Ingeborg Moræus Hanssen

Det har vært fest på slottet!  En prinsesse har blitt feiret . Skulle bare mangle at ikke man samler familie og venner til glad markering av lykkelige 40 år.

Selv bor prinsessen i stor villa i Lommedalen med ektemann og skjønne barn. Der ville det nok vært god nok plass for skikkelig bursdagslag  omringet av  vakker natur og fjerne naboer. Men  prinsessens foreldre – altså kongeparet – hadde ønsket å feire glad-dagen i palassets saler.

Vi vet alle at Kong Harald er veldig svak for sin datters varme smil og latter. Han vet sikkert ikke hva godt han kan gjøre for henne, og dermed lå det kortene at skulle 40årsdagen hennes feires, ja, da åpnet far salene for den store festen.

Selv er vi både for kongedømme og for at man feirer det som feires kan.  De kongelige har plikter som krever tilstedeværelse i gode og onde dager. Flomlyset står på, media fotfølger dem på røde løpere, på tribuner og talerstoler, på kongestoler i front til alles påsyn og under kirkehvelv når sorgen knuser .  Det er dem vel forunt å kunne arrangere private familiefester på slott og i saler slik de selv ønsker og til egen jubel og lykke for seg og sine nære.

Den kongelige familie er jo ikke i stort antall, skulle vi mene. Så dermed måtte en gedigen markering av 40årsdagen ha påfyll av stor venneflokk, naturlig nok.  Siden gjestebudet skulle finne sted i Det Kongelige Slott, var antrekket galla med florlette gevanter, silke og fløyel og herrer i korrekt smoking. (  Lite med bunad – så vidt vi kunne se! ) Glade og forventningsfulle unge gjestepar ankom i rekke og rad. Hemmelighetsfulle brakte de gaver i stort format med ditto sløyfer og glanspapir

TV, presse og fotografer hadde stilt seg opp i flokk og rad for å følge de meget kjente venner av jubilanten. Og hennes ektemann!  Ekteparet er begge utagerende unge mennesker i yrkessammenheng – hun som studieveileder og forfatter, han som enda mer forfatter, ja dikter, må vite med nettopp utgitt roman i kortformat. Deres omgangsskrets er omfattende og da i landets kjendismiljø. Så det var ganske naturlig at media hadde fått med seg storfesten og stod klare der og da.

Så langt gikk alt strålende lystig og lett. Alle hjerter gledet seg.

I gode, gamle dager hadde de kongelige sine personlige venner og nære som alltid ble invitert til private markeringer i private gemakker. Vi andre så dem så vidt der i bakgrunnen, ankomme i vanlige biler og bak lukkede vinduer. Noen glade herrer satt i seilbåten med ditto antrekk for å glede seg med Majesteten i både vind og vær. Kunstinteresserte venninner gled korrekt langs veggene i gallerier ved høytidelige åpninger samamen med Dronningen.  Noen  av oss fikk små hint om bridge-kvelder på slottet hvor kongen hadde hygget seg med danned selskap som stilt og rolig forlot slott og drott i tidlig kveldstid.

I Oslo handler vi klær av kongelige barnebarn uten at det noen gang forekommer det minste hint om hvordan og hvorfor den nære familie ter seg eller har seg.

Så sitter vi i heimen en fredagskveld og opplever på TV at den nylig avholdne 40årsfesten til prinsessen blir gjenstand for  uhemmet utlevering av de ganske så private gledesstunder bak slottets fasader i overnevnte anledning . TV-programmets vertsfolk hadde nemlig vært med på festen og hadde funnet det overvettes interessant (og salgbart !) dermed å invitere artister som hadde deltatt, og endelig ektemann og svigersønn som selvsagt hadde hatt enorm glede av å arrangere mangt og meget for å overraske  sin skjønne hustru, prinsessen selv.

Dermed gled man over i småsnakk og pludder om hvem av gjestene som hadde danset jenka, hvem som hadde blitt de siste, hvor FANTASTISK det hele hadde vært. Vi kunne samme dag i tabloidavisene også lese at de samme elleville gjester hadde stjålet med seg glass eller hva det nå var,  som minne om slottsbesøket – noe de skrøt på seg som et trofee. Jubliantens stolte ektemann gikk videre med å fortelle om Sonja’s  ( ikke Dronningen ) imponerende naturglede og kommentar til hans egen naturlige kroppsbeherskelse i rusket terreng.

Nå må vi stoppe oss selv i nærmere referat. Det var pinlig og uverdig, småsnuskete både i form og innhold. Det ligger oss likefullt sterkt på hjertet å bedrøvet fremhevde at unge, fremadstormende, nære venner av kongehus og kongelig familie så raskt som mulig finner frem til fremmedordboken og slår opp ordet DISKRESJON.

For vi vet inderlig vel at presse og media går sin egen vei i å ønske avdekke, INFORMERE oss alle om det viktige her i verden og ikke minst hvordan statsoverhoder og deres nærmeste familie forvalter seg selv og sitt.

Men hvis vi ønsker respekt for kongehuset og den viktige oppgave de har pålagt seg selv og oss alle, så bør vi  utvise både takt og tone i omgang og omtale. Har vi vært så heldige å få invitasjon til å sitte ved kongens bord, ja, så bør vi jo ikke stjele verken sølv eller krystall for å minnes anledningen, sier nå vi!  Og heller ikke skvaldre om dansen derpå i Senkveld i TV2.

 

 

 

 

Klassekampen holder liv i debatten om kulturkjerringene – de på 50 som leser bøker. Og som forfatter Tomas Espedal vil ha seg frabedt. Avisen har sendt sin medarbeider ut i felten, til Lillehammer og truffet 5  voksne kvinner som representerer  denne utskjelte lesegruppen. De slår hardt fra seg, kvinnene, som mener seg mobbet som overfladiske, koseglade og ukritiske. Og i en levende reportasje om leserglede, om kunnskapstørst og debatt-iver fokuserer avisen på nettopp det sosiale fellesskap som en slik lesergruppe utøver. Og som danner grobunn og  faktisk er en forutsetning for en hel institusjon – nemlig Litteraturfestivalen i byen.

Selv har jeg begått 4 bøker og som ledd i forfatterskapet, har jeg reist land og strand rundt og møtt forsamlinger som vel så meget har ønsket å høre meg fortelle nok mest om innhold enn om form, mest som gammel, gretten kjerring, hustru og kinodame enn som litterat og skribent. Jeg har stått på talerstol og ivret for interaktiv nett-tjeneste og blogger, for utagerende meningsmenneske i Den Tredje Alder. Jeg har beskrevet alder og kjønn, rollefordeling og kinokultur ut fra et perspektiv av levet liv og  erfaring opp mot dagen idag.

Invitasjon har kommet fra bokmesser og bibliotek-dager, fra senior-akademier og  trivsels-sentra, årsmøter og julemiddager, byjubileer og bygdemarkeringer og seminar til fremme for både alder og visdom.

Samtlige forsamlinger, små som store, har i hovedsak vært preget av kvinner. (Det er bare Rotary-møter hvor det fortsatt er mannfolk i flertall.)  Jeg har gjort meg til vane nærmest å telle prosentandel av menn som har møtt frem. Og jubelen tar meg om det er likt fordelt, men vanligvis blir jeg overvettes glad for 30% .

De mannfolk som er kommet, har nok fått beskjed fra hustruen om at nå kommer denne Moræus Hanssen-damen, du vet, så da blir det nok noe for deg, også. Så blir de med sin ivrige kvinner. Takk og lov har jeg følgesvenner både hist og her av mannekjønn som møter meg med frivillig og selvstendig forventning. Jeg har trening i å lese slikt etter 25 år å ha studert kinopublikum, må vite.

Men jeg benytter en hver anleding til å hylle tilstedeværende mannfolk, selvsagt, men også å etterlyse alle de andre. Hvor er kulturmannen???  Er han dø eller sitter han bare hjemme i kroken med golfjakken og ser sport og spill på TV?

Det sies at mannen dør når han blir 40 år, men begraves først når han blir 80. Det er stygt sagt, men har et snev av sannhet. Det utagerende, aktive, fysiske mannfolket har kanskje glemt å dyrke leselyst og kulturgleder i møtet med kunsten og det intellektuelle og sosiale fellesskap som kommer til påfyll og jubel i voksne år. Det er et faktum at kirke og teater, bokmesser og festivaler, galleri, teater og opera fylles av et stille tog med mennesker i Den Tredje Alder og da med kvinner i flertall. Hvor er mannens nyskjerrighet og vitebegjær? Hvor er viriliteten på mer enn muskelspill og kroppsutøvelse? Hvor er glimtet i øynene og lysten til å spille med?  Bare se på Klassekampens foto av jentene på Lillehammer som tar litteratur på alvor rundt kaffebordet. De har både smil og ertelyst på lur.

I stedet for å herse med kvinnene som overfladiske storforbrukere og stemple dem negativt som ukritiske, sosialt søkende klubb-kjerringer bør Tomas Espedal og andre I i samme lei heller  spa-vende problematikken om hvorfor mannen IKKE leser, IKKE går til kirke, IKKE trives i teatret.

Mannsrolle-utvalget mente mangt om kjønnslivet i heimen, om barn og stell, jobb og fritid, økonomi og ansvar. Men rollefordeling innenfor kulturliv som forbrukere, som deltagere, som bærere av arv og tradisjon – for ikke å snakke om som spill levende mannemenneske fra 60 år og utover – se det var aldri tema!

Men der har vi nettopp diktere og forfattere av idag, såvel Knausgård som Espedal, som Ørstavik og  Ragde – de kan jo skildre kompliserte livshistorier på alle slags plan – også hvorfor  mannen søker aleneliv i skogen fremfor sitte med de mange i salen.

 

September er en travel tid. Byen er på plass. Begvivenheter står i kø. Fellesrommet fungerer. Det er trivsel i trengsel.

Det er valg i landet så media og politikere sender kaskader av nyheter. Skolene har ennå ikke  høstferie så barn og ungdom er på skolevei. Studenter studerer. Jaktsesongen er bare såvidt innledet. Forretninger annonserer tilbud både av lammekjøtt og moteklær. Innekosen koster med interiør-tips av pledd og møbler, lys og lykter. Feriereiser frister i reklamen med sandstrender når nå mørketiden kommer. Hyttelivet ved havet er avviklet og på fjellet ikke startet.

Alt dette lever vi sammen om før vi alle forsvinner til fremmede land eller stenger oss innendørs med hver for oss i vinterhalvåret. Nå synes vi sammen i fellesskapet. Vi bor og er felles på gater og streder, i kirke og kino, teater og konserthus.

Sist helg turnerte jeg hovedstaden med besøk i opera en kveld for neste å oppleve dirigent-sensasjonen Dudamel i Konserthuset, lørdag timesvis på KarlJohan med stappfull hovedgate med partytelt og tusenvis av menneskeri  som søkte seg til bok! Det er så oppmuntrende å se alle ansiktene – (som er anderledes enn dem som deltar i sport og spill, mat og klær) – som gleder seg over litteratur, over det skrevne ord i 2011 !

Jeg er yrkes-skadet av å ha levet et langt liv i denne byen hvor jeg hadde som jobb å sørge for riktige mennesker til riktig film til riktig kino til riktig tid. Jeg sluttet  aldri å studere  hva slags folk som kom til forestillingene. Om de var unge eller eldre, kvinner som menn, rik eller fattig. Man leser kleskoder, og man ser trender. Man kan sin by og kjenner tegnene. Man vet kjendisene både de som er det og alle som prøver å være det. Doldisene og de grå gull. Man utvikler et antennesystem for seier eller fiasko. Man lukter på avstand umiddelbar suksess ellere langdistanse-innsats.

Og dette holder jeg fortsatt på med. Som nevnt er jeg yrkesskadet. Slik at da jeg oppsøkte «Tryllefløyten»  nå sist torsdag var for meg opplevelsen like meget om hva slags publikum som fyllte salen som hva som foregikk på scenen. Derfor har jeg stor glede av å måtte gå som alenehustru til begivenheten, uten selskap, slik at jeg kan mingle omkring og gjøre mine observasjoner. Antrekk og alder, kjente eller tilreisende – en trenet kinodame kan sitt fag. Mozart trekker godtfolk flest. Her er få tilsynelatende revolusjonære skjønt flertallet er langt fra overklasse-kledd. Det er mest hverdags-jeans, tweed og rutete slips, greie gensere og midt-i uken-kjolen. Solide folk i solid alder. Mest kvinner – som alltid.

Gøteborg-symfonikere ble løftet til himmel-høyder av fenomenet Dudamel sist fredag. Jeg satt øverst og bakerst og kunne nyte den mykeste klarinett-tone og det sarteste fiolin-strøk til et dypt inferno av russisk alvor i symfonisk prakt. Salen kokte over av begeistring slik at klappsalvene kom også når de ikke skulle. Blandt oss vanlig billettkjøpere var selvsagt tilstede musikklivets informerte kjentfolk som hadde sikret seg sensasjonen i god tid. Fredagskvelden med Skavlan var droppet til fordel for en verdensbegivenhet av levende kunst. Det var voksne ansikter i flertall, men de unge  visste veldig godt at de der og da skulle oppleve den nye tid – deres egen – i musikkens univers.

Jeg har fulgt Gustavo Dudamel i lengre tid. Dessverre var jeg for sent ute til å sikre billett da han gjestet Oslo sist med sitt ungdoms-orkester som alle forbinder ham med – det nå så berømte venezuelanske symfoniorkester han har bygget opp som ledd i sin eget sosiale musikk-konsept. Han lever  etter den erfaring han selv har fått som musikkbegavet barn med det laveste sosiale utgangspunkt. Han har et opprør, en glede  og en energi som  genial dirigent fra Sør-Amerika i en tradisjonell yrkesutøvelse hvor europiske koder for alt og det meste har vært dominerende i hundrevis av år. Han er fornyeren.

Så hente det utrolige at jeg etter den øredøvende kvelden i KOnserthuset neste dag søkte meg til MEZZO – Tv-kanalen som uopphørlig  viser klassisk musikk fra konserter og operascener pluss jazz – sendte hele Dudamel-sensasjonskonserten fra Luzerne festivalen i 2007 med nettopp Simon Bolivar-orkesteret som er navnet på disse fenomenale ungdoms-symfonikerne.

Vel kan man søke Dudamel på YouTube, men på TV-skjermen i stort og fargeskarpt  flatformat sitter man i eget hjem for seg selv, med tente lys, noe godt i glasset og september-regn i styrt og strøm utenfor og kan nyte teknologiens vidunder som plutselig forlenger og forsterker selvopplevd kunst og kultur i egen by kvelden før.

Hvor rik og lykkelig kan man ikke være? Takk skjebnen for at man har fått smak for mer enn mat her i verden.

 

 

 

Jeg bor på gateplan, riktignok med en liten hageflekk og et lite smijerns-gjerde mellom meg og forbipasserende. En balkong gir uterom med glidende overgang til hageflekken hvor der er trær og busker, roser og stauder. Midt i Oslo kan man altså ha det ganske så grønt og fredelig.

Min sønn mente at enten skal man bo på toppen eller i første etasje hvis man skal bo i et leilighetskompleks. Det ble første etasje med nevnte herligheter da vi solgte oss ut av hus med stor hage og vanskelige trapper for rullestolbrukeren i familien.  Det har vi ikke angret på en dag. Å ha nærkontakt til naboer og folk i forbifarten gir tilhørighet. Man slår av en prat over gjerdet, tar en hils fra balkongen og lever i sitt nærmiljø. Byfolk som meg, vil ha det slik. Og av spesielle grunner er ekteparet ikke så mobile slik at vårt hjem med gatekontakt kjentes luftig og levende og normalt både med trillemulighet til plen og observasjon av forbipasserende til kirke og kino, arbeid og fest.

Den nevnte balkong har en smijerns-innramning med kasser for blomster og en massiv flaggholder slik at vi kan feire det som feires skal av høytidsdager ved å flagge alt vi orker.  Vi markerer både offisielle flaggdager som private bursdager.

Så da nabo i tredje fylte 85 år, tok vi tidlig flagget med ut for å hilse opp og signalisere at det var fest i gården.

I stil med smijernsbalkongen hadde det i alle år vært – som nevnt – en holder til å sette flaggstangen ned i. Den var tung og solid og banket fast. Den morgen var den borte vekk!!!!

Siden jeg var døgnvill etter en lengre reise og hadde sovet tungt, siden det om natten hadde vært rester etter orkan og veldig blåst – så stirret jeg først forvirret om jeg var i ørska,,  hvoretter jeg gikk ned foran balkongen og saumfarte  staudebeddet i håp om at vinden hadde tatt kjempetak i støpjerns-flagg-festet.

Men nei – det var søkk vekk. Borte!  Noen hadde stjålet klenodiet!  Lettere forvirret ringte jeg opp til jublianten i tredje etasje både for å gratulere, men også med den underlige nyhet at noen hadde gått inn i hagen, opp på balkongen og tatt med seg et tungt jernstøpt flaggfeste. Å stå en hel dag å bare holde flagget med hendene var utelukket, dessverre – så feiringen måtte utestå hva flagging i første etasje angikk.

At man har innbrudd av tyver som tar for seg av smykker, gull og glitter, malerier og moderne remedier av teknisk art – se det vet man om og har tankekraft til å innse. At biler på gaten og sykler der med blir stjålet og visstnok skipet til Baltikum umiddelbart, har vi hørt rykter om.

Men at noen stjeler på balkonggjerdet et støpt feste til flaggstang er da forunderlig og  rart? Slikt får man rot i hodet av å tenke seg, rett og slett.

Herved sender jeg en etterlysning ut i rommet til allmennheten av bloggere  siden  politiet har nok annet å ta seg til enn å etterforske dette underfundige tyveri.  Er det noen som ramler over ett stykk jern flaggholder, solid og svart og velbrukt, så meld fra til avsender. Det ligger god rødvin i hyllen som dusør!  Og snart er det bryllupsdag hvor det er all grunn til å heise flagget, må vite!

På forhånd takk.

 

 

Jeg syklet avsted til stemmelokalet der jeg bor.  For hvert valg har det vært nytt sted.  Ett år var det i kirkestue, så i kirkekjeller, så i helsestasjon og nå i lydstudio og kino.  Det gjelder å lese hjemmeleksen på valgkortet for å vite hvor man i bydelen skal gjøre sin borgerplikt hvert år. Bydelen har intet naturlig samfunnshus, må vite, så derfor  roterende stemmested. Men en tidligere kinodame gledet seg til at et tradisjonelt kulturhus i strøket denne gang skulle høyne høytidligheten ved årets kommunevalg ved å la oss borgere få avgi vår stemme i slike lokaliteter.

Jeg tok feil. Det var så trist! Ute på gateplan i trang trafikk og fortau stod en simpel plakat og to vennlige kvinner i gule vester (som lignet trafikkpoliti-antrekk ) og viste vei. Ikke i foaje med lys og glans og glitter, nei, inn i trang bakgård for søppel og rot og inn mot scenegulvet foran lerret i kinoen.

Ikke var det pyntet med flagg. Ingen pent kledde valg-styre-ansvarlige som ønsket velkommen. Ingen blomster, intet som skapte høytid og demokratisk rettighet og alvor. Jeg lukket øynene for bedrøvelig kino-sal-syn, for jeg husket godt hvor vakker kinoen hadde vært i sin ( min ! ) tid med vegger med kunstnerisk verdifulle relieffer, med lysarmatur og ikke minst mørk mahognidører både bak og ved utgang.  Nå var det lydstudio-interiør med grå effektivitet både i seter og sal, kabler og ledninger mot regulerbar styrings-desk av både lyd og bilde.

Denslags melankolsk mimring får så være, men invadering av effektiv stemme-givnings-interiør med registrering, avlukke og stemmekasser – alt i plankelyst treverk og renspikket, hygiensk utformet informasjonsplakater –  fikk meg til å kjenne meg som borger i en avsides- liggende sovjetrussisk kommunalstat.  Grått og sammenrusket, taskete og trist. Gule tape-striper på respatex-gulv og i bakgårdstrang passasje understreket stemme-kveg-følelsen.

Det er valgdag og høytid selv om livet går sin travle mandags-gang.  Det flagges gjerne både offentlig og privat. Hvorfor skal da et stemmelokale  være så gjennombedrøvelig nakent og byråkratisk ribbet for verdig markering av vår dyrekjøpte demokratisk rettighet?

Vi som har et levet liv, husker hvordan de eldre i familien lærte oss å heise flagget, ta på pene klær, gjøre noe ekstra ut av kveldsmåltidet for å samles rundt radio . For ikke å snakke om å gå til venner og/ eller lokaliteter tilhørende det parti vi hørte hjemme i. I min ungdom var jeg med onkel og tante til  Akersgaten hvor vi stod foran avishusets enorme veggavis som ga løpende neonresultater fra valgnatten med tall og kommentarer. Tett i tett stod vi med alle slags parti-varianter i nervøst engasjement. Noen lunket stille hjem, andre fortsatte i full jubel – alt ettersom. Men det var et uforgemmelig fellesskap på tvers av parti-politikkens  stadig voksende egen-underholdnings-tilbud i egne hus med TV-overføring og kjendiseri. Antagelig som en siste stille rest av etterkrigstidens kollektive tiltakspakke.

Det er lenge siden, det! Som voksen kommunalpolitiker i 8 år var jeg selv i stemmestyret ved valg hvor vi både hadde høytidelig flaggheising, opplesning av valgloven, påpasselig antrukket i søndagsklær (  ??? ) og hvor vi alle passet på å være vennlig tilstede for alle og enhver. Vi var et slags vertskap – selvsagt uten politisk tilhørighet, men som tillitsmenn for borger av byen. Vi ryddet og passet opp og skapte en atmosfære av noe viktig og stort selv i det gråeste skole-aula-lokalet. Og utenfor på trappen stod parti-representanter med svære bannere skrått over jakke og frakk og tilbød sine lister. Allerede der var det varsel om hva som ventet av viktighet.

Det er september 2011. Landet er anderledes blitt med mer alvor og  med mer felleskap. Når hver enkelt av oss så får lov  å gå avsted for å avgjøre retning og fordeling av  den enorme rikdom vi i dette lille landet har fått og skapt – burde vi gjøre det med større stas og vakrere ansvarlighet .

Godt valg – uansett !

 

 

 

 

 

 

Jeg har lest film i et helt voksenliv. Man skulle tro at man var trenet i det meste. Så satt jeg på Gimle søndag kveld for å se ny norsk filmsuksess bygget på en enda større boksuksess . Mine nærmeste unge hadde ment at det skulle vi gjøre, så derfor. Dessuten følger jeg med med i alt som foregår, så jeg ønsket med selvsyn å vurdere denne begivenheten fra filmfestivalen i Haugesund hvor alt hadde vært jubel og stas.

«Se filmen, les boken»  har alltid vært mitt råd når litteratur er blitt omgjort til film. Jeg har aldri lest Jo Næsbø, så jeg gikk blank og fri i møte med suksessen. For jeg visste at alt lå tilrette for det. Oslo-kinoene hadde satt den opp på alle kinoer over hele byen – inkludert Gimle kino hvor jeg nok i det stille  undret meg over den avgjørelsen siden HODEJEGERNE er en reinspikka underholdningsfilm – trodde jeg. Noe jeg fikk bekreftet.

Nå er jeg en stor beundrer av hovedrolleinnehaveren, Aksel Hennie. Han er en glitrende skuespiller, et stort tallent både i hverdag og fest, i salen og på scenen. Han er en karakter. Det var han jeg gikk for å se som faglig habil i avgått alder. Det skal meget til for å få meg på kino. Jeg må ha en tilnærmet profesjonell begrunnelse . Jeg har fått overdose i å se film i mitt kinodameliv, så jeg er blitt ekstrem selektiv.

Så satt jeg klar. Bare pent folk i farten. Filmen tok innlednigsvis godt tak, veldreiet og velklippet, lekker innpakking i kontorlandskap og smekker villa, politisk korrekt hodejeger-miljø, snertne betraktninger, og alle involverte,  han og hun i tidsriktig stil og klær. Men hvem den kvinnelige skuespillerinnen var,  er og forblir helt uinteressant. Hun hadde en dårlig diksjon, også, men slikt høres visstnok til i vår tids TV- og filmproduksjon. Selv Aksel Hennie slurvet i konversasjonen dem imellom.

Ganske så snart tok filmen  av i vold og spetakkel. Selv en trenet film-leser kom til å vende blikket ned nesten halve tiden – jeg opplevde alt for mange scener som helt unødig spekulasjon. Det var ikke mulig å orke synet av alt og det meste. Mange i salen tok til dumm  latter for å beskytte seg – slikt vet en trenet arrangør.

Ingmar Bergman sier at en dårlig film er den du ikke tørr se og/eller den du ikke gidder å finne ut av hvordan slutter. HODEJEGERNE er derfor en dårlig film. Den er bortkastet, likegyldig  i den tid vi nå lever i denne sommeren 2011, ikke minst. Verden har vært vond nok.  Vi har for meget av alvor i oss til å ønske slik kino-opplevelser. Men det er det visstnok ingen som har varslet oss om.  Alle anmeldere har anbefalt alt og det meste!  Suksessen er sikret. Det står dessuten i avisen om tidenes salgtriumf. Aksel Hennie spiller dessuten skjorten – og håret – av seg.

Det er lov å se borkastet film – bare så det er sagt. Den skal SELVSAGT  ikke forbys. Men kinoens vertskap burde overveid å invitere til slikt på denslags kinohus slik at folk flest kunne få signal om grad av kvalitets-tid. Skjønt det er kanskje bare meg det er noe anderledes med?!

Herved advart.

 

 

Egentlig skulle jeg sitte i et fredagsspanel for å mene noe om valgkampen så langt.  Nå blir det ikke noe av – panelet, altså – men jeg hadde så smått tenkt noen tanker for å forberede meg.

Jeg skjønner meg ikke på hva det handler om foreløpig, jeg!  Det blir for meget riksvalg med rikspolitikere bak mikrofonen og i stolene selv om det innimellom dukker opp en kommunevalg-representant, da mest til pynt.

Nå er det ikke så rart for så fort tema er tog og trafikk i Asker, så blir riksråden for samferdsel hentet på plass. Kommunepolitikken er avhengig av rikspolitikken med både lover og regler og penger, ikke minst. Debatten ruller og går så smått mellom partiene på lokalplanet, men samtlige hugger til mot statsråden så fort det lar seg gjøre. Dermed blir det regjeringspolitikk av det, uansett.

Media forsterker dette fordi etter hvert program og stadig innimellom på valgkamp-kanalene kommenterer journalister hva som er sagt nettopp fra ministeren. Spillet er rikspartiene imellom om hvorvidt det var en nyhet, hvorvidt det kom signaler, er det forskyvninger i forhold til samarbeidsklima, i forhold til fremgang eller oppgang på siste gallup – analyttikerne i pressekorpset har store dager.

Men hva angår det lille meg i strøket jeg bor, i bydelen eller kommunen min? Vi leser våre riksaviser og følger TV2 og NRK og henger med. Men det vi skulle ønske var at gaten, plassen, torget der vi sykler forbi eller går til bussen skulle myldret med folkevalgte kommunekandidater som  gikk mot oss, leverte materiell og buttons, svarte og spurte om det som valget i nærmiljøet egentlig handlet om nå i september 2011.

Det er parti-boder på KarlJohan. Alle er der, og åpne er de også. Det er veldig bra. Men alle de store partiene har jo drøssevis av kandidater på listen! Det burde myldre av dem i nærmiljøet med svære blå eller røde sløyfer på jakkeslaget – slik det er i England – hver bidige dag disse få ukene valgkampen står på.  Vi skulle diskutert så fillene føyk om reguleringsplaner og gateparkering, om  barnehager og pleieplasser. Om søppel og søl, larm og leven og behov for benker og hvileplasser.  Skolevei og studieplasser. Det er jo kommunevalg, for søren!!!! Hvor er kommunepolitikerne?

Det går for dempet og udramatisk for seg!  Det er som om det liksom ikke  er så viktig!  Kanskje kjenner vi på at verden var så forferdelig mye større og farligere bare for uker tilbake?  Kanskje har vi fortsatt en forent fellesskapsvarme om å ta vare på hverandre mer enn å sloss og diskutere skolevei og eiendomsskatt?

Når jeg treffer tema rundt lunsjbordet, dreier det seg her i byen om Fabian Stang. Ikke om en sjel lavere på listen, ikke om sakfrågor som det heter på svensk, et snev av temperatur noteres når navnet Rune Gerhardsen nevnes, selv Carl I Hagen har man glemt. Bekjente i andre byer i landet tutler med sitt i valgsammenheng, men heller ikke der tar det av.

For egen del driver jeg mot media for å finne siste nytt om Libya hvor hundretusenvis av mennesker i 40 år har blitt kvalt og drept av en despotisk mann og hans regime. Der står det om timer, og verdens ypperste nyhetskanaler kommenterer med skuddsikre vester, siste skjulested.  Der er det alvor. Blodig alvor.

Men dette skulle jeg gjerne ha sittet på benken å snakket med  lokalpolitikeren om – sammen med vern om vakre kastanjer, bompenger og Munch-museet.

Vel, nå stemmer jo jeg uansett, jeg.

 

 

August er skolestart. August er valgkamp – i hvert fall hvert annet år.

Skolestart betyr ikke lengre  selv å gå avsted til læring og studier, dessverre. Det betyr i denne fase av livet å følge barnebarn til første dag på skole, eller å hilse egen ungdom avsted til semester og studieopphold. Men tross alt er det  nye oppdrag, nye avtaler og  foredrag hist og møter pist.  Det kjennes  forventningsfullt også for en voksen dame i aktive år. August er starten på noe  –  tross veldig moden alder. Men kalenderen er jo ikke lengre hva den var. Timeplanen har blanke kolonner.

Hva gjelder første skoledag, så drøftet vi rundt lunsjbordet hvorvidt vi besteforeldre husket den dagen vi selv møtte opp.  Jeg hører  til dem som husker i fragmenter, farger, stemning og tone – ikke hvilken kjole eller ransel eller hvorvidt mamma var med. Andre vet nøyaktig hvordan dagen forløp. Nå tror jeg slikt kan ofte være et selvbedrag fordi man enten har sett seg selv på foto fra dengang da eller sett på film eller lest eller hørt fortalt. For meg var skoleårene en sammenhengende lykkelig og harmonisk tid med noen få konkrete bilder av både bygning og lærerinne og klassevenninner. Men alt går mest i følelser og stemninger uten store dramaer av noe slag.

Så sitter man der og mimrer i anledning lille Oscars store dag og tenker at kanskje har man aldri begynt på skolen engang! Man husker egentlig veldig lite og skammer seg litt over det  fordi man alltid har både vært våken og levende tilstede, begavet og nyskjerrig. Men kanskje er det også et selvbedrag?

August er det flotteste jeg vet med orden på natt og dag, med folk hjemme og på plass i byen,gater med elever og studenter  som lyser av optimisme og gledelig fellesskap, med bokhandlere med rotete studiebøker og denslags, med rushtidstrafikk og fortsatt masse turister sammen med oss som bor, med  sopp og ekte norske bær og frukt, de bedste grønnsaker, krabber og snart fårikål. Jeg liker byer som lever.Ikke som ferierer.

Og så er det valgkamp!  Hvert annet år!    I mitt liv har  familien drevet valgkamp så lenge jeg kan huske. I gymnasietiden var jeg aktiv, og så gled det over i  Unge Høyre og deretter i studenttiden og fremfor alt  gjennom 49 års ekteskap.  Familiens overhode i min barndom var Onkel Molteberg som ble 96 år gammel, heiset flagget på valgdagen, tok på seg mørk dress og forlangte høytid av alle og enhver og at vi skulle stemme riktig parti. Min bestemor gift med garverimesteren  ga også klar beskjed til slekten om 1) aldri å bære noe av plastikk -( hun var redd for arbeidsløshet i garveryrket ) og om å stemme på rett parti. Blomsterhandler- mor og gartner-far forsto vi barn tilhørte den borgerlige siden av saken i en ellers så dundrende arbeiderpartistyrt kommune. Det kjentes riktig og naturlig.

I ekteskapet har vi  ektefeller slitt og sloss,  skrevet og tal, ment og holdt det gående både som folkevalgt og tillitsvalgt og med rekorddeltagelse i stats-sekretær-utøvelse. Husbesøk og plakatoppheng, utdeling av materiell både på og under talerstoler. Vi har alltid hørt hjemme i vårt parti og aldri vært i tvil og aldri lagt skjul på det heller.

Rett ettertenkt tror jeg vi har vært med på flere valgnederlag enn seire. Jeg er en fryktelig dårlig taper.  Min ektefelle greide alltid å få frem noen tall som viste at partiet tross alt hadde fremgang – tapre lojale kriger! –  Men jeg måtte bare gni nederlaget inn og stirret det i hvitøyet og var nedslått i dagesvis. Men man blir hva man er og holder trofast ved idealene. Skjønt det har jo hendt at man har avgitt stemme ved å holde seg for nesen.

Da valgkampen nå startet opp i Spikersuppa, møtte vi  frem i 3 generasjoner og enten pr.  sykkel eller i  rullestol, alt etter dagsform og livsløp. Slekt følger slekters gang. Så var vi igang igjen, nok en august.

Fra nå av er det TV, radio og aviser. Siden vi er så erfarne, siden vi vet hva vi vet, så følger vi nok mest debatten om debatten. I egen bydel og egen kommune blir det å hilse og treffe mens man driver forbi, men spenningen i valgkampen ligger i uventede innfall og utfall ikke minst gjennom massemedia’s ustoppelige dekning og utspørring, vurdering og måling.

Verden er stor der ute. Hjemlig kommunevalg-kamp kan fremstå som småtterier. Når despoten Gaddafi jages fra bunkers til bunkers, og de beste reporterne fra de beste TV-stasjoner kloden rundt bringer direkte dødskampen inn i hjemmet – ja, da kommer man i skvis om hva som er viktigst. Norsk parti-leder-debatt la fare, la gå. Regien er lagt, man kjenner argumentene, besvergelsene likeså. Den som har energien, vinner. Hårsveisen er strøken som hos en amerikansk senator. Knepene er velkjemmet, de også.

Libya brenner, Tripoli smeller – og nok en despot faller. Jeg satt klistret til SkyNews hele den kvelden.  Unnskyld, Erna!

 

 

Det er bedre å være rik og ulykkelig enn fattig og ulykkelig. Penger hjelper, sier nå jeg.

Derfor har man penger på konto – i tilfelle noe skjer, og man trenger hjelp til mye og det meste. Man har en inngrodd misstanke om at pleie, sykehjem og omsorg ikke bare melder seg og banker på den dag man  er nede for telling.  Da vil man gjerne kunne ønske seg å kjøpe fritt.

Mange av oss i Den Tredje Alder tar opp lån på bolig . Det blir hevdet at det er for å kose seg, reise, unne seg  småpen luksus etter et langt og slitsomt arbeidsliv. Dette  skal visstnok også være tegn på lettsindig ansvarsfraskrivelse og usivilsert samfunnsliv  fordi man altså  ikke sparer og legger i arve-kisten til barn og barnebarn, men følgelig kun tenker på sin egen velvoksne trivsel.

Det er nok riktig mange som faktisk tar av til fjerne land og riker med sol og varme, golf og elvecruise. Mange blir der i flere måneder enn bare de som er kalde og mørke. Fra 60 år til 90 gjør mangede ikke annet enn å feriere. Hjemlandet er for smått, maten for dårlig, vinen for dyr. Riktignok ergrer man seg over de norske avisers forsider, at TV-programmene er for dumme – man følger jo med der nede fra , må vite – og  man forarges dypt og inderlig over de sosiale media pluss de forskrekkelig norske veier og jernbanen, ikke minst. Så går man da ved den spanske badekysten i kortbukse og singlet og flagrende toga, holder seg brun og spenstig – så lenge det varer. Og det gjør det jo – lenge.

Her om dagen traff jeg på min venn, advokaten, som satt på utekafeen med sin avis og drakk te. Han så mindre ut enn vanlig, var lettere ubarbert og virket mer muggen enn han hadde for vane. Siden han på sine voksne dager hadde investert i feriested i Provence i likhet med mange nordmenn i øverste lønnsklasse, så stanset jeg min sykkel, klev av og uttrykte glede over at han var i byen på en årstid hvor Sydfrankrike er ferieland fremfor alt annet. Jeg lurte på hvorfor Oslo i august?

Hans kjære hustru hadde fått kreft, en alvorlig variant. Min venn var langt nede, og det snakket vi om. Når slikt slår inn i tilværelsen, er det avgjørende å komme hjem der man hører til . Der kan man koder og språk. Der har man bekjente og  – takk og lov  – familie og venner. Alt det som har med tilhørighet å gjøre. Plutselig betyr det lite at solen skinner mer  der nede, at havet svaler, og kveldene er dype, mørke og varme. Man skal mot hjemlandets kyster hver eneste natt, som Ibsen skrev.  Ekteparet visste ikke hvor lenge og god fremtiden ville vare. De visste de var kommet hjem der de bodde.

Jeg vil ha penger på bok. Jeg vil ikke være avhengig av å be om hjelp. Jeg vil ønske å kunne kjøpe meg sterke hender, trofast pleie, ha helt ordnede avtaler og ikke ligge andre til last.

Å oppta lån i egen bolig på sine gamle dager slik at det finnes gode tall med mange nuller bak på privat konto, gir en følelse av forsikring. Mange av oss forblir sparsomme livet ut –  dette til tross. Vi reiser mindre og mindre, også fordi en reise for godt voksne ikke er helt enkelt og dermed slett ikke billig. Vi bruker måneder på å overbevise oss selv om at vi trenger å skifte ut den gamle sofaen med en ny, da det i såfall kutter kraftig ned på denne kontoen av en sikkerhet. Det er en myte at seniorer tar huslån for å slå ut håret i renspikka luksusliv. Nei – vi tar lån fordi penger hjelper den dagen da mangt og det meste går i svart.

Norsk politikk har tegnet et skrekkbilde av at bestemor skal på anbud. Det er forunderlig at her skal vi kunne velge oss til lede og avmakt på vin og bil, sofa og flatskjerm,hytte og hus, maleri og golfmedlemskap. Bestemødre kan fosse rundt på elvecruise så fritt man bare ønsker. Men den dagen bedstemor vil ha seg sin sykeseng eller sin personlige hjelper og velge fritt på hyllen – se da er det udemokratisk og usosialt og farlig for fellesskapet.

Klart vi skal ha fellesgoder som skal være der for både fattig og rik. Jeg er for offentlig helse og sykehjelp på ALLE plan. Men samtidig  et  både og –  det må kunne være en menneskerett å vite seg heller uten den nyeste båten og bilen, villaen og feriested i Syden, for derimot heller ha penger på bok for å kunne kjøpe seg hjelp. De som betaler seg hjelp, går ut av rekken slik at andre rykker frem.

I all anstendighets navn – det går en grense for at et samfunn skal kunne ha like høy og sikker kvalitet på tilbud om begge deler til alle kanter og alle trengende. Denne grensen mellom goder fra felles-kassen og fra privat kjøpe-kasse er hverken avklart eller nærmest tillatt å diskutere. Vi er alle så sosial-demokratiske mellom ørene at vi ikke engang har tatt oss den politiske anstrengelse å gjennombore i problematikken. For på begge sider av skillelinjene ligger fordommer både i åpent lende og på lur.

Nå er det kommunevalg. Nå er det klima for anstendig alvor. Verden er stor og farlig der ute , og vi hører hjemme i et vemodig vakkert og rikt land.  Vi er veldig få, og der er god plass. Også i denne kontekst –  jeg gjentar; penger hjelper!!!!!