Ingeborg Moræus Hanssen

Ikke visste vi at kommunen hadde noe slikt. Det lød som en instans i Albania. Men igår ble vi informert om at der befant ansvarshavende seg for vår transport-missære.

Vi skulle på kino. Vi var spesial- invitert av ymse grunner og hadde gledet oss i uker. Siden en av oss er dønn lam og må fraktes i rullestol, visste vi av erfaring at vi måtte bestille transport i god tid. En filmvisning venter ikke på en rullestol-besøkende. Så avtalen lød på henting kl. 18. Filmen skulle starte kl. 19.

Det var minusgrader, og vi var godt innpakket, for sikkerhets skyld, og vi var vi klar- som alltid –  etter avtale. Inntullet i lue og pledd rullet vi ut. TT-bilen kom ikke, ingen beskjed. Så vi startet selv med å ringe tjenesten på sentralen. Etter en god stund fikk de igjen kontakt – jo, sjåføren var forsinket!

Den kom kl. 18.45. Føreren hadde rotet rundt, ment adressen var en annen. Han hevdet feilen ikke var hans. Han var likegyldig og uvennlig.Vi kom oss avsted og omsider rullet vi inn på kinoen, sinte og fortvilte –  2 minutter før start.

Retur var bestilt, men vi forstod at forestillingen ville være forsinket. Slikt hender ved festpremierer, så vi ringte raskt til  Transporttjenesten for å be om ny hentetid. Da fikk vi klar melding om at hvis vi så ikke innfant oss på minuttet, ville bilen måtte bare la oss i stikken og  i kulden. Da ettertekstene kom opp på lerretet, og filmen var straks over, måtte vi stormtrille ut uten å få kledd oss opp mot transport-bilen som ventet.

I 18 år har vi vært avhengig av transport-hjelp ved forflytning. Hver bidige gang har vi ventet med angst og spenning på om bilen ville komme til avtalt tid. Det skal raskt nevnes at regelen tilsier at vi må gi slingringsmonn, at de fleste også innfinner seg innefor  rimelig tid. Men grusomt ofte sitter vi spent på vent. Går det så går det.

Men når katastrofen inntreffer som igår, så er det vår smertefulle erfaring at sjåfører aldri melder fra, at ingen innrømmer feil eller tar ansvar – sentralen skyver det til føreren, føreren til sentralen. Selv har vi erfart fra eget yrkesliv at når produksjonen går i svart, uhellet er ute, da hjelper det både på stemning og holdning at noen med ansvar står frem for publikum, kunder eller pasienter og  forklarer og unnskylder og gjerne ber om tilgivelse med noe ekstra i gevinst for tort og svie.

Etter å ha hjemkommet fra prøvelsen samme kveld gikk vi tilbake til tjenesten for å rapportere om fadesen. Vi ble bedt om å skrive en klage til Oslo Kommune ! Da vi ønsket å få snakke med en ansvarlig, fikk vi å vite at vi kunne ringe med OPPDRAGS-ADMINISTRASJONEN.  Vi fant ingen der som tok telefonen så vi fortsatte mot Helse-og Omsorgsavsnittet i Oslo Kommune. De skulle undersøke saken.

Forøvrig var vi enige om at filmen var strålende. Så da så.

 

 

 

 

Først var det anti-røyke-kampanjen.  Så er det turer med Monsen. Så vises kreftopererte sine bryst på Facebook. Idag kom det varsel fra Trygg Trafikk om sterke scener.

Alle nevnte ekspempler er i utgangspunktet meget godt ment.  Alle avsendere har de edleste hensikter. Klart vi skal slutte å røyke! Klart vi skal ha respekt og beundring for skadede mennesker som får hjelp til å stortrives med seg selv og sitt i kamp for å leve i naturen med de mest ekstreme utfordringer. At unge kvinner som ønsker seg nye bryst , er kampglade og utagerende, er strålende. Og vi bør gjøre alt for å hindre trafikkdøden på veiene.

Det er problematisk å lage slike kampanjer og programserier.  De ansvarlige avsendere innrømmer både at det går en grense og at de er usikre på hvor den går. Visstnok forsøker de seg på å dokumentere vellykkethet, at resultater viser positive utslag. Forskningen her er ikke altfor imponerende, og man får en misstanke om at det utlandet som har gått i bresjen, er et valgt utgangspunkt. Hva med alle andre der ute, har de valgt bort skremselet eller vet de ikke om det?

Men ofte slippes det hele løs på oss seere med hilsen om at debatt er det viktigste, – kjør igang, jo mer spetakkel, jo bedre. Jo større forskrekkelse og avsky, desto bedre – i den gode hensikt om å verne liv og helse, styrke empati og respekt. Det er opp til publikum. Vi får i så fall våge å si ifra, i det minste.

Selv har jeg aldri forstått at man postivt lykkes i å selge en vare ved å skape negativ reklame. Selv kan jeg huske et utagerende markedsføringsfirma som foreslo at åpningen av nyoppbygget,storslagent og vakkert  Colosseum kino skulle annonseres med en dobbelside i Aftenposten som var absolutt naken og helblank – bare med en liten TV-skjerm i det enehjørnet. Det for å vise formatet på kinolerretet. Det var så finurlig at det ble avslått.  Ikke en film, ikke en stol, ikke en farge, ikke en atmosfære. Selgerne mente det ville vekke oppsikt!

Å skape respekt for helseregler og trafikk, vise strålende menneskeskjebner i rå virkelighet, å realisere hvorfor man drømmer om vakkert bryst – alt det er i høyeste grad anstendig og edelt.

Likefullt – noen av oss skremmes slik at vi slår av og vender oss bort. Selv har jeg et helt liv vært feig og svak i møtet med skremsels-scener både i virkeligheten, på scenen og på lerretet. Også det skrevne ord, i litteratur er jeg rask til å avvise og bla meg forbi.

Jeg skryter ikke av dette, tro meg. Må jeg, så må jeg, og livet har lært meg at man klarer det man må og langt mer enn hva man tror i møtet med livets sleggekast av vondskap og redsel.

Men det er noe i dagens media og rullende rammel av all verdens skrekk og gru som tilsier at noen av oss kanskje nå bør sende et varsel om at nok kan være nok . Jeg tror at avisers forsider om alt du kan dø av, alt som rammer deg av sykdom og elendighet, all informasjonskampanje som går ut på det samme og realityprogram som endevender hverdagstragedier til seire – det kan være at vi blir mer tykkhudede og avvisene enn det motsatte.

Så da hjelper det jo ikke – kjære TRYGG TRAFIKK. Eller?

 

Vi har fortsatt en fasttelefon. Den står der som en forsikring. Koster ikke så meget og brukes aldri, bortsett fra når mobilen går i svart og når hus-alarmen går i rødt. Det hender at man i farten glemmer rekkefølgen på nøkkelbruk og helvete bryter løs. Da må man ha kontakt med firma som passer hjemmet opp. Det  er  pr. fast-telefon. Ellers har vi mobil for hånden, rett ved , dag som natt.

Men når så fast-telefonen ringer, vet vi det er noen som skal selge oss ett eller annet. Gudene vet hvor de finner oss, men det gjør de altså og til underlige tider på døgnet. Vel hender det at Georg, vår gamle venn, som ikke har notert seg mobilnummeret vårt, ringer for å slå av en prat. Vi vet det er han,  for klokkeslettet stemmer med hans hilsnings-vaner fra Fredrikstad. Vi prøver ustoppelig å oppdra mannen for vi må jo reise oss fra godstolen eller drømmesofaen og gå ut i hallen til telefonen der den står og kimer på sin faste plass.

Men ellers er det altså noen som skal selge oss noe. Idag igjen midt på formiddagen vi hadde somlet oss for lenge i hjemmet. kom den kjente ringelyden. Vi visste det jo der vi løftet røret og sa hallo og en ung stemme spurte om det var Ingeborg. Vi var dus. Jeg spurte promte hva hun ville selge. Hun ringte fra «Vi over 60». Siden jeg i siste nummer hadde blitt stort oppslått som blogger og internettbruker i voksen alder fra akkurat dette magasinet, tok jeg min vennligste tone og tenkte redaksjonen hadde noe på hjertet.

Men nei – den unge damen ville ha meg som abonnent nok engang siden jeg for flere år tilbake hadde hatt et slikt et års tid. Jeg hadde sagt opp avtalen. Den pågående selger hadde notert seg dette og ønsket å anke meg tilbake. Jeg sa at jeg aldri kjøpte noe som helst på telefon og takket nei, kort og godt. Hun skjøt da raskt inn om jeg brukte e-post ? Da stakk det en fanden i meg hvorpå jeg bryskt fortalte kvinnen at hennes magasin nettopp hadde hatt meg som intervjuobjekt nettopp som internettbruker! Hvorpå hennes energi bare glapp, vi avsluttet, og jeg sa takk og farvel.

Pågående selgere for all verdens tilbud og som oppsøker oss forbrukere pr. fast-telefon er den yrkesgruppe som utøver den minst kompetente innsats i verden, er nå min erfaring. De har ikke peiling på sitt eget produkt, som overnevnte eksempel viser.  De ringer på de minst gunstige tidpunkt – fredag kveld rett før gjestene kommer, ukekvelder forøvrig når alle voksne mennesker ser nyheter eller hjelper barna med lekser eller tannpuss, eller på formiddagen når vi ikke er hjemme ( kan sjekkes på panel ! )

Alle veloppdragne mennesker ønsker å få henvendelser som er høflige uansett, men særlig hvis vi skal kunne tenke oss å kjøpe en vare eller en tjeneste som vi selv ikke oppsøker. Våre telefonselgere er milde nok i stemmen, men de er udannede siden de verken har lært seg navnet vårt eller at vi ikke er på fornavn, er dus. Om aldri så store firmaer, om aldri så kvalitetsbevisst på produktutvikling, om aldri så salgsorienterte – det hjelper ikke med å ha telefonselgere som snakker til oss potensielle, voksne kunder som om vi var kompiser eller barn.

Gamle, gretne kjerringer eller gubber bedriver en evig moro-lek seg imellom med å fortelle hverandre om disse håpløse telefon-selgere. Etter som årene går er det da  ikke så mange ringelyder fra omgivelsene man har, når jobben er slutt, og barna har reist.  Håpløse telefonselgere blir da en begivenhet den dagen – det skal de ha!

Så tar man seg i å føle medynk både med aldrende medborgere og med arbeidsutøvere som gjør så godt de kan. For ikke så snakke om at egen-erkjennelsen tilsier større raushet og muntrere sinn i norsk sur og kald januartilværelse. Først når også telefonselgerne har sluttet å ringe, blir det helt stille. Og da er det trist, da.

 

 

Norske media har fått ustoppelig oppfordring om ikke å vise foto av ABB. Ansiktet til terroristen vekker avsky hos  lesere, også hos dem som ikke personlig er involvert i den skrekkelige hendelsen 22. juli i fjor. Vanlig snille og gode mennesker har reagert med å skrive brev og sende SMS til redaksjoner med instendig bønn om å få slippe å møte dette ansiktet,  gjengitt til stadighet på avis-sidene og på nettet.

Det er all grunn for media å følge denne henstilling. Det skaper vemmelse og redsel hos vanlig anstendige mennesker  som lever i en farlig nok verden hvor  varme og omsorg og trygg tro i tilværelsen etterlyses på alle plan. Den evige mantra som pressefolk kommer med, er deres plikt til å informere. I denne sammenheng er ikke dette  en adekvat argumentasjon.  Før ABB blir transportert ut gjennom fengselsporten og skal opptre i rettsaken , er det ingen grunn til å la oss få se ham som billedfølge til  omtale og informasjon. Vi vet hvem han er .

Selv reagerer jeg sterkt på TV’s uopphørlige bruk av levende bilder fra terrorhandlinger , direkte opptak der og da og  som ligger som bakteppe for aktuelle kommentarer og for ny informasjon og vinklinger. Selv som voksen og trenet filmseer og TV-bruker,  blir jeg uvel og må vende meg bort når man fortsatt viser levende film fra Utøya og fra regjeringskvartalet den grusomme 22. juli-dagen. Vi ser de unge svømme for livet, og ofre, politi og redningsmanskap i panikk løpe i bombenedslaget. Selv om det er avstandsfoto og ingen blir personifisert, og noen blir sladdet der de kommer krypende oppfra vannet, så oppleves det som  vulgær-journalistikk , billig og  forulempende.

Stadig får vi i som bakgrunnen på TV oppleve redselsfilm fra NewYork  11. september 2001 når flyene treffer tårnene, bygningene raser, og levende mennesker hopper ut i døden. Selv må jeg vende meg bort. Alt dette for visstnok å bringe oss levende fjernsyn, spennende og sanne bilder. Selvsagt kan direkte og grusomme filmopptak fra begivenheter  i vår nære historie, ja sannelig nok vår samtid og vår virkelighet måtte gjentas og vises, igjen og igjen. Men jeg opplever altfor ofte en slapp og  lite gjennomtenkt billedbruk . Disse opptak er ikke still-bilder eller foto som ruller og går innledningsvis eller der bak panelet samlet til seriøs debatt. Det er all grunn til å minne om at det er LEVENDE reportasje der og da som fører oss seere inn i de mest grusomme menneskelige tragedier. Jer er forundret over hvor tilsynelatende lettvindt man tar på seeres innlevelse i denne sammenheng, for ikke å snakke om respekt for  den virkelige død og lidelse som skildres.

Heldigvis er det en økende bevissthet omkring avisers for-sider. Ansiktet til ABB som fotofølge,  har som nevnt fått stadig sterkere reaksjoner. Selv etterlyser jeg større aktsomhet om TV’s bruk av terroropptak som bakteppe  for et program eller en reportasje om tilliggende tema, om enn aldri så seriøst og alvorlig ment i utgangspunktet.

Vi har  » Vær varsom»-plakaten.  Hva med en » La oss slippe»-plakat ?

 

Hvorfor blir det stort spetakkel når en film skildrer en historisk person?

Vi har en langt bredere aksept for bok og litteratur enn for film når tema er å fritt skape et portrett av en kjent person.  Det skriver hyllemetre med bøker hvor kjente kunstnere, politikere, forskere blir fremstilt ganske så  hemningsløst. Kommer det en film om helter/ heltinner, skapt av seriøse regissører, fnyser forståsegpåere i full forakt.

Det finnes utallige ekspemler fra øredøvende polemikk omkring  filmer som har kjente historiske personer som hovedaktører. AMADEUS fikk Amalie Christie til å fordømme Milos Forman for å fremstille Mozart ukorrekt ! Om musikkpedagogen selv hadde fått velge filmfremstilling av sin geniale komponist, hadde det blitt en sort/hvitt dokumentar med orginale instrumenter som tonefølge, vist i kjellerlokaler for spesielt interesserte. Nå ble AMADEUS  en verdens-sensasjon,  sett av millioner mennesker, og den skapte en ny global bølge av interesse for klassiske musikk generelt og Mozart spesielt.

Poenget er at den samme kjente musikkpedagog hadde et helt privat bibliotek av litteratur om denne komponist som mange  øvrige store kunstnere,og hun i likhet med mange av oss, hadde både respekt og generøs holdning for litterær fremstilling av legender innen klassisk kultur.

Nixon og Kennedy, Churchill og Hitler – Cæsar og Napoleon – vi kan ramse opp filmer omkring de største navn i historien. Regissører av ulik nasjonalitet og kvalitet, alder og visdom har gjennom tidene skapt filmatiske skildringer og portretter. Picasso og Dumas, Shaw og Hamsun, Piaf og Shakespeare – veldig ofte resulterer disse filmene i en skarp debatt hvorvidt det er respektabelt nok og historisk korrekt å vise liv og virke til disse personene i en dramatisk setting ment for kinolerret og stort internasjonalt publikum. I disse dager kan vi se Clint Eastwood’s portrett av Edgar Hoover – oppsiktsvekkende nok hva gjelder oppvekst og privatliv.

Nå kommer JERNKVINNEN med Meryl Streep i et slående visuelt portrett av Margareth Thatcher. Og dermed er spetakkelet sluppet løst !  Britisk debatt er teppebombet med innspill og utbrudd omkring både filmens form og innhold. Alle er enige om Meryl Streeps enestående rolletolkning, men der bråstopper enigheten. Margareth Thatcher var til de grader omstritt som utøvende politiker.  Fortsatt går debatten om hvorvidt hun var en velsignelse eller en ulykke for britene og for konservatismen. Filmen aktualiserer og vitaliserer politiske problemstillinger, og dermed er slagsmålet igang på det planet. 

Og det er bra! CIVITA – den liberale tenketank har allerede invitert til påsyn av filmen  med tilliggende frokostmøte om thatherismen.  

Men stormløpet for og mot LLoyd’s film går om hvor riktig det er å skildre en syk, gammel kvinne siden hun fortsatt er i live. Filmen viser hvor svekket og fortapt statslederen  idag lever – som utgangspunkt for et bredt utlagt tidssbilde og tilbakeblikk på det enestående politiske liv hun er berømt for. Tilhengere er rasende. Statsminister Cameron rynker øyebrynene og hevder at tidspunktet for å fremstille Thatcher som dement, er upassende. Regissøren forsvarer seg med at både spill og innhold ærer og skaper empati for en kvinne som sammenlignes med Kong Lear hos Shakespeare – en seierherre som sitter gammel og ensom tilbake og undrer seg om striden var verd det hele. Lloyd poengterer at hennes ide med filmen er å skape empati, respekt og aktelse for alderdom mer enn å skaffe Cameron og de konservative flere tilhengere.

Da Hollywood-regissøren Sidney Pollack lagde filmen MITT AFRIKA, ble det lurveleven omkring Karen Blixen og Meryl Streep her hjemme på berget. Og Robert Redford var jo altfor pen som Finch-Hutton. Vel – filmen skapte en enestående interesse for den danske «storyteller» – hennes littertur ble gjenoppdaget i den ganske verden.

Slik også med JERNKVINNEN – vil jeg våge å spå. Takket være et seriøst, kunstnerisk arbeid fra manusforfatter og regissør, men ikke minst et eminent spill av Meryl Streep, vil også et norsk kinopublikum oppleve filmen som et ekte drama omkring en ganske enestående kvinnelig politiker som målbevisst og selvbevisst tråkket seg opp og frem.

Filmen er fiction – et kunstnerisk filmuttrykk, ikke en dokumentar eller en biografi. Den vil skape motivasjon for å dypdykke i Margareth Thatchers politiske innsats. Ingen annen kunstart stimulerer bedre og sterkere til å gå mot boken, mot forskning for å få vite mer, lære enda bedre enn den gode filmen. JERNKVINNEN er et slikt eksempel – billett er allerede sikret. Jeg skal først i køen.

Det har vært helg. Det har vi hatt godt av, vi som bør tenke oss om.

Fra fredag ettermiddag til ut på mandag går media-drevet på lavgir. Debattprogrammene tar helgefri bortsett fra Dagsnytt 18. Men selv i den redaksjonen blir det fredag innkaldt forskere, forfattere av ny bok eller utenrikseksperter – alle med mindre rykende farlige meninger, mer med oppsummerende, langt-rekkende perspektiv på hendelser her i verden.  På radio er det ukeslutt med panel av synserne blandt oss.

De skarpe penner og tungindustrien av politiske kommentatorer har fredag tatt ut på tur. Helgeavisene er gått i trykken for flere dager siden. Portrett-intervjuene av siste dagers frontfigurer ble avsluttet for magasinene i forrige uke.

På trammen mandag morgen ligger heller slappe og tynne aviser. ( bortsett fra reklamen fra Living!) Nyhetene på morgenen fra NRK radio har småvarmt oppkok eller sære forskningsresultat og påfølgende statistikk som krever kommentarer. Det politiske Norge våkner først mot ettermiddagen.

De av oss som har hatt nærkontakt med media i yrkesliv, vet at redaksjonene er sulteforet mandag morgen. Hvis man da har vært så heldig og/eller  forutseende at man har fått sitt leserinnlegg eller sin kronikk på trykk nettopp den dagen, da har man mulighet for gjesteopptreden i opptil flere kanaler raskt og rett rundt hjørnet.

Eller om man har tillyst pressekonferranse eller offentliggjøring av kommite- eller utvalgsresultat tirsdag. Pressefolk liker å lage nyhetene selv. Da er de på hugget med seg og sitt mandag fra starten av.

Det er et godt råd som ansvarlig og leder og minister og styreformann å  tenke seg godt om, runde alle hjørner, løfte alle stener før man beslutter, før man uttaler seg. Man bør gå ut i ørkenen til mokasinene er blitt slitt – som det heter seg.

I dagens media-verden er det ikke enkelt. Man kan sende ut røksignaler fra kommunikasjonsrådgivere og pressetalsmenn et stykke på vei, en dag eller tre. Men ganske raskt blir man hanket inn. Dessuten går drevet av seg selv. Kommentatorene produserer begivenheter hvor hovedpersonen plutselig befinner seg i sentrum, selv i fravær.

Derfor gjør det godt med skitur i Marka eller spasertur rundt Sognsvann. Frisk luft i lungene, natur som stryker pannen og ømme muskler etter pes og pust gir perspektiv. Den gode filmen, kirkebesøk eler gallerirunden åpner horisonten. Forhåpentligvis.

Denne helgen drøftet vi Telenor og Giske og Norvik rundt middagsbord og søndagslunsj med venner og bekjente. Ingen av oss var  involvert, men vi hadde trening i å mene, og vi hadde levet et ansvarlig liv i samfunnsrommet. De unge hos oss hadde de sterkeste ytringene – som vanlig.

Å tenke seg om, unne seg en ørkenvandring, stenge av nett og avis eller begge deler bare for en helg kan gi  anledning til sortering mellom smått og stort. Å lytte til de andre, de unge, de utenfra –   det hjelper på plassering av egen verdiskala. Dessuten kan man jo ikke vite hva man mener før man har hørt hva man har sagt!

Vi hadde så godt av helgen og hverandre og med oss selv – uten annet nytt enn skiresultater og at Arsenal tapte, dessverre.

 

 

 

 

Dansk Tv brakte denne uke  to program hvor Dronning Margrethe kommenterte sine 40 regjerende år der hun ble presentert  på en stor fjernsynskjerm for store og små begivenheter i verden omkring henne. Konseptet var  glimrende fordi det kombinerte et kvinne-og dronning-portrett med samtidshistorie.  Et levende menneskes kloke observasjoner opp mot en virkelighet vi voksne av idag har opplevde sammen med henne, også vi norske naboer. Sentralt i opplegget var  hennes egne nyttårstaler hvor hun alltid fletter inn hva som hadde skjedd det forgangne år. Disse talene er i seg selv opplevelser siden monarken slett ikke holder en form for årsoppgjør, men derimot en retorisk,nesten kunstnerisk beretning med innbakte metaforer slik en kulturpersonlighet kan tillate seg.

Dronningen satte et stevnemøte med levet liv. Vi så henne som lekende barn og ung pike, omgitt av foreldre som ledet henne mot livsgjerningen. Krigsutbrudd og fred, statsmenn og statsbesøk, katastrofer som seire, utenrikspolitikk som statsforvaltning, men fremfor alt en klok erfarings-kommentator til  verden i smått og stort. Og hele tiden både der og da gjorde hun sine skarpe observasjoner , være seg ansikter eller interiør, utsikt og innsikt, vind eller vær – utøvende kunstner som hun også er.

Dronning Margrethe tror jeg er et sjeldent  lykkelig menneske. Vel har hun som andre hatt sine private og personlige utfordringer. Men det er så ustoppelig politisk korrekt alltid å synes så synd på de kongelige, i tillegg til at de representerer en totalt udemokratisk anakronisme. De må ha en skrekkelig jobb, alltid på pletten, alltid på rød løper, intet beskyttet privatliv!-.

I dette programmet kom det tydelig frem hvor priviligert denne monarken opplevde å leve sitt liv – ikke fordi hun var rik og  formuende med hjelpere på alle fronter. Slikt kan kjøpes for penger. Og rikdom skaffes på så mange måter.Men dronning Margrethe bekreftet hvor takknemlig og begunstiget hun var fordi hva hun visste hvor hun var, hvem hun var, og  sin plass på jord. Hva hun var eslet til, hva hun hadde for livsgjerning. Hun var lykkelig med meningen med livet, med seg og sitt virke. Det hadde vært en jubel å tilhøre et helt folk .

Da hennes far døde, – hun var ekstra sterkt knyttet til Kong Fredrik – , så ble tapet og sorgen lettere å bære fordi hun videreførte sin fars gjerning. Det gjorde et sterkt inntrykk å lytte til hennes betraktninger nettopp om å se seg selv i en slik sammenheng. Hun nevnte også hvor uendelig takknemlig hun var for å se kronprinsen med sin familie klar for å videreføre den danske kongegjerning.

Lykken på jord er å vite seg hjemme, ha forankring og tilhørighet. Mange av oss roter det til for oss selv. Vi skal hele tiden finne mening med alt og det meste, utdannelse, yrke, ekteforhold og familie, bosted hist eller her. Rastløshet og forvirring,  oppbrudd og leting kan skape både stress og press. Vi tror at frihet ligger i fritt å kunne velge på alle hyller.

Dronning Margrethe feirer med folk og land i triumf og takk. Hun vet seg kallet.  Og hun har sannelig levert med seg selv og sine ressurser uten pause, uten tvil i alle 40 år. Dette må da være et lykkelig menneske?

 

 

 

Klær skaper folk, sies det. Idrettsgallaen avslører at så ikke er tilfelle.

Våre idrettsutøvere fremstår på sports-arenaen som gjennomtrente, velskapte mennesker. Hud og hår skinner,smil og øyne skinner – særlig når de vinner både over seg selv og alle andre. De er erkesunne og målbevisste, vakre og vellykkede.

Men så blir de invitert til premie-utdeling i fest-antrekk! I galla!

Da  sitter vi andre der og bivåner de samme seierherrer og damer i festantrekk og jubelbrus, heder og ære i gallakvelden. Det må sies – vi unner dem alt! Det seirende mennesket! Vi beundrer dem, grenseløst. Vi for vår del har kropp og sinn preget av alder og tapt ungdom. Noen av oss prøver av alle krefter å henge med i hverdagssslitet med helsestell og trening. Men unge idretts-stjernene funkler av sunnhet og velvære med hele seg, ustoppelig i uendelig kappestrid. Vi morsjonister i moden alder blir bleke og avmektige i sammenligning.  ( Vi gjentar; alder er kropp – ikke tall. )

Inntil våre idretts-forbilder og unge idoler må kle seg i fest, i strass og fløyel, silke og epaljetter. Rett foran våre TV-øyne på årets stjernespekkede festforestilling  – der og da faller de igjennom. Riktignok er kvinnebeina lange, slanke og perfekte nok. Midjen er så smal at den rett og slett ikke er der. Friidrettskvinner har magemuskler så harde som stål – kan vi tydelig se. Langrennsdamene utvikler arm-og nakkemuskler som strutter av kraft. Skøytegutta har lår som ingen smokingdress anno 2012 har buksemål for. Antrekk galla  går galt.

Håndballjenter i VM-rus blir plutselig spinngale sminkedamer i glitterkjoler og stroppløse gevanter. Langrenns-vakre skapninger får gullkjoler som er alltfor korte.  På død og ramme alvor skal de vise seg med skuldrene bare og ryggen naken, innrammet av mørk fløyel.Gutta misstrives i for vanskelige dresser og for stive skjortebryst og vet ikke riktig hvordan man ikke-knapper en innsvinget jakke. Hårsveisen blir stivklistret og slipset feil.

Foran dem står en diger og usunn marsipan-bløtkake med norske flagg,navn og årsnummer eller så må de frem på podiet og motta en pokal som ikke er pokal, men et forunderlig seiers-trofe i anstrengt symbolikk , glass eller støpjern. En gjennomtrenet kropp blir plutselig klønet og ubekvem bare ved synet. På vei opp og ned til forhøyningen og de heller voksne æres-utdelere kan de nesten ikke gå normalt, de  beveger de seg uharmonisk og klosset i syltynn og spiss lakk.

Slitsom morskap er ikke minst de uendelige champagneglassene de unge på død og liv skal skåle i. Takke meg til flaskene som jubelbruses og sprøytes over alle tilstedeværende. Eller råbarkede fotballgutter som tar ølboksen til munnen.

Galla er grusomt. Kongelige har det innlagt fra barnestadiet og kan faget. Dessuten har de folk til å hjelpe seg med både glidelåsen i ryggen og tiaraen på hodet.  Filmstjerner har det som jobb. De elsker den røde løperen og flørter åpenlyst med kamera og alt folket der de beveger seg i sponsor-diamanter og utlånt Armani-antrekk.

Selv får vi panikk bare ved tanken. Hvordan gjør man det?  Siden vi  – om ikke helt har gått ut av tiden – , så er vi velsignet nok mest ute av sirkulasjon hva gjelder spillvilt selskapsliv. Vi trives best – ikke i treningstøy – men i dannet tweed. Nå  holder det for oss i vår tid på jorden.

Klær skaper IKKE folk av idrettsutøvere. De behersker treningsdrakten med svette og søle, hårtjafs og logolarm rundt pannebrasken. Drakt og kropp går i ett. Vakrere antrekk finnes ikke.

Klær  er noe ganske annet.

 

 

 

 

 

 

 

Da statsministeren i sin nyttårstale  kom med sin anmodning om at vi på nett skulle bry oss mer, delta, ha mer omtanke, ble jeg som Seniornett-dame inspirert til videre engasjement for å få Det Voksne Menneske opp og avsted på Internett. Antagelig var det uttrykket » kjerring» som satt meg på senior-tanken.

Jeg har lenge hevdet at de sosiale media ikke blir sosiale uten at også vi i Den Tredje Alder har en stemme og et ansikt i dette nye digitale fellesskap. At erfaring og livsperspektiv burde komme med og inn i samtalen og debatten som foregår på nett. For ikke snakke om kompetanse og refleksjon .

Jeg må innrømme at det dessverre ikke er noen garanti for tolleranse og åpenhet i debatt og samfunnskritikk at det eldre menneske deltar. Kanskje snarere tvert imot – vil mange hevde.  Nyskjerrighet og undring, vitebegjær og energi tillegges nok helst det unge menneske. Den voldsomme utvikling av digitale media har kastet ut som svingslag, folk med tendens til skepsis og refleksjon underveis. Moderne teknologi går så lynraskt med oss alle at det lett knuser mennesker som fomler og kvier og lurer på om fremskrittet egentlig går fremover. Derfor er det vel slik at over 400 000 nordmenn over 50+ i alder ennå ikke er på  internett.

Statsministre og vel de fleste av oss alle er blitt rystet og oppgitt over all den forurrensning som det nye nettsamfunnet har vist seg å inneholde. Rasisme, terrorisme og mørke avgrunner av meningsytringer er tilgjengelig og griper om seg i miljøer som er sårbare og ikke minst farlige. Redaktøransvar er såvidt påbegynt. Anstendighet, respekt og konsekvens for den som ytrer seg, er etterlyst fra alle hold – også styresmakter og det politisk og kulturelle samfunn.

Kanskje er vi i halen på en tiger. Hoi – hvor det går.

Selv satser jeg på at sivilisasjon står og faller med at det på dette område som på alle andre sider av samfunnet, MÅ være blandt mennesker respekt og likestilling mellom ALDER -såvel som mellom  kjønn og rase. Det digitale fellesrom må derfor også ha aktive eldre og voksne mennesker som mener og skriver og høres og synes.

Men også i denne sammenheng kreves moral og anstendighet – at vi handler etisk. Det etiske menneske er det vel statsminister Stoltenberg ønsker å påkalle med sin betegnelse om nabokjerringa. At vi bryr oss. At vi har respekt – uavhengig  alder, kjønn, rase eller tro.

Som praktiserende blogger, twittrer og facebook-person tar jeg meg i stadig å korrigere meg selv i hva jeg ytrer meg om og hvordan ordene spretter frem og ut av meg.  Ironi og ordlek, korte satiriske kommentarer kan lett bli lystelige hilsener ut i rommet.  La meg bare tilstå at jeg etter 22.juli flere ganger har «bitt av meg tungen» og tatt meg i å ha slettet meg selv i farten fordi  jeg nok var iferd med å bidra til en verbal forurrensning i kjapp mediadebatt.

Senest igår snublet jeg over Carl I. Hagens tragiske trafikkhendelse og var på nippet til å sende en ironisk twitterhilsen. Sent på kvelden så jeg mannen i sin ekte og fortvilte menneskelige sorg over hva han hadde forvoldt. Jeg skammet meg over min vulgære skrivelyst og takket forsyn og forstand for at jeg tenkte meg om og strøk meg selv ut og vekk.

Takk herr statsminister, for klok hilsen. Jeg skal forsøke å bidra med mitt.

 

 

 

Kjære landsmenn.

Jeg gruer meg for det nye året. Mye ser vondt og vanskelig ut.

Været er ikke som det var. Bare her på Gimle blåser det rart fra alle kanter – voldsomt og hardt, og så plutselig blir det helt stille. Det var ikke slik før. Vinden er helt uberegnelig.Utenfor vinduene er gresset grønt. Og i romjulsdagene er det  7 plussgrader! Jeg som hadde satt bort sykkelen for  vinteren!

Finanssituasjonen er like uberegnelig. Plutselig er det dommedag – plutselig er det optimisme. Det er ekspertise fra inn og utland som mener alt og så det stikk motsatte – som kollegaer i lavkarbodebatten. Selv har vi lært oss at når økonomien i den store verden er farlig så skal vår økonomi i vår lille verden holdes i sjakk. Vi tørr ikke  å bruke penger. Vi sitter gjerne midt på gulvet til det går over. Da får vi høre at nettopp dette bidrar til elendigheten . Jo værre finansverdenen har det, jo mer skal vi forbruke. Løp og kjøp. Vi skjønner oss ikke på slikt, vi privatpraktiserende økonomer.

Europa er ikke hva det var. Det sprekker i alle ender. Samhold og styrke, fred og fordragelighet, respekt og vilje til felles løft – selv ikke i festtalene blir dette nevnt. Stakkar Danmark som skal holde EU i tømmene, som om de ikke har mer enn nok på hjemmebane. Ikke rart vi som er europeere ble beveget over Dag Frølands «Levende lys» – den  ble uhyggelig aktuell nå ved årskiftet.

Jeg er mest redd for ungdomsledighet. Sterk kraft i opprør over meningsløshet, over mangel på arbeid, over ikke å få være til nytte. Sulte, sinte og voldelige – og i tusentall! Det er farlig, det!

Vi som fikk styrke og optimisme fra Obama, vi som ble hans beundrere og tilhengere, vi kjenner oss uttrygge for amerikansk politikk og hva som kan skje med både Obama og demokratiet i USA. Vi ser ikke noen presidentkandidat som når ham til knærne engang. De siste signaler går på at  Donald Trumph  enda engang truer med å melde seg på. Vi som hadde pustet lettet ut når Sara Palin ble bortblåst. Og TeaParty-bevegelsen er vi livredde for. Sønnen vår mener Romney er mannen – selv er vi i sterk tvil.Han er for ordentlig på håret!  Vi gruer for Amerika’s nye år.

Og så til det værste.

Her hjemme blir det vondt å være norsk når rettsaken mot ABB begynner over påske. Forsvarsadvokaten har allerede sagt at det blir forferdelig. Vi tror ham. Media vil teppedekke begivenheten på alle sider og alle kanaler til alle tider av døgnet, ukesvis. Det blir ikke mulig å rømme fra og unna.

Mitt store håp for året 2012 er at vårt norske rettsvesen vil stå rak og strak opp mot denne enorme styrkeprøven for vårt demokrati hvor den 3. statsmakt skal utøve sin myndighet. At dommere, aktor og forsvarere vil opptre med all verdighet og klokskap. Dette vil bli testen på vår norske sivilisasjon i moderne tid. Den værste voldsdåd i vår historie hvor ABB drepte ned for fote barn og ungdom på demokratisk sommerleir og bombet selve riks-styret og tok 77 fullstendig uskyldige menneskeliv – her vil  den norske domstolen få sin største prøvelse.

Hva kan vi så glede oss til i det nye år?  Jo – det er olympiade i England!  Rett over Nordsjøen og foran vår egen flatskjerm vil vi på normal døgntid kunne følge friidrett og diverse sportsgrener i storartet utfoldelse. Boris Johson den nest-beste ordfører i verden (etter Fabian Stang) vil med sitt gule rufsehår blåse i Londons sportstrompeter og  sykle både til og fra prisutdelinger og kappgang. Olympiaden i London vil bli leken og menneskelig og fair .

Siden vi er i England  –  vi rojalister og tilhengere av det grandiose historiske tablå  – vi vil kunne juble mot Dronning Elisabeth ‘s  60årsjubileum som fungerende monark. Det blir stort – vakkert og verdig.

Det røyner på i verden. Det gjelder å holde alt opp i  det historiske og det etiske perspektiv. Bare det som tåler å måle seg mot disse verdier, vil  holde mål. Alt annet er forgjengelighet, forgjengelighet.

Godt nytt år.