Ingeborg Moræus Hanssen

Man må ha en tittel. Pensjonist er ikke en tittel. Pensjonist er en tilstand. Jeg liker ikke å bli presentert som det. Men hva skal man så kalle seg for når man blir introdusert som foredragsholder eller deltager i program eller skal fylle ut skjemaer ?

I lengre tid har jeg blitt kaldt Avgått eller Tidligere  Kinodirektør. Man blir ikke yngre av slikt heller. Selv kunne jeg foretrekke  Emeritus,  men det har ikke slått helt  igjennom.

Innimellom blir jeg kaldt forfatter. Siden jeg har skrevet 4 bøker på 4 år, skulle man tro det kunne være legalt nok. Men jeg vet ikke hva som tilsier en slik tittel, om den har en form for tariff-beskyttelse, om man må være medlem av Forfatterforeningen. Så jeg tørr ikke helt slå til med å bruke den betegnelse på hverdagslivet mitt. For meg personlig spiller det liten rolle, men i utgangspunktet har jeg så enorm respekt for forfatter-rollen og tittelen  at jeg kvier meg for å benytte meg av den  – av ren ydmykhet.

Bøkene mine er dessuten langt fra  skjønnlitterære verk, ei heller er de særlig intellektuelt eller forskningstungt stoff. De er – har jeg etterhvert innsett – en samling blogger mellom to permer.  Ikke blir slike bøker heller gjenstand for seriøst anmelderi. Riktignok kan man ved hjelp av flinke forleggere eller ved egen smartness sørge for et oppslag i en dagsavis eller to som nyhetsstoff så folk blir oppmerksomme på utgivelsen. Er man så beregnende i sine skriverier at man har spisset seg til med en rampestrek eller tilnærmet provokasjon overfor en kjendis eller flere, så kan man håpe på i beste fall en sølle debatt noen flere dager. Men straks er festen over, og boken går inn i bakevjen både i bokbutikken  og hos forleggeriet.  Forfatter, du liksom!

For spøk bruker jeg å si jeg er skrivedame. Etter 25 år som kinodame klinger det brukbart og sier nok sannheten.  Lenge skrev jeg innlegg i avis hvor jeg mente og stod på om dette og hint. Men etterhvert ble man så ofte trukket ned i selvrespekt og selvsikkerhet at man tørket inn, rett og slett. Redaktører eller debatt-avdelingen hilste alltid tilbake med at vel, vel, klokt nok. «Men du må ned på 1100 tegn med mellomrom. » Hele argumentasjonrekken skulle krympes til reklamebudskap eller forbrukerstoff og mistet, syntes man, hele kloen eller poenget. Men fordi man strammet seg selv opp og innlegget ned, sendte man meningene avgårde. Så kom den del av prosessen hvor man hver bidige morgen gikk mot matten for å spent finne seg selv vakkert og viktig oppslått i avisen. Men nei – det gikk både dag og tid før man var kommet på trykk. Da var noe av det aktuelle og adekvate ved ytringen blitt blekt og svekket.

Skrive-livet tok etterhvert en ny vending da man fikk dreis på deltagelse i de sosiale medier. Særlig ble blogging en frihetsopplevelse hvor man uansett tid og sted, uavhengig enhver redaktør eller forlegger kan skrive ned, sende ut meninger om mangt. Twitter trigger ordbruk. Facebook er jeg ikke så sikker på. Blogg, derimot, passer min tankelek, mitt samfunnspolitiske engasjement. Det er uprentensiøst – man er i fri flyt med de unge, først og fremst,(  man samler på denslags i voksen alder ). Og etterhvert registreres både lesere og tilhengere og det motsatte.

Man bedriver ord – ganske enkelt.  For meg er det en stor glede.  Mine helter i livet er og har alltid vært retorikeren, dikteren eller forfatteren, ja også den politiske kommentatoren (  ektemannen f.eks. )  som løfter meg opp og avsted med ord, med formuleringer. Jeg elsker å bli forført av det lekne ord, den overraskende formulering, den kraftfulle artikkel eller den  festkloke tale. Jeg kan miste kompass-retning og ståsted i ren beruselse når en politiker, en taler eller en  forfatter formulerer tanker i rytme og i innhold som henger sammen i tankesprang og er vakre, springende og ellegante. ( Og korte, passe lange!)

Jeg kan nevne i fleng Churchill som Obama, Hamsun som Jonas Jonasson ( «Hundreåringen …» )  sist forfatter Gro Dahle her i radio forleden. Det er som en flirt, en rus, og livet kjennes stort, kunsten rik – og jeg vokser i sjel og i hodet.

Tilbake sitter man og taster tanker avsted. Som en bonde kan kalle seg jordbruker – så kan en skrivedame kalle seg ordbruker.  Som man sår, kan man høste.  Men det er nok opp til vind og vær – gudene vet –  om andre setter pris på innsatsen. Gleden er på den opptredendes side  – det holder lenge.

 

 

 

Elin Ørjasæter spisser det til med råd om å sparke de gamle ut av arbeidslivet!  Og jeg som er stor tilhenger av henne i alt og det meste både i skrift og i tale,  hoppet i kontorstolen. Elin vet å få budskapet frem, eller rettere sagt å få opppmerksomhet. Så jeg hastet med å taste  meg frem og fant raskt min venn Torbjørn Røe Isaksen på bilde og Elins argumentasjon.  Og fallt til ro.

Elin har nok engang tatt tak i et tema som sammenfaller med mitt eget engasjement; hvorfor og hvordan kan eldre mennesker få jobbe så lenge de selv ønsker.

Grunnen til at dette samfunnskulturelle spørsmål har fått ny aktualitet og derfor også ble drøftet i NRK’s debattprogram, er at man har klusset til problematikken sammen med pensjons-spørmålene. Torbjørn kunne som deltager i TV-panelet ikke skille mellom pest og kolera, så Elin hengte stortingsmannen ut og tok ham som bevisførsel for eget utsagn.

Som om verden ikke er vanskelig nok. Man forvirrer og tåkelegger både temaer som arbeidsliv og aldergrense med disbutt om pensjonsordninger. Sammen med jordbruks-subsidier og innkjøprsordning av bøker, er pensjon det værste vi vet å forholde oss til. Eller rett og slett – å forstå seg på.

Nå kunne Elin Ørjasæter rydde seg plass for eldre-i jobb-tema i min hjerne med å klinkende klart forklare både meg og andre lesere at vitsen med å sparke de eldre ut av arbeidslivet var at de frekt nok hadde ønsket og fått innfridd langt på vei BÅDE å få jobbe fast og trutt til over 70 år og SAMTIDIG cashe inn god pensjon.

Jeg skjønner meg som nevnt lite på pensjonsordninger generelt og også spesielt. Ikke fatter jeg  hva som gjelder for AKP  ( eller LSD ? ) hva som lønner seg når og hvorlenge og for hvor mye. Min holdning til arbeidsliv har hele tiden vært at folk skal få jobbe så lenge de har kraft og lyst – på ett eller annet vis, om ikke i lederstilling og på topp, men som del av firma, organisasjonen eller butikk. Å få delta, gå til en jobb, stå opp om morgenen for at noen/noe venter på en – for meg er det en menneskerett.

Nå har man kludret med dette ved SAMTIDIG å friste godt voksne mennesker med å kombinere jobb og pensjon til visstnok ( ? ) alle parters gevinst, glede og behag. Et rigorøst og uklart regelverk for å ta tidligpensjon i samrøre med jobb for så når slitasjen for ramme alvor setter inn og man går ned i knestående, se da skal man cashe inn en stor og god pengesum som pensjon. Det viser seg at det er langt flere enn meg som ikke skjønner et fnugg eller fnyst. Skatteeksperter  har meninger i forvirrende retninger og debatterer lik lavkarbofolk eller som spåmenn i finans.

Nok om det. Elin Ørjasæter tildrar seg med sin spissformulering oppmerkomhet omkring det nærmest umoralske i at sterke og oppegående arbeidstagere i modne år skal med krav om fast-stilling pluss god førpensjon, fortrenge unge kollegaer på samme arbeidsplass.

Vi er blitt så feite om hjerterøttene her i landet. Den store kosen har tatt oss. Vi brolegger veien til målet med gode forsetter og så går det bare i stå og mot det som værre er. Utsparket i grøftekanten  ligger så ressurs-sterke mennesker ofte i ung alder, men også blandt arbeidslystne innvandrere. Velstandsgenerasjonen krever mer og mer for seg – og sine nærmeste. En utbredt individualisme blandet med egoisme er ganske så uspiselig.  Vi i Den Tredje Alder skal ikke bidra her – vi som har lært og har erfart, har plikt til fortsatt å yte, ikke  å nyte. Det er jo VÅRE ungdommer og deres fremtid det handler om.

Det er Elin og jeg hjertens enige om. Og Torbjørn, når han har tenkt seg om.

I likhet med ordet DANNELSE er ordet BLYGHET gått ut av bruk både i form og innhold. Noen av oss tar tidvis med stor frimodighet begge begrep i bruk, skjønt vi bedømmer kretsen rundt oss nøye for å bli akseptert og forstått hvis og når vi benytter oss av ordene. For mange skjønner knapt spørsmålet.

Sist vi fikk behov for å reagere med blyghet var da Aftenposten gjenga nakenfotoene av Nansen i forbindelse med en ny bok. Det var kjærlighetsbrev med utstrakt billedbruk som en eldre og forelsket Nansen hadde sendt til sin meget yngre kjæreste. Og som et norsk forlag og Per Egil Hegge som forord-anbefaler, hadde funnet av så stor litterær verdi at de måtte utgis i anledning Nansen-jubileet. Nansen-forskningen skulle med dette også få verdifull tilfang av kunnskap om en stor manns store bedrifter pluss hans ekte (med)menneskelige egenskaper.

Etter nå flere uker med debatt i diverse media, med leserinnlegg og uttrykte både begeistrede og negative raksjoner fra godtfolk flest, har jeg fundert på hvorfor disse nakenbildene vakte min personlig genanse. Jeg har sett så mye nakenhet, så mye kropp både i beveglse og ro, i skjønnhet og – motsatt – vold og spetakkel, i erotikk og sex, men også i naturlig avkleddhet når slikt er nødvendig og anstendig.  Etter å ha vurdert all verdens film for kino gjennom 25 år skulle man tro at en liggende Nansen  i eldre, vakre dager overhode ikke skapte hos meg et eneste høynet øyebryn, langt mer genanse. 

Ingen av oss godt voksne Nansen-tilhengere underslår tema; Eldre mann blir forelsket i veldig ung kvinne.  Det er både velkjent og velbrukt i teori som i praksis i vår erfaringsverden.  Aftenposten og nevnte bok bringer intet nytt under solen for oss. 

Men vi – og vi er mange ! – reagerer på oppslaget IKKE fordi vi finner den store forsker og humanist, helt og lederskikkelse uanstendig eller patetisk eller latterlig. Naken mann gjør så godt han kan – slikt forekommer i de beste familier. Egentlig gidder vi innerst inne ikke bry oss nevneverdig. Alle har sine banaliteter. Vi har nok med våre egne.

Nå skal det sies at noen skriver vakrere kjærlighetsbrev enn andre. Per Egil Hegge mener Nansen var et litterært tallent og at brevene har den største poetiske verdi. Vel, vel – det strides de lærde om. Nansen selv-utløser-foto-kunst har derimot ingen ekspertise på feltet ment et døyt om.

Jeg selv og mange med meg blir generte og kjenner krenkelse av PUBLISERINGEN i seg selv.  Aftenpostens oppslag,  nettsider,  NRK’s  utsendelse på alles flatskjermer  over det ganske land av en Nansen liggende splitter naken med fronten i front – det er når vi blir truffet av slegge-kastene fra media vi kjenner at blygheten siger på og dypt inn.

Antagelig er boken med kjærlighetsbrev og foto-bruks-kunst fra en sterk og vakker, eldre herre både anstendig og grei nok. Ikke vet vi om det blir en best-selger til jul, vi har våre tvil.  Men ingen av oss blyge og påkledde voksne vil et øyeblikk fordømme selve utgivelsen. Bevare oss vel. Fritt frem for løp og kjøp.

Men vi kjenner på, og det ganske så sterkt, at media i vår tid larmer og smeller mot oss med oppslag både på forsider og bredt ut lengre inne i avis og på nyhetsoppslag på nettet- alt i den enkle og brutale hensikt å vekke kommersiell oppmerksomhet! Nansen-bok og foto har da også skapt MEDIA-DEBATT mer enn  Nansen-debatt elller litterær diskusjon.  Herr Utne som har eierinteresser i stoffet, har da også selv blitt overrasket over publiseringen fra forlag og forordforfatter.

Kanskje ble han rett og slett genert, han også?

 

 

Det er tid for kollektivreiser, for snart må sykkelen settes inn for vinteren.  Det siste klipp på Flexikortet var oppbrukt, og jeg gikk til Narvesen for å kjøpe nytt.

En ung kvinne som snakket vanskelig skånsk, forklarte meg at Flexikort var erstattet med Reisekort. RUTER hadde forlatt papirutgaven hvor man stemplet , nå skulle man elektronisk dra.  Slik var det bare.

Jeg er enkel i hodet hva gjelder denslags og ønsker generelt bare de forandringer jeg selv finner på. Nå hadde RUTER laget rot i mitt reisemønster hvor jeg  hadde kjøpt 8 klipp for subsidiert honnørpris og kunne  enkelt se hvor mange turer jeg til enhver tid hadde betalt for. Pluss at jeg kunne betale for sykkel om bord og invitere en venn  – alt med mitt Flexi-kort der og da.

Jeg spurte lettere fortvilt hvordan dette så virket.  «Du kan velge mellom 100 og 1000 » sa den unge svenske damen. Jeg skjønte ikke helt hvilket begrep – penger eller reiser – det dreide seg om. Så jeg sa beskjedent  «100, takk. Hvordan gjør jeg så?» Jeg rekker vel ikke 1000 reiser før jeg dør, tenkte jeg.

Damen forklarte  at det var å bare dra kortet ved påstigning  «Hva viser seg som resultat og hvor ?» –   jeg mente det var et adekvat spørsmål. Det visste ikke ekspeditrisen noe om.  Hun satte igang og tastet og trykket og ga meg Reisekortet  fra RUTER. Dette med 100 – viste seg å være prisen – 100 kroner – nettopp!

Siden solen fortsatt skinte, og gatene var tørre, sykler jeg så dagen derpå innom Narvesen, min stam-kiosk, og traff Nina bak disken – hun som kan alt!!! Dette Reisekortet brant som utfordring i vesken, så jeg spurte da Nina om forklaring, bruksanvisning og start-instruks.

Nina ga vondt fra seg – enda så vennlig og snill som hun er. Hun ga uoppfordret en redselskildring om hvor fortvilt vrient og vanskelig det var å forklare nye kunder om kunde-service fra RUTER.

Når man så drar kortet og aktiverer seg, så kommer det en bitteliten hilsen på en bitteliten skjerm i all hast og hilser deg med et beløp  ( Husk briller! ) og  som dermed forteller deg  hvor mange kroner og øre du har igjen på kortet ditt!  Som om man har en kalkulator hvor man får frem  billettpris opp mot kort-pris og regner seg frem til 2 turer igjen. Glem også å spandere en reise på ditt følge eller ta med sykkel. For kortet er aktivert for en time for kun deg som en person.

Dette kalles fremskritt. Og fremskret  må frem.

Nina ga meg RUTER’s lille instruks ; «Slik reiser du med elektronisk reisekort.» hilsen www.ruter.no.

Der stod ingen advarsel om at alle vi som er mer enn 40 år, som liker papir-utgaver både av avis og bok og Flexikort, som ikke kan regne kroner og øre uten blokk og blyant, og som må ha lesebriller på når vi skal se små bokstaver på små neonskilt – vi bør kanskje holde oss i ro og  bli hjemme. Vi kjenner oss ikke helt velkomne, kjære RUTER !

 

 

 

 

Det er sesong for selskapsliv. Når høsten kommer, sommer-stedet er lukket, og ski-sesongen ikke er begynt, da blir hjemmene åpnet for vennebesøk og gjestebud. Fårikål og lammestek, elgsuppe, norsk hummer og baccalao – travle vertinner i yrkesaktiv alder får skyve-hjelp til middagsmeny fra mediaoppslag i alle varianter om sesongmat på alle fat.

Norske hjem ligger visstnok på verdenstoppen hva gjelder opp-pussing og investering i kjøkken, baderum og sofagrupper.  Til stadighet dumper det ned på gulvet hos oss som innlegg og vedlegg til morgenavisene, fargerike hefter med møbelfristelser som bekrefter nordmenns kosetrang i heimen. Selv er man opphengt i spisestue-tilbudene som viser gedigne bord med ditto stoler for 12 personer – rene monster-anlegg med ustoppelig krav til  gjestebud langt utover høstsesong eller julemiddagen. Som om moderne familier har butler og kokk og serveringshjelp!

Oktober er tid for samling rundt peisen eller gående, stående mottagelser eller kom-som-du-er og sett-deg-ned-der-det-er-plass. Mye godt i glasset er viktig, og maten skal være generøs. Vår generasjon liker dessuten at det ikke skal bli så sent om kvelden, det hele. Våre sammenkomster begynner tidligere og tidligere ettersom alderen sniker seg på oss. Typisk alderdomstegn !

Vi har i den senere tid hatt gleden av å bli invitert til restaurant-markering av runde år hvor vertskapet har slått på den helt store trommen. Kleskoder har vært krevende med vedlagt melding om forventet antrekk. Noen av oss har vokst forbi taft og tyll og tynne gevanter. Men vi har jo lært noen knep med varme stoffer som skinner og gir ytre fest, tross alt. Så smykker vi oss så godt vi kan.

Aller værst er  fottøy. Flate og effektive joggesko kan for oss i voksen alder gå til hverdags og til meget annet, men definitivt ikke til fest. Siden de høye hælers tid er forbi, blir det en utfordring  å fiffe seg opp med vakre sko i flat utgave. For flere år tilbake gikk vi til en dyr investering i lav lakk med snøring, og siden vi sjelden deltar i pyntet lag, sliter vi ikke skoene ut, må vite. De står lagelig til for gjenbruk.

Så møtes vi da ved den store fest. Men hva er det som skjer med hukommelsen hva gjelder person-navn?

Ganske mange  husker visstnok tall – imponerende nok. De finner en innebygget rytme og har avslørt på forespørsel at de har laget seg en privat kode eller indeks for tallenes innbyrdes plassering, og dermed sitter de som spikret enten som konkret sum av penger, som årstall, personnummer og bankkontonummer.Disse imponerende menneskene tilstår ærlig nok at ellers er de elendige på å huske det meste, til vår trøst.

Selv har man hukommelse som en elefant for ansikter.  De glemmer man aldri, og man vet-  etter noen runder i hjernen – også hvor man har dem fra, når man så dem sist. Det er vår sterkeste side, men hva hjelper det?

Ganske så raskt siger så nederlaget på, og katastrofen inntreffer ; for hva var det nå hun het ???

Tilbake til den store selskapelighet!  Henrik Ibsen skildrer i » Vildanden» hvorledes Hjalmar Ekdal beskriver i detalj for  hustruen Gina og datteren Hedvig  menyen fra herremiddagen. Herskapelig servering sitter alltid lett i minnet – i beste fall – og kan bli til god underholdning for kone og barn som bare satt og ventet på far.

I moderne år 2011 legger man ved kuverten ved stort gjestebud  ikke bare en trykket meny   med alle retter og ditto viner. Det aller viktigste er bordkart og NAVNELISTE  over samtlige gjester ved taffelet,  samt  ( helst munter ) beskrivelse om hvem de er og hvorfor de er i nærheten av vertskapet.

Det er redningen! Alle vi som har hjerne-svinn hva gjelder å huske navn, kan bringe verdipapiret med oss ikke bare til familie og øvrige venner som ikke var invitert, og dermed liste opp forsamlingen i rang og orden. Men også som triumf og  befrielse ved  å samle på dokumentet til uvurderlig støtte neste gang man plutselig ikke er istand til å huske navnet på hun, du vet! For ved innledende hilserunder presenterer man seg, selvsagt, og får tilbake personens eget navn. Rekk opp hånden den som merker seg det, der og da? Velsignet være derfor den vakre trykksak som pynter kuverten og som umiddelbart kan studeres inngående mens man venter på velkomsthilsen fra verten  og som umiddelbart kan være livbøyen ved konversasjonen over bordet og til siden. Man vet da, takk og lov, hvem som sitter rundt forbi.

I vårt ekteskapelig samliv over mangfoldige år har det vært atskillelige episoder hvor vi har møttes etter hverdagsstrev og jobbinnsats for å dele dagens små og store hendelser, møter, treff og denslags. Og plutselig kan det stå bom fast – navnet på han du vet som du også kjenner fra dengang da. Det er spik umulig å huske navnet!

Ekteparet har blitt så fortvilt opphengt i manglende evne til å huske at selv munter mobbing ikke lengre kunne hjelpe på stemningen i heimen. Da er det ramme  alvor.  Et brukbart knep er å starte med alfabetet, likegodt. Muligheten for raskt treff er ikke stor. Heldigvis kan man etterhvert google seg frem via stedsnavn eller andre knagger. Siste nødsignal er å sende en SMS til trofaste, snille  pårørende søstre eller døtre. Uten vitenskapelig belegg våger vi å antyde at kvinner skjønner seg mer på hjernesvinn i navnesammenheng.

For en moden kvinne og mor til voksne, yrkesaktive barn med enorm vennekrets og enda større nettverk er den aller største utfordring å huske navn på barna’s beste og nærmeste bekjente fra jobb, kontor og foreldrefellesskap i barnehage og førskole.  Treningskompiser, naboer og  kursdeltagere blir fort og ofte  invitert til utvidede familietreff i åpent hus og med elleville, høytlydende energibunter av småbarn myssende omkring –  spør oss eldre IKKE om å navngi disse hyggelige mennesker!

Marerittet er når man plutselig i forbifarten treffer på et nabomenneske fra sin oppvekst-by som strålende innleder med hallo og så hyggelig og du husker ikke meg du!  Da må man øyeblikkelig si at nei, det gjør man ikke !  For ellers  holder man vennlig praten gående med stigende angst og panikk;  hvem er det jeg snakker med?  Man husker ansiktet, men navnet er blåst. Kommer så en tredje person som man skal introdusere sin samtalepartner for – man blir avslørt der og da som hjernedød. Katastrofen er et faktum.

Vi har ingen råd å gi, ingen knep, intet håp for trengende. Vi vet bare at det er mange av oss – bare ikke be oss om å navngi dem. For det husker vi ikke!

 

 

 

Jeg feirer nå 3 måneder med plaster på såret.  I moden alder har det seg slik at når man kalver på sykkel selv i sakte film, får man lett skrubbsår på leggene som viser seg å være mer enn som så. I tillegg kommer  ringfinger ut av ledd slik at man måtte klippe av hele ekteskapet da gullringer umiddelbart blir dramatisk beklemt.

Tilbake til sår på begge legger. De viste seg å være  omfattende, og Volvat tro til siden  fastlegen var på ferie, og dessuten faller man jo ikke og slår seg til blods i hans kontortid!

Sykepleiere elsker sår. Det er deres spesialfagområde. Der har de liksom taket på sine overordnede – legene. Pleierne har greie på sår. Bare det at teoriene er like mange som det er flinke sykepleiere. Noen holder seg til ideen om fuktighet – andre til at det skal være tørt. Noen sverger til kompresjon – andre til sirkulasjon og fri flyt. Enkelte smører til med honningsalve – andre til sink. Noen mener svakt om grønnsåpe (  egentlig utgått ) og saltvannsbad i havet og frisk luft dertil!

Men akk og ve. Jeg ble bandasjert til de grader. Heldigvis er hvite sommerbukser i vakker lin kledeelig nok slik at man ikke kunne se hvor ur-gammel og elendig man var der nede  med støttestrømpe og form for puttings. Sandaler ga luft til innramningen i føttene. Hver 4 dag måtte bandasjen skiftes og for hvert plaster kostet det en liten formue. Men du verden hvor proffe og enestående flinke de voksne sykepleierskene er på Volvat!  Vi ble liksom venninner på et vis.

Hvis man får sår på beinet, vil jeg sterkt anbefale at man får sår på et bein ad gangen. For da kan man senke seg ned i badekar og legge det ene på kanten,.høyt over vannflaten!  Man senker sitt legeme ned i tørt kar, tømmer på og fyller med duftende oljer lenge og vel til det opphøyde bein nesten dovner. Så tømmer man hele karet tørt – man blir dessverre noe avkjølet, men skitt au – man stiger som en gammel Susanna opp fra tørt leie og har blitt myket opp ellers i kropp go sjel slik vi kvinmner ønsker det.

Hvis man får sår på begge bein – da har man et kjempeproblem!   Man kan ikke komme seg i badekar!!!

Her har man sendt avsted mennesker til månen, men man har ikke laget en bandasje som tåler at man tar seg et bad!  Jeg har trålet apotek rundt, snakket med eksperter for sår både hist og pist. Det kan da ikke være bare jeg som i Herrens År 2011 har leggsår og ønsker seg et bad?  Jeg ser sykkeryttere kalve i Tour de France og som slår kjøttstykker på lår og legg. Neste dag er de i farten med sting og bandasje, dopet og sterke farer de avsted. Klart de har vært i dusjen og i badet?

Har man vokst opp under en hel verdenskrig med enkle innredninger for kroppsvask med sittekar og klut til edle deler og småkalde toaletter og  koks i ovnen, ja   så greier man å leve noen sommermåneder uten å bade i kar med løveføtter. Det er ikke noe å klynke for i en verden med terror og tragedier – faktisk.

Men når klarsignalet går, såret er leget, bandasjer og plaster fjernet og man er tilnærmet  feilfri   – ja, så skal det feires!  Jeg skal bade hver bidige dag resten av livet. Og innvie festen med champagne og eselmelk – som selveste Cleopatra!

 

 

En lyspære har gått!  Det er enten like før gjestene ankommer eller mot helg etter at butikkene er stengt. Riktignok har noen nærbutikker søndagsåpent med et lite utvalg av standard-pærer. Men for oss som lever i  et velutstyrt moderne hjem, er livet ikke så enkelt.

Vi har lenge hatt stor sans for vakre lamper. Vi er tilhenger av stil og form også i den sammenheng. De skinner ikke bare til stor nytte, men som  dekorative kunstgjenstander. De er dyre og deilige og er nøye vurdert og plassert slik at rommene får den rette blanding av skygge, mørke og godt lys til å leve med.

Å kjøpe seg belysning i et hjem krever grundig planlegging. Alle årstider må gjennomleves. For finner man en mørk krok, er det ikke bare å smelle dit  med lampen. Den kan avdekke motsatt mørk krok slik at man durer avgårde for også der å skaffe riktig belysning. Til slutt blir hele rommer flomlyst og uten spenning og rytme  mellom møbler, veggpryd, kunst og vinduer med naturlig lys utenfra.

Mange velger idag  å ha spotter i hele takflatene. De kan dimmes og dempes i takt med dagslys og natteliv – alt ettersom. Resultatet er  ofte et slags overdryss av belysning som minner om kunstgallerier,lobbyer og hotellrom. Upersonlig og flatt og uten spenn i interiør, stoffer og møbler. Når man også har valgt disse spesial-lampene over malerier, så blir det et slags koseteppe  av hele hjemmet hvor man sikkert har hengt opp lag på lag av gardiner foran vakre vinduer slik at heller intet solstreif skal falle naturlig inn. Noen av oss får pustevanskeligheter av innekos og lampetter og tepper, duker og veldige guld-rammer i tillegg.

Men tilbake til vår trang til vakre lamper. Vi er blitt hjemsøkt av straff for denne vår forfengelighet. For inne i disse dyre og utsøkte, designede gjenstander finnes det lysarmatur av underlige slag. I tidligere tider hadde vi bare vanlig lyspærer og vanlig mignon. Diverse styrkegrader hadde de, og som vi lærte oss tallstørelse for ( watt eller volt? ) Vår trang gikk alltid til sterkt og klart lys. Strømregningene bar da også preg av det pluss at vi aldri likte å komme hjem om kvelden til dønnmørk bolig. Det var alltid noen lamper som lyste oss velkommen. ‘

Idag må vi ta med oss hjemmet vårt når en lampe slukner. Nå  er det hallogen-rør av forunderlig styrke og størelse. De er forskrekkelig vanskelig å skifte, dessuten. Og så glemmer vi alle faktaopplysninger – det gjelder for guds skyld å ha den utbrente med i butikken. Hjelpsomme unge mennesker bak disken kommer uansett med tekniske, elektriske spørsmål som vi ikke skjønner bæret av heller. Vi står der og koper og er utgått på dato som lyspærer av edel årgang.

I den senere tid har vi på vegne av klodens forurrensning og global oppvarming lært oss å tenke sparing og solidaritet med strømforbruket vårt.  Vi blir dessuten tvunget til det  med disse nymotens  spare-på-strømmen-riktig armatur i de styggeste og underligste utgaver og varianter og som visstnok skal ha lang varighet!

Det tror vi ikke døyten på!   Erfaringen vår tilsier det motsatte. De ryker og slukner stadig vekk. Dessuten er de vanskelig å lese seg frem til i innpakning, for lyspære-forskningen har ført til nye koder for styrke og storhet. Ofte hører det til noen tunge kladaser på gulvet som visstnok skal transformere elektrisk kraft fra stikk-kontakti veggen  til lampesokkel med halogenlys.  Som nevnt – livet er ikke enkelt!

Et langt liv har lært oss at alt er forgjengelig – for det første, og dernest – at spesial-lys-armatur som en naturlov ALLTID  i heimen hos oss slukner og dør  timen før gjestene ankommer  lørdag kveld  – uansett.

Som nevnt!

 

Det har vært fest på slottet!  En prinsesse har blitt feiret . Skulle bare mangle at ikke man samler familie og venner til glad markering av lykkelige 40 år.

Selv bor prinsessen i stor villa i Lommedalen med ektemann og skjønne barn. Der ville det nok vært god nok plass for skikkelig bursdagslag  omringet av  vakker natur og fjerne naboer. Men  prinsessens foreldre – altså kongeparet – hadde ønsket å feire glad-dagen i palassets saler.

Vi vet alle at Kong Harald er veldig svak for sin datters varme smil og latter. Han vet sikkert ikke hva godt han kan gjøre for henne, og dermed lå det kortene at skulle 40årsdagen hennes feires, ja, da åpnet far salene for den store festen.

Selv er vi både for kongedømme og for at man feirer det som feires kan.  De kongelige har plikter som krever tilstedeværelse i gode og onde dager. Flomlyset står på, media fotfølger dem på røde løpere, på tribuner og talerstoler, på kongestoler i front til alles påsyn og under kirkehvelv når sorgen knuser .  Det er dem vel forunt å kunne arrangere private familiefester på slott og i saler slik de selv ønsker og til egen jubel og lykke for seg og sine nære.

Den kongelige familie er jo ikke i stort antall, skulle vi mene. Så dermed måtte en gedigen markering av 40årsdagen ha påfyll av stor venneflokk, naturlig nok.  Siden gjestebudet skulle finne sted i Det Kongelige Slott, var antrekket galla med florlette gevanter, silke og fløyel og herrer i korrekt smoking. (  Lite med bunad – så vidt vi kunne se! ) Glade og forventningsfulle unge gjestepar ankom i rekke og rad. Hemmelighetsfulle brakte de gaver i stort format med ditto sløyfer og glanspapir

TV, presse og fotografer hadde stilt seg opp i flokk og rad for å følge de meget kjente venner av jubilanten. Og hennes ektemann!  Ekteparet er begge utagerende unge mennesker i yrkessammenheng – hun som studieveileder og forfatter, han som enda mer forfatter, ja dikter, må vite med nettopp utgitt roman i kortformat. Deres omgangsskrets er omfattende og da i landets kjendismiljø. Så det var ganske naturlig at media hadde fått med seg storfesten og stod klare der og da.

Så langt gikk alt strålende lystig og lett. Alle hjerter gledet seg.

I gode, gamle dager hadde de kongelige sine personlige venner og nære som alltid ble invitert til private markeringer i private gemakker. Vi andre så dem så vidt der i bakgrunnen, ankomme i vanlige biler og bak lukkede vinduer. Noen glade herrer satt i seilbåten med ditto antrekk for å glede seg med Majesteten i både vind og vær. Kunstinteresserte venninner gled korrekt langs veggene i gallerier ved høytidelige åpninger samamen med Dronningen.  Noen  av oss fikk små hint om bridge-kvelder på slottet hvor kongen hadde hygget seg med danned selskap som stilt og rolig forlot slott og drott i tidlig kveldstid.

I Oslo handler vi klær av kongelige barnebarn uten at det noen gang forekommer det minste hint om hvordan og hvorfor den nære familie ter seg eller har seg.

Så sitter vi i heimen en fredagskveld og opplever på TV at den nylig avholdne 40årsfesten til prinsessen blir gjenstand for  uhemmet utlevering av de ganske så private gledesstunder bak slottets fasader i overnevnte anledning . TV-programmets vertsfolk hadde nemlig vært med på festen og hadde funnet det overvettes interessant (og salgbart !) dermed å invitere artister som hadde deltatt, og endelig ektemann og svigersønn som selvsagt hadde hatt enorm glede av å arrangere mangt og meget for å overraske  sin skjønne hustru, prinsessen selv.

Dermed gled man over i småsnakk og pludder om hvem av gjestene som hadde danset jenka, hvem som hadde blitt de siste, hvor FANTASTISK det hele hadde vært. Vi kunne samme dag i tabloidavisene også lese at de samme elleville gjester hadde stjålet med seg glass eller hva det nå var,  som minne om slottsbesøket – noe de skrøt på seg som et trofee. Jubliantens stolte ektemann gikk videre med å fortelle om Sonja’s  ( ikke Dronningen ) imponerende naturglede og kommentar til hans egen naturlige kroppsbeherskelse i rusket terreng.

Nå må vi stoppe oss selv i nærmere referat. Det var pinlig og uverdig, småsnuskete både i form og innhold. Det ligger oss likefullt sterkt på hjertet å bedrøvet fremhevde at unge, fremadstormende, nære venner av kongehus og kongelig familie så raskt som mulig finner frem til fremmedordboken og slår opp ordet DISKRESJON.

For vi vet inderlig vel at presse og media går sin egen vei i å ønske avdekke, INFORMERE oss alle om det viktige her i verden og ikke minst hvordan statsoverhoder og deres nærmeste familie forvalter seg selv og sitt.

Men hvis vi ønsker respekt for kongehuset og den viktige oppgave de har pålagt seg selv og oss alle, så bør vi  utvise både takt og tone i omgang og omtale. Har vi vært så heldige å få invitasjon til å sitte ved kongens bord, ja, så bør vi jo ikke stjele verken sølv eller krystall for å minnes anledningen, sier nå vi!  Og heller ikke skvaldre om dansen derpå i Senkveld i TV2.

 

 

 

 

Klassekampen holder liv i debatten om kulturkjerringene – de på 50 som leser bøker. Og som forfatter Tomas Espedal vil ha seg frabedt. Avisen har sendt sin medarbeider ut i felten, til Lillehammer og truffet 5  voksne kvinner som representerer  denne utskjelte lesegruppen. De slår hardt fra seg, kvinnene, som mener seg mobbet som overfladiske, koseglade og ukritiske. Og i en levende reportasje om leserglede, om kunnskapstørst og debatt-iver fokuserer avisen på nettopp det sosiale fellesskap som en slik lesergruppe utøver. Og som danner grobunn og  faktisk er en forutsetning for en hel institusjon – nemlig Litteraturfestivalen i byen.

Selv har jeg begått 4 bøker og som ledd i forfatterskapet, har jeg reist land og strand rundt og møtt forsamlinger som vel så meget har ønsket å høre meg fortelle nok mest om innhold enn om form, mest som gammel, gretten kjerring, hustru og kinodame enn som litterat og skribent. Jeg har stått på talerstol og ivret for interaktiv nett-tjeneste og blogger, for utagerende meningsmenneske i Den Tredje Alder. Jeg har beskrevet alder og kjønn, rollefordeling og kinokultur ut fra et perspektiv av levet liv og  erfaring opp mot dagen idag.

Invitasjon har kommet fra bokmesser og bibliotek-dager, fra senior-akademier og  trivsels-sentra, årsmøter og julemiddager, byjubileer og bygdemarkeringer og seminar til fremme for både alder og visdom.

Samtlige forsamlinger, små som store, har i hovedsak vært preget av kvinner. (Det er bare Rotary-møter hvor det fortsatt er mannfolk i flertall.)  Jeg har gjort meg til vane nærmest å telle prosentandel av menn som har møtt frem. Og jubelen tar meg om det er likt fordelt, men vanligvis blir jeg overvettes glad for 30% .

De mannfolk som er kommet, har nok fått beskjed fra hustruen om at nå kommer denne Moræus Hanssen-damen, du vet, så da blir det nok noe for deg, også. Så blir de med sin ivrige kvinner. Takk og lov har jeg følgesvenner både hist og her av mannekjønn som møter meg med frivillig og selvstendig forventning. Jeg har trening i å lese slikt etter 25 år å ha studert kinopublikum, må vite.

Men jeg benytter en hver anleding til å hylle tilstedeværende mannfolk, selvsagt, men også å etterlyse alle de andre. Hvor er kulturmannen???  Er han dø eller sitter han bare hjemme i kroken med golfjakken og ser sport og spill på TV?

Det sies at mannen dør når han blir 40 år, men begraves først når han blir 80. Det er stygt sagt, men har et snev av sannhet. Det utagerende, aktive, fysiske mannfolket har kanskje glemt å dyrke leselyst og kulturgleder i møtet med kunsten og det intellektuelle og sosiale fellesskap som kommer til påfyll og jubel i voksne år. Det er et faktum at kirke og teater, bokmesser og festivaler, galleri, teater og opera fylles av et stille tog med mennesker i Den Tredje Alder og da med kvinner i flertall. Hvor er mannens nyskjerrighet og vitebegjær? Hvor er viriliteten på mer enn muskelspill og kroppsutøvelse? Hvor er glimtet i øynene og lysten til å spille med?  Bare se på Klassekampens foto av jentene på Lillehammer som tar litteratur på alvor rundt kaffebordet. De har både smil og ertelyst på lur.

I stedet for å herse med kvinnene som overfladiske storforbrukere og stemple dem negativt som ukritiske, sosialt søkende klubb-kjerringer bør Tomas Espedal og andre I i samme lei heller  spa-vende problematikken om hvorfor mannen IKKE leser, IKKE går til kirke, IKKE trives i teatret.

Mannsrolle-utvalget mente mangt om kjønnslivet i heimen, om barn og stell, jobb og fritid, økonomi og ansvar. Men rollefordeling innenfor kulturliv som forbrukere, som deltagere, som bærere av arv og tradisjon – for ikke å snakke om som spill levende mannemenneske fra 60 år og utover – se det var aldri tema!

Men der har vi nettopp diktere og forfattere av idag, såvel Knausgård som Espedal, som Ørstavik og  Ragde – de kan jo skildre kompliserte livshistorier på alle slags plan – også hvorfor  mannen søker aleneliv i skogen fremfor sitte med de mange i salen.

 

September er en travel tid. Byen er på plass. Begvivenheter står i kø. Fellesrommet fungerer. Det er trivsel i trengsel.

Det er valg i landet så media og politikere sender kaskader av nyheter. Skolene har ennå ikke  høstferie så barn og ungdom er på skolevei. Studenter studerer. Jaktsesongen er bare såvidt innledet. Forretninger annonserer tilbud både av lammekjøtt og moteklær. Innekosen koster med interiør-tips av pledd og møbler, lys og lykter. Feriereiser frister i reklamen med sandstrender når nå mørketiden kommer. Hyttelivet ved havet er avviklet og på fjellet ikke startet.

Alt dette lever vi sammen om før vi alle forsvinner til fremmede land eller stenger oss innendørs med hver for oss i vinterhalvåret. Nå synes vi sammen i fellesskapet. Vi bor og er felles på gater og streder, i kirke og kino, teater og konserthus.

Sist helg turnerte jeg hovedstaden med besøk i opera en kveld for neste å oppleve dirigent-sensasjonen Dudamel i Konserthuset, lørdag timesvis på KarlJohan med stappfull hovedgate med partytelt og tusenvis av menneskeri  som søkte seg til bok! Det er så oppmuntrende å se alle ansiktene – (som er anderledes enn dem som deltar i sport og spill, mat og klær) – som gleder seg over litteratur, over det skrevne ord i 2011 !

Jeg er yrkes-skadet av å ha levet et langt liv i denne byen hvor jeg hadde som jobb å sørge for riktige mennesker til riktig film til riktig kino til riktig tid. Jeg sluttet  aldri å studere  hva slags folk som kom til forestillingene. Om de var unge eller eldre, kvinner som menn, rik eller fattig. Man leser kleskoder, og man ser trender. Man kan sin by og kjenner tegnene. Man vet kjendisene både de som er det og alle som prøver å være det. Doldisene og de grå gull. Man utvikler et antennesystem for seier eller fiasko. Man lukter på avstand umiddelbar suksess ellere langdistanse-innsats.

Og dette holder jeg fortsatt på med. Som nevnt er jeg yrkesskadet. Slik at da jeg oppsøkte «Tryllefløyten»  nå sist torsdag var for meg opplevelsen like meget om hva slags publikum som fyllte salen som hva som foregikk på scenen. Derfor har jeg stor glede av å måtte gå som alenehustru til begivenheten, uten selskap, slik at jeg kan mingle omkring og gjøre mine observasjoner. Antrekk og alder, kjente eller tilreisende – en trenet kinodame kan sitt fag. Mozart trekker godtfolk flest. Her er få tilsynelatende revolusjonære skjønt flertallet er langt fra overklasse-kledd. Det er mest hverdags-jeans, tweed og rutete slips, greie gensere og midt-i uken-kjolen. Solide folk i solid alder. Mest kvinner – som alltid.

Gøteborg-symfonikere ble løftet til himmel-høyder av fenomenet Dudamel sist fredag. Jeg satt øverst og bakerst og kunne nyte den mykeste klarinett-tone og det sarteste fiolin-strøk til et dypt inferno av russisk alvor i symfonisk prakt. Salen kokte over av begeistring slik at klappsalvene kom også når de ikke skulle. Blandt oss vanlig billettkjøpere var selvsagt tilstede musikklivets informerte kjentfolk som hadde sikret seg sensasjonen i god tid. Fredagskvelden med Skavlan var droppet til fordel for en verdensbegivenhet av levende kunst. Det var voksne ansikter i flertall, men de unge  visste veldig godt at de der og da skulle oppleve den nye tid – deres egen – i musikkens univers.

Jeg har fulgt Gustavo Dudamel i lengre tid. Dessverre var jeg for sent ute til å sikre billett da han gjestet Oslo sist med sitt ungdoms-orkester som alle forbinder ham med – det nå så berømte venezuelanske symfoniorkester han har bygget opp som ledd i sin eget sosiale musikk-konsept. Han lever  etter den erfaring han selv har fått som musikkbegavet barn med det laveste sosiale utgangspunkt. Han har et opprør, en glede  og en energi som  genial dirigent fra Sør-Amerika i en tradisjonell yrkesutøvelse hvor europiske koder for alt og det meste har vært dominerende i hundrevis av år. Han er fornyeren.

Så hente det utrolige at jeg etter den øredøvende kvelden i KOnserthuset neste dag søkte meg til MEZZO – Tv-kanalen som uopphørlig  viser klassisk musikk fra konserter og operascener pluss jazz – sendte hele Dudamel-sensasjonskonserten fra Luzerne festivalen i 2007 med nettopp Simon Bolivar-orkesteret som er navnet på disse fenomenale ungdoms-symfonikerne.

Vel kan man søke Dudamel på YouTube, men på TV-skjermen i stort og fargeskarpt  flatformat sitter man i eget hjem for seg selv, med tente lys, noe godt i glasset og september-regn i styrt og strøm utenfor og kan nyte teknologiens vidunder som plutselig forlenger og forsterker selvopplevd kunst og kultur i egen by kvelden før.

Hvor rik og lykkelig kan man ikke være? Takk skjebnen for at man har fått smak for mer enn mat her i verden.