Ingeborg Moræus Hanssen

Sommer-OL er en knagg man henger livet sitt opp på.  Åpnings-seremonien ikke minst. Den er en spektakulær begivenhet som hver eneste gang overstråler den forrige. Vertskapslandets kultur blir fremstilt som et stykke samtids-speil holdt opp for den ganske verden. Man hadde aldri trodd at årets London-OL skulle overstråle hva China for 4 år siden viste av gispende oppbud av dispilin og  kreativitet. Men sandelig ble 2012-Ol-starten over all forventning. Selv det britiske fyrverkeriet slo kineserne i hva som er deres fremste spesialitet. Hollywood kan også bare stille seg i amatør-rekkende hva regi og iscenesettelse angår. Og når selveste Dronning Elisabeth lar seg innledningsvis bruke til å delta i James Bond-film ved i rosa antrekk hoppe ut fra helikopter over stadion – da har OL-åpningen nådd det ultimate spetakkel.

Jeg elsker sommer-OL. Jeg teller år og dager til det skal finne sted. Også i London – vårt nærmeste reisemål i all form for opplevelse og kultur, sport og spill, dessuten på samme klode, samme tid på døgnet, med sprog og tradisjon som er som vår egen. Vårt andre hjem på jord. Dette måtte bli en sammenhengende fest.

Vel tok det en hel uke før det egentlig begynte,siden OL for de fleste av oss er fri-idrett. Vel ble vi hektet på tennis – til de grader! . Vel følger vi håndball så vi ikke kan få sovet om kvelden. Det sykles, skytes og roes, og utrolig nok ble vi sittende å stirrer på finale i pil-og-bue for kvinner. Som om det interesserer oss det spøtt! Dressur-ridning og synkronsvømming er jo noe tull. Men vi glor! Siden vi selv bedriver morgensvøm i Frognerbadet, tar vi OL-svømming som studiefag. Klart vi benker oss foran flatskjermen og ser alt! Hver dag og ustoppelig, dog avbrutt av radio i bil og PC på kontoret. Vi holder ut og svikter aldri.

Men det er fri-idrett som virkelig gjelder. Der kommer kropper og ansikter, personligheter, vinnere og tapere  tett på oss. Stadion er mangfoldighet og  variasjon til de grader med utøvelser i sving og stang og bane. Vi fjetres av kulestøtersker som plutselig er slanke og vakre, de også! Det flotteste vi vet er 7-kamp for kvinner og 10kamp for menn. Men høydepunkt for de av oss som alltid går etter utseende – det er Bolt. Den vakreste, mest lekne og glade og varme og menneskelige atlet vi har opplevd. 200-meter er super, for 100 meter går for fort. Vi merker oss spesielt  løperne av hvit rase og kropp siden øvelsene-  både de korte og lange – til de grader domineres av trimmede, svarte skikkelser som  tilsynelatende alle er som skapt for fri-idrett.

Men dette tar på oss. Etter 10 dager kommer den sigende; overdosen. Vi orker ikke mer. Vi som skulle ha lest mer bok. Vi som burde ha  skrevet noe klokt og godt. Vi blir liksom zombi i hodet. Et kort øyeblikk av oppgitthet slukker vi alle skjermer, melder oss ut  og leser. Men hva skjer? Plutselig vinner håndballjentene, Larsen padler og tar gull, Bolt blir intervjuet før finalen – vi blir hektet igjen!!  Får en «second wind» og legger alt annet tilside og på vent. Vi er med!

Søndag skal ilden slukkes. Og vi med den.

Takk og lov er det 4 år til neste gang. Da fra Brasil – som er langt fra oss, tror vi!

 

NRK P2 har skaffet seg sommervikarer. Morgen og ettermiddag, dag etter dag, får  snakkere og synsere og musikk-elskere bruke eteren til å nettopp snakke, synse og spille musikk. Og sandelig kommer de ikke i ønskereprise også neste dag. Gleden er på de opptredendes side!

Noen av oss befinner oss i hjemlandet om sommeren. Noen av oss liker å kjenne på fellesskap og norskhet selv om vi er i feriemodus. så vi har alltid NRK radio på.

Aviser leses aldri så godt og nøye som i sommerukene. Det hører til dagens høydepunkt å gå til postkassen etter dagens omadresserte utgaver. Vi suger til oss nyhets-spalter og verdensbegivenheter. Lengre kronikker blir inntatt i dypeste konsentrasjon Det er en gedigen missforståelse hos redaktører at vi slutter å bruke hodet når vi ferierer.  De tykkeste bøker er dessuten sommerlektyre. Men avisene er tynnere og tynnere. Hadde vi ikke hatt reklameinnslag fra Living, hadde vi trodd utgaven på trammen var en lokalvariant. De skarpeste pennene har tatt ferie. Forunderlige beretninger om personer eller begivenheter som plutselig er hentet opp og frem, fyller sidene uten at vi skjønner hvorfor. Men vi leser og blir veldig informert, uansett.

Tilbake til riksradio; bortsett fra værmelding som har sin høyste lyttersekvens i sommerukene og som takk og lov kommer til faste tider og  med uinnskrenket kvalitet, så blir vi radiolyttere ustoppelig forvirret over programposter som både er  forskjøvet og forandret og forminsket. Vi kjenner oss ikke igjen – og det liker vi ikke. For radio skal være som klokketider og dagsrutiner. Vi henger våre hverdagsliv opp mot programposter. Vi skifter aldri kanal . Vi liker våre vaner, og NRK er nettopp det. Særlig vi som alltid har på P2.

Noen somrer gled vi som svikere over til NRK P1 og Reiseradio’n. Kjenningsmelodien får fortsatt frem i oss kjære minner om da barna var små, og solen skinte, og livet stod stille noen uker.  Vi hygget oss med muntre ettersøk etter ondulaten som hadde rømt og  katten likeså. Vondt var det å høre at de unge måtte ringe hjem for noen var blitt svært så syke – slikt trengte man Riksradio til dengang man ikke hadde mobil. Viktigste grunn til å høre Reiseradio var selvfølgelig værmeldingen. Og eskortetjensten over fjorden. Ikke at vi var i båt, men likefullt – det hørte til de faste lyttegleder. Som Fiskerinytt i gamle-dager.

Denne sommeren har man i NRK – P2 innvitert gud-og-hvermann til å være programvert en hel klokketime på beste sendetid. . Kjente utenriksministre og mindre kjente arkitekter, skribenter og  artister og ja, folk flest popper opp og snakker til oss. Og straks vil de glede sin musikk-sans med oss også!

Med utstrakt grad av frimodighet kommer de mot oss på luften med sine betraktinger om livet, havet og kjærligheten. Om sitt yndlingstema om folkemusikk eller Skottland eller faget sitt.  Veldig mange skal belære oss. Antagelig har vi godt av det, naturligvis. Men det oser pedagogikk, og vi kjenner på at det er vel og bra med kunnskap, men denne oppdragelsen vil vi helst slippe.

Musikk-valget er avslørende. Der viser det seg at status og kompetanse og yrkes-ekspertise med påfølgende respekt fra vår side plutselig dratter ned når de kommer frem med yndlingsartister og personlig tonesmak. Vi trodde kultiverte folk likte kultivert musikk, men nei- her kommer Snoddas og  både rock og roll i skjønn blanding. Godt voksne folk mener tydeligvis at de skal være unge. Det gjelder for all del å være i tiden, være kule. Like ille er det å lytte til de sentimentale valg av privat tonefølge. Ikke at vi ikke kan forføres av tidens rytmer og sangens innhold, men her mikses alt i en eneste hop uten verken mål eller mening. Da blir det ofte støy og tomhet.

Programposten hvor hvermansen har timen for seg selv, er som konsept en godt innarbeidet ide i mange riksradioer. Ikke minst i Sverige hvor det å være Sommerprater er blitt en institusjon. Det er høystatus å bli invitert. Også vi nordmenn har kunne oppnå den ære. I år er det den unge AUF-formannen som er vår representant.

Men dette programmet har en stram regi, med tydelig linje og plan og sammenheng. Dermed blir det også god radio. Vår hjemlige NRK P2- variant mangler tydeligvis nettopp det. Form og innhold, musikkvalg og tema er ikke god journalistikk. Alt blir for mye av et amatør-mesterskap. Går-det-så-går-det. Ikke er det skarpt  eller farlig. Ikke har det gjennomtenkt verken form eller innhold.  Værst er at det ofte blir bare banalt og privatpraktiserende.

Vi har det nok med egne banaliteter om vi ikke skal lytte til andres . P2 skal være kvalitet. Ikke minst når vi skal møte mennesker i hverdagen og i sommermodus, sendt over riksnettet.

 

 

 

 

 

 

Det blir så mye kropp om sommeren!  Den syns så mye mer fordi sol og varme, ferie og fritid gjør at vi flagrer ut og vekk plagg etter plagg. Shorts og det som mindre er, singlet og stroppløs, ryggløs og utringet – vi kler oss uanstrengt, luftig, løst og ledig. Også når vi er i byen og i butikk, på kafe og gatelangs. På skjæret og i fjæra, javel, men i menneskelig bofellesskap blir det underlig med så mye bar kropp.

Barnekropper er en fryd. Ungdom – ja, tildels det samme. Men særlig påtrengende er avkledd voksen kropp som bekrefter at alder krever sitt tillegg og vedlegg. Og det er mindre frydefullt.

Men langt mer alvorlig er at kroppene generelt er blitt større – folk er blitt fetere, bredere, tyngre.Også ungt folk. Ikke vet jeg, men på sykkelrolig observasjon og ellers i gange til og fra får man plutselig en ikke-statistisk mengde med noteringer om at alle har da lagt på seg? Media påstår det samme, ekspertise på slank og frisk, strekk og tøy, helse og det motsatte blir daglig hentet frem for å sende signaler til skrekk og advarsel . Vi leser trussel-intervjuer og 10-budsregler om slanking, da mest som skjønnhetsråd, må vite.

Selv har man nylig latt seg behandle av en ernæringsekspert. Han har gjennom-analysert privatkjemien og mineralbeholdningen i min voksne skikkelse. Nå går jeg på kraft-for av diverse naturlige tilskudd for å ballansere opp systemet kombinert med fysisk fostring, trim og svim, søvn og hvile!   Og vann – bøtter av vann. Ikke gjelder kaffe eller te, ikke suppe, øl eller vin. Man SKAL  drikke 2 liter vann hver dag! Spesielt når man har latt seg forplikte til teppebombing av ernæring.

Dette med å drikke vann, få i seg fuktighet, er fasinerende. Toppidrettsutøvere har vannflasken som sutteklut, selv svømmere har drikke på spesialflasker tilgjengelig ved bassengkanten ved hver snurunde. Når supertrenede fotballspillere får krampe i leggene, er det fordi musklene har for lite vann i systemet. Energibanene i beina blir stengt, blir for trange og tørre, og man får vondt.

Min ernæringsekspert blir rødmusset og opphisset av å forklare meg hvorfor en bevisst og dame som meg  som lever til de grader sundt og riktig,  likevel må ha tilskudd av mineraler . Han ivrer over seg over at kroppene blir tyngre og stivere, eldre og sykere – vi blir fetere fordi maten vi spiser ikke er sunn!  Den er langt mer forgiftet enn vi vet om. Forgiftet av prosessen, av transport, lagring, behandling av sprøytemiddel og av kjemi. Av kommers! Epler fra kontinentet i import er 20 ganger sprøytefremkallt, mens norske Hardangerepler får denslags bare 3-4 ganger i sesongen. Pluss at jordsmonn, luft og lys fører naturlig  helse og kraft i hvert epletre der vest i landet vårt.

Kjøtt er ikke lengre kjøtt. Kjøtt kommer fra underlige avls-vesener.  I Norge burde vi har mer geit og sau , hevder min rådgiver og entusiast. Mel er fabrikkvare mer enn kornprodukt. Blomstene vi pynter bordet med, er silikon og dør ved å smuldre, ikke vissne. Det må jo være en sammenheng mellom antall pizza pr. innbygger, pølse i brød og tonn med potetgull og altfor tunge og store kropper og vektøking pr. samme norsk innbyggerflokk ?  Denslags mat-inntak legger seg som støp og sement i fordøyelsen og hindrer gjennomstrømning i energibaner og kropprenselse.

Kortreist mat, økologisk mat, mindre styr og jål – mer ekte vare som man har tid til å sanse, lukte og nyte? Hva med sjelen – den som er den minste delen?

 

 

«Du kan greie alt sålenge du kan gå på kino «- så sier Woody Allen. «Kinoen greier alt sålenge den kan vise ny  Woody Allen-film» , sier nå jeg.

Woody Allen er vår tids reneste og mest ekte film-på-kino-opplevelse. Det hører til dannelsen å se årets nye Woody Allen-film, helst på en enkeltkino hvor alle i vestibylen nikker og hilser fordi de har samme mål og mening.  Man finner seg sin seteplass, setter seg trygt inn i stolen,  vel vitende at der aldri  kommer knytte-neveslag hverken til hodet eller underliv. Vi  får innledningsvis  den reneste tekst-hilsen med samme bokstavform i sort/hvitt og med følge av jazz eller kjent klassisk eller melodiøs utsøkt musikk. Filmen varer aldri mer enn 1 time 45 min ca. Regissøren vet at menneske-kino- kroppen ikke holder seg rolig og konsentrert lengre. Slik er det.

Livet er på plass. Kino er som kino alltid har vært. Tradisjon og tilhørighet i vår tid. Vi går for å drømme, reise avsted for 1 time 45 min til en annen verden, mest i NewYork, men nå etterhvert Europa med London,Barcelona,Paris eller Roma. Vi forføres av folk som oss selv – skjønt litt vakrere, morsommere, farligere og mer  interessante. De er ekte kledd i dannet tweed eller skrukkete lin, aldri kostymer, men som oss. Når filmen er slutt, har vi fått bli med på en lek, mer eller mindre begavet, mer eller mindre viktig. Noen ganger er leken farlig, noen ganger en bagatell, blott til lyst. Men vi blir alltid forført, alltid litt beruset – løftet opp og avsted fra vårt eget ordinære hverdagstrassel. Og alltid, alltid er det snert i replikker, begavelse i dialog. Woody Allen er aldri banal. Og da blir ikke vi det heller. Det liker vi.

Vi går ikke på kino for å lese bok – men for å bli utfordret på følelser og fantasi. Sitte i mørket sammen med alle de andre, le og humre, gyse og gråte. Hjemme foran flatskjermen blir vi sittende foran – ikke inne i.

Skal du se den nye Woody Allen? Den har da fått så dårlig kritikk!

Spiller ingen rolle, svarer vi. Noen ganger er hans filmer 100% vellykkede, andre bare 75% . Men Woody Allen lager filmer for meg i min tid på jord. Han  er min samtid.

Dessuten er Woody Allen kultur og tradisjon i sal og på lerret. Som juleaften i desember med samme lys og trær, gaver og ribbe og kjernefamilie. Som 17.mai med samme tog og barn og flagg og faner. Hvert år, ny film. Nå nærmer det seg 50 i tallet – mannen er 74 år. Han er allerede i gang med  sin neste.

TO ROME WITH LOVE – ( hvorfor ikke norsk tittel?)  har kritikerne endevendt og knadd. Jeg er enig med dem alle. Filmen kunne vært nærmere sannheten både om Roma og de menneskelige intrigene. Allen leker både med oss og seg selv.Filmen er kun en gjennomført og forførende bagatelle.  Men hva gjør nå det? Hva så?

Skal man se om en film virkelig er god, skal man se den 2 ganger. Førstegangsopplevelsen kan bedra og beruse. 2-gang er selve testen. Om filmen holder da, er den god. Jeg har nå sett Roma-filmen 2 ganger, og den ble bedre. Replikkene blir intelligentere, spillet spenstigere,   og leken mer lokkende.

Deretter danset vi ut i den lyse sommernatten i Oslo. I nesten 2 timer hadde vi vært i Roma, blitt gladere og yngre til sinns. Film er best på kino – Roma er best i Roma.  Så da drar vi dit – og det var ikke minst hva Woody Allen ville si oss denne gang.

 

 

 

 

Jeg holder med det laget som er penest. I disse EM-fotballtider må man ha sine favoritter. Men siden Norge ikke er med, kan det være det samme. Skjønt som tilhenger av Kalmar-unionen, heier man så lenge det holder på både det svenske og det danske laget. Deretter står man fritt. Da er det at jeg går for laget som har de peneste draktene eller de peneste spillerne. Dette anses som sludder og vås, kanskje litt jentete. Men sannheten er at jeg stortrives med sport på TV og følger med på alt ( dog ikke ishockey og trav). Min dømmekraft er  bassert på estetikk, mer enn fakta. Skjønt jeg har selvsagt øye for den ultimate prestasjon, den kompetente konkurranseutøvelse – uansett. Men hvem holder man med?

Nå står jeg foran en travel sommersesong med  fotball-EM, friidretts-EM, Tour de France og Wimbledon. Snart er det Ol fra London. Dette blir slitsomt, men for en fest! Så mange vakre mennesker å skue i tapper kappestrid!

Det beste med sommer-idrett er at man kan se kropp og ansikt på utøverne, i motsetning til vinteridrett hvor man er ikledd gresslige kondomdresser i glorete farger, hjelm på hodene og jernmasker foran ansiktene. Vi leser kropps-språk og muskelspill og ser fortvilte eller jublende ansikter, innbitte og konsentrerte skapninger. Sport blir  utført av levende mennesker og personligheter   som kappes om tider og mål, medaljer og poeng. Gleden med å følge sportens harde lov for oss som publikummere, er jo at vi kan  – om ikke identifisere oss med atletene – , så kjenne nærhet, empati, spenning og medfølelse med dem. Vi får våre helter.

Og jeg vedstår meg at jeg faller for skjønnhet, også i sport. Utseende hjelper. Siden det er flere enn meg som har en trang til å falle for charm og smil og det vakre menneske,  så ser vi mote og kjendis-status florere i idrettens verden. Gutta forandrer hårklipp like ofte som klubb. Beckham har laget storindustri av seg selv som kropp. Gamst-Pedersen leder hodesveisen. Jentene er blitt merkevarer for motehus  med dingeldang i ørene og selvlysende negl-lakk , noe som tyder på  flere treningstimer også  foran speilet og i sminkerommet. Klær skal avdekke muskelspill ikke bare i overarm og lår, men også i bryst og mage og rompestump.. Det gjelder å vinne skjønnhetskonkurransen like meget som tenniskampen. Og Tutta slår ikke bare baller i hull på grønn plen og er pen i tøyet, men har visstnok begynt å possere som nakenmodel!

Og vi henger med!  Vi heier på den peneste, gjør vi ikke?

Værre er at utseende teller på langt alvorligere arenaer. Det amerikanske presidentvalg har hostet opp noen kvinnelige kandidater som åpenbart bare har det med vakkert hår og strålende smil og rød, tilsittende drakt og syltynne hæler. De mannlige kamphaner passer på at hårklippen ( det blåser aldri et hårstrå! ) basserer seg på rettlinjet linjal og snorrettet sideskill og med hustru ved side i fargeriktig kjole til hans slips. Han har alltid kastet jakken og har oppbrettet hvit skjorte ( aldri kort arm! )  tennene er alltid kritthvite og feilfrie – de også.  Det nytter ikke for Michael Moore. Han er begavet, men tykk og mindre pen og derfor best med film. Obama og hans hustru var da så vakre og energiske! Den eldre Vietnam-kjempen hadde ikke sjangs. Det går ikke å stille som gammel og skrukkete. Vi heier på den peneste, gjør vi ikke ?

På verdens storpolitiske arena befinner seg Nobelfredsprisvinner Aung San Suu Kyi. Hun er uimotsåelig, vever, skjønn, utsøkt kvinnelig, smilende og varm. Hun fortjener alt godt. Alle elsker denne tapre og kloke kvinnen – alle! Mens Angela Merkel – derimot!  Hun er tøfferer enn toget, buksekledd og uslitelig kjempende for sitt land og folk pluss mange av oss andre. Rekk opp hånden dem som stemmer på henne eller roser denne tapre sliter!  Jernkvinnen Thatcher  kunne alle knep og brukte dem for alt de var verd – så lenge det gikk,da.

Det hjelper å være pen i tøyet – som Gahr Støre og fotballens svar på diplomaten – Martin Andresen.  Legg merke til hvor mange av fotballtrenerne som går i pendress og slips og hvit skjorte der de sliter og sloss langs sidelinjen. Utseende teller – ikke sant?

Vi hører stemmer som sier at det er den indre skjønnhet som gjelder. Den aldrende kvinne har sin patina. Hallo!

Dere lurer ikke meg! » I go for beauty – You go for truth!»

 

Å bo i en levende storby er krevende. Stillhet er mangelvare – og det skulle bare mangle. Hvis man vil søke skogens ro, javel, flytt da ut i villmarken, sitt på en stein og hold fred. Gjerne for meg.

Jeg trives i trengsel. Jeg er glad i kino og trikkeskinner og asfalt. Jeg finner byer som er søndags-stille midt i uken uhyggelige. Jeg liker å kjenne folk i strøket gå forbi, nikke, hilse og følge med og hvordan står det til.

Juli-Oslo er merkunderlig – bortsett fra på Grunerløkka og Grønland er folk på gater og streder fremmede mennesker på besøk. Borgere av byen forøvrig har enten reist hjem, som det heter, til der de kommer fra ellers i landet, eller så er de på Sørlandet. Fra Kragerø til Kristiandsand langs kyst-stripen og i Blindleia finner du dem alle. ( Ellers alltid på Gardemoen som er vår tids KarlJohan og Storgaten.)

En ny sommeridrettsgren er å farte fra festival til festival. Det er spel og spetakkel hver bidige dag. Det er ikke den by eller grend som ikke har sin lokale kolloritt-scene, gjerne utendørs, gjerne basert på byens egen kunstner fra dengang da. Kultur-eliten møtes innledningsvis i Bergen under Festspillene, så drar de til Hardanger, så til Risør, Oscarsborg og Halden og endelig til Per Gynt i Golå og Olsok på Stiklestad med dager i  Nidaros.  De ivrigste får med seg Nordnorske konserter på de ytterste skjær med midnattsol døgnet rundt før hverdag og jobb begynner engang i fremtiden.

Jeg blir i byen. Jeg bor. Jeg betaler dyrt for balkong og hageflekk, dessuten svømmer man hver bidige hverdag i Frognerbadet, så det blir da juli av slikt også.

Midt i all denne hovedstads-idyll holder gårdeiere på med å pusse opp fasader, fornye og forsterke balkonger, gud-hjelpe bedriver de gruvedrift for monstergarasjer med høytrykksborr som har adskillelige desibel fra morgen til sent. Innkjøpte håndverkere fra fremmede land jobber skjorta og kan ikke ta seg fri før de må. Og det må de nesten aldri. Stilt er det derfor ikke. Bak sommergardiner og åpne vinduer ligger man med ørepropper og sovemaske likegodt.

Jeg er alergisk mot stilas-utleie-lastebiler som nærmer seg min ringe bolig. For meg er det et trusselbilde på larm og leven, på støv og skitt i nære omgivelser i månedsvis. Det er ALLTID noen som pusser opp!  Ikke før er endelig en storgård ferdigsminket, så kommer nærmeste gårdeier på at det er hans tur. Opp med stilaser, opp med grønne gardiner, frem med støp og sement.

Til helgen skjer det på Rådhusplassen. Maksi-desibel-dolby konsert. Det er jo gøy,da, men hvorfor så forskrekkelig med lyd-inferno? Nå bor jo ikke en stakkars vaktmester-familie heller i mils omkrets lengre i Vika  , så i og for seg kan spetaklet forsvares. Dessuten tar det slutt i dannet ( ?? ) tid. Men etter et liv i kamp med/mot kinolyd er det meg forunderlig hva godtfolk finner seg i av støynivå på arrangement i parker og storbyer både hist og her.

For mange år siden var det jazz på lørdager i Spikersuppa med nesten bare naken instrumentlyd, kanskje en lavmælt mikrofon foran hver av aktørene. For ikke å snakke om korps av både militær og sivil art i Musikkpaviljongen. Den gang hørte vi i tett flokk tett ved hver eneste tone, spør man meg. Sterkt og levende og EKTE. Selv kunne jeg tenke meg å forsvare Norwegian Wood i Frognerparken hvis de hadde renonsert på halvparten av den lydinferno-tungindustrien som finner sted også for å formidle vakker visekunst.

Idrettsarrangement på Ullevål eller Bislet er dunder og brak av musikk-underholdning. Fotballkamper starter med å piske opp tribunefolket med støy og skrik. Og når Drammen og Oslo har skiløp midt i de mest sentrale handlegater og paradegater ( som er underlig nok i seg selv med Marka rett rundt hjørnet ) så hoies det løs  og ropes det ut i megalyd eksalterte anbefalinger og presentasjoner . Det er da forunderlig?

Stillhet og skjønnhet er mangelvare. Bylyder som kirkeklokker, politihester, Kielfergen kl. 14, musikkkorps og tidlige trillevognlyd fra avisbudet er vidunderlig. Naboer i 4.etasje som spiller flygel likeså. Sirener fra politi og brann og lege gir oss trygghet, egentlig. Trivsel i trengsel – jeg elsker å bo i by, men ikke i lurvete leven fra Dolbye Stereo-anlegg. Spar oss!

 

 

En dag ville jeg avsette til rettsaken mot A.B. Breivik. En dag uten de grusomme vitneutsagn, en dag uten drama, en dag med hodebruk mer enn hjerteslit, en dag uten sirkus.

Jeg  har fulgt rettsaken hver bidige dag enten direkte fra overføring på Internett,fra nyhetsreportasjer på radio og TV, fra  avisdekning og kommentarspalter, debattprogram og ekspertuttalelser. Jeg mener  det er min plikt,  – det minste jeg kan bidra med som samfunnsborger. Jeg ville dessuten oppleve saken på den arena hvor rettferdighet skal skje fyldest  FORDI den angår mitt samfunn, mitt land, min virkelighet her og nå. Den er en del av min tid på jord, og jeg vil delta levende i tiden.

Rettsaken er for meg testen på om vår sivilisasjon og vårt demokrati etter terroren 22.juli 2011 med 77 drepte uskyldige mennesker vil stå prøven. Om Den 3.Statsmakt holder mål. Jeg ville sitte å sanse aktørene i det som er Den Store Styrkeprøven, ritualene og forhandlingene, tiltalte selv, dommerne, aktor, forsvarerne, sakkyndige og scenen med media og pårørende og involverte.

Jeg syklet avgårde med adgangstegn hentet i Lagretten. Parkerte og gikk mot ikke-streikende vektere og avlesere av både kort og godt, veske og innhold og hoftepip, som på flyplasskontroll. Jeg ble godkjent og steg inn i Oslo Tinghus hvor jeg ble henvist til TV-sal. Men Tv har jeg hjemme,jeg ville sitte i selve rettsalen, må vite.

Med bestemte skritt gikk jeg mot disken for tildeling av viktigere kort i rødt bånd som enkelt ble invilget meg som skribent ( ?!) — jeg så vel slik ut – med klar og vennlig hilsen om tilbakelevering ved hjemfart. Dermed skred jeg opp i «vandrehallen» hvor kamera og journalister mingler rundt alle og enhver- akkurat slik vi ser fra TV-dekningen.

Gode bekjente i pressen hilste meg og viste meg rundt. Men snart var det tid for videre saksgang, så jeg fulgte med presse og tilhørere inn i selve rettsalen og fikk plass på presse-reservert stol.

Som på TV – alle kjente aktører var der i fri flyt før dommerne skred inn og saken ble gjenopptatt med lett klubbe-slag i bordet.

Antagelig har jeg sett for mye film. Jeg ble skuffet, skuffet over hvor gemenslig og hverdagslig og flatt alt var. Ingen vakker utsmykning, ingen parykker og gevanter, bortsett fra juristenes sorte kapper og politivaktenes lyseblå uniformer.  Belysning og  møblering var veldig lyst og veldig greit. Synsinntrykket var som om vi befant oss i en forsamlings-salen på ny-opp-pusset kommunehus. Salen var mindre enn jeg hadde tenkt meg både i form og innhold. Stemningen er vennlig og allminnelig, den også. Hoveddommeren smiler strålende og hilser velkommen til oss alle og ikke minst ønsker hun hjertelig tilstede vitnene i tur og orden, som om dette var noe av det hyggeligste man kunne være med på. Forsvarer Lippestad’s kjente ansikt har sitt tunge alvor, de sakkyndige som på mange måter har et hovedsete i rommet, er gråe og  sammensunkete i sin observasjonsrolle – et trist syn, egentlig.

Bare noen få meter foran meg sitter A.B.Breivik. Som støpt ut fra en stenblokk, som en zombie fra verdensrommet, ikke sliten, ikke sint, ikke med noen kroppsbevegelse, ingen mimikk, intet liv noen gang i øynene heller. Mine venner i pressen som hver bidige dag har fulgt ham,  sier han er underlig, mildt sagt. Med 3 ansiktsuttrykk – det er alt i et møte med grusomheter, tragedier, videofilm, skokast og venner og bekjente. Dette er monsteret som ber om et plaster på fingeren etter at han har massakrert over 60 uskyldige ungdommer på kloss hold og sprengt et lands regjeringsbygg i filler.

Der er han, rett foran meg. Nå har jeg sett ham. Et uhyggelig uhyre i grå sement med  skjorte og slips, glattslikket hår og kinnskjegg. Han så død ut – og det er likegodt for meg.

Jeg er i verdenshistorien, der jeg sitter. Men det drama som utspiller seg dag etter dag i rettsalen får sine dimensjoner ut over den lille, grå og greie salen. Det er faktisk media som etter min oppfatning  så imponerende løfter saken opp i en form for katedral og inn i den dimensjon rettsaken vitterlig dreier seg om.

Dekningen i landets TV-kanaler, i dagsavisene, i nyhetsbildet, i kommentarer og oppsummeringer er  glimrende. Den er flerfoldig, den er grundig og kompetent og fremfor alt anstendig. Pressefolk henter inn fagekspertise, får frem innfallsvinkler og belyser  alle sider av den enorme tragedien opp mot forhandlingene som pågår dag etter dag. Dette overvelder meg ved selvsyn, mediakyndig som jeg faktisk er.  Norsk media-dekning av Breivik-saken kan sammenlignes med CNN både i form og innhold.

Så min studietur til Oslo Tinghus denne ene dagen gir meg den store og betryggende overraskelse av at Den 4. Statsmakt – pressen – ikke bare er fri, men sivilisasjons-bærende. Det er pressefolkene som skaper et verdig rom videre ut over Domstolens 4 vegger med formell behandling av dyktige aktører slik som norsk lov forutsetter .

Så ble retten hevet.

Jeg leverte  mitt adgangskort i rødt bånd. Jeg syklet tilbake til min skrivehule og hadde opplevd mindre enn jeg hadde forventet, men fått bekreftet min tro på et levende demokratisk samfunn bassert på enkel og verdig rettsoppgjør, men fremfor alt en media-dekning av dimensjoner.

 

 

 

 

 

Nå har spetaklet med den europeiske sangkonkurransen blitt så stort og uhåndterlig at selv sjefsprodusenter innser problemet. Vi andre har for lenge siden mistet sansen. Vi har ikke kondisjon til å utholde 42 utagerende show med lys og lyd,  svettis og frekkis. Melodien har forsvunnet for kostyme-glitter og glans. Innimellom skjønner selv vi at enkelte artister har en innsatsvilje for å løfte sin sangstemme både over og ut, men tonefølge av larm og mye leven får oss ikke helt til å stole på om den arme, utsendte virkelig kan synge.

Nå er ikke artistene det værste. Det uutholdelige er innpakningen i form av nasjonal propaganda som er omvendt proposjonalt med nasjonens frihet og demokratiske sinnelag. Og dette kommer ikke bare til uttrykk i gigantonomien i scene og nybygg og tekniske nyvinninger. Men det groteske er de innøvde paradenummer av turistreklame og vertskapsroller under showets gang, –  det vil si under diverse omganger med show siden  Melodi Grand Prix nå er blitt så stort at man må ha semifinaler før finale og dermed hele 3 gigantforestillinger!

Når man som nå i Baku, hører og ser vertskapet vrikke og vri seg rundt på scenen før og etter, halvt ropende og helt begeistret, intervjue med silikon-engelsk språkføring i Green Room mer eller mindre taleføre deltagere om hvor gysende spennende det er å være med – da har man kommet til veis ende hva gjelder konkurransens mål og mening.

Når sant skal sies – Aleksander Ryback var det siste, sunne lyspunkt. Han var glitrende naturlig både i form og innhold. Andre artister i rekke og rad har oftest blitt groteske paradefigurer med forunderlig innhold og utseende. Det blir mest svettis og friskis, mye lidende smerte og savn med høye hyl og mye besvær. Hvorvidt deres fremtreden har sammenheng med landet de representerer, har vært umulig for en vanlig TV-titter å skjønne seg på. Nå synger dessuten mange på engelsk, likegodt, slik at selv teksten blir profil-løs og internasjonal.  Programlederne våre prøver så godt de kan å forklare og formidle tilhørighet, viktighet og ærlighet, de har forberedt seg og lest all ferdigprodusert informasjon. Takk og lov viker de ikke tilbake for å bruke ironi og små-stygge kommentarer underveis . Det gjør at vi kan holde ut et stykke på vei.

Men nå er Melodi Grand prix nådd smertepunktet både i form og innhold, synes altså både EBU nye mediedirektør og vår hjemlige ansvarlige.» Vi må oppmuntre deltagende kringkastingsland til å tenke anderledes!»Tenk det!

For egen del hadde jeg planlagt å droppe hele seansen. Vår hjemlige Tooji med » Stay» – som på klingende norsk skal løfte oss opp og frem – (  tenk om vi vinner! ) er både smilende og sympatisk nok.. Men for meg totalt uinteressant fordi han går liksom bare inn i flokken av denslags unge internasjonale kraftanstrengelser.

Men så noterte jeg meg disse bestemødrene fra Russland!  Jeg tastet meg inn og frem og fallt fullstendig både for Babuskha-ene selv, men også for selve fenomenet. Publikum ble elleville!  Hele nummeret var fullstendig kontrært til alt og alle, et hjertevarmt, smilende, uimotståelig menneskelig fenomen. Tykke og runde,gamle og visstnok ikke helt scene-vandte heller. Og ifølge alle verdens Per Sundnes-er var sangen altfor enkel og liten og ingenting.

For en befriende protest!  Ikke at jeg tror fremtidens Melodi Grand Prix vil rulle frem en eldrebølge . Men årets russiske innslag vil kunne bli en kraftig korrigering, en påminnelse om mer ekthet og orginalitet, mer smilende, smittende musikk-glede og mindre, langt mindre silikon-kropp og desibel-lyd.

Så var det kanskje det som skulle til – 6 kulerunde, smilende bollebakende gamle bestemødre som rett og slett holder opp et speil for hele Europa’s underholdningsindustri og kringkastingsvesen ! Vær ekte! Vær menneskelig!

Heia Russland!

 

Siden man har pådradd seg en kronisk «reumatica philharmonika» som er et hyggelig selvkomponert navn på en bedrøvelig lidelse, så må man til ekspertise-sjekk hvert halvår på Diakonhjemmet hvor man har en avdeling for denslags. Både vil man få undersøkt tilstand i kropp og ledd, men ikke minst også medisinering og dosering av lindrende piller.

Siden hospitalet ikke rutinemessig hadde sendt en innkallelse, tok man selv initiativ for time med forutbestilt blodprøve slik at legen kunne ha ferskt bakgrunnsmateriale.  Avtale om begge deler ble inngått, man ble tappet for rødt blod fra venstre arm dagen før, og til avtalt time stilte man lettere spent til konsultasjon.  I godt voksen alder kan man ikke lengre regne med at alt er greit og iorden. Batteriene hadde dessuten vært på lavnivå en tid, kraften hadde minket, og man tenkte at nå måtte blodprøver og målinger kanskje vise at ting var gått i vranglås i kvinnekroppen.  Både i virkeligheten og i media blir man daglig minnet om all verdens bedrøveligheter hva gjelder både sykdom og død, og det sniker seg inn en uro for at noe er galt med ens egen helse, selvsagt, der man sitter på vent i korridoren.

Legen var ny, ung og ivrig. Det er man for, egentlig, slik at man kan bli gjenstand for fersk, god  og urutinert behandling. Legen var vennligheten selv. Men hun hadde overhode ikke gjort hjemmeleksen. Ikke lest mappen, og den er tykk siden man har vært pasient ved avdelingen i flerfoldige år.

Man tar en runde med seg selv. Skal man bli forarget? Skal man begynne med voksen- opplæring, skal man gå eller skal man puste med magen og få opp tålmodig og takknemlig beskjedenhet. Da legen heller ikke hadde sett den ferske blodprøven  – den jeg spesielt var opptatt av siden som nevnt kroppen kjentes generelt i ulage – da var det like før man lot opprøret boble.

Som pasient i det offentlige helsevesen har man lært seg å være nettopp pasient. Ikke kunde. Man skal selvsagt være høflig, men man skal først og fremst være takknemlig, beskjeden og udmyk. Besøket på  Diakonhjemmet var greit nok, som det heter. Prøvene var tilnærmet normale. Legen var effektiv, løftet blikket vekk fra skjermen og møtte mitt. Jeg dro mot bilen og hjemmet og var små-lettet over å ha fått hyggelig tilbakemelding.

Skjønt det  snek  seg inn en usikkerhet om hvor grundig man hadde blitt behandlet og ikke minst  hvorfor snakker aldri en skole-medisiner om tilliggende herligheter i helbredelsesprosessen som har med vind og vær, mat og levesett å gjøre? Har man reumatisme er det faktisk ganske så avgjørende hvordan kosthold, søvn, hvile eller ,motsatt,  trening og aktivitet, påfyll av mental styrke, varme og glede kan påvirke kroppens eget drev og renselsesprosess.

Man har jo sin fast-lege. For å liksom bøte på helbredelsen, få gnidd unna usikkerheten fra spesialist-legen slo man neste dag på tråden til fastlegen.  Han hadde tatt langhelg. Og var så fulltegnet at først om over en uke kunne man få en time. Sekretæren skjønte jeg var missfornøyd, men jeg trakk oppgitt på pusten, sa at det ikke var livet om å gjøre, man foss-blødde jo ikke.

Etter at man har fått private klinikker som Volvat og Aleris, vet man at dit kan man søke seg når som helst og kjøpe seg legebehandling umiddelbart. Veldig dyrt og like velsignet. Det er jo aldri i kontortiden man  skader seg eller kjenner nei, nå vil man vite. Dessuten laster man ned på nettet all verdens medisinsk kompetanse og slikt gjør at man skjønner at man nok ikke er alene om lidelsen –  uten at man blir særlig  friskere av det.

Uansett er det en frihet og et valg hva gjelder lege-sjekk, takk og lov. Vi pasienter kan dessuten rette ryggen og begynne å oppføre oss som kunder, ikke som krypende, takknemlige, ventende vesener som riktignok har betalt over skatten gjennom hele livet  lønn til de offentlige hjelpere, men som likefullt må finne seg i å stå i kø for alt og det meste.

Selv er jeg redd for kommers og kapitalisme i norsk helsevesen. Samtidig jubler jeg over valgfrihet. Det blir nok en gang; takk – begge deler!

 

 

 

I vår familie har vi nettopp feiret Hovedpersonen som fyller veldig mange år. I flokk med følge kom  over 80 gode mennesker som står jubilanten nær,  til en markering  hvor alle skulle få sitte tilbords. I meget voksen alder kan man ikke invitere til denslags uten at folk må få sette seg på stol. Der ble servert retter hvor man spiste med kniv og gaffel. Der var tøyservietter og vin i vakre glass. Skal det være, så skal det være. I vår slekt pyntes det alltid med blomster som kler både årstiden og anledningen på de mange runde bord – ikke firkantete – og det ideelle er 8 gjester benket rundt hvert av dem. Det ble en skinnende forsamling kledd i dannet tweed som varmet seg på nærvær av Hovedpersonen og  hverandre i en iskald april i Oslo.

Festens midt-punkt, mål og mening innehar som yrkesutøver en  uoffiesiell norsk rekord i å skrive formfullendte taler for ledende kvinner og menn i norsk samfunnsliv, næringsliv og politikk. Selv er han også kjent for egne fremføringer når anledningen krevde det av ham både i fest og hverdag, skjemt og mye alvor. Videre er han viden respektert og husket for sin glitrende penn og kloke betraktninger om norsk politikk i en stor riksavis.

Når livet har blitt langt og velsignet og verd en fest, da ville alle forvente at stortalere rundt bordene med ord og tankekraft, visdom og varme ville ønske å løfte taffelet opp for jubilanten  med en rekke taler til hans takk og ære.

Men der var utgått et bud om at jubilanten IKKE ønsket verken taler eller gaver, bare varmt nærvær og oppmøte. Aldergrensen var innført – – ingen skulle hylde hovedpersonen hvis de var over 19 år. Det var absolutt. To velsignede, unge barnebarn hadde ønsket å tale for sin bestefar.

Tale kan være tull, taushet gull.  Nå skal det sies at noen bør løfte anledningen og skape en felles-kanal, en stemnings-gongong med ord og mening som anslår den overordnede og jublende begrunnelse  for bordets velsignelser. Man satt ikke benket bare  for å bli mett av mat og drikke. Samtlige hadde til salt på maten i egne  møblerte hjem, skulle man mene. En selvoppnevnt taffel-vertinne bør  passende tale for gjestene som nettopp jubilanten så hjertelig ønsket å ha rundt seg.  Dermed kan tonen settes og begge parter senke skuldrene og nyte både vennskap og fellesskap, mat og drikke uten pompøse, men velmenede talestrømmer.

Vertskap – hustru og barn – hadde nemlig gjort seg den erfaring at når en samfunnstopp skal bli gjenstand for talefryd og trompetstøt fra andre samfunnstopper, da skjer det igjen og igjen – samtlige talere taler egentlig  om seg selv! De benytter anledningen til å holde opp et speil hvor de skal se seg selv skinnende i samme lys som festens midtpunkt. Det slår aldri feil. Man kan nevne i fleng, men selv har man overvært partileder-bursdags-samlinger som tilhører at  hvordan alle øvrige partiledere for anledningen utøver sine ritualer ved fremfor alt å fremheve sitt eget liv med kollegaen i styre og stell.

Det er jo leit å nevne at også ved mørke og vonde samlinger av slekt og venner  som bisettelse og begravelse kommer kransepåleggere og pårørende til å glemme at det er den avdøde det skal tales om og ikke sin egen sorg og sitt eget tap og smerte.

I musikkens verden kjenner man begrepet » sang uten ord» . Etter som årene kommer på, blir man seg bevisst at de store ords tid er forbi. Vårt unge kronprinspar pynter seg og oss med » Den Gode Samtalen» som visstnok betyr viktigheten av at et kjærlighetspar skal sette seg ned og tale ut med hverandre.

Akk ja, har man vært kjærlighetspar i 50 år og vel så det, så er det nok med små, små ord av vennlighet og en varm hånd på kinnet pluss et lite erteglimt i øyet. Edelt samhold gjennom gode og onde dager trenger ikke fest-taler ved festanledninger lengre.

Da skinner taushet som gull. Og som pianolærerinnen fru Halvorsen sa etter at man som elev hadde utesket seg om all verdens umulighet: » La oss vende tilbake til musikken. Den er alltid evig skjønn».