En pave’s påminnelse.

Pave Benedict XVI er på nett. Han er 83 år. Nå vet vi vel ikke hvorvidt han personlig sitter foran skjermen en vanlig formiddagsstund og taster ivei for å bringe oss kloke ord om de kristne verdier  her i verden eller mangel på sådanne. Vi vet at han selv skriver sine bøker og i hovedsak sine taler. Han er en intellektuell pave, men samtidig anstrenger han seg og sin pavestol for å kommunisere med oss alle på moderne vis. Derfor har han og hans kirke en utstrakt nett-virksomhet, har vi lært.

For riktig mange år siden var jeg på ferie i Roma hvor jeg fikk oppleve å være tilstede ved onsdags-gudstjenesten i Vatikanet hvor Pave Johannes Paul i skinnende hvit drakt forrettet. Jeg glemmer aldri den åpenbaring det var da døren på venstre side der oppe på podiet åpnet seg, og paven tråtte ut og frem for oss hundretalls samlet i hans kirke.  Jeg var og er  sikker på at det var Vårherre selv som stod der i den ranke skikkelsen både reelt og åndelig .

Paven var den gang  vakker og rett, mild i form og sterk i innhold.  Forsamlingen var blendet og beveget slik som alle forsamlinger i hele verden ble i alle år i møte med Pave Johannes Paul. Hans utstråling var enorm og helt uforglemmelig, selv da hans helse var skranten og  han nærmest knelte foran oss, plaget av smerte og alder.

På hotellet i Roma  hørte vi daglig radio hvor vi mest lyttet til språket mer enn lærte og forstod. Det var ikke TV på rommet vårt så vi hvilte ut etter byvandringene med å lese bøkene våre og ellers ha på musikk og italiensk tale, mest for å forsterke og intensivere oppholdet i den evige stad. Radio Vatikanet ble vår favoritt. Og hver eneste dag fikk vi høre Pave Johannes Paul. Som den reform-ivrige kirkefyrste han var, skjønte han mer enn noen annen pave før ham viktigheten av å kommunisere med sin menighet på jord. Han var personlig en strålende formidler ikke bare i taler og i ord, men med hele sitt utadvendte vesen, sin energi, og sin fysiske nærhet selv i den strenge regi som alltid omgir en kirke-fyrste og pave.

I hans tid ble da også Vatikanets informasjon-tjeneste en kraft-stasjon hvor ikke minst Paven selv ble selve kilden og sentrum og opphav. Alt ble oppdatert og profesjonalisert opp mot den tids  media og kommunikasjon.. Og alt lykkedes nettopp fordi hovedpersonen selv – Paven – utstrålte ekte og sann formidling.

 Og så hadde han en så vakker stemme!  Der vi lå på våre hotellsenger i Roma ble det høytid og andakt i rommet bare ved hans daglige hilsen  og velsignelse- eller hva det nå var – på Radio  Vatikanet.

 Moderne media kan avsløre falske toner både i skrift, tegn og tale. Eksperter i kommunikasjon har blitt tungindustri. Det er mye ungt folk verden over som lever av og for og får godt betalt i sitt ustoppelig virke med å gi maktpersoner i politikk, næringsliv, sport og spill og sandelig kirke-og trossamfunn  evne til  å bringe budskapet frem til kunder og pasienter, publikum og troende. Omgitt av tusenårige tradisjoner er Vatikanstaten en  interessant eksempel på hvor moderne informasjonstjeneste  med internett og sosiale media ligger i fremste rekke når det dreier seg om å formidle tro, kirke- og statsanliggende.

Nå er det gått flere ti-år siden pave Johannes Paul reformerte informasjons-profilen i Vatikanet både i kraft av seg selv og sin stemme. I helgen ser vi Pave Benedict sitte i fulle pontifikalier på sin pavestol hvor han formaner sin menighet på jord til å ikke bare praktisere nett-vett,  men kraftig advare oss mot bruk av sosiale medier som falske substitutter for ekte menneskelig nærhet og omsorg, vennskap og engasjement.

Som nyfrelst blogger og opptatt av det utrolige univers som internett er, kjenner jeg på at pavens ord har meget for seg.  Man sms-er og hilser, sender i hurten og sturten e-post til de nære og enda lengre ut. Venner og bekjente kan nåes med signaler om dette og hint. På Facebook er vi sammen på et vis – noen deler ut tanker og tips om både kropp og sjel. Mens de fleste av oss riktig voksne nok mest gir til kjenne standpunkt i mer samfunnspolitisk retning i beste fall. Egentlig vil vi vel bare hilse og si at vi er der! 

Trofast vennskap og varm nærhet forlanger tid, tid til hverandre, at vi er bestandige, på plass, at vi lytter og engasjerer oss og gir av oss selv. Vi bør innta – selvsagt – måltider der vi sitter rundt bordet og ikke benket sidelangs mot flatskjermen eller med nese og blikk ned i mobilen eller I-pad og I-pod eller begge deler. Rundt lunsjbordet i vennekretsen tastes det og meldes videre ut. Selv kjenner jeg det som en fornærmelse! 

Paven har og er verdens moralske stemme. Lytt og lær – å være sosial i media erstatter ikke en hånd på skulderen eller et smil i farten.

Ta toget!

Nordlandsbanen er stengt av ras.  Det er morgenmelding en januardag ( hvor det er 11 måneder til julaften ) fra en landsdel hvor nedbøren stadig lager krise og kaos for folk i farten som bor og som besøker.  De er vandt til årstider og naturens herjinger, men tidvis blir det for meget av alt og det meste selv for dem. Min venn storbonden i Nord-Trøndelag har tørre kommentarer til meg i storbyen når det innimellom her sør stamper trafikk i gatene, brodddene må på og trikken står. Hos ham er kreftene en evig utfordring for drift, næring, liv og røre. Vi har ikke mye av slikt, verken mørke eller stillhet, storm eller flom.

Jeg har tatt Nordlandsbanen et stykke på vei. Fra Trondhjem til Steinkjer en vårdag. Det var puslete greier. Vognsettet var som et forstadtog med åpent landskap og respateks-seter i rad og rekke. Ikke servering av noe som helst. Vi bare satt og så. Jeg så ut, mens alle de øvrige så ned.

Min favoritt-tog-reise over Dovre hadde vært en fest med komfort og hvitvin, varmt å spise, lesero og utsikt til det vakreste landskap. I Trondhjem gikk altså ferden ganske umiddelbart videre nordover. Jeg ønsket å forsterke min tog-entusiasme og gikk ombord.

Jeg elsker å reise med tog. Det er å være på bakken, i virkeligheten, ta avsted midt i byen, spasere gjennom vogner, hilse og nikke til mennesker rundt, og ikke minst kjenne på rytmen og roen. Det gir god leseopplevelse, hvis det er dag. Spotlampene er nemlig ikke alltid sterke nok i kveldmørket.  Man reiser i et landskap  og nyter natur. Stasjonene er bygninger med historien utenpå skjønt betongen og kiosken og skurene har tatt over for snekkerglede og fargeprakt. Navneskiltene forteller stadig om høyden over havet som om det er det eneste viktige å få vite!

Nordlandsbanen ut fra Trondhjem går i åpent lende langs hav og fjord innledningsvis. Nord-Trøndelag er Norges svar på Toscana. Det er så vakkert, rolig, harmonisk med fjell dere bak og bølgende blåner  med kongsgårder på hver haug, frodig og storslagent og stadig overraskende sjø og vann. Togreisen kunne være en fest for ferierende, men var tydelig innrettet mot nærtrafikk. Vogntypen tydet på det. Traseen gikk langs kløver og timotei. Trær og busker dvasket seg mot ruten. Det var tuslete og smått opp mot det storslagne landskapet.

Siden dagens melding gikk ut på at Nordlandsbanen stod fast, tok jeg ved dagens lunsjbord hvor samtlige er svært oppegående i samfunn og politikk, media og reiseliv, voksne og engasjerte  – en rask spørrerunde om noen av dem noen gang hadde reist med Nordslandsbanen?  Om de kjente til noen ellers som hadde tatt avsted med toget der oppe for frivillig ferie og fritid og blott til lyst?  Som andre togreiser mot Bergen eller Lillehammer , Halden eller Larvik eller mot Kristiandsand, ikke minst.  Ingen hadde noen erfaring med toget nord for Trondhjem. De hadde glemt hele greia. Rolf kunne huske han som rekrutt hadde tatt et stykke tog engang.

Hva er det med Norge og tog?  Vi får det jo ikke til ?  Vi har et enestående vakkert land hvor det måtte kunne gå ann å lage turisme av mer enn Bergensbanen ( som er halvannen time for langvarig! ).  Det går snor-rette spor i øst og vest, og sandelig også mot nord. Noen av oss har i en år-rekke ment at vi må kunne sette oss på tog og dra mot Europa også, men vi stoppes i Gøteborg. Og til Stockholm pusler det et togsett innimellom og i timesvis. Vi som elsket natttog hvor vi gikk ombord i byen der borte etter middagen og våknet på morgenen hjemme rett ved kontoret og slapp både Arlanda og Gardemoen.

Vi selger fjordene med cruise-skip, Hurtigruten er en internasjonal seier,  vi har veistrekningerved havet  som har fått arkitektpris, bilene våre drar i kolonner til fjells og mot kysten, og spa-kulturen damper ut av  hvert bidige hotellkonsept. Vi farter til feriesteder som er der vi bor,  fra hjemmet hvor vi bare jobber.

Norge nord for Trondhjem er fortsatt en statshemmelighet hvis man ønsker å ta tog. Kysten er klar. Flyene letter og lander. Bilene står skodd i garasjen, og det hører med til dannelsen å ta Hurtigruten.  Stakkars minister  Kleppa har mer enn nok med dobbeltspor her på flatlandet hvor tusener klager og har all rett til det.

Vi er et bitte-lite folk i et land med bøtta full av rikdom, gods og gull. Med et fingerknips burde vi kunne løse de fleste problemer når land med millioner av mennesker tydeligvis setter fart og får det til?

Det er ikke lett å være norsk og glad i tog.

Leseglede.

Jeg deler mennesker inn i 2 katogorier: de som leser BØKER  og de som ikke leser bøker. Antagelig er det gråsoner av oss. Noen er dyp-lesere, velsignet dem, som leser alt og alltid og ordentlig. Så er det de av oss som leser mer selektivt, nå og da, i rykk og napp, alt etter motivasjon og tid og sted. Så har vi faktisk dem som bare leser aviser, magasiner, nettet og som blar og blar. Særlig som reisefølge er det ganske så slitsomt.  Selv er jeg best som bokleser når jeg er på reise, særlig på fly, hvor man er fastlåst i setet i timesvis. Man er underveis og kan ikke annet! Ennå har jeg ikke fått observert hvordan mennesker leser bøker på sine digitale leserbrett. Antagelig er disse fabelaktige oppfinnelser nettopp hva vi trenger til når vi skal farte og fare og er lei av pocketboken og trett av å bære de tykke innbundne. Men her er vi i randsonen  av noe nytt. Der også! Å bare ikke tro at vi ikke følger med!

Å lese bok er å være stille. Noen helger får jeg det til. Kan sitte i timer og bare lese bok. jeg kjenner nettopp at jeg er i ro, er med meg selv i bokens verden.  For en lykke!!!!

I voksen alder har jeg kommet til at om boken ikke forfører meg etter 50 sider, gir jeg opp. Jeg leser ikke lengre bok som jobb. Selv har jeg skrevet 4 bøker og vil selvsagt sterkt anbefale disse, men poenget er at mine bøker ikke er tykke! Dessuten har de kapitler slik at de kan legges ned og tas i posjoner. Tykke bøker leses mindre, er min teori! Fordelen med tykke bøker er forøvrig at man finner dem igjen i hjemme i  bokhyllen når man i sittt evige rot skal hente den tilbake!!! 

Nåvel – den gode boken må aldri ta slutt!  Når vi først sitter der og har i hånden   strålende litteratur, boken som griper oss, boken som er som om en venn venter oss der hjemme, boken som vi mot slutten holder tilbake og somler med fordi vi ikke vil at den skal være forbi – da vet vi hva leserglede  er§!  Det er lykke, rett og slett.

Noen bøker bare glir avsted med oss. Kriminal-litttertur har det som knep, det ligger i konseptet. Og det er bra, men aller best er krimboken når den også er glitrende godt skrevet, god littertur!  Alfor ofte sitter jeg etter å ha avsluttet krimboken med en følelse av tomhet, av –  ja vel, hva så! Vi kan nyte håndverket som i DEN DØENDE DETEKTIV av svenske GWPersson – en perfekt kriminalbok. Men likefullt –  men vokste jo ikke som menneske underveis.

Kanskje er mine største leseropplevelser i voksen alder den gode biografien, den som er noe mer enn en skildring av et forbilde, en menneskeskjebne, et bilde av en historisk person som har hatt viktig innflytelse på sin samtid. Igjen en biografi som er noe mer – god litteratur rett og slett! DEN OSALIGA ANDE  – om Axel Munthe kan nevnes, og boken om Kathrine Graham hører til mine favoritter. Edward Kennedy’s selvbiografi er kanskje i meste laget, men gir god innsikt i amerikansk nær historie.

I utenlandske magasiner og aviser er jeg alltid på jakt etter best-selgerlisten både i skjønnlitterære og faktabasserte bøker. For mange år siden noterte jeg  som første nordmann, tror jeg,  romanen  BROENE I MADISON COUNTY som toppet amerikanske lister i ukesvis. Og i London så jeg den lå hos Hatchers. Tilbake på hotellet var det gjort – i løpet av 2-3 timer var den slukt. Jeg dro tilbake og kjøpte 15 eksemplarer og ga dem til alle jeg var glad i hjemme! En uforglemmelig leserglede!  som etterhvert hundretusener dlete med meg og som Clint Eastwood gjorde film av.

Noe lignende hente meg med  ÅRET I PROVENCE  av Peter M. – som jeg bare dumpet over. En sensasjonell bok som traff en verden med sitt unike konsept.

Noen ganger blir man velsignet med å oppleve at bestselgere nettopp er det!  At de treffer planken, tiden, leserne  – nettopp der og da. Stieg Larsson -fenomenet med de 3 besettende romanene – bør studeres også som sosiologisk samtid like meget som litterært drama. For ikke så snakke om som forlagsindustri og kommers, arv og spetakkel.

Min siste jubel av bokopplevelse er HUNDREÅRINGEN SOM KLEV UT AV FØNSTRET OCH FORSVANN av Jonas Jonasson.  Den er nå kommet på norsk ( hvorfor oversatt???) og er et lese-eventyr! Det finnes ikke maken, tror jeg, til denne ellegante blanding av munter kriminalfortelling og en Forrest-Gump-lignende skrildring av  hundreårige Alan på flukt. Formuleringene og humoren gjør boken til mer enn jug og fanteri. Vi leser altfor lite munter littertur! Når lo man sist høyt underveis?! 

Antagelig vil boken få meget få anmeldelser. Som film så bok hva gjelder best-selgere av slik karakter. Den romantiske, den sentimentale, den forførende, morsomme og uforpliktende kunsten blir ikke estimert nok av etablerte fortståsegpåere. Senest igår aftes gikk Helena Bergstrøm ut i krigen i Sverige med å anklage kritikere for aldri å hjelpe opp og frem og virkelig annerkjenne Colin Nutleys folkekjære produksjoner!

Det går mot helg. For alle som søker påfyll fra annet enn snø og ski, sport og sprang og mer enn god mat og drikke – kjøp HUNDREÅRINGEN og bli lykkelig leser av bok!

Ny jobb, nytt liv, ny tittel: BLOGGER!

Det voksne menneske  – i motsetning til ung kraft  – har økende tendens til skepsis, forbehold og trang til refleksjon. I møte med den digitale verden hvor mobiltelefoni og internett  har eksplodert foran våre øyne,  har vi i Den Tredje Alder vegret oss i det lengste, mange har avfeiet hele revolusjonen, og fortsatt sitter hundre tusener på vent. Vel, mobilen har nok de fleste tatt i bruk og tastet seg ivei med særlig etter at både tallene på tastaturet er blitt større og barnebarna har insistert og instruert etter at barna har gått til innkjøp.

Men å gå på nett, bruke PC, ta del i Facebook og Twitter og blogging!! se det er kvantesprang for det voksne menneske. Seniornett (  jeg er styreformann! ) lærer opp hundre tusener land og strand. Der går man igang med bruk av skjerm og mus, bank og børs, slekt og foto, handel og vandel og minnepinne.  Men de sosiale media er fortsatt dominert av ung kraft.

På tampen av yrkeslivet ble jeg stødig og god på Internett. Men som avgått og privatpraktiserende PC-bruker har jeg stotret meg frem. Tidligere kunne jeg rope ut i kontorfellesskapet når alt gikk i svart.Nødhjelpen styrtet umiddelbart til slik at sjefen i en alder av 55+ straks kom på nett igjen. Som ensomgående i den digitale verden har jeg derimot i hovedsak måttet lære meg steg for steg å avansere i bruk og nytte, glede og fortvilelse. Skjønt eiesnille hjelpere har hørt mine rop underveis når nytt skulle læres og tas i bruk.

Jeg har alltid vært nyskjerrig. Som kinodame i 25 år holdt jeg meg nær hva som var ungt og nytt her i verden av film, kunst og kultur, trend og moter og menneskelig adferd. Som politisk aktiv og som skrivende og menende menneske hadde jeg «fingeren på strengen». Jeg har deltatt i byrommet og i tiden.

Klart jeg måtte gå på nett!  Internett er et univers av kunnskap. I tillegg til e-post og netthandel, til artikkelskriving og forfatterskap leser jeg aviser, ser og hører film og TV foran Pc hver bidige dag. Fortsatt har jeg planer om videre fremgang og innsikt – dette er bare begynnelsen!

I lengre tid har jeg smug-lest, lyttet og tenkt omkring fenomenet BLOGGING. At noen hadde det som yrkestittel, som profesjonelt liv og virke, lot jeg som om jeg ikke skjønte. Inntil jeg nylig ble hanket inn til Ukeslutt i NRK for å delta i debatt omkring fenomenet!  Som styreformann i Seniornett var problemstillingen; hvorfor var blogging bare for ungdom?  Hvorfor deltok ikke eldre og voksne mennesker på denne arena?

I møtet med ekspertisen, rett på luften, i samtalen og debatten ble jeg forført til der og da til for åpen mikrofon å love meg selv og alle lytterne å lære meg å blogge.

Dermed var det gjort!  Nå er jeg igang. Hvorfor?  Først og fremst fordi jeg traff på et ung menneske som hadde all ekspertise i faget, men som samtidig delte min egen visjon for samfunnsengasjement, for deltagelse, for kunnskap og for fremskritt. Dernest fordi jeg vil skrive, mene og påvirke.  Som artikkelskribent og forfatter har jeg erfart at avisredaksjoner har sin agenda som jeg aldri helt kan stole på eller avfinne meg med. Og som forfatter av bøker er man inne i en industri av forleggeri, av lansering, av boksalg og markedsføring som man virkelig ikke har styring på. Hvis man så ikke er dikter eller skapende kunstner, men bare menings-menneske tar det år og dag før man har fått boken utgitt. Den blir lest av få og anmeldt av ingen.

BLOGGING kan man selv redigere, utgi, skrive, forme hver dag, ustoppelig og alltid. Har man kloke tanker, en god penn (? ) har man gode hjelpere i domenet, har man sansen og  tak på samlingen og er i tiden ???? – kan man bli lest av flere, man kan få kommentarer, tenke sammen, snakke sammen, mene.

Men det viktige aspekt for meg er at i stedet for å snurpe miunnen og fnyse i forakt for at dette rommet med sosiale medier som facebook og twitter og blogging bare er for ungdom, bare er sjofelt, dumt og vulgært, så bør voksne som meg heller delta, endre, gjøre det anstendig og klokt og verdifullt!  Vi som har det med å reflektere og trekke med oss erfaring og perspektiv – vi må fylle rommet med slikt perspektiv overfor uforbeholdent ung energi.

Igjen; de unge blir bedre mennesker når vi voksne er sammen med dem. Og omvendt – vi eldre blir til de grader bedre når vi deltar sammen med ungdom! Og verden blir bedre å leve i når vi er sammen om det.

Fra idag av er også jeg blitt blogger!  Følg med!