GI MEG BOKEN!

Ferien stod for døren. 2 uker under palmer ved Det Indiske Hav. Reisens mål og mening var å være kjernefamilie med 3 generasjoner, dag ut og dag inn – dele måltider, svømme, leke,trene og nyte det perfekte klima. Stedet har ingen severdigheter, intet av interesse utenfor portalen. Vi skulle bare bo og være oss, gå til dekket bord og bli servert. Noe vi aldri klarer hjemme i hverdagen, travle og moderne og globale som vi er.

Vi MÅ ha bok. Mye bok. Vi er lesende folk. Også de små blant oss.

Å reise med bøker er tungt. Transport-etappen er besværlig nok for en gammel kropp om man ikke skal pakke med seg flerfoldige eksemplarer.

Derfor gikk man til innkjøp av KINDLE! Vips så var det lastet ned 23 titler. Jeg ble helt hektet. Som med EL-sykkel, som med Kindle. Man sykler mer og man leser mer. ( Ikke samtidig!) Det er så spennende.

Man kan ikke kjøpe Kindle i butikk. Man må kjøpe på nett. Etter 5 dager kom pakken. den var stor og veide ingen ting! Brettet lå forseglet og trygt i vernet emballasje og var som en vanlig konvolutt i størrelse og veide heller ingen ting!Trenet som jeg er i å taste og trykke, var det en fryd å finnefrem til spennende litteratur i Kindle-utgave. Hoi – hvor jeg kjøpte! Vips var  alle 23  bøker mellom hendene!

Som med alle mulige ultra-digitale verktøy, inneholder dette lille lesebrettet utallige muligheter. Et ekstra trykk på et engelsk uttrykk man stusser ved, så ligger det en kort forklaring der. Det er ekstra sterkt lys, om ønskelig. Sollyset ødelegger ikke lesningen. Store bokstaver hvis man blir øyetrett. Kindle er et mirakel! Jeg ble sugd avsted!

Men – etter 2 uker med sammenhengende brett-lesning, fikk jeg nok! GI MEG BOKEN! Jeg kjente tørst og lengsel etter å holde en innbundet bok mellom hendene. Vite fysisk hvor langt man var kommet! Bla tilbake til noen man måtte sjekke opp.

Joda – nederst kan man se hvor mange timer lesning som gjenstod ( som om man måler denslags.) Og hvor mange prosent man hadde kommet seg igjennom.

Men EL-boken er en-dimensjonal, flat og kald skjerm. Bok er FYSISK, tung og tykk eller liten og tynn. Bok er som en venn man holder i hånden. Omslaget møter deg der den ligger ved godstolen. Bilder ser man der fremme. Kapitlene er som hvileskjær. En slående formulering man husker, vil man dele med en nær og kjær – slikt er vrient med å skli med fingeren på brettet bakover.

Det heter seg – takk, begge deler. På venteværelset, på flyet, på buss – Kindle er en triumf.

Men bare bok er bok .

 

 

SÅ SOM I ET ALDERS-SPEIL.

Stolt dro jeg avsted for å introdusere en film. Det har vært lenge siden sist. I mange år var det en del av jobben, å gi publikum en kort aperitiff , føre dem inn i fristelse.

Denne gangen var jeg hentet ned fra hornet på veggen, siden den armeniske film på programmet til Film fra Sør-festivalen handlet  nettopp om gamle folk. Som meg selv. Jeg hadde fått tilsendt en DVD som jeg hadde hygget meg med i hjemmet, så jeg også slik  var godt forberedt. Det var en selvironisk, leken, annerledes dokumentarfilm som var mer enn dokumentar – nemlig med kunstnerisk løft og lek.. Jeg gledet meg til både å være kinodame igjen. men også å se filmen i en moderne, stor kinosal sammen med mange fler enn bare meg selv.

I god tid møtte jeg opp. Etter avtale. Men i dagens kinolandskap viste det seg at ingen av betjeningen ante hvem jeg var. Jeg hilste og gled videre mot Sal 5 hvor jeg etter planen skulle levere min gjennomarbeidede lille innledning. I døren var det fortsatt ingen som tok imot. Vel, vel – tenkte jeg. Vertinnen kommer vel ,så jeg tok sete ytterst på første rad. Publikum strømmet på.

Så kom en ung ansatt. Hun tok ordet, beholdt det, ønsket velkommen og så startet filmen.

Jeg var glemt.

Nå handlet filmen om glemte kvinner og menn i 70årene i Armenia. Ingen av dem hadde vært kinodirektører riktignok, men de hadde også vært på en jobb, de var også forbi og over og ut. Men de var glade, dansende, syngende mennesker.

Takk og lov har jeg evnen til å se ironien i det meste. Men innerst inne blir det en liten svekk i selvfølelsen. Jeg som trodde jeg var noe! Eller hadde vært noe.

Forgjengelighet. Forgjengelighet.

Å VÆRE ELEV – I FRANSK.

Livet har faser. Som enkefru har jeg begynt på en ny. Alt er nytt, skjønt mangt er som alltid. Arvemøblene f. eks. – merkunderlig hvor godt det gjør at kommoden og stolen og speilet fra barndomshjemmet står i mitt hjem. Da er man liksom på plass i livet. Men ellers har livet blitt annerledes innerst  inne og på alvor.

Jeg har nå 2 holdepunkt i mitt nye liv. 1) jeg skal ha det godt. 2) jeg skal gjøre noe farlig.

1) Jeg har det vakreste hjem, den flotteste bil, den gladeste sykkel. Jeg har enestående barn og barnebarn. Jeg har fått nye tenner. Jeg behersker en ny Mac. Jeg har god kropp og sterk helse og hodet og nyskjerrigheten på plass. Konklusjon; jeg HAR det godt.

2) Jeg har bestemt meg for å gå på skole, være elev. Jeg bærer 2 franske ordener. Jeg har god fransk uttale.  Men det er ren kamuflasje. Alle tror langt på vei at jeg kan snakke fransk. Men det er altså bløff. Hvis ingen nordmenn er i nærheten, flørter jeg meg i vei med gester og kroppsspråk.

Siden min datter er blitt STOR oljedirektør i et fransk selskap, er hun perfekt, også i fransk. Og i å mobbe sin mor ( av kjærlighet) når vi sammen er i Paris. f.eks. Nå har jeg bestemt meg for at dette skal opphøre! Jeg SKAL lære meg fransk. Jeg skal være elev og sitte under et kateter igjen.

2 timer privatundervisning  i uken er starten før jeg går inn i samtalegrupper og diskusjoner. Min instruktør har fått beskjed om at jeg 1) ikke vil ha hjemmelekser  og 2) at jeg ikke vil ha kjeft. bare oppmuntrende tilrop.

Jeg angrer, selvfølgelig. Jeg som nå har lagt meg til et liv i komfort-sonen, har nå vonde nederlag i møtet med uhorvelige grammatikalske utfordringer. Plutselig blir det garnnøster i hodet. Fransk er så vanskelig! I mange år har jeg som mental sovemedisin ligget i natten å begynt å telle på fransk frem og tilbake til hundre. For i farten å uttale på fransk året 1964 ! Eller 14 og 40 som jeg alltid snubler ved!

Nå sitter jeg altså på skolebenken, i sannhetens øyeblikk ,i en alder av  77 ÅR kan ikke engang enkel barnelærdom, telle på fransk!

Når man skal snakke fremmedspråk, er det engelsk som ligger øverst, Under der – langt under – har jeg franske ord og uttrykk. og tall. Under der igjen mye tysk, faktisk. Jeg leser i vei, også nyheter på fransk. Jeg ser MEZZO på TV hvor all undertekst og tale er på fransk. Siden det er musikk-kanal, er det kjent stoff på alle måter. Det går lett.

I morgen er det på,n igjen. Ny innsats. Nye gevinster. Nye tap. Hvorfor gjør man seg så vondt? Jo – fordi jeg SKAL gjøre noe farlig.

Å ikke bare ta Den Store Kosen. ( hva heter det på fransk, mon tro?)

 

 

EN MORGEN-BADERS BEKJENNELSER

Nok en mandagsmorgen i regn. Mai/juni har i år vært en styrkeprøve for oss morgenbadere. Vind og vær, kulde og regn har preget sykkelturen mot Frognerbadet siden 18.mai. For ikke å snakke om distansen fra tørre klær til vått vann.

Vi er en fast gjeng med voksne folk som møtes ved inngangen prikk 7, uansett. De fleste går mot fellesgarderoben, men selv strener jeg mot en gammelrosa benk ved bassengkanten. Den ble gitt i gave til Rosa’s 90-årsdag – hun svømte helt opp til sin høye alder.

Med faste rutiner for antrekk både før og etter, liker jeg å innta benken. Det forlenger friluftsopplevelsen. Himmelen er høy, solen skinner fra tid til annen , og det er korteste vei til oppvarmet basseng. Men veldig ofte er det råkald klesmanøvre.

Men hvis det regner, – og det gjør det jo – så er det umulig å benytte åpen sittekomfort på Rosa’s benk, må vite. For vel kan Frognerbadet arrangere Norwegian Woods med drøssevis av telt og benker .Men bortsett fra den gammelrosa benken,  så finnes det ikke et telt for badekåpe og håndkle når det striregner, eller en overbygget sittemulighet for en våt og sliten svømmer. Det er et stein-amfi ved langsiden, men der er alt bare grått og vått.

Det er et stort barne-basseng på Frognerbadet, nedenfor det voksne 50-meters anlegg. Der er et overbygg ved den ene langsiden.! Dit ned går jeg påkledd i regnutstyr og tørt og varmt, for så å avkle meg mitt og  stille i badedrakt, briller og hette klar for minst 700metern . Man går med innbitt konsentrasjon opp trappen og ut i vannet. Det er ingen vei tilbake.Det plasker fra oven, det spruter fra fartsfantomer – selv legger man seg i stabilt fremoversvøm i god halv time.

Hvis klokken har stanset, må man telle rundene. Det går i surr etter 3 lengder, men glemmer seg bort. Så  da håper man på kollegaer som tar badetrappen, og så vet  man at man har gjennomført planen for dagen.

Det er badevakter som passer på. De har heldigvis lite å gjøre med oss morgenbadere. Så de prater seg imellom, drikker kaffe og slenger rundt fra tid til annen. Idag henvendte jeg meg vennlig til en av dem . » Tror du det kan hentes fram et stol eller en kasse fra kiosken deres der  borte? Det er så vanskelig for en godt voksen kvinne å kle på og av seg uten en stol, skjønner du!» Jeg hadde håpet hun kunne bistå med litt service i den vakre og våte junimorgen.

Svaret kom raskt:  Nei, de 2 stolene må stå der de stod.  Dessuten hadde det aldri stått stol ved barnbassenget.  Hun måtte ta det opp med sjefen.

Jeg klamret meg til veggen. Tørket meg , ballanserte på meg varme benklær og genser. Men når vi gamle skal ha på sokker og joggesko, da MÅ vi ha en stol!

Takk og lov var jeg alene under overbygget. langs barnebassenget.  Det er ikke noe vakkert syn å observere en eldre kropp komme seg tørrskodd stående gjennom tilværelsen.

Damevakten gled forbi sammen med sjefen. Ingen av dem tok notis av påkledersken som klamret seg til bakveggen.

Takk og lov for kafeen over gaten hvor det er pledd og skinn og varmelamper og markise. Grønn te med honning styrker kropp og gir glad sjel.

Imorgen blir det sol! Kanskje !

 

 

 

 

 

 

CIVITA – FROKOSTMØTER – mitt sensommerlivs studentersamfunn.

Alderdommen er rik på refleksjon og ettertanke. Har man helsen både i hodet og bein, kan man søke seg til kilder for kunnskap og påfyll utenfor den gode heimen.. Da blir alderdommen ikke bare å stirre i bakspeilet, men også å se inn gjennom frontruten.  Og man får tilbake sin livs-appetit og kjøreglede.

Det ligger i den menneskelige natur å kjenne på skepsis og tvil når man har levet lenge og erfart at slett ikke alt går oppover og fremover., nei. Ungdomstiden var fyllt av sterk optimisme og mot. Som eldre vil man gjerne tenke seg om både lenge og vel. Erfaring blir til tretthet og metthet. Man minnes og sukker i godstolen over at alt var nå så mye bedre før.

Som student ble det rike år på lærdom . Først og fremst gjennom studier og forelesninger. Men fremfor alt ble man formet som samfunnsengasjert menneske i møte med Studentersamfunnet og for egen del – Minerva-kretsen og Den Konservative Studentforening. Slikt kunne det  forøvrig bli ekteskap av, også.

Å sitte under et kateter, å lytte til professorer og forskere, å møte store personligheter og noen mindre med, å være tilstede under konfrontasjoner og debatter mellom politiske motpoler, med internasjonale gjester, med ånds- og kultur-krigere- det ble lykkelige studenter-år som kom til å prege det videre liv både personlig,privat og offentlig.

Det Norske Studentersamfunn gikk i frø, det ble over og anderledes og bortgjemt. Det ble Bystyre og kommuneverk og avis-spalter.

Som yrkesaktiv hadde man rukket opp hånden og tatt på seg en lederrolle i fellesskapets kinokulturelle tjeneste. Det gikk fort i svingen, men sulten som man var på lesning og lærdom, tok man til seg litteratur og media og kunst og kultur pluss tankegods gjennom ektevenn og andre venner ,nettverk, egne ungdommer og andres med.

Så ble man avgått og forbi og man trakk seg tilbake til en skrivehule hvor man lot seg trykke i bokform mellom to permer. Berikende reiser til talerstoler i vest og nord og nedover ga meg landet  mitt til  mer enn Oslo vest.

CIVITA  ble en velsignelse i min alderdoms høst. På samme måte som Kristin Clemet er en ekte og stor politiker FORDI hun ikke er valgt politiker , så er CIVITA’s frokostmøter landets fremste «studentersamfunn»  i moderne tid. Det er åndslivets  ledende Tenketank. Der møtes høy som lav, høyrefolk som venstrefolk, ung som gammel, travle folk som de med evig ferie, forskere som studenter.

Paneldebattene er overraskende både i form som innhold, uforutsigbare og utfordrende  og krevende både de talende og de lyttende Forsamlingen preges av rekrutter fra gammelt som nytt innen det samfunns-tema som er gitt for anledningen. Det er stram regi på møtet mellom podium og sal.

I  det ganske land langt fra Christiania’s merkunderlige restaurant i Stortingsgaten vet samfunnsengasjerte mennesker hva og hvem og når CIVITA har sine frokoster. Nettverk er underverk. Alle er med!

Vår-semesteret er avsluttet. Alle vi som har spist av frokosten, vet hvor vi denne sommeren skal finne åndelig føde til så lenge – vi skal gå til boken!

Idag morges fikk vi professor Fergusson til morgenmaten der han annonserte sin biografi om Henry Kissinger! Mens vi venter, finner vi han hos Tronsmo. Eller på amazon.com.

 

NY TITTEL : HJEMMEKONTORIST.

Livet har sine faser. Som enkefrue med et vakkert, møbler hjem tok jeg beslutningen om at nå skulle jeg bli hjemmekontorist.

Livet har også sine utgiftssider. I et anfall av økonomistyring, innså jeg klart at jeg kunne spare tusenvis av kroner i året ved å arbeide i heimen og ikke i et kontorfellesskap.

Dermed tok jeg en beslutning. Jeg sa opp fellesskapet, solgte skrivepult og sofa på finn.no og flyttet hjem løsøre, bilder, bøker og lamper. For å markere årelangt vennskap og fellesskap, inviterte jeg til avskjedsmottagelse med vann og vin og fingermat. Man må feire det som feires kan.

Så langt var alt  egentlig bare en fest. Alvoret slo inn da jeg måtte gå fra PC-bruk til MaC. Jeg hadde fått oppmuntrende tilrop fra frelste MaC-brukere om at MaC var tingen!

Som skrivedame med 5 bøker og diverse artikler og foredrag og blogg og sosiale medier hadde jeg behersker PC til fulle. Slikt er jo en treningssak, må vite. Dessuten hadde jeg jo fellesskapet med ekspertise og assistanse når noe skar seg mellom PC ‘n og meg.

Nå er det slik at jeg faller  alltid for det som er vakkert. MaC – stor skjerm og skinnende hvitt tastatur og mus – er et møbel, et alter- – det var dyrt og deilig. En matchende skriver hørte med. Min venn i nøden og jeg handlet og fraktet det til heimen.

Det var da alt ble vanskelig. Å starte et MaC-liv fra årelangt PC-liv er et kvantesprang! Vel fikk man liv i skjerm og printer. Kriser oppstod når man skulle overføre alt fra I-Pad, I-Phone, kontorPC og hjemmePC til det nye vakre MaC-universet! Alle dokumenter, favoritter, mapper, bilder, kontakter – alt skulle koordineres og overbringes . Tore, Valdemar og Thomas kom i tur og orden. Eiegode snille hjelpere løftet meg og mitt inn i min nye livssituasjon som hjemmekontorist. Man må aldri be familien om hjelp. De bare kjefter. Venner oppfører seg vennlig.

På mine gamle dager , som det heter,  skal jeg utfordre meg selv. Jeg skal gjøre noe farlig. Noe ubehagelig. Noe spennende og avgjørende. Å være hjemmekontorist uten fellesskap, med MaC, med bare seg selv – det er disiplin. Det er planlegging av seg selv. Har jeg lært meg å kjøre ny Range Rover , elektrisk sykkel, fått nye tenner og blitt enke, må jeg vel greie å beherske en MaC !

Jeg har kontortid fra kl. 10 til kl. 14. Mottar mer enn gjerne henvendelser fra livet der ute.

 

 

 

HVOR ER KULTUR-VURDERING AV KULTUR-TV?

Hva var din siste kulturopplevelse? Det politisk korrekte svar skal være siste verk på Den Norske Opera, og endelig ballett!, en teaterforestilling eller en kirkekonsert, kanskje til nød en film fra sør eller en smal bok fra Tronsmo. Aldri kommer svaret: et Tv-program.

» Da KORK kommer til bygda» sist lørdag ble for meg en stor kulturopplevelse. Vi var i Dalane og møtte bygda’s talenter, og av de tre, ble pianisten Ole et uforglemmelig høydepunkt. Ole er autist, men en musikalsk begavelse. Og der satte han seg ved flygelet med selveste KORK som tonefølge, og fremførte sin Mozart,  ikke bare perfekt og korrekt, men med triumf i holdning og lysglans i øynene. På første benk hans far og mor, hele bygda som stappfullt publikum og hundretusen av oss norske nordmenn i TV-kvelden hjemme. Applausen var enorm, skjønt Ole på spørsmål fra programlederen, mente den kunne vært enda større! En autist kan få sagt det.

Jeg har et trenet øye for levende bilder. Da jeg unnet meg å se programmet i reprise, slo det meg hvor glitrende teknisk, regimessig  programmet var. Kameraføring og dramaturgien var profesjonelt  håndverk. Møtet med lokalsamfunnet, energien og samholdet ble vist oss slik at vi ble kjent med et nytt stykke norsk virkelighet. Programlederen fikk vist sider ved seg som var forfriskende  og vekstfremmende. Orkesteret i sin utfoldelse ble lekent kameradekket slik det kreves når musikkens tema skal følges fra instrumentgruppe til dirigent og ikke minst til solist. Faktum er at dette var ypperlig fjernsyn hvor nærhet til tid og sted og øyeblikk, der og da fungerte perfekt.

Det ble spilt på følelser. Ingenting slår fjernsyn når det gjelder å vise Det Seirende Menneske.  Gripende øyeblikk der mor står foran Ole og knyter slipset og sier til sin sønn: » Nå skal du møte eventyret!»

Som fast leser av «Spectator», har jeg gleden av å få bokanmeldelser, film, teater og opera-analyser , men også kompetent omtale av radio og TV-program. Riktignok er det begrenset hva man selv får høre og se regelmessig av BBC-program. Film derimot kommer på oslokinoer, bøker kan man straks taste seg til på amazon.uk  og muligens blir det en Londontur på teater.

Men ANMELDERIET i det kjente britiske tidsskrift er journalistisk kulturtradisjon på sitt beste. Her i Norge har vi NRK  som statsbærende rikskanal. Som derfor og nemlig har plikt til å vise oss statsbærende kulturarv på sine kanaler. Og det gjør NRK, gudskjetakk.

Men hva med de riksbærende aviser? Hvorfor dekker de ikke med fagfolk regelmessig kulturbegivenheter, stor som små, på norsk TV? Selvsagt i etterkant, men nå er det jo ikke etterkant mer siden vi kan laste ned og taste frem hva som blir vist når som helst. Avisene gir oss forhånds-snadder om hvem og hvor. Noen ganger anmelder de første episode og dermed blir det med det.

«Da KORK kommer til bygda» blir sett av kanskje 1 million nordmenn til slutt. Det bør da være stimulerende kulturjournalistikk  ( og kanskje innbringende) å analysere et slikt samtidsdokument?

Dette bare som et eksempel. Hver uke får det ganske folk impulser og opplevelser av  verdi på fjernsyn. Norsk kulturpresse ignorerer oss alle .