MANNFOLK SOM HINDRER KVINNFOLK I Å KOMME SEG BAK RATTET.

Jeg er glad privatbilist. Min bil har også et slags dashbord mellom forsetene. Man sitter som støpt, trygt og polstret. Rattet er også  varmt, må vite. I det hele takker jeg for all luksus i alderdommen og nyter med begge hender.

Nå hadde det seg slik i sprengkulden, at man hadde trosset vær og vind og kjørt den deilige bilen til CCVest for å handle. Greit å finne parkeringsplass, greit å finne handlevogn. Og inn bar det med huskelapp på mobil og Visakort i vesken.

Handelen gikk kontrollert etter planen, ingen sidesprang, og vel tilbake til parkeringsplassen oppdaget jeg at det var kommet en nabobil på min venstre side som hadde satt seg så tett til meg at jeg ikke kom inn i føresetet! Døren var blokkert.

Dermed begynte en ufrivillig kraftinnsats med å kunne entre føresete ved å starte fra motsatt hold med hele seg. Det er jo ikke slik at man på store biler kan bare skli rompen fra et sete til det andre, der foran. Jeg tok av meg pelsverket for å bli mindre av meg, skjøv setet så langt bakover som mulig for deretter å løfte hele min venstre nedre kroppsdel over dashboret, plante ben med digre piggsko ! under rattet, ta et grepa tak og få løftet en gammel damekropp opp og ned . Det knaket og lugget, men sårt raseri gjorde meg sterk og innbitt. Det gikk, jeg seg ned.

Jeg ville ha hevn. Jeg ville vente på terroristen. Jeg tok frem mobilen for å taste meg til tålmodighet. Mobilen lå ikke i lommen på pelsverket! Den kunne ha falt på bakken da jeg tok av plagget. Dermed var det å gjenta krampetoktet i motsatt vei. . Ut kom jeg – ingen mobil på bakken. Den lå i vesken.

Ny innsats tilbake bak rattet. For dermed å ha blitt enda sintere på nabosjåføren. Jeg skulle vente om så til kvelden.

Omsider kom en pen kledd eldre herre. Jeg fikk ned vinduet og ga stygt fra meg. » «Har du sett hvordan du har parkert og stengt meg inne/ute ?» Mannen svarte umiddelbart unnskyldende og beklaget. Han ville flytte bilen. Jeg svarte skarpt tilbake at jeg var ferdighandlet og ville hjem. » Godt du kom så jeg kunne bli skrekkelig sint på deg» var min hilsen. » Hjelper det,?» svarte han.

» Gjett om! Nå er jeg over» . Dermed ble vi bestevenner.

Rettferdig harme der og da er sunt. Anbefales.

 

 

ET KONGELIG HUNDELIV.

Hvorfor har alltid Dronning Elizabeth sin håndveske på armen. Hvorfor har hun og en rekke andre kongelige så mange hunder i sin nærhet? Man kan sannelig undre seg.

Hva gjelder håndvesker – den britiske dronning bruker håndvesken til å signalisere til sitt følge hva hun trenger til og ønsker. Klokt knep. Hun flytter den over på den andre armen eller lengre frem – alt etter hva dronningen kjenner på. Nå er det nok – nå vil jeg hjem eller …

Men dette med hundehold har jeg etterhvert funnet svaret på helt av meg selv.

Det hadde seg slik at jeg for flere år tilbake var i audiens hos Kong Harald på Slottet. Majesteten ville møte meg som formann for Seniornett – han var interessert i hva organisasjonen holdt på med og hvorfor. Man ankom i nyinnkjøpt (dyrt)  antrekk, gikk opp trappen til høyre, ble møtt av  en livre-kledd tjener (?) , fikk skrevet sitt navn i protokoll ved et vakkert bord med brennende lys i stake og deretter geleidet over til neste fløy, opp den vakre trappen, og opp til Fugle-værelset hvor kongens adjutant  konverserte med meg før på rett tidspunkt han banket på døren og Kong Harald ropte mildt innenfra «Kom inn.»

Her skal intet refereres videre fra min samtale med landets konge.  Men – og her er poenget – DET ER SÅ STILLE på slottet! Ikke en lyd, ikke fra mennesker, ikke fra naboskap, ikke fra tjenende sjeler, ingen fottrinn eller fra sko med  høye hæler, ikke fra hustru eller barn eller barnebarn. Ingen mobil eller klokkeklang, Vel noen kongelige ur både tikker og går, vil jeg anta. Men ikke hørte jeg et kling. Ingen øvde på noe instrument. Ingen radio eller Tv i bakgrunnen. IKKE EN LYD!

Så underlig, tenkte jeg. Så ensomt. Hvor veldig alene en konge ville kunne kjenne på det i de store, vakre rom som ikke hadde en lyd.

Da jeg en annen anledning holdt foredrag for pensjonistene ved Det Kongelige Slott møtte jeg opp ved kjøkken- inngangen eller hva det nå het. Der ble jeg møtte av flere hyggelige og kjente, det ble nikket og hilst, men også der var alle lavmælte. Vi gled vennlig og i all stillhet forbi hverandre i vakre korridorer til  enda et vakkert rom hvor mange var møtt frem, hvor te ble servert fra sølv-kanner i kongelig porselens kopper. Men du verden hvor STILLE det er på Slottet. Aldri, aldri en høy røst. Selv ikke «down-stairs» .

Men hva har det med hunder å gjøre? Jo – fordi når jeg nå har fulgt serien THE CROWN  ser jeg Dronning Elizabeth også  som privatperson går rundt i uendelig storslagne gallerier, sitter ved små bord i gigantiske saler, ser Prins Philip langt der borte i sitt soverom med åpne dører til dronningens gemakk – Buckingham Palace er jo enormt!!

Og hvor stille det DER må være for det enkelte menneske selv med veldig blått blod ! Som for Kong Harald på Det Norske ( lille ) Slott i Norge!

Det var da det kom til  meg. Konger og dronninger i all verdens riker og land holder seg med hunder fordi de velsignede, firbente, trofaste dyr GIR LYD! De kommer løpende, de sklir på parketten, de bjeffer og er lekende, livlige vesener.Dronning Elizabeth elsker sine corgies. Hun har opptil flere og sørger dypt når noen av hennes kjære dør.

Prins Henrik av Danmark omga seg alltid med flere dachshunder. Det er utallige kongelige hunder gjennom historien. Dronning Maud hadde 9 hunder, Kong Olav hadde Shjarme og Tootsie  som nok ikke bare ga lyd og liv, men kjær nærhet til enkemannen.

Jeg skal ikke granske kongelige sjeler, bevare meg vel, men konklusjon på denne fundering omkring kongelig hundehold er altså;   å bo i gedigne slott , ha sitt hjem i palasser med uendelig takhøyde og uendelige saler og korridorer – det er å bo i absolutt stillhet. Alle snakker med innestemme. Ingen hever en røst.

HUNDER GIR LYD! De er levende, lekende, gryntende, bjeffende og trofaste vesener i full høylydt vigør i alle slottets saler til alle tider.

Ingen dårlig forklaring på kongelig hundehold.

 

 

OSS MONARKISTER IMELLOM.

Kongelige begravelser er levende historie rett foran våre øyne, her og nå. Vi monarkister er nemlig tilhenger av kongedømmet fordi vi ser  livet i  en historisk dimensjon. Vi søker til katedraler fordi de ha stått lenge. Vi vil alltid tilbake til  Roma fordi det er den Evige Stad ,  og når vi står på Forum Romanum eller foran Pantheon blir vi beveget av at noe alltid er der. En reise til Egypt sprenger vår oppfatning av av sivilisasjon og perspektiv. Norske stavkirker og Nidaros-domen blir Norge for oss. Og vårt forhold til kunst og kultur er å kjenne de klassiske mestere opp mot tidens egne utrykk – eller omvendt.

Å ha et bakteppe for å måle verdier på alle plan er nettopp å se om de tåler tidens gang, å se om det holder i historisk sammenheng. Tradisjoner blir tomt skuespill og kulisser når de er innholdsløse og verdiløse.

Nå rulles opp foran oss Prins Henrik av Danmarks bortgang. Danmark har verdens eldste monarki. Nå skramles med småpikante historier om en rik utrustet fransk dronning-gemal som diktet og kokkelerte. Men i virkeligheten dreier det seg om Dronningens valgte ektefelle, far til neste monark, og om hvorledes kongedømme i vår tid ble regjert av en kvinne som måtte sitte øverst ved bordet i gode og vonde dager, måtte holde mål, leve i tiden og ha respekt. Det var Prins Henriks oppgave på dansk jord å stå sin dronning bi.Nettopp her må man ha et historisk bakteppe – ikke slomsle som om det dreier seg om en SE&HØR- reportasje.

Så ser vi da også hvorledes dagens hverdags-dansker lar hverdagen stanse, bøyer hodene, blir stille, tenner lys og bringer blomster og viser sann respekt for sitt sørgende kongehus. Det er Tradisjonen og Historien som februar 2018 manifesterer seg foran våre øyne.

Riker kommer. Riker går. Ingen vet hvor lenge noe består. Heller ikke monarkier, bevare oss vel. Men mennesker vil nok trenge til ankerfeste, en tro på at ikke alt flyter og er forgjengelig. Eller står hvert  4.år på valg for eksempel.

 

 

 

 

 

#metoo – FENOMENER I RANDSONEN SOM BØR NOTERES.

Kristin Skogen Lund slår fast at fenomenet #metoo har satt varige spor og har senket terskel for hva som er greit og ikke greit. Det er ingen vei tilbake. Nå har vi gått inn i en ny tid.

Kvinner er mennesker, ikke kjønn. Nemlig. Selv har jeg lenge før #metoo , reagert som kvinne på underlig utslag av kjønnsinndeling og forskjellsbehandling.

Allerede fra barnestadiet dyttes på små pikebarn en rosa tyll og strutteskjørt-kultur. For ikke så snakke om bikini som badedrakt allerede for 3-åringer. Det skal være dukker og kosedyr og innesyssel, mens guttebarn får leve utfordrende uteliv og like biler og fart og spenning. Selv ble jeg av pappa Gartneren som  var et lekende menneske, oppdradd som en gutt med raus innstilling til sport og spill og risikofyllt moro. Datteren hans måtte lære seg å beherske felles-arena med guttene, å trives med det og finne det helt naturlig.

Jeg tror vi må starte der, med barn, med de unge. At jenter er jenter og ikke kjønn.Og avdramatisere og av-mystifisere inndeling av gutter og piker. Selv fikk vi både sønn og datter, barnas venner som ble med på ferier og reiser, var derfor av begge kjønn. Orienterings-sporten som ble hva  de unge bedrev, er også fullstendig blottet for pynt og fjas og jål der utøverne kjemper i skog og myr og søle og all ensomhet.

Mye annen sport har en  påtrengende kjønnsprofil. Friidrett og tennis med damemennesker med  lange negler, krimskrams i øret , smykker rundt halsen, slitsom hårfrisyre og drakter som strutter av ubekvemme kleskoder, merkelig nok. At de gidder, tenker man. Det dreier seg da om å være frie kropper i tapper innsats!

Som elsker av klassisk musikk og konsertopplevelser har jeg forundret meg over hvorfor kvinnelige fiolinister, vokalister og pianistinner må kle seg i ytterst feminine festantrekk med skulderen bar og dype utringninger, tyll og taft. Ser poenget med å matche herrenes smoking, men mennene har jo klær på seg, en form for uniform. Strålende kvinnelige verdensartister må da bruke uendelig med energi på dette ubehagelige antrekk, tenke hår og lakk og sminke i stedet for Mozart eller Grieg. Husker godt Eva Knardal som ga opp denslags og kom i ufiks krimpleen Hun spilte som en vakker gudinne likefullt. I Berlin var det i Philharmonie en klaverkonsert med de berømte franske tvillingene ( husker ikke navnet) som spilte firhendig. De kom inn på podiet ikledd herresmoking, men med hver sin sløyfe i henholdsvis rødt og blått. Så befriende, så feminint!

Angela Merkel er min favoritt på den politiske arena , også fordi hun aldri fjaser seg til med klær og sminke og hårfrisyre. Hun bruker samme antrekk, bare skifter  farge på dressjakken. Samme fasong fra topp til tå. Det må da være så strevsomt for kompetente, intellektuell ansvarlige kvinner i politikk å alltid måtte tenke antrekk og utseende. Sitte timer foran speilet med eget hodet og ansikt. Det er ikke tillitsvekkende. Velsignet være Kristin Clemet som alltid er flott og vakker og flink og som har en klassisk, begrenset , enkel klesdrakt uten fjoll. Jeg beundrer henne også for det.

#metoo har satt alvorlige temaer på dagsorden. Takk og lov. Makt og vold og sex og vondskap og urett.

Men det er også de små ting oss mennesker i mellom som nå ikke lengre skal være greit. Vi skal starte der – kanskje!

 

 

 

 

HVORFOR DANSET IKKE VI?

«Vi har ikke dans på våre møter. Derimot har vi foredrag av Sjur Lindebrække» Slik lød invitasjonen fra DKSF til oss nye og unge studenter som ville søke politisk miljø i en konservativ forening på 50-60-tallet. Jeg meldte meg – antagelig var det humoren som forførte meg. ( Selv om jeg alltid har ment at vi danser for lite )

Vi hadde forbilder den gang. Sjur var en karismatisk Høyreleder. Han nedsatte Politisk Råd hvor jeg stiftet Feministgruppen – et råd av 20 kvinner som skulle utforme høyrefeminisme, levere en innstilling og oppløse oss selv deretter.

I tidligere tider var vi brennende opptatt av ideer, av visjoner, av å få   et mangfoldig og rettferdig samfunn med VALGMULIGHETER . Minerva-gruppen preget vår ungdomstid. Studentersamfunnet hadde et lysende og spenstig fellesrom hvor venstre og høyresiden stortrivdes med og mot hverandre. For et intellektuelt forum med gjester som biskoper, forfattere, samfunnstopper av ulik høyde!

Jeg har tenkt mye på hvordan dagens politisk ungdomskultur nå fremstår. Jeg er skremt og skuffet  over hva som avdekkes i mitt eget parti som i andres. Jeg har også prøvd å huske tilbake til den gang jeg var i ledelsen av såvel Sarpsborg som Østfold Unge Høyre. Kan ikke huske at det var dans der heller, jeg! Tror vi drakk øl.

Alt var slett ikke bedre før, tvert imot. Det var ALVOR fordi det IKKE var bra! På 1950-0g 60-tallet hadde vi unge veldig dårlig råd hvis vi ville skaffe oss utdannelse. Og det ville vi ! Og vi hadde faktisk en Verdenskrig tett bak oss. Vi hadde ikke ungdomsklubb eller foreninger hvor det med alkohol var greit, alminnelig og i fri, billig flyt .Bare tenk på idrettsutstyr med snabelskøyter og treski. Vi måtte være nøysomme.  Vi var ikke så stappmette av velstand som ungt folk – og vi eldre også – er idag.

Har vi blitt for fete om hjerterøttene?

Viktig er å notere seg at i vår tid er politikk blitt en yrkesvei. Unge mennesker melder seg inn i politiske partier for å komme opp og videre – tror jeg.  Slikt tenkte vi aldri på. Vi ville løfte oss selv opp og inn i en stor fremtid med ideologier og ståsted og tilhørighet ikke bare i norsk virkelighet, men i en verden der ute som vi var sultne på. Vi hadde kun NRK, ikke CNN, ikke sosiale media, ikke internett og mobil.

Vi ville diskutere på ramme alvor og bli ledet og forført av poliske tenkere som ga oss perspektiv og  vyer.

Vi hadde ikke tid til dans.

 

 

SÅ VAR DET NY VASKEMASKIN.

Januar tar aldri slutt. Den flytter seg ikke. Mørkt om morgenen -det er verst.. Og så dumper det ned regninger !!!!- strøm og NRK og forsikringer , GET, alarmselskap ,avisabonnement og parkeringsbot. Nå er det ille med meg. Det gjelder å sitte midt på gulvet til det går over. Pålegger meg selvprivatøkonomisparing . Går i fryseboks og krukker og kar for ikke å handle. Får også anfall av alkoholisme-,tanker  –  slutt med vin og øl, bare drikke vann med sitron.

Plutselig kommer stygg lyd fra tørketrommel på Mielemaskinen. Og vannlekkasje fra Miele oppvaskmaskin. Det var bare å ringe etter hjelp. Hjelpen kom. En liten ulldott hadde laget en propp i oppvaskmaskinen. Alt ble fikset av en hyggelig MIelemann i løpet av 15 minutter.

Så var det vaskemaskinen. Mannen la seg på kne, strakk ut en høyrehånd og rullet på trommelen og sa: «Denne er ødelagt. Kjøp ny.» Så gikk han.

Jeg gikk rett til MAC og tastet meg inn til ny vaskemaskin,betalte for også levering,montering og ut med ødelagt moro. Kr .  11000,- midt i januar.

Miele yder service. Vips i løpet av 4 dager kom ny vaskemaskin inn, 25 minutters montering og ut med den gamle,

Men obs obs.! Det kom 2 regninger fra Miele . Ulldotten kostet meg kr. 1600. Greit nok. Men så ville Miele ha kr. 680,- for at deres mann lå på kne og konstaterte at Miele skulle selge meg en ny til Kr.11 000,- Han gjorde ikke et skvatt og var jo allerede i hjemmet for fjerning av ulldott.

Jeg har ringt Mieles regnskapsavdeling som forklarte meg at systemet var slik. Jeg kunne sende skriflig klage. Med skarp tone og klar tale sa jeg at jeg hverken ville betale eller klage utover den pågående samtalen. Basta. Han skulle oversende en anmodning til Mieles avdeling for klager til å vurdere meg og mitt. Foreløpig ingen respons. De  bør tenke seg godt om. Eller glemme hele meg.

Om 3 dager kommer min pensjon. Da kommer påfyll på konto.

Nå skal jeg gå til postkassen. Håper den er tom.

 

MAN KAN GREIE ALT SÅ LENGE MAN KAN HANDLE PÅ CCVest.

Jeg er et butikkmenneske. Men nå er det snart slutt på oss.

Vi handler på nett, rett og slett. Bring -hjem- generasjonen blir flere i omfang og intensitet. Ferske bakevarer med juice og marmelade kommer i vakre bokser på døren grytidlig. Ukemenyer tilpasset unge barnefamilier eller gamle enkefruer – det bare bare å skaffe seg et abonnement. Så kommer maten brakt til heimen, visstnok både sunn og riktig og variert.

Polvarer fra Polet og bestillingutvalget sendes hjem. I fred og ro har man studert vinekspertenes terningkast. Man slipper tunge flaskeløft i tillegg.  Bøker henter man på posten eller så er de smale nok for postkassen. ( Kindle er en reisevelsignelse) Klær og sko og turutstyr taster man seg frem til. BRING kommer rett rundt svingen. finn.no er fjernbutikken hvor vi slipper å møte en sjel – bare å taste seg til og fra.

For hver gang man må innom POstkontoret for å kjøpe seg til en stor konvolutt, ( noe man aldri har hamstret)  og frimerker, så  har hyllemeterne med pakker vokst seg enda flere og lengre. En pakke-eksplosjon rett foran øynene

Nå er CCVest kommet i vanry. Noen har ment at kvinner ikke gidder jobbe, men shoppe på navngitte CCVest. Slikt fortjener en motmelding!

Familien bodde i høyden i nabolaget i 30 år. Som heldøgnskinodame og småbarnsmor og veldig hustru. Og nå som Frognerfrue fortsetter jeg som alltid å handle stort og nødvendig på CCvest. Jeg kan løypen. Jeg kan kodene og trives med logistikken.

Men man shopper da  aldri! Kvinnene på CCvest handler.Uansett heldagsjobb eller halvdags, i gode og travle dager, i sorg og glede. Alle aldre, alle kjønn. CCvest er et møtepunkt, vi hilser og treffer og  gir råd.  Fiskedisk og kjøttavdeling – man gjør sine innkjøp, treffer sine valg . Garn og klær, pol og lyspærer. Bok og plaster. Nødhjelp  for mobilen – (alltid eldre kunder i køen) . Blomster på rot og på stilk. ClasOhlsson rundt svingen. Flere bakere med fristelser som både er sunne og ikke sunne. Slitne nye motemøbler med  loddent pelsverk.

Man kan greie alt så lenge man kan handle  på CCVest. Hvilebenker er der også. Drosjer bringe rulator-folk til/fra  døren.

Sosialantropologien med Hylland Eriksen bør dypdykke i moderne bymenneskers handlekultur på CCvest ( eller andre sentra) . Uansett yrkesbakgrunn og alder og sivilstatus – vi trenger til torg og vannpumper.Senteret har sin egen døgnrytme. Pent folk lørdag før 12. Flerfamilier i flokk og rad og mye leven legger handlerunden dit som ukens nødvendige underholdningsinnslag utpå dagen. Rulator-kunder er alltid tidlig, uansett.

Nå skal jo sentrumstrøk bli gågater og sykkeltraseer. Benker for kaffelattemennesket og klesstativer for billig rusk og rask. Til og med utekontorbenker. Og enorme mot-terror-bunkers-bøtter i støp og sement.

Det hender man tar en studietur til kjøpesentra lengre unna og i andre bydeler, for ikke å snakke om Sandvika ( hvor man aldri finner veien derfra!) Antagelig har de alle sin trofaste kundekrets som har samme mål og mening. Velsignet være dem alle.

Trøste og bære oss for hjemme-alene-livet. La oss møtes ved vannposten. La oss bymennesker få være bymennesker. Vi møtes med handlevogn ved disken ! På CCvest.