Ingeborg Moræus Hanssen

Jeg må bekjenne;  – etter et helt voksenliv i Oslo og med Bygdøy som sykkel og turterreng i alle år, er det ikke en flekk der som jeg ikke har oppsøkt. Trodde jeg. Men jeg hadde aldri vært på Dronningberget. Jeg hadde aldri oppsøkt Seterhytten.

Før omsider her en deilig junikveld hvor jeg for høy pris hadde kjøpt billett til HEDDA GABLER – med Juni Dahr i hovedrollen og med hennes regi. Stykket spilles i kongelige innramning for utsolgt seterhytte og med ekstraforestillinger allerede kl. 17.30 om ettermiddagen.

Jeg dro avsted pr. sykkel og på Sjølystveien kan man – pen i tøyet og i dannet tempo – med Kielfergen i ryggen og blikket mot Bygdøy, faktisk se Seterhytten oppe i skogshøyden der foran. Den hadde jeg aldri interessert meg for og ante altså ikke hvor var, før Juni Dahr  satte fart i meg.

Apropos sykkeltur – jeg var den eneste av en stri strøm av sykkelister som var påkledd i byklær. Samtlige andre på sykkel durte forbi som om det var deres siste time på jord eller fordi de satte ny verdensrekord – alle i forskrekkelig kondom-antrekk og altså i rasende fart klokken Hjem-Fra-Kontoret om ettermiddagen. Man blir skvetten og trist av synet. Hva slags urban-liv er dette?

Jeg gledet meg til reisens mål og mening. Etterhvert nærmet jeg meg Dronningberget, men der stod ingen henvisning, intet skilt til teaterbegivenheten. Juni Dahr hadde ikke tenkt på den side av saken. Kanskje hadde hun heller ikke fått lov av Myndighetene eller Kongen.  Jeg klatret opp i skogen med sykkelen, hilste til bautaen og omsider på hyggelige skogstier kom jeg frem til Seterhytten sammen med ganske så mange andre voksne teaterinteresserte – ( mest kvinner – som alltid! )

Så satt vi der med våre billetter hvor det forøvrig stod «Nummererte plasser». Det var det slett ikke, så vi køet oss dannet inn og satte oss på vagler av stoler, tett og trangt. Vi var vel ca. 50 spente, klar for Ibsen. På gulvet stod en pinnestol og en lærkiste med Jørgens bøker. Alle  panoramavinduene i hytten som lignet mest på en pavillion, hadde nedrullede gardiner. Stilt og verdig kom så Hedda Gabler. Det var ingen annonsering eller velkomst til oss. Ikke en lyd. Bare en trist Hedda Gabler. Hun begynte å trekke opp gardinene – en etter en. Som vi alle vet – Hedda Gabler er trist. Hun kjeder seg. Og etter å ha trukket opp samtlige – unntatt den jeg satt ved på siste stol og øverste rad – så nikket Hedda til meg som ble anmodet om å dra opp den siste. Dette står ikke hos Ibsen – jeg har norsk hovedfag – men plutselig deltok jeg følgelig i oppsettingen for et øyeblikk!

Det ante meg nok!  Jeg vender meg  aldri til disse amfi-scenene hvor publikum sitter nærmest på scenen sammen med skuespillerne. Jeg blir livredd for å måtte  bli med i stykket. Jeg blir genert og ønsker  en orkestergrav mellom meg og kunstnerne! Jeg hater å bli oppsøkt av en fiolinist ved restaurant-bordet f.eks. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal feste blikket.

Tilbake til Seterhytten og Ibsen. Bortsett fra gardin-scenen hvor Hedda og jeg hadde nærkontakt, så var forestillingen en sensasjon hva gjelder å bruke både hytte og hus og skogen med. Dramaet utspilte seg  både utendørs og inne. Når Hedda skal brenne Eilert Løvborgs manus, går hun ut – vi ser jo alt gjennom de store vinduene, og døren er åpen – og henter et jerntrau bort i skogen, drar det mot oss bak glasset, henter fyrstikker foran oss og går så ut og tenner på. Thea har sin entre fra samme stien vi ankom. Assessor Brack dukker opp fra skogkanten. Og når Hedda trener seg i pistolskytingen før det endelige skuddet, ja, så smeller hun til rett utenfor oss i pavilliongen.

Jeg har tidligere vært på spel og spetakkel i friluft. Hester inn fra høyre og gårdsfolket inn fra venstre – men alltid foran oss en større platting og scene. Juni Dahr har  i Seterhytten lekt med sin regi på en sensasjonell og spennende og meget vellykket måte.

Siden vi satt der som tente lys på pinnestoler og vaglet, så kunne hun jo ikke legge inn en pause i Ibsens kjente drama. Så forestillingen varte i halvannen time sammenhengende. Hun hadde kuttet ut Tante Julle (  trist nok! ),  men ellers var de 5 sentrale personene nært, dramatisk og levende tilstede –  foran, bak og sammen med oss.

Så gikk det som vi visste. Hedda gjorde det slutt til slutt. ( I følge Sigrun Slapgard mente Sigrid Undset at Hedda Gabler var dum ! ) Vi reiste oss. Vi  klappet lenge og sterkt.

Jeg er sikker på at Henrik Ibsen fra sitt hjem i Arbiensgate godt kunne ha tenkt seg en karjoltur ut til Seterhytten for å fantasere om å trekke løvtrær og fuglekvitter og skogstier med som arena for generalens datter som kjedet seg til døde og giftet seg med feil mann. Tenk det, Hedda.

 Håper kongeparet vårt har tatt seg tid.   De kan jo spasere ned fra  kongsgården. De vet jo veien!

De ringer og ber meg sette av kvelden. De vil ha meg som gjest i TV.  De smigrer meg ved å si  jeg er så etterlengtet, at jeg har kunnskap og er klar i tale. Jeg sier ja – selvsagt!  Hvordan kan man motstå slikt?

Nå har jeg som en Jeanne d’Arc på vei til bålet, en kampsak om at det er viktig for sivilisasjonen og samfunnet at også noen av oss i  Den Tredje Alder har en stemme, et ansikt, mener og argumenterer ut i fellesrommet. Derfor har jeg skrevet 4 bøker, derfor er jeg på Facebook og Twitter og har nå ny tittel – BLOGGER.  Da er det liksom en plikt da, å si ja takk til TV-opptreden.

I virkeligheten er jeg redd for å bli glemt og være helt utenfor det pulserende, produktive liv.  Jeg har ennå ikke helt vendt meg til å ikke gå på en ordentlig arbeidsplass. Skjønt jeg jo har mitt kontor og en-mannsfirma som jeg går til hver dag. Og mine skriverier bringer en sølle inntekter som igjen basserer seg på foredrag og sosiale medier slik at man er igang. Så når TV ringer, må jeg si ja også fordi det er ledd i selvforståelse, ledd i produksjonen av meg selv som firma.

Men det er jo også eksibisjonismen og selvopptatthet ute og går , tenker jeg på en grå regnværsdag. Man liker oppmerksomhet – rett og slett. Det skjer noe omkring en selv – selvsagt sier man ja! Dessuten er jo dagen ledig, må vite!

Så dermed kom kvelden – med  avtale om å stille til sminke i god tid. Med meget lang fartstid som TV-gjest både i seriøs sammenheng, men også i lettere underholdningsprogram, både grytidlig om morgenen som  sent om kvelden, så vet jeg at oppmøtet for sminke foran sending er omvendt proporsjonal med status. Jo mer statsminister du er, jo mindre ventetid for sminke. Ministre kommer i siste minutter og slipper å sitte i «green room» og tørrprate.

 Avsatt tid for forskjønnelse har mye med alder å gjøre også. Man skulle tro at har man et aldersspreget og slitent ansikt – jo lengre tid er avsatt for deg til denslags. Men nei – da har sminkørene antagelig gitt deg opp, og du forbruker deres kompetanse veldig kortvarig. Derimot brukes uendelig god omsorg og pleie av skjønnheter i ung alder.  Jeg kunne nevne i fleng, men skal ikke la meg friste til å øke deres struttende  selvfølelse. TV-sminkører synes alltid det er smigrende for dem og faget å dypdykke i skinnende, vakre og unge kjendiser. Håret blir  både krøllet og luftet og lakket og striglet. For egen del er antagelig håret helt oppgitt – kort og hvitt og slett som det er. Greit – liksom.

Noen sminke-mennesker gjør deg om til en fullrigger mitt i fjeset. Noen er så tunglabbet og generøse med alt og det meste at du steiler ved synet av deg selv når de er ferdig med deg. Nå har jeg lært at det gjelder å si ifra ved starten om – takk – bare fjern den sinte linjen mellom øynene, gjør meg mild ( om mulig !) og få blikket til å skinne! Ingen rød trut-munn!

Et underholdningsprogram har et vertskap. Men det er ikke vertskapet du snakker med på telefon og ved planlegging av deg og ditt. De har en stab rundt seg som du møter og som du har lange samtaler med om tema og hvorfor og all din energi for saken. Det er da du tror du er viktig og kan bidra. Så når du så omsider er ferdigsminket og sitter i » green room», blir servert drikke, frukt og aviser og noen ganger ordentlig mat, følger TV fra flatskjermen og oppladning  – ja da kommer omsider programverten – ferdigsminket og meget yngre – setter seg ned og er hjertelig nær og genrøs med hvor flott at du kom og at du er så velkommen og helt nødvendig. Vertskapet har blitt informert. De kan leksen. Og du tror sandelig også at dere har god tid sammen under sending. Du begynner å glede deg. Du er klar.

Men først kommer mikrofon-personen som lar deg få enten rundt hodet med en dubbeditt foran munnen eller en mygg på jaggeslaget og ledning liksom skjult ned  i en boks på baken. Så kommer sminken med en pudderkvast for at du ikke skal skinne av varmen fra lyskasterne. Så kommer i beste fall produsenten ( det er personen med makten, som bestemmer!) og hilser deg i farten, og endelig den person som skal geleide deg inn, gi deg løypen mot podiet og det siste klapp om ferdig gå!

Så sitter du der på direkten. Foran deg er et fruktfat som aldri noen forsyner seg av. Det er meningen. Ofte er sittegruppen ubehagelig med stoler som drar deg ned, ikke retter deg opp.  Kombinasjonen av at du skal ha øyekontakt med verten samtidig med et publikum og kamera, kan gjøre deg kroppslig bortkommen.  Men vi som har trening, kjenner straks hvilke knep vi skal bruke både i forhold til sittestilling og blikk og konsentrasjon.

Alltid – alltid blir det for knapp tid!  Du blir avbrutt, du blir signalisert til, du kjenner fort at nå er du nok.  Jeg har aldri opplevd det motsatte – at vertskapet virkelig gir deg hva som ble lovet  – god tid til grundig snakk.  Ofte ser du at verten foran deg ser ned i papirene sine mens dere holder samtalen gående. Der ligger en skjult agenda for vinklinger og lurespørssmål. En trenet gjest lar seg ikke vippe av pinden for slike snubletråer, men en nybegynner kan lett bli smånervøs av slikt. Og dermed et dårligere program!!  Det burde man ha tenkt på.

Så er festen over for egen del. Man klappes ut og avsted. I bakrummet utenfor kamera står han som skal ta av deg mikrofonen og ellers noen som sier – Det gikk så bra, så. Selv kjenner du alltid deg snytt for tid, skuffet over alt det kloke og gjennomtenkte du ikke fikk sagt. Du glemmer å gå til sminkerommet for å få av deg maling og lakk i fjeset slik at du omsider kommer deg hjem for å bruke kost og vask, se deg selv i speilet i skrapet hverdag og nedtur.

Det har hendt at SMS-ene bringer gode ord om at man har vært SÅ god. Da hjelper det. Men selv tør man aldri laste seg inn for å se seg selv i reprise. I likhet med Hasse Alfredsson lever man evig på en feighet i den sammengheng. Han turde aldri verken se eller høre seg selv. Det er to av oss!

Gjort er gjort – nok engang. Man har vært på TV!  Hva holder man på med?

 Jeg feiret 6.juni – Sveriges nasjonaldag – foran TV. Siden jeg har en blå-gul rand i ryggen – Moræus er svensk navn  – og jeg er sterkt knyttet til den del av slekten, så har jeg et evig kjærlighetsforhold til broderfolket i øst.

Egentlig har jeg to fedreland. Derfor leser jeg daglig svenske aviser ( på nettet! ) og følger med i alt som skjer både i politikk og kultur – og gjerne sport. ( husk den rampete  «olympiske» regel om at vitsen ikke er å vinne, men å hindre svenskene i å delta!) Sverige’s nasjonaldag er derfor en bitteliten begivenhet for meg, og jeg benket meg i gråværet for å følge feiringen. 

De var heldige med været – det skal de ha. Den blå-gule flaggan vaiet i vinden, og slott og Skansen og desentralisert kongepar-besøk ( mest blandt eldre og ufarlige,)   ble gjennomført med velregistrert glans. Det hele ble så avsluttet med drill-korps i fulle pontifikalier utenfor det gedigne Stockholm Slott. De kongelige gjester fra taffelet var samlet på balkong og trapp for å høre trommer og trompeter. Typisk nok var drill-korpset dønn-stiv opptreden uten paradering, bare  imponerende musikk og hvirvler i 15 rojale minutter. Som avslutning trådde monarken frem på grusen og hilste dirigent med rett frem militær presisjon. Kamera gikk deretter rett opp mot slottets enorme stenfasader som  kald og korrekt bakgrunn for ettertekster. Ingen kamera-lek med alle gjester og venner og familie som priviligert hadde fått feiret nasjonaldagen på storartet, tradisjonelt, kongelig vis på det gedigne svenske palass i hovedstaden.  Og som kunne bibringe ut til oss og det svenske folk der hjemme alminnelig menneskelig varme dem imellom og glad fellesskap omkring drill og lys sommerkveld.

Vår 17.mai-feiring kan  avleses på norsk NRK som hele dagen markerer nasjonaldagen på begge kanaler. Svensk riksTV hadde avsatt minimalt med tid og program. Typisk – selv det får de ikke til!  På beste kveldstid skulle de ta det igjen, da, med Gripsholm og Gustav Vasa og Herman Linquist og 4 historisk-kledde sangere som sang madrigaler av både dette og hint..  En hel time i strålende sol,vind og vær var 5 mennesker samlet på gresset til samtale om tema;»  Nasjonaldagen og hvorfor og hvorfor ikke.»  Historikeren Herman Lindquist reddet kvelden . Han tenkte høyt for samtlige med sin uhorvelige kunnskap og særdeles muntlige form. Men selv han hadde pustebesvær med å ustoppelig forklare for alle seere og deltagere og seg selv viktigheten ( les nødvendigheten ) av å feire Sveriges fødselsdag.

Selv ble jeg stolt og oppmuntret over at de stadig trakk frem 17.mai-feiringen vår. En utsendt medarbeider hadde da også samlet opp  en reportasje fra Karl Johansgate med flotte bunadskledde voksne som helt naturlig strålte over dagen og begivenheten.   I TV-programmet sang deretter Arja Saijonmaa  sin nasjonalsang på finsk og berettet om hvor tungt og seriøst og dypt alvorlig finnene markerer sin frigjøringsdag. Ikke mye morro der i gården, nei.

Samtalen ble mer og mer preget av selvransakelse. Det viste seg da også å være typisk svensk, det å ikke kunne fra hjertet bare glede seg og være stolte. De bedrev selvpisking, og da en skuespiller/komiker blandt gjestene fremførte en fersk tale for dagen og tok ibruk ironien og skadefryden – ble det ganske smertefullt å følge programmet. Skjønt alle  fikk svenske flagg utlevert tilslutt, ble servert jordbær-terte med krem, og dermed gledet man seg til Midtsommerfeiringen – som svenskene forøvrig er mestere i !!  

 Kongehuset har sin primære plass i en nasjons feiring av seg selv. Hos oss er det den lykkelige kombinasjon av det det uendelige tog av barn opp mot det kongelige slott med hilsen og jubel mot familien på balkongen som er hele nøkkelen til forståelse av 17.mai. I hver grend og bygd og by går barnetog,  men uansett hvor så marsjen går, og flaggborg og korps smeller løs – det er som om alles mål og mening er  familien på slottsbalkongen i Oslo.

I Sverige får de heller ikke til dette med kongehus for tiden. Riktignok lyser svenske øyne av hjertelig fryd og gammen opp mot kronprinsessen og hennes Daniel. Mediabildet holdt seg trofast mot de to unge håpefulle. Og alle forsøkte krampaktig å unngå tanke og ord om siste dagers skandaleoppslag om majesteten.  Stakkars konge og folk – på en slik dag!   Stive og strunkne som opptrekksmaskiner, gjennomførte begge parter løpet med planlagt og gjennomført regi.

Når vi ser vår kong Harald enten han tar imot gjester eller står på idrettstribunen eller inspiserer soldater i uniform – han har en dypt menneskelig fremtreden med slentrende autoritet både i ganglag og kroppsspråk.  Vi ser hans alder, men ikke minst hans gode smil og nesten ertende glimt i øyet. Han har en kombinasjon av verdighet og alminnelighet i sin fremtreden som gjør han til en av oss, selv opphøyet, selv med avstand der oppe på belkongen eller på deen røde løper.

Svenskekongen får ikke det til. Pen i tøyet, pen på håret, rak i ryggen – med aldri med varme øyne og helt ekte smil – synes nå vi.

Svenskene er 4 ganger så store som oss og 4 ganger ( minst ) dyktigere enn oss. De slår oss på oppløpssiden i det meste, systematiske og organiserte og disiplinerte som de er. Vi fomler oss frem til lykke og hell. Derfor får vi da også til  en jubel-nasjonal-feiring av oss selv og folk og fedreland og konge med på 17.mai. Der er vi best!!!

Broderfolket i øst kan bare glemme det  der. Ta Allsang på Skansen, syng Evert Taube og slå dere løs i Midtsommernatten og husk krepselaget i august.

Lykke til!

De siste værmeldinger fra jobb-fronten viser at hvis du er over 40 år, ligger du dårlig ann. Dynamisk 35-åringer er hva man ønsker seg i kreative stillinger innenfor både bank og børs,. media og opplevelsesindustri, handel og vandel. Var det ikke en 23-åring som ble anstatt som direktør i et kommunikasjonsfirma for kort tid siden?

Det forunderlige er at menneskeheten nå lever lengre og er sunnere og sterkere enn noen gang. Først ved 80 år begynner det å småstivne til i kropp og hodet og sjel. Kloke personligheter  langt opp mot de 90 gir tankegods og perspektiv.

Likefullt – stup energiske menn og særlig kvinner fra fyllte 60 år farter og farer, engasjerer seg i både dette og hint. De før-pensjonerer seg for å nyte eget og andres liv – særlig ta seg tid til hobbies og fritidssyssel, golf og feriesteder. Men ikke minst barnebarn og slekt og venner, visstnok. Det Frivillige Norge hadde stanset på flekken uten det stille tog av tapre pensjonerte, aktive mennesker som samler seg på valen, på torget, på sentret for å ta sine felles-tak. Kulturhus av alle slag fylles av Det Grå Gull . De strømmer til teater og festspill, fyller benkeradene i Opera’n og drar på biltur til Kistefoss og Blaafargeverk i stride strømmer. De ser TV og leser bøker – bare se hvilke titler som er på bestselgerlistene!

En vakker, voksen kvinne på 60 år lot seg intervjue om hvor umulig det var for henne å få seg jobb. Hun hadde høy sekretær-utdannelse og lang praksis. Hun hadde ustoppelig videreutdannet seg i data-verdenen og behersket hele spekteret av tast og trykk på små og store skjermer. Hun kunne flere språk som engelsk, fransk, spansk og sandelig også arabisk! Likefullt hadde ikke svensk næringsliv  bruk for henne. Hun var 60 år!

I USA er det rasisme å kreve alder når man søker jobb. Som kjønn og rase og religion. I Sverige arbeider regjeringen med et lovforslag som går i samme retning. Her hjemme er det øredøvende stillhet omkring tema likestilling og ALDER. Her tvangstenker vi om mann/kvinne-diskriminering. Også drister vi oss til tema rase og religion, må vite.

Alle monster-økonomer mener mye tungt og mektig om hvordan vårt samfunn skal kunne opprettholde velfredsstaten. Vi får eldrebølger hvor vi trenger kraft i en massevis av varme hender. Vi diskuterer behov for invandrere og utenlands arbeidskraft som skal fylle service og tjenester både i handel og vandel.

Samtidig lar vi norske nordmenn av alle raser og kjønn gå i tidligpensjon for å kose seg med sitt og sine. (» Vi har fortjent å hvile ut etter alle strevsomme år! «) Men værst av alt er at vi  utelukker tusenvis av ganske så voksne, erfarne, trofaste og kunnskapsrike borgere som ikke kan tenke seg en værre skjebne enn å måtte slutte i arbeidslivet. De ønsker å gå til sin dont så lenge de trives og kan bidra.

Vel har man begynt å ha flytende overgang med adgang til å tjene penger samtidig med å motta pensjon. Takk og pris er det ikke lengre tverr-bom slutt ved en dato og et klokkeslett for jobben man har. Men det er et fravær av kultur og debatt omkring det verdifulle ved det erfarne mennesket i arbeidsslivet og i alle fellesrom , rundt kongens bord som i alle organisasjoner og lag  – nødvendigheten av verdighet og dannelse samt spenningen og dynamikken i spillet mellom nytt og gammelt, ungt og eldre, refleksjon og sulten appetitt. 

Det er like før kommune-valg-kamp. Da skal det dreie seg om det nære i by og bygd og distrikt, om sykehus og omsorg, natur og næring, for ikke å snakke om samferdsel og samkvem. Men hvor fører det hen hvis alle samfunn skal  rådes av kun kreative 35-åringer? Da blir vi litt skræmt, vi godt voksne.

Alder er ikke svakhet og elendighet. Alder er kraft!  – sammen med ung energi blir det sivilisasjon av slikt!  

Men er det så nøye, da?  Juni og heggeduft venter. Så da så……….

Sommer er å bade!  Sommer er å plukke markblomster.  Det blir ingen sommer hvis man ikke kan bade i sjøen eller å lage seg sin blomsterbukett  av ville vekster langs veien eller i skog og mark.

I min slekt er vi bademennesker. Uansett salt sjø eller fersk vann – vi bader. Det hører med til morgenritualet ikke minst. Eller som kveldsdukkert.  Ikke at vi reiser omkring for å ligge på stranden for dermed stadig å svømme omkring. Nei,for oss er det som livsstil, som å pusse tenner,som å innta måltider, som å sommeroppholde seg utendørs for alt og det meste at vi bare må starte sommerdagen med å bade og ellers etter kroppslig innsats igjen kaste oss i vannet utover dagen.

Vi går i svømmehall om vinteren også. Men det er mer alvorlige greier for å holde oss i form og i trim. Å bade, hive oss i havet eller legge ut på svømmeturer – det er naturopplevelse i ypperste grad for norske kropper, i hvertfall for oss fritids-svømmere.

Ingen ting kan måle seg med Det Indiske Hav utenfor Mauritius. Jeg har svømt i Stillehav og Atlanterhav, Middelhav og i norske farvann både sør og vest. Jeg har svømt i Nilen og ved Sharm El Sheik. For ikke å forglemme Noosa i Australia. Alle disse havopplevelser hadde det til felles at det var mye strev og kav med verdensbølger og undervannstrømmer, magneter og  vind og vær. Havet ved Mauritius derimot var himmelsk fordi et stort rev hindret strøm og enorme bølger og alt mas. Man kan bo i havet i timesvis og legge ut på langtur i vidunderlig klart vann og 30 varmegrader!!! 

Her hjemme i sommer-Norge er badelivet ofte en eneste månedslang kald avrivning. Det hører med til verdensbegivenheter i normaltilværelsen for en norsk voksenkropp å oppleve mer enn 22 varmegrader i norske badevann. Brenn-maneter er også en pest og plage. Men først og fremst er vannet i Norge for kaldt mesteparten av sommeren.

Langs vår lange og vakre kyst finnes de vakreste sandstrender. På Selje for eksempel med Statthavet utenfor har man krystallklart vann og snøhvit sand og ramsalt lukt fra både himmel og sjø. Men man fryser skjorta av seg hele sommerhalvåret bortsett fra den ene uken hvor hetebølgen også treffer NordVest-landet.

Men bader gjør vi sålenge vår alder tillater det. Etterhvert med badesko fordi vi ikke i moden alder kan gå barbeint på rullesteiner lengre. Og vi foretrekker badetrapp med brede trinn og gjerne med skråhelling slik at vi får tyngdepunktet pent fordelt uten å måtte heise oss oppetter leideren, liksom.

Min slekt kommer fra svensk innsjø-landskap hvor familier i ledd etter ledd måtte både fiske og bade i ferskvann. Min svenske bestefar lærte meg alt om båtliv og fiske og fangst i innsjø. Hver eneste dag var det mat-auk, rett og slett, å dra tidlig ut med båt for å få abbor og gjedde til måltider for storfamilien. Siden hjemmet lå på en stor halvøy ved svenskegrensen hadde vi både egen privat båtplass og brygge og en generøs badeplass fra fjellhylle som kunne benyttes til å flyte inn på for deretter å klatre pent og stille opp av vannet. Og motsatt – nærmest som å vasse ut for å legge på svøm.

Ferskvann har den fordel at man kan ta svømmeturer  – uten maneter, uten for mye storm, bølger og mas. Vårt feriested hadde et tilliggende stort vann som badeparadis. For å unngå siv og vannliljer og ekkelt gress, bør man enten ha et fjellberg, som nevnt, eller en god flytebrygge med badetrapp . I lyse julinetter eller varme augustmorgener kunne man i villmarken ta seg sitt stille bad og dra på svømmetur, langt, rytmisk og rolig. Norske nordmenn annerkjenner liksom ikke ferskvannkultur verken hva gjelder fiske eller bading. Fordi man er av svensk herkomst har man lært både å drive fritidsfiske fra båt med dupp og mark for å fylle bøtten med abbor og gjedde og altså å beherske og nyte badeliv i innsjø.

Sverige har store innsjøer. Der har man hundrevis av årelang tradisjon hva gjelder å «dyrke» innsjøfiske både som sport og matauk. Mjøsa er det nærmeste vi kommer, men den er bare en pytt sammenlignet med de store sjøer hos nabofolket. Bade- og svømmekulturen i Sverige er også en helt annen enn hos oss fordi vi bedriver denslags langs en værhard kyst med for kalde grader, maneter, bølger og kav.

Kanskje er det min oppvekst og arv av svensk slekt som slår ut i den sommervane man har fått som morgenbader i Frognerbadet i Oslo. Hver bidige hverdagsmorgen uke etter uke fra 18. mai til ut mot september stiller man kl. 7 for en drøy halvtime å legge på svøm. Det går et stille tog av bymennesker mest i moden alder mot bassenget omgitt av grønt gress og trær og med sommerhimmelen hvelvet over vannflaten. Vennlige vakter hilser, og det gjør vi også mot hverandre. En trofast stamme av badere som møtes i start av dag, blir på hils og hei, utvikler et vennlig fellesskap og passer på og opp med muntre tilrop. Når regnet bøtter ned, eller når kulden i luften har senket også vann-gradene, ja, da trengs både oppmuntring og/eller advarsler. Men det er da en ekte morgenbader viser seg!

Nykommere blir notert, som det. Signaler om koder for hvor man svømmer – i ro og mak eller for ny personlig rekord, snorkler og svømmmeføtter til hjelp, – det er klare regler, innarbeidet gjennom ti-år som stilltiende blir praktisert.  Ved alvorlige overtredelser blir vaktene tilkaldt for mild tilretteleggelse.

Dette er morgenbader-kultur. Utover dagen vet ikke vi hva som skjer – vi forlater badet senest kl. 8, selvsagt.

Det værste som vederfares FRognerbadets venner – det er NORWEGIAN WOODS. På plakaten varer det bare en langhelg. Men i virkeligheten er det en stor militær okkupasjon på 2 uker med monstermaster, trubuner, toaletter, boder, plank og ledninger, reklame og fremfor alt megadesibelhøytaleranlegg. Alle blomster og plener blir tråkket ned. Regner det, blir det gjørmebad. Dette protesterer morgenbaderne mot. Men blir til et pip. Goliat mot David som ikke har en sjangse. Slaget er tapt. Fremskrittet må frem. Stor lyd og høy kommers opp mot stille svøm i flat sjø.

Husk å ta med ørepropper!

I fjellskrenten under Ekeberg ligger en skog. Den eies av fellesskapet – kommunen. Den har bare ligget der brakk og forsømt i mange år.

Når så Christian Ringnes ønsker å skape en park av skogen med skulpturer, med landing for gondolheis, med turist-stier og matsstasjoner underveis før hans Ekeberg-restaurant hanker flere tusen besøkende – så blir det stor ståhei.

Ikke vil vi at en rik osloborger skal få boltre seg med sin noe omdiskuterte skulptursamling, ikke vil vi ha sivilisert park av en genuin skog og ikke vil vi ha politikere som forsømmer sin plikt til å ivareta byområder.

Her er det nok å strides om! Kjør debatt!

Skogen under Ekeberg-åsen har vært en statshemmelighet for noen og enhver. Først når Christian Ringnes ser muligheter for seg og sitt, dukker naturengasjerte entusiaster opp fra både trim og tren, grønt og villt. Hvorfor i all verden har de ikke tidligere slått på trommen for å minne politikere og oss alle på at dette området er forsømt  utmark i indre by?

Gondolbane er strålende. Restauranten en attraksjon. Skulptur og billedkunst er enda viktigere. Utsikten over byen er unik. Grønn park som er tilrettelagt for noen og enhver, halte som hele, ung som gammel er en velsignelse for oss som bor ved asfalt og går gatelangs.

Selv er jeg stor tilhenger av skog SOM SKOG i byen. Nordmarka er i verdensmålestokk helt unik der uendelig med natur ligger et fingerknips fra sentrum for 500 000 innbyggere. Men på Bygdøy og under Ekebergåsen finner vi  likefullt oaser som ligger i grenseland mellom park og skog. Oaser av stillhet og trær, vekster og fugleliv. Disse to områdene krever overvåking og omsorg, bevilgning til stell og pleie av byens forvaltere av vårt arvede fellesgods.

Fordi nordmenn generelt og selv osloborgere spesielt har en syltynn urban tradisjon på alle områder, så er Bygdøy-og Ekeberg-skogene forsømt tema og interessefelt både hos oss velgere og våre folkevalgte. Vi elsker Nordmarka og ellers fjell og vidde og urmark i det ganske land. Vi drar til  hytter langs kysten og til fjells. Vi har plass nok – fiskere og bønder som vi er i utgangspunktet.

Men for alle som ønsker – som i NewYork, som i London, Berlin  og Paris – å komme oss på tur i sivilisert og stille skog innenfor storbyen – vi har ikke vært oss bevisst at dette er en form for grønn glede, frisk luft, ryddet sti og vernede trær og striglet buskvekst som krever forsvar,bevaring og offentlig pleie. Opp mot norske nordmenns evige trang til villmark og vidde utenfor urbane strøk, fra nord til sør.  

Christian Ringnes skal ha takk for at han provoserer og utfordrer oss til å ta stilling til viktige verdier. Det skal han ha! 

Det også!

Nå er det høysesong for oss i foredrags-industrien.  Det er nå de henvender seg til oss som driver med denslags. Det gjelder å ha programmet klart for høst-semesteret. Så her strømmer det på med forespørseler fra organisasjoner og foreninger om å reise både hist og pist., i øst og i vest.

Siden man befinner seg i Den Tredje Alder er man i en divisjon med andre godt voksne som  ønskes velkommen for både en billig penge (  vi har jo ikke annet å gjøre!) og på dagtid (  avgåtte som vi er ) og med velgjørende og idealistisk interesser siden vi ikke har yrkesforpliktelser og inntekter å tenke på ( liksom??)

Så nå ber de oss komme langt ut i november og sandelig idag også i februar 2012! selv har jeg levet et liv hvor jeg smertelig har måtte lære at mye kan skje. Et fingerknips så er alt dramatisk endret.  Så det å planlegge for mer enn noen uker fremover er underlige greier for meg. Og alder tatt i betraktning så kommenterer man muntert  om at man må ta forbehold om at man lever på det aktuelle tidspunkt der fremme i tiden!

Som kinodame hadde vi i Oslo Kinematografer programmering for film med en bindende forretningsavtaler med leverandør/distributør om kun 1 uke for hver tittel slik at hvis en film hadde sviktet totalt, kunne man først etter 1 uke flytte filmen i mindre kino eller ta den helt av. En slik horisont for produksjon og kinodrift har gått så inn i blodet på meg at jeg aldri helt kan regne med å ha kontroll over butikk og inntekter mer enn nettopp 1 uke om gangen. Langstidsplanlegging er for operasjefer og gedigne konsertarrangører som har avtaler med kunstnere årevis i forkant. Ikke for meg som følgelig planlegger med yrkesskaden med småkorte intervaller selv som avgått og nå skrivedame og foredragsholder.

I min bekjentskapskrets hvor de fleste er i Den Tredje Alder, gir de fleste uttrykk for frihet og glede over å kunne planlegge dagen og året helt etter eget ønske og egne lyster. Endelig – for de har hatt store forpliktelser i yrkessammenheng og hengt i stroppen som samfunnsborgere og engasjerte mennesker. De har alle tatt sine tak i åresvis.

Nå er de avgått og nyter nettopp å være det med den frihet det innebærer. Riktignok har de storartet kontakt og  gjør enda mer storartet innsats for barn og barnebarn. De henter og bringer, tar seg av i tide og utide.

Selv holder jeg det gående som foredragsholder, blogger, styreformann. Jeg har kontor hvor jeg hver ukedag setter meg til for å administrere en  form for yrkesliv. Riktignok hiver jeg alt jeg har i hendene hvis barn og barnebarn trenger til meg.  Men det gjør de nå ikke så meget lengre. De vokser til, og det gjør jeg også, –  slik at å ta seg av de aller minste, er jeg ikke lengre så god til.

Så hvorfor ikke si takk til alle som ønsker meg i foredragssammenheng? Jeg gjør nå også det, men innimellom lurer jeg på hvorfor.

For det første hender det at man blir avspist med smuler og glansbilder. Jeg bruker timer på innsatsen, men får sølle tusenlapper betalt. Vel – her går en linje mellom å være forretningsmessig smart og ta seg betalt og å være sympatisk. For ikke å snakke om etterspurt!  For de foreninger og organisasjoner som henvender seg har jo ikke store budgett for denslags – ideelle og frivillige som de er. Dessuten får man innimellom en følelse av å bli tatt som en selvfølge, at jeg burde ta til takke, avgått som jeg er. Jeg har jo pensjon!

Nå er det nok slik at jeg trives med å ha noe å gjøre, å være etterspurt. Jeg er småredd for å bli glemt og at det blir helt stille rundt meg. Men mest av alt kjenner jeg stor glede av å stå på talerstoler og mene av hjertens lyst, kjenne på at forsamlingen er med, få respons og tilbake-takk. Som samfunnsengasjert og politisk interessert borger ligger det fortsatt et eget dren i meg til å si ifra, provosere, reagere.

Ute skinner mai-solen. Hjemmet mitt har bøker og piano, DVD og CD, balkongen er god å sitte på og den lille hageflekken trenger grønne fingre. Byen min har uendelig mye å by på. Landet mitt inviterer til festivaler og festspill. Filmer og teater frister. Min vidunderlige lille Fiat står klar. Hvorfor i all verden koser jeg meg ikke mer og nyter dagen og tilværelsen og bare lar det stå til? Det kunne også være på tide å bli mer økonomisk ansvarlig, studere pristilbud og se hvor og når det vil lønne seg å kjøpe ditt og datt billigere? Ta honnørbillett på trikken for å handle billligere på andre siden av byen og under timen gjøre innkjøp slik at man tok retur på samme billett? Sunn og økologisk mat skulle man kunne utnytte bedre, lage retter fra grunnen, spise rotfrukter og drikke mer vann, planlegge hverdagen mer ansvarlig og bevisst – skulle man.

Nei – nå får det være nok med selvpisking og grublerier. Leste nettopp om kommunale badeanlegg som blir stengt for allmennheten fordi private arrangement skal finne sted og som betaler godt for seg!  Dette må jeg mene noe om. Og nettopp ringte de fra Nesodden for å hyre meg inn 24. november for foredrag kl. 11!  Jeg takket med jubel!