10 ganger Rigoletto?

Skal den Norske Opera og Ballett med sitt praktbygg fylle scenen med alt annet enn hva de skilter seg med og hva som var meningen?  Det er blitt påvist at konserter og annet spill og godt spetakkel visstnok opptar flesteparten av forestillingene.  Selveste statsråden har hengt seg på med å si for det første at det skal hun ikke si noe om for dernest å understreke at det mirakuløste praktbygg skal være for folk fest. Punktum.

Operasjefen Tom Remlov forsikrer oss om at de oppfører mer opera enn tidligere, at der danses mer ballett enn noen gang og at huset besøkes av flere og flere. Det er en tåkelegging av en viktig problematikk som ikke bare angår norske musikere og komponister, ikke bare operadirektører eller styre og stell. Men det angår oss opera-elskere som publikummere ( og skattebetalere.)

Så ligger jeg med morgenaviser og radio og kaffe på sengen og hører hvor glimrende RIGOLETTO – Verdi’s opera  – var blitt fremført på premieren kvelden før.  NRK’s utsendte Ragnhild Veire, var over seg av begeistring. Og plutselig var soverommet mitt fyllt av storartet operamusikk. RIGOLETTO er min  Verdi-favoritt. Jeg bestemte meg der og da, tok avsted med bilen ned i Bjørvika, og klokken fem over ni om morgenen hadde jeg kjøpt meg en billett til førstkommende forestilling. Normalpris i parkett kr. 540,-.

RIGOLETTO skal i Oslo i Den Norske Opera og Ballett oppføres 10 ganger!  Det arrangeres bussreiser til naboland med opera-elskere. Forestillingene med direkte-overføringer fra Metropolitan på norske kinoer og ikke minst på Gimle Kino har stappfulle hus. Interessen for opera-kunsten er overveldende – ikke minst fordi vårt nye store praktbygg har stimulert og initiert mennesker langt utover den etablerte «menigheten» . Folk tar seg til hovedstaden fra det ganske land etter lang planlegging og like lang forventning for å gå i operaen.

Men min påstand er at publikum  blir avspist med konsert-opplevelser av ulik form og innhold  i stedet for oppførelser av opera og gjerne ballett. Det er ikke nok forestillinger av klassisk eller ny operakunst og ballett i det huset som både heter og er forpliktet til å oppføre nettopp det og ikke så meget annet. Jeg vil hevde at folk er underernærte på opera i dette land. Og så drar vi avgårde til Bjørvika på musikkfremføring likegodt – som om det var det som var meningen. Men Tom Remlov har rett – tallene viser jo at vi er der mer og mer og oftere også.

RIGOLETTO vil jeg anta kunne gå for stappfulle hus 10-ganger 10 kvelder. Det er et drama for folk flest. Musikken går som varm kniv i kaldt smør.  Om ikke verdens-stjernene kunne opptre i Oslo mer enn 10 kvelder kunne kvalitetsopplevelsen for vanlig publikum ( og folk flest) i møtet med Verdi’s geniale tonespråk  i den aktuelle innramning og oppsetting godt dekkes med artister i neste høyeste dimensjon. 

Vi vil ha mer opera!  Vi vil ha oftere Verdi.  Og vi er mange, mange!  Og vi er folk flest. Selv har jeg allerede begynt å glede meg til

Play it again – Woody!

Jeg har en god venn og nabo som utøver jazz på sitt flygel i 4.etasje. Han er pasjonert elsker av den musikkformen, reiser til festivaler og treff og holder selv konserter med seg og sine for noen og enhver.  Heldigvis spiller han for åpent vindu i sommersesongen slik at jeg fra egen bolig kan høre lystige toner fra ham der oppe. Det gjør noe med meg å høre levende pianospill sånn i sin alminnelighet fra private hjem- uansett genre. Men glad-jazz er nå spesielt inspirerende i norsk by-tilværelse nede på asfaltnivå.

Jeg nevnte for min venn at vi vel skulle møtes i Konserthuset for å oppleve Woody Allen og hans jazzorkester selvsamme kveld.  Å nei, fikk jeg høre – det er ikke i et slikt rom  man skal høre Woody Allen og New Orleans-jazz. Det skal man i intime kafeer eller små- saler med «stinn brakke»  som i NewYork på Michael’s hvor filmregissøren som jazz-klarinetist trofast og trutt er levende og spillende tilstede.

Så når jeg så dro avsted til et utsolgt Konserthus på en grå Oslo-kveld denne mandagen i mars, tenkte jeg på min venns kommentar og grudde litt for møte med min favoritt-film-regissør som for meg er et ikon og et geni. Kanskje ville kvelden og jazzen og han og jeg bli en eneste nedtur. 

Jazzkonserter er ikke min greie. For uendelig mange år siden var jeg i Universitetes Aula og hørte Oscar Petersson . Det holdt med 1. avdeling – etter pausen ble alt likt og gjentatt. Utejazz om sommeren på plasser og sånn i farten er livgivende. Men å gå i et konserthus for flere tusen mennesker hvor jeg ellers nyter klassisk musikk som jeg er oppvokst med og som jeg elsker – se det skulle nå bli en utfordring på mange plan, trodde jeg.

Som kinodame har jeg sett alle Woody Allens filmer. Jeg mener han er vår tids svar på Charlie Chaplin. Han produserer filmer for oss som lever nå og samtidig med ham. Han er vårt speil, og han er et geni. Jeg har møtt ham personlig og har skrevet om ham i bok. Derfor mente jeg det var både en plikt og en nødvendighet å oppleve ham i Oslo hvor han skulle holde sin NewOrleans-konsert.

Salen fyltes opp med oss i Den Tredje Alder. Noen unge mennesker innimellom, men det var en påtagelig høy aldersgruppen. Som yrkesskadet etter 25 år hvor jeg arrangerte møtet mellom lerret og sal, noterte jeg straks hvor hvit-håret forsamlingengen var, hvor mange som kom med både stokk og krykker, og hvordan kles-kodene stemte med kveldens store film/jazz-sensajon som alltid går kledd i skrukkete cord og vanlig bruks-skjorte med tweed-jakke eller V-genser. Her var ingen som var pyntet til fest. Bare til jazz.

Jeg har i alle mine konsert-år ønsket at salen skulle ligge mørk. Den er  aldri det. Men Woody Allen vet hvordan men skaper kontakt mellom scene og sal. Han kan knepene. Og også fordi hans ensemble og hans spill og hans NewOrleans-klassiske jazz  – som min venn, naboen, så riktig hadde nevnt – måtte få nærkontakt og intimitet i sitt spill for publikum  i  et digert lokale – ja, så lå salen i stummende mørket. Bare enkel belysning på podiet hvor  7 utøvere beskjedent og stille kom seg på plass. Applausen var sterk og varm og umiddelbar.

Jeg ble faktisk grepet. Det løftet seg, musikken tok tak og fra klarinetten hos den lille ydmyke og beskjedne Woody Allen kom artistisk lek og musikalsk overskudd sammen- smeltet med de to øvrige blåsere, pianist, banjo og kontrabass. Voksne og glade og profesjonelle. Hele salen var med fra første tone. Det svingte, og hvorvidt det hele var perfekt eller ikke, kan ikke jeg mene noe om. Men stemningen var magisk. Jeg hadde en ekte og umiddelbar musikalsk lykkerus.

Woody Allen stod to ganger ved mikrofonen – først ved å hilse oss velkommen og så ved et farvel og en presentasjon av sine medartister. Vi kjente stemmen, men så holdt han seg til klarinetten. Det ble med det. Konserten varte dobbelt med flere ekstra-numre enn numre. Vi danset ut i marskvelden hvor våren var beskjedent tilstede – slik som den lille mester-regissøren selv hadde opptrådd for oss lykkelige tilhørere.

Det var en begivenhet i livet. Min venn , naboen, kan angre. Han gikk glipp av det helt store i det lille format.

Stakkar den som liten er.

Jeg liker å kjøre bil. Fra jeg var liten av drømte jeg om å sitte bak rattet og kunne ikke vente til moden alder, så jeg snik-kjørte allerede som 12-åring på bestefars område på Munkholmen på Kornsjø.  Jeg fikk sertifikat på 18-årsdagen og debuterte som sjåfør med å kjøre blomster fra min mors blomsterhandel i Sarpsborg.

Familiens bilbruk har vært nøktern, men nødvendig. Til feriestedet i de dype skoger var det godt med en stasjonsvogn med plass til kjernefamilie og barnas medbrakte venner siden stedet vårt lå i den absolutte ensomhet. Katter og juletrær og vedhogst, stige og takstein, malerbokser og diverse nødvendighetsartikler pluss mat og drikke for ukeslutt eller ferieopphold – bor man i villmark så bør bilen være stor og romslig.

Ettersom livet har påført ektemannen rullestol-liv, må bilbruk tilpasses  trilletilværelse med rampe bak og plass til all verdens » fabrikk-hemmeligheter» . En 7-seter er nødvendig, men ganske så slitsom å benytte seg av når man skal til handle toalett-papir og noen vinflasker  rundt hjørnet i storbyen.

Derfor fikk hustruen i gave  en liten Smart-bil til eget bruk og til hverdags. Den er en munter opplevelse av trygg trafikk, bare at den slutter rett bak nakken. Den minner forøvrig sterkt om å kjøre tivoli-bil, og man blir 40 år yngre til sinns  ved å starte opp. Den er i tillegg politiske korrekt fordi den forbruker bare ørlite brennstoff og forurenser enda mindre.

Men ingen har regnet på og i klartekst fortalt at å kjøre en Smart-bil forutsetter at man bør ha en ekstra bil i tillegg!

For stakkar den som liten er hvis man i en småbil skal forflytte seg utenfor bygrensen og nærmiljø til motorveier og dra avsted på fylkesveier til Sørland eller Østland, nordover eller i vesterled.

Man blir nemlig blåst til siden. I beste fall. Eller blåst i diket. Jeg har 4 års erfaring i å ligge med min Smartbil til Tønsberg eller til Fredrikstad – ja, uansett utenfor bysonen mot Gardemoen eller  mot Ytre Enebakk. Det er livsfarlig. Ikke fordi veiene ikke er trygge, ikke fordi bilen ikke er solid nok, ikke fordi regn og vind gjør det vanskelig. Nei, fordi det på veiene er en uendelig og sammenhengende trailer-trafikk nærmest som rullerende industri-områder som bare gjør Smart-bilen til en mygg hvor man blåses av vind-trykk både bakfra og fra siden.

Tung-trafikken av disse mastodont-farkostene vokser i velde og i antall. Her en kveld kom jeg kjørende mot Oslo etter foredrag i Sarpsborg med min nye Fiat 500- liten og ny, lekker og solid.  Jeg lå i underkant av 100km. i timen og merket plutselig at en monster-trailer lå og blinket og blinket meg i bakspeilet. Den var uendelig stor og truende og forlangte med sine varselblink også fra lanterner på taket at jeg skulle enten øke hastigheten eller forsvinne ut av veisystemet. Trailer-sjåføren kunne rakt tatt ut i venstre fil, men hadde tydeligvis stress-problemer med tilværelsen og med meg med å bruke sin makt og velde ned på en liten hvit Fiat foran seg. Ved  bomstasjonen  etter Moss for han forbi og ble borte, gudskjetakk.

Vi små-bil-eiere kan vitne om i rekke og rad hvor macho-preget trafikkmønsterer er. Ikke bare er trailer-trafikken gigantisk i tyngde og mengde og storhet, men den utgjør en livsfarlig «jeg-er-størst-og-stor»-holdning til oss små på bakken og på veien. Jeg har erfart hvordan ellers  enhver større personbil også bare MÅ kjøre forbi en liten Smart eller Fiat som holder seg i 100km. Det går på verdigheten eller mandommen eller muskelstyrke løs bare å ligge pent på motorveien bak en liten farkost i vanlig tillatte hastighet. Og vi bak små-bil-rattet kjenner oss som en trusssel i trafikkbildet ved i all beskjedenhet å våge oss på veien.

Jeg leser motor-sider i aviser og nytt om bil i magasiner. Jeg ønsker å holde meg ung og interessert på feltet. Men denne macho-rasismen i bilbruk på veien og i trafikken er det altfor lite debatt om.  I båt-kulturen med en økende flåte av luksusbåter og dundrende fart og spenning på bølgen den blå – ser der kommer ofte fare-signaler om manglende hensyn og økende fare, støy og spetakkel. 

Mangel på og dannelse i fellesrommet er primitivisme – vondt å nevne i et land hvor vi lever i overflod på det meste.

Lambda – helt på viddene.

Opera-bygget i Bjørvika er et mirakel. 

Fordi jeg ikke lengre kan søke meg til de store hvite vidder hvor skisporten krever riktig kropp i riktig antrekk og med riktig skiutstyr, har jeg oppdaget at jeg kan komme i nærheten av den samme naturopplevelse ved å bevege meg opp på opera-bygget.

Mitt første besøk var riktignok i den lyse årstid. Men det arkitektoniske miraklet som vi bestiger ved å gå opp og omkring på vårt nye opera-bygg, gir meg igjen og igjen en overveldende opplevelse av å gå i et landskap. Åpent og fritt, høyt og variert med et spill i marmor som om det er skapt slik fra naturens side. Ikke bare er underlaget –  etter som sol og lys spiller på skygger og lys og mørke, en formidabel naturopplevelse, gitt tilbake fra hugget marmor. Men også veggene , rammene rundt lekne og varierte som ute i et landskap.  Man befinner ser på vidder med horisont og vidsyn ut mot fjorden, opp mot Ekeberg-åsen og storbyen som velter seg bak. Til sålenge fortrenger man byggeriet der nede på jorden med containere og veiarbeid, støp og semment.  At norske arkitekter hadde skapt noe så enestående i vår egen tid hvor et enormt kulturbygg av en opera innbyr til at vi mennesker kan fysisk bevege oss på bygget, er rett og slett et av verdens underverk.

Denne dimensjon har debatten omkring Lamda ikke tatt inn over seg.  For det gigantiske prosjekt som skal inneholde og romme og hylle Edvard Munchs verker, kommer til å knuse og velte denne opplevelsen av opera-bygget vårt i Bjørvika.  Ikke bare er Lambda i utgangspunktet med vinnerutkastets samtlige etasje-høyder skyhøyt i forhold til operan, men like ille og enda værre – det kommer så så nært at visuelt vil det knekke seg over Snøhetta-arkitekturens vidunderlige tilstede-værelse.

Nå er det slik at spillet mellom arkitektur-formede moderne bygg i moderne storbyer kan være både kontroversielle og spenstige og utfordrende, både tett og nært. Når vi går omkring i verdensbyer ser vi skyskrapere konkurrere seg visuelt opp mot himmelen og ned mot oss i nesten klaustrofobisk tetthet og tyngde og variasjon. Nærmere bakkenivå velter gallerier seg over oss med buer og bølger av materialer vi ikke ante man kunne benytte seg av. Vegger er ikke hva de var. Lys fra bunden stangedes i samme stunden. Lambda er sikkert i nærheten av arkitektur-spenstig kunst.

Men la det ikke realiseres på bekostning av vårt nye mirakel av et opera-bygg!  Det er helt på viddene galt. La Snøhetta’s mesterverk og vår stolthet i all tid få ligge som en is-bre opp fra havet, la oss få vandre opp på  og i marmorlandskapet med horisont, med åsen og byen og vidsyn, lys og landskap.

Edvard Munch er en messe verd og et nybygg verdig. Skulle bare mangle. Men når verdens-navnet trekker verdens turister til nord på kloden og til Oslo by – (gjerne fra Japan, når fortvilelsens time er forbi)  er Tøyen et finger-knips unna Bjørvika. På Tøyen kan moderne arkitekter boltre seg i bredde og gjerne i høyde, skape både oppstandelse og fornyelse, gjerne for meg. Og for Edvard Munch – er jeg ganske sikker på.

Takk – begge deler.

Jeg sier som Ole Brumm i valget mellom melk og honning. Han vil ha begge deler.

Jeg er for offentlig sykehus og for privat sykehus. Begge deler på samme tid. Jeg ser på Volvat som en velsignelse. Samtidig har jeg fastlege Christian og reumatikeravdelingen på Diakonhjemmet som tjener meg og mitt med trofast kompetanse.

Det er nå slik at smerten treffer og blodet renner utenom kontor-tiden til  Doktor Christian. Det kan være både helg og høytid. Da setter jeg meg i bilen og kjører til Volvat. Der sitter vi på ventebenken og nikker til hverandre. Bekymrede småbarnsforeldre kommer med feberbleke små og blir skynnsomt henvist til egen barneavdeling ( gudskjelov.) Voksne og vennlige sykepleiere i nystrøkne, lyseblå uniformer tar hånd om meg. Legen kommer, og alt går effektivt,avslappet og trygt for seg. Dermed går man med lettet sinn og rettere rygg og ny resept mot kassen.

Da er det at selv jeg som vet og vil at privat sykehjelp skal koste penger, som har mitt betalte medlemskap av en forsikring, som vet at på kommunal legevakt er det tilnærmet gratis, og som har penger på bok -. selv jeg blir ganske overveldet og lett forskrekket over at såret på leggen med vask og stell og plaster kommer på mange hundrevis av kroner. Det var da forferdelig dyrt, sier jeg stille til meg selv! For man er blitt så innpodet med at omsorg og pleie i dette land ikke skal  koste dyrt. At vi på legevakt og hos fastlegen, på sykehus og på klinikken ikke skal kunne kjenne på engang at vi må betale stort og meget for hjelp og behandling. Vi er blitt så sosialdemokratiske alle som en både mellom ørene og i hjerteroten at vi forventer automatisk at denslags skal det offentlige ta seg av, at det skal være på plass og umiddelbart tilgjengelig , og vi skal få pleien gratis nærmest når vi gjenom livet i lange baner har betalt både skatt og forsikring.

Som voksen dame ble jeg urolig for at øynene mine var blittt tiltagende trette, og jeg mente det var sikrest å sjekke synet. Alle fortalte meg at øyelegene som fastlegen kunne henvise meg til, hadde lange ventelister. Men jeg ringte likegodt Aleris – tidligere Røde Kors -klinikken – spurte om det var hjelp å få til å kontrollere synet. Ja, kom det prompte – du kan få time imorgen!  Neste dag var jeg på pletten, fikk behandling og kontroll og betalte over tusen kroner. Fryktelig dyrt, tenkte jeg, men var lykkelig glad for at jeg ikke hadde noe problem med øynene.

Hva er moralen her; jo – at penger hjelper. At penger må vi legge til side for helse og hjelp i farens stund, at vi må avstå fra en rekke innkjøp av annet i livet fra dyrere bil til dyrere bolig, til hytte hist og ferie pist. Vi må vite at når sleggekastet treffer oss og hjelp må skaffes og køene er lange, ja så bør vi ha spart opp en konto for denslags. Jeg er fast overbevist om at mange av oss i Den Tredje Alder som  har solgt villaen og tatt lån og har penger på bok, vi kjenner trygghet for nettopp å ha tusenlappene der for å kunne kjøpe oss hjelp i nødens stund.  Økonomer har anklaget de eldre for bare å tenke på seg med å skaffe seg tykk konto og for å kunne kose seg, reise rundt og nyte. Nei, der kommer egen-garanti for fritt å skaffe en hjelpende hånd eller en oppredd seng når alderen tilsier at det både røyner på og har hast.

Privat sykepleie enten slik eller sånn har kommet som et velsignet og helt nødvendig korrektiv til den offentlige virksomhet. Viktigst er at denne nye konkurransefaktoren har innført KUNDEBEGREPET hos oss pasienter og pleietrengende. Slik at vi stolte og rakrygget kan kjenne på rettigheter og muligheter, respekt og verdighet i en situasjon hvor vi både kan være ynkelige, nedslåtte og trengende. Vi er innpodet med å være takknemlige, tålmodige, finne vår plass i køen og ta til takke. Vi sier til oss selv at både leger og sykepleiere er tapre riddere, storartede og hjelpsomme og (nesten alltid )  kompetente og dessuten underbetalt og alltid på vakt. Så sitter vi der da med smerte og angst og venter. Vi finner oss i alt for meget- og bare når det dreier seg om dem vi er glad i og ikke oss selv, blir vi tilnærmet  både høyrøstede og sinte og kan rett ut forlange pleie der og da.

Imorges kom det norske nyheter på radio om at det offentlige sykehus-system hadde registrert 16% økning i klager. Det mottok øverste ansvarlige meget positivt fordi det bare viser at nærhet til brukere, pasienter hadde økt og var resultat av ikke  dårlig behandling – tvert imot –  pasientene hadde  snarere tatt i bruk alle de kanaler for kontakt og reaksjon opp mot helsevesenet som var der for dem.

I den politiske hjemlige debatt omkring privat kontra offentlig helse og pleie-vesen blir frontene harde og nødvendige når lovbrudd og slomsete omgang med tariff og turnus finner sted i privat sammenheng.  Når offerviljen står i høysetet i frivillighets-organisasjoner hvor tapre tjenere står døgnfast i pleie av trengende dag etter dag -år etter år, se da kommer kraft-sosialistene og jubler over innsats og er overstrømmende samarbeidsvillige. Samfunnet kan ikke klare seg uten både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, sier de. Men når skikkelige mennesker ser at de kan lage hederlig og LØNNSOM butikk av både legehjelp og pleiehjem – se da kommer skjellsord om  å sende bestemor på anbud og rå spekulasjon om høyeste bud og strålende  inntekt.

Lønnsomhet er en dyd. Kommersialisme er IKKE en dyd, men ganske så usmakelig  –  ikke minst i pleie og omsorgs-sektoren. Her er det viktig å lære seg å se og forstå forskjell både hos kremmerfolk og hos opposisjonen, både på venstresiden og på høyresiden i debatten.  Selv har jeg lenge hevdet at demokrati og velferdsstat ligger vel så meget i frihet til å kunne kjøpe seg pleie og sykeseng som å kunne kjøpe seg ihjel på rødvin og reiser, hytter, bil og hus.  Det siste har vi all verdens mulighet for å gjøre. Det er fritt frem på øverste hylle.og dette finner venstre-sosialister helt uproblematisk. Men om noen velger å spare seg tusenvis av kroner for å ha på bok når livet går i svart, og kroppen har det som værst, se da er det kommers av folks elendighet og penge-gribber som røsker til seg.

Jeg takker for Volvat, jeg. Så får heller valg av ny sofa stå på vent. Og kjære doktor Christian motta all min hyllest og dype respekt.

God helse – skal bli!

Et eller annet Vesen har kommet ut mot oss vanlig, dødelig mennesker med nok et godt råd om hvordan vi skal kunne leve lengre og forbli friske og raske.  Vi skal holde oss i godt humør!!!  Bli gladere. Se lyst på livet. Da går det oss vel , og vi skal leve lenge i landet.

Takke fanden for det. Jeg husker en  meget eldre mann som ble gjenstand for storartet oppmerksomhet i forbindelse med sin 106-års dag. Han ble spurt om hvordan han hadde oppnådd en så høy alder. Jo, svarte mannen, han hadde alltid sett lyst på det og hatt et godt humør.

Jeg sukket stille for meg selv der jeg satt i alene-heimen og kjente på et snev av missmot blandet med provokasjon. Du er sandelig vært heldig, tenkte jeg mot den urgamle, smilende herre. Så deilig det var å være han. Livet må ha fart pent med deg, slo det meg.

For det er snakk om å være heldig. For det første med genene man har fått i arv. Om det flegma man er skapt med. Noen av oss er melankolikere, noen flegmatikere, noen med svart galle og gul galle – for å ta opp de gamle lover som gjelder mellom temperament og kroppens vesker.

Noen av oss er født med pliktfølelse. Flere andre uten. Noen har det med alltid å være trofast på plass, aldri komme for sent til avtaler,  alltid betale gjeld på timen, alltid tenke ansvar og konsekvens. Noen bare sklir igjennom – går det så går det. De forventer at flyene venter og at allting ordner seg. » Det går så bra så».  Velsignet være dem!  Ofte er disse menneskene generøse og utadvendte, mens vi andre både sparer og spinker, for ikke så snakke om har snev av gjerrighet eller påpasselighet ( det er penere! ). Vi tar ansvar. Vi tar grep og ordner opp. Vi kjenner alle mennesker som kommer når de kommer. De strør om seg med glad glede, uanfektet vertskapets varmretter som er blitt kalde og at drinkene er blitt for mange.  Dumme og deilige som de oftest er, blir de sandelig også båret både på hender og føtter. Vi ordentlige pliktdamer tar regi, holder i trådene og sørger for alt til alle. Ustoppelig og hele tiden. Vi plukker opp etter andre og er på plass.

Hva gjelder det gode humør, så er det så sin sak når og hvis vi blir truffet av de tunge sving-slag. Før eller siden kommer jernkulen. Livet farer med de fleste av oss.  Godt humør, du liksom.  Her er vi fra skapelsens tider forsynt med både styrke og svakhet, og ingen må komme å fortelle oss at slikt er rettferdig fordelt. Men med modenhet og forankring i verdier utenfor oss selv, kan vi lære oss både fortrøstning og forhåpning. Vi kan bedre huske på å knepene med å holde humøret oppe, gå til kilden for glede og skjønnhet. Men igjen – noen må ha lært oss det. Om vi har vært heldige.

Dette sa ikke Vesenet noe om !

Senest igår var avis-oppslagene fulle av råd om at vi nå kan kjøpe lettere og billigere sunn mat. Matkjedene holdt seg med priser om å kapre oss med nøkkelmerkede produkter.  Hvis vi bare holdt oss i form, kjøpte sunt, spiste sunt, tenkte sunt – ikke røkte og ikke drakk, trente og trimmet, så ville vi leve lenge i landet og OBS OBS – legene ville behandle oss først i køen! De som ikke selv tok et tak, tok ansvar, tok rådene og gjorde som Vesenet rådet oss til – se de hadde seg selv å takke,.  Det ble TV-debatt av slikt. Jeg fulgte spendt med!

Folk må få fred for sine laster. Når livet farer med oss, er det ikke så enkelt og greit å søke trøst i et glass vann eller slukke sorgen med en gullrot. Vi kan alle være tapere i  livet. Noen i korte stunder, noen i åresvis. Så sitter vi der med våre banaliteter og tap. Vel burde vi ta oss sammen. Ut i skogen , opp i trærne. Trim meg her og slank deg der.  Selv gikk jeg ned 6 kg i vekt da min ektemann holdt på å dø fra meg. I TV-debatten hadde presidenten i Norsk Legeforening kloke ord om at lege-eden ALLTID skulle gjelde for oss alle, tykke og tapere, dumme og deilige.

Takk og pris – man kan bli glad av mindre!

Vinter-OL til Oslo!!!

Tenkte vi det ikke – det måtte komme. VM-arrangementet som velsignet nok er vel overstått, har gitt oss norske nordmenn i abstinens-tåken  frimodighet nok til å ville ha mye, mye mer. Vinterolympiade i 2026 MÅ ligge i Oslo, må vite. 

Hjelpe oss ! Et ski-VM med langrenn og hopp og kombinert (  alle har glemt de to sistnevnte etter Bjørgen og Northug – triumfene) er som skapt for Holmenkollen og Oslo. Synd forøvrig at ikke skiskytting også hører med i samme sportsarrangement. Noen av oss skjønner ikke det siden det visstnok er bygget både plass og anlegg for den idrettsgrenen oppe i samme åsen.  Nå foregår det saker og ting i kalde Sibir – som om det norske folk nå skulle ha kondisjon til å følge med i det også.

Olympiade er en millitærøvelse av gigantiske dimensjoner. Den koster forskrekkelig med milliarder. Den okuperer by og land med global mediaindustri. Hva vi nå har opplevd disse dagene i Holmenkollen, er bare et putt sammenlignet med våre tiders olympiade-sirkus. Lillehammer i 1994 er rene idyllen og dessuten Vårherres seier og fortjeneste.

Moderne olympiade-arrangement bør etter min mening arrangeres på et utvalg av faste store steder i verden som kunne alternere med å være vertskap for den gigantiske begivenheten  . Vinter som sommer alt etter som hvor på kloden slikt ville være best både for idretten selv som for hele millitær-øvelsen i super-kommersiell tilretteleggelse for publikum og media. Infra-struktur og turisme, tung-industri i sponsorvirksomhet og tilliggende og tilhørende kulturliv og natur.

Oslo vil selvsagt ikke kunne arrangere et vinter-OL innenfor egne områder. Akebakker og slalom, skøyter og ishockey, utfor og skiskytting – dette måtte kastes rundt omkring i det hele omland og fjell-land.  Seiers-seremoni på Universitetsplassen blir trangskodd kretsmesterskap-medalje-utdeling opp mot den mal som kineserne etter sommer-Ol har satt for denslags. Og bare tenk på åpning- og avslutnings-sekvensen! Forøvrig var VM-seansen i Holmenkollen rene, skjære fiaskoen hvor tilnærmet alle hadde forlatt tribunen ( bortsett fra kongefamilien og Astrid fru Ferner! ) og hvor talene lå på gymnasiast-planet og flagg-senkingen på speider-leir-nivå. Infra-struktur og etterbruksplan vil knuse virksomhet og næring og kultur i alle øvrige deler av landet. Distriktene ville ligge på sotte-seng i åresvis. Minner om at  i Norge ble  Den Norske Filmskole en del av de olympiske øvelser siden den måtte legges til Lillehammer etter 1994 for å fylle de nye lokalitetene. ( En ulykke – skolen skulle selvsagt ligget i Oslo! )

Selv har jeg lagt min personlige plan om å leve til jeg blir 90 år. I 2026 er jeg 88. Jeg bør egentlig ikke bry meg. Jeg sier som Kong Olav da han ble gammel ; gi meg de gode nyheter – de dårlige får andre ta seg av.  Så dette blir min siste ytring om denne sak. Men en ide for de trengende nordmenn som ønsker vinter-OL til Norge;  legg arrangementet til  Svalbard!