Men det angår oss opera-elskere som publikummere ( og skattebetalere.)

Så ligger jeg med morgenaviser og radio og kaffe på sengen og hører hvor glimrende RIGOLETTO – Verdi’s opera  – var blitt fremført på premieren kvelden før.  NRK’s utsendte Ragnhild Veire, var over seg av begeistring. Og plutselig var soverommet mitt fyllt av storartet operamusikk. RIGOLETTO er min  Verdi-favoritt. Jeg bestemte meg der og da, tok avsted med bilen ned i Bjørvika, og klokken fem over ni om morgenen hadde jeg kjøpt meg en billett til førstkommende forestilling. Normalpris i parkett kr. 540,-.

RIGOLETTO skal i Oslo i Den Norske Opera og Ballett oppføres 10 ganger!  Det arrangeres bussreiser til naboland med opera-elskere. Forestillingene med direkte-overføringer fra Metropolitan på norske kinoer og ikke minst på Gimle Kino har stappfulle hus. Interessen for opera-kunsten er overveldende – ikke minst fordi vårt nye store praktbygg har stimulert og initiert mennesker langt utover den etablerte «menigheten» . Folk tar seg til hovedstaden fra det ganske land etter lang planlegging og like lang forventning for å gå i operaen.

Men min påstand er at publikum  blir avspist med konsert-opplevelser av ulik form og innhold  i stedet for oppførelser av opera og gjerne ballett. Det er ikke nok forestillinger av klassisk eller ny operakunst og ballett i det huset som både heter og er forpliktet til å oppføre nettopp det og ikke så meget annet. Jeg vil hevde at folk er underernærte på opera i dette land. Og så drar vi avgårde til Bjørvika på musikkfremføring likegodt – som om det var det som var meningen. Men Tom Remlov har rett – tallene viser jo at vi er der mer og mer og oftere også.

RIGOLETTO vil jeg anta kunne gå for stappfulle hus 10-ganger 10 kvelder. Det er et drama for folk flest. Musikken går som varm kniv i kaldt smør.  Om ikke verdens-stjernene kunne opptre i Oslo mer enn 10 kvelder kunne kvalitetsopplevelsen for vanlig publikum ( og folk flest) i møtet med Verdi’s geniale tonespråk  i den aktuelle innramning og oppsetting godt dekkes med artister i neste høyeste dimensjon. 

Vi vil ha mer opera!  Vi vil ha oftere Verdi.  Og vi er mange, mange!  Og vi er folk flest. Selv har jeg allerede begynt å glede meg til