KIRKEN SOM KULTUR.

Vårsolen varmer en mandagsmorgen i april. Men radio-nyhetene bringer kuldesjokk;  – kirken i Porsgrunn har brent ned i løpet av natten. Presten greier ikke å holde tilbake alvor og sorg med sine kommentarer. En almenn-nabo-mann forteller om den forskrekkelige varmen fra ilden som fortærte det 250 årgamle gudshus rett foran øynene hans. Unge elever skulle idag ha besøkt kirken sin, konfirmasjonen stod for døren, og kirken var gjort rede for den store påske-høytid. Alt var ødelagt. Kirken var totalt nedbrent.

Kirker kan selvsagt bygges på nytt som ethvert bygg.  (Det er så mye spennende arkitektur her i verden! )  Et historisk samlingssted er ikke der lengre. Men kirkebrann er ikke som andre branner. Det hellige hus treffes av en  katastrofe. Slikt skaper sorg, men ikke vanlig sorg. Det kjennes skakende og alvorlig som om vi blir minnet om  bibelsk fordømmelse og djelvelsk forbannelse. Og dersom en kirkebrann er påsatt, blir denne følelsen ekstra påtrengende. I reportasje-sammenheng nå i morgentimene hører vi på stemmene til de i Porsgrunn som uttaler seg – og sandelig også på journalistene selv – at brannen i byen handler om noe dypt skakende, mer enn om ødeleggelse av øvrige bygg i samfunnet der nede.

Det er ord og begreper idagens virkelighet som er ute av drift, som vi unngår og som kanskje ikke folk orker å benytte seg av. DET HELLIGE er et slikt ord. (Andre nevnt i forbifarten er dannelse og forpliktelse, trofasthet og solidaritet.)

Aftenpostens kommentar idag er fra Kirkemøtet i Tønsberg som har vært avholdt i disse dager. Dag Kullerud ,journalisten, har som poeng for artikkelen at kirken skal være som en scene – også – med de beste og største aktører til å formidle budskapet ved de store anledninger i vårt menneskelige liv.  Det er all grunn til å ikke å undervurdere denne formidlingsrollen, mener Kullerud,  slik at kirken kan komme nær oss og forsterke vårt forhold. Kullerud trekker frem enkeltpersoner innenfor presteskapet med stor scenisk kraft og nevner biskop Stålsett og biskop Rosemarie Køhn. Da Wenche Foss ble begravet, opplevde tusener av oss hvordan en kirkelig handling ble en storartet scenisk forestilling ikke minst ved biskopens gjeninntreden som aktør og formidler av Guds ord, men også ritualet og øvrige innslag ved bisettelsen i Oslo Domkirke.

Men hva var det hellige i denne sammenhengen? En rik kunstnerisk personlighet, en folkekjær kvinne, men også en fetert teaterdiva hadde satt sin egen dramaturgi for anledningen. Hele begivenheten kunne ha blitt et eneste scenarie av kjendiseri og underholdningsspetakkel. Men fordi Wenche Foss var et troende, klokt og verdig menneske på vår jord, ble hele den kirkelig handling et møte med DET HELLIGE. Jeg hadde ønsket at flere av hennes sørgende venner og bekjente hadde sterkere kommentert det viktige poeng ved den vakre handling de hadde overvært, mer enn hyllesten, sorgen og takken til Wenche Foss personlig.

For det var i Guds hus man hadde vært samlet. Som ved den grufulle brannen idag i Porsgrunn, som ved bisettelsen av en storartet personlighet og kunstner – KIRKEN er hellig.  Den skal være en scene som får oss i bønn og i takk og i nærhet til Vårherre. Den skal gi oss rommet vi går inn i som ikke er Folkets Hus eller Konserthus eller en forsamlingssal –  rommet er HELLIG. Det er vigslet. Det rommet er Vårherre.

Så kan vi som på Kirkemøtet forhandle, diskutere, bedrive ord og for all del debattere samfunnsrolle og tariff. Og det som vanskeligere er, homofili og stat og privat. Vi vanlig folk som går til vår kirke både titt og ofte, i hvert fall til jul og ved barnedåp, vi kan gremmes og forarges over presteskap og dårskap, salmer vi ikke kan synge og stensiler med forsøks-innslag som forvirrer. Og det sørgelige faktum at kirkedøren ikke er åpen, bare nå og da og søndag kl. 11.

Vel kan vi ønske oss biskoper som løfter ånd og sannhet, som samler og forener. Men først og fremst bør alle vi hundre tusen som ellers er praktiserende kulturmennesker med opera og billedgallerier, teater og kino og som leser bøker i bøtter og spann – vi bør like naturlig gå til søndagsgudstjeneste, ha vår kirkegang. Her skryter alle vi av å oppsøke kirken hver eneste gang vi er i Roma. Vi  setter oss gjerne i kirkerommet i Paris. Men her hjemme der vi bor og i det samfunnet vi hører til,  trofast og trutt gå til gudstjeneste enten i sognet eller rundt hjørnet – se det har vi nesten glemt poenget ved. Det er liksom ikke så kulturelt?!!

Det ryker fra brannruinene i Porsgrunn. Vel kan vi gå ut i skogen. Vel kan vi møtes på torget. Eller i teatret. Wenche Foss mente det ikke var så nøye om Vårherre var i himmelen. Men vi finner ham i kirken. Det visste hun. Og derfor hun inviterte hun oss inn.

TUNNEL-SYN.

Noen bilister trives i tunnel – andre ikke.  Siden det er Wenche Foss sin begravelses-dag vil jeg nevne at Wenche i sine voksne år etterhvert fikk lettere klaustrofobi ved å måtte kjøre sin snerte, lille bil i mørke tunneler. Særlig den ved Tusenfryd som var og er både  lang og skitten. Wenche skulle besøke sin Stang-familie i Halden og grudde seg for den delen av etappen sydover. Og siden hun visste at vi hadde et feriested i de dype skoger mot svenskegrensen, ba hun meg om råd hvordan hun kunne unngå å kjøre inn i fjellet. Jeg fikk anbefalt henne å ta indre vei om Askim og Rakkestad, gjennom vakre bygder  og skog og i åpent lende uten tunnel!  Hun dro avsted lettere og gladere og tryggere bak rattet.

Godt for Wenche at hun slapp å kjøre bilen sin nedover mot Sandefjord etter at alle de nye tunnelene er bygget. Hun var i mange og yngre år trofast gjest på Park Hotel – akkurat som Arne Hestenes forøvrig – hvor jeg har en misstanke om at regningene fra begge de fasjonable gjestene ble sendt til Anders Jahre!  Han fikk til gjengjeld stor underholdning og strålende reklame tilbake.

Jeg tok av sist helg nettopp  mot hvalfangst-byen og det berømte hotel for å feire nær familie. Jeg kjørte bil og måtte nok engang dure igjennom samtlige fjellpassasjer. De er egentlig ganske brede og luftige, men de er mange og tett trafikkert.

 Men kan noen forklare meg hvorfor radio-sambandet er så underlig konstruert og dekket i norske veitunneler? Hvorfor har noen god dekning av NRKNRK  P2 og andre slett ikke? Hvorfor kan ikke samtlige dekke sentrale NRK-kanaler?

For er det bare jeg som har opplevd at det er en lov som sier at når man kjører bil og hører på godt radioprogram – helst da NRK P2 -med Dagsnytt 18 eller Ukeslutt eller Søndagsavisen, så er det ALLTID slik at den delen av sendingen man har spesiell interesse av, den delen komme AKKURAT når man farer inn i tunnelen og dermed blir innslaget borte?

Vi er omgitt av digitalisering og tasting, overvåking og skjermer og signaler på alle hold – hvorfor i all verden er det klin umulig å få radiosambandet i biltrafikken i norske tunneler til å fungere enkelt og greit for lyttere på statssendte kanaler? Langt mot havet og i norsk fjellterreng med dype fjorder og stupbratte fjellsider – der kan man forstå at signaleffekten kan komme i knudrete former. Men i Vestfold hvor det går rake veien i nogenlunde flatt lende i hvertfall på riksveien – da måtte det da være mulig å få høre NRK -kanalene sammenhengende og valgfritt?

Jeg bare spør!

Sofa-prat.

Når man får vårsolen inn i heimen, avsløres skavankene. For snart 40år siden gikk vi til innkjøp av en gammelrosa sofa. Den tåler ikke lengre skarp vårsol. Sofaen er trett og mer grå enn rosa. Den kan ikke stoppes om, har vi lært. Den bør følgelig ut og erstattes med ny.

I vår alder er vi vokst ut av IKEA-kjøp av møbler. Til gjesterom og hytteliv ( vi har ikke hytte! ) kan det til nød gå ann, men ellers går turen til giganten IKEA for morroskyld eller for kjøp av hvite lys og servietter og blomstervase.

Sofa er vanskelig. Det er en eksistensiell utfordring  og  en dramatisk, avgjørende  investering i  Det Gode Hjem. Sofa tar sin plass på alle måter og skal i utgangspunktet bare være der, alltid og lik og på samme sted. Så denne voldsomme beslutning om å måtte kjøpe ny sofa tærer på kreftene. For ikke å snakke om på kontoen!

Ny sofa kommer til å koste masse penger. Da det var salg i januar, tenkte vi at sandelig kunne man da slå til. Vi husket fra sommerlyset at slitasjen kom til å melde seg i mars igjen. Så derfor tok vi oss en studietur til sofa-leverandører.

Sofa skal man kunne legge seg ned og ut i. Ellers ingen vits i sofa.  – altså må det være en 3-seter.  Videre skal den ikke være for myk og slett ikke hard. I vår alder må den ikke være for lav heller. Vi liker ikke sofa i skinn – det blir ikke lunt nok der vi inntar stabilt sideleie med pledd for anledningen.

Dagens moteriktige møbler er jordfargede i alle varianter. De er hvite mot grått, grått mot brunt og tilbake til hvitt. Så kan man kaste på med puter for pynt, har vi fått høre. Men de er nå mest jordfargede, de også.  Endelig har vi den røde utgave. Sofa og sko kan vi like i festrødt – ellers omgir  vi oss i mindre flagrende omgivelser.

I Oslo har vi en rekke møbelbutikker i høy kvalitetsklasse. Vi dro avsted til samtlige og fikk med oss gode og dyre råd og glansede brosjyrer. Det var minst 6 ukers leveringstid, vi som helst skulle ha avgjørelsen levert på dagen!  Den glade selger forsikret oss om at sofaen kom tilkjørt helt gratis!!!  Skulle nå bare mangle når den kom på 40 000,- norske kroner.

Januar-salget tok slutt uten oss. Vi greide ikke å bestemme oss. Nå er vårsolen, som nevnt, brutal, og vi blir påminnet om trettheten og maktesløsheten hver dag. Hvis vi bare viser utholdenhet til sommeren kommer med uteliv og feriereise, kan vi blåse i ny sofa til høsten. Kanskje er det nytt nedslag i pris, også.

Vi trøstet oss med TV her en kveld – sittende i den gamle, kjære sofaen. Da så vi et lengre intervju med Catherine Deneuve. Den franske filmdiva satt i et vakkert rom i et vakkert interiør med DEN SOFAEN!  Klassisk mønstret i duse farger i speilføyel med små liljer og blomster og annet broderi. Der og da visste vi hva vi ønsket oss!  Et stilriktig stoff, men i en mer moderne formet sofa – tenkte vi. Et slags kontra-punkt hvor spenningen kom frem i blandingen mellom  gammelt og nytt.

Vi dro inspirert neste dag til en av våre møbeldesignere. Han tente på ideen, hentet frem » smaksprøver» av stoff. Modellen på sofaen var klar. 8 ukers leveringstid og 60 000,- i pris.

Vi har fått strømregning. Vi har kvartals-avgift på husleie hist og pist. Mars/april er nok av utgifter. De får vi alltid til å strekke til, mens inntektene derimot !!!!

Utenfor vinduene våre ( de må pusses! ) har krokusen kommet. Fuglene synger. Sykkelen er tatt i bruk. Sofaen får vente. Til sålenge.

Rapport fra studie-tur i Opera’n.

Det var mandagskveld og lys over land ettersom klokken var stilt fremover.  Forestillingen skulle starte kl. 19. Jeg skulle nok engang oppleve RIGOLETTO.  Jeg kan ikke stå imot Verdis musikk som valser med oss uansett hvor tragisk og fortvilt beretningen er.  RIGOLETTO er for meg den mest smertefulle  av hans samtlige operaer. Kjærligheten mellom far og datter, klovnen i moralsk oppløsning, straffedommen, erotikken, sviket og  drapet – alt uttrykt i den italienske tonemesters geniale form. Jeg var full av forventning, takket være rosende omtale av forestillingen fra premieren.

Parkeringsplassen som endelig er opprettet på utsiden av operabygget, valgte jeg bort som bilist siden gebyret etter 3 timer beløper seg til en drosjeregning. Jeg tok avsted i god tid, betalte transporten og gikk mot opplevelsen. Det er noe med å spasere i lys kveld mot det enestående bygget som blinker velkommen.  Stakkars Kirsten Flagstad forresten som står der i en statue som overhode ikke passer inn i det ultramoderne landskap, mens den lekne og flytende nye skulptur der ute på fjorden derimot gir løft og energi, men som er mørkelagt, dessverre, slik at den er usynlig for publikum i natten og veldig om vinteren.

Garderobeknaggen var klar. Jeg gikk mot salen og fant min plass på Parkett rad 1 plass 4. Så startet jeg for alvor mine studier i møtet mellom lerret og sal, scene og publikum, rom og folk og stemning. Som kinodame gjennom 25 år er jeg yrkes-skadet. Jeg leser alltid hvordan arrangementene lykkes eller ikke, ser knepene, ser triumf og nederlagene. Så også denne kvelden.

De neste to akter – med like langvarig pause innlagt – var en stor opplevelse av operakunst. Takk og lov, men oppsettingen var og ble trist og gråtraurig. Bortsett fra et digert speil som skapte en viss effekt, var  dekor og drakter, gevanter og sparsomme to stoler og et langbord nøkternheten selv. Hvorfor skal en operaforestilling på en gedigen scene være kjemisk fri fra spraglende prakt og fargespenst? 

Publikum kom sigende inn. 80% godt voksne. De fleste i skrukkete tweed og enkle gevanter, for å si det mildt. En meget eldre dame satte seg ved min side. Hun hadde pyntet seg, men så var hun da like gammel som Wenche Foss, som hun selv bemerket!

Det er noe gjennomført brunt og grått ved salen. Scene-teppe pyntet opp før det ble avløst av nøktern, rød fløyel uten gull eller glittter. Musikerne i orkestergraven varmet opp, og den store tannlege-lampen i taket skinte ned på oss med fullkraft, uten at det heller ga stråleglans. Jeg noterte raskt at det var trang plass til beina.

Hvis man så starter med å notere seg det uendelige antall spotlights eller lyskastere som preger salen, så blir man nestemt. Uansett hvor gjennom-visjonært og arkitekt-tenkt salen i vår nye opera er med sitt treverk og stolsete-trekk – det er da  som et bombenedslag  med de kaskader av tunge metall-lyskastere i det  interiøret?!

Jeg rystet tungsinnet av meg. En metall-stemme fortalte oss at vi var velkomne hvis vi  slo av mobilene. Orkesteret tok sin stemme-prøve,  og dirigenten gjorde entre til varm hilsen fra oss i salen. Verdi’s musikk tonte opp og det røde teppe like så. Bortsett fra Rigoletto’s enorme klovne-kappe i strålende fargeprakt, lå hele sceneriet så i tungt grått for resten av kvelden.

Sang-artistene i alle rollene og koret med var praktfulle. Orkesteret storslagent. Det klassiske musikk-drama satte seg i oss alle. Kvaliteten på det musikalske uttrykk var av høyeste klasse. Det ble umiddelbar og ekte respons mellom scene og sal. Slikt merker man på applausen etter ariene, ikke minst.

Så var det pause, og vi tok ut og ned. Publikum i operaen mingler rolig omkring i romslige omgivelser. Treverket gir spennende bakgrunn og dekor, men restaurantdelen ut mot fjorden er som en melkebar i stor størrelse med   kjølig og atmosfære-fri sone, forsterket av de hvite veggpartiene mot garderobedelen. Jeg skulle slå meg løs med et glass hvitvin til svimlende 75kr, men fest er fest. Betjeningen var treg, men matpausene er i lengde avmålt slik at ting kan ta tid. 

Verdi’s opera varer drøye halv-annen time, men forestillingen tar to og en halv. En kveld i opera’n skal da også være en helaften – ikke bare noe man stikker innnom for å oppleve. Viktig er derfor selve fest-stemningen, løftet av kunst og kultur som utgjør en syntese av det ypperste av musikk, men også  sprakende farlig, gjerne ny og dristig teater med gedigen scene, lyssetting, dekor og dramaturgi. RIGOLETTO ble denne gangen en skuffelse slik fordi oppsettingen manglet det spektakulære  i oppføring og gjennomføring.

Jeg sier som min gamle spillelærerinne, fru Bjørg Halvorsen, når vi innledningsvis hadde pratet om både dette og hint;  » Så går vi tilbake til musikken, Ingeborg, den er alltid evig skjønn».  Verdi’s RIGOLETTO fulgte oss ut og hjem.

10 ganger Rigoletto?

Skal den Norske Opera og Ballett med sitt praktbygg fylle scenen med alt annet enn hva de skilter seg med og hva som var meningen?  Det er blitt påvist at konserter og annet spill og godt spetakkel visstnok opptar flesteparten av forestillingene.  Selveste statsråden har hengt seg på med å si for det første at det skal hun ikke si noe om for dernest å understreke at det mirakuløste praktbygg skal være for folk fest. Punktum.

Operasjefen Tom Remlov forsikrer oss om at de oppfører mer opera enn tidligere, at der danses mer ballett enn noen gang og at huset besøkes av flere og flere. Det er en tåkelegging av en viktig problematikk som ikke bare angår norske musikere og komponister, ikke bare operadirektører eller styre og stell. Men det angår oss opera-elskere som publikummere ( og skattebetalere.)

Så ligger jeg med morgenaviser og radio og kaffe på sengen og hører hvor glimrende RIGOLETTO – Verdi’s opera  – var blitt fremført på premieren kvelden før.  NRK’s utsendte Ragnhild Veire, var over seg av begeistring. Og plutselig var soverommet mitt fyllt av storartet operamusikk. RIGOLETTO er min  Verdi-favoritt. Jeg bestemte meg der og da, tok avsted med bilen ned i Bjørvika, og klokken fem over ni om morgenen hadde jeg kjøpt meg en billett til førstkommende forestilling. Normalpris i parkett kr. 540,-.

RIGOLETTO skal i Oslo i Den Norske Opera og Ballett oppføres 10 ganger!  Det arrangeres bussreiser til naboland med opera-elskere. Forestillingene med direkte-overføringer fra Metropolitan på norske kinoer og ikke minst på Gimle Kino har stappfulle hus. Interessen for opera-kunsten er overveldende – ikke minst fordi vårt nye store praktbygg har stimulert og initiert mennesker langt utover den etablerte «menigheten» . Folk tar seg til hovedstaden fra det ganske land etter lang planlegging og like lang forventning for å gå i operaen.

Men min påstand er at publikum  blir avspist med konsert-opplevelser av ulik form og innhold  i stedet for oppførelser av opera og gjerne ballett. Det er ikke nok forestillinger av klassisk eller ny operakunst og ballett i det huset som både heter og er forpliktet til å oppføre nettopp det og ikke så meget annet. Jeg vil hevde at folk er underernærte på opera i dette land. Og så drar vi avgårde til Bjørvika på musikkfremføring likegodt – som om det var det som var meningen. Men Tom Remlov har rett – tallene viser jo at vi er der mer og mer og oftere også.

RIGOLETTO vil jeg anta kunne gå for stappfulle hus 10-ganger 10 kvelder. Det er et drama for folk flest. Musikken går som varm kniv i kaldt smør.  Om ikke verdens-stjernene kunne opptre i Oslo mer enn 10 kvelder kunne kvalitetsopplevelsen for vanlig publikum ( og folk flest) i møtet med Verdi’s geniale tonespråk  i den aktuelle innramning og oppsetting godt dekkes med artister i neste høyeste dimensjon. 

Vi vil ha mer opera!  Vi vil ha oftere Verdi.  Og vi er mange, mange!  Og vi er folk flest. Selv har jeg allerede begynt å glede meg til

Play it again – Woody!

Jeg har en god venn og nabo som utøver jazz på sitt flygel i 4.etasje. Han er pasjonert elsker av den musikkformen, reiser til festivaler og treff og holder selv konserter med seg og sine for noen og enhver.  Heldigvis spiller han for åpent vindu i sommersesongen slik at jeg fra egen bolig kan høre lystige toner fra ham der oppe. Det gjør noe med meg å høre levende pianospill sånn i sin alminnelighet fra private hjem- uansett genre. Men glad-jazz er nå spesielt inspirerende i norsk by-tilværelse nede på asfaltnivå.

Jeg nevnte for min venn at vi vel skulle møtes i Konserthuset for å oppleve Woody Allen og hans jazzorkester selvsamme kveld.  Å nei, fikk jeg høre – det er ikke i et slikt rom  man skal høre Woody Allen og New Orleans-jazz. Det skal man i intime kafeer eller små- saler med «stinn brakke»  som i NewYork på Michael’s hvor filmregissøren som jazz-klarinetist trofast og trutt er levende og spillende tilstede.

Så når jeg så dro avsted til et utsolgt Konserthus på en grå Oslo-kveld denne mandagen i mars, tenkte jeg på min venns kommentar og grudde litt for møte med min favoritt-film-regissør som for meg er et ikon og et geni. Kanskje ville kvelden og jazzen og han og jeg bli en eneste nedtur. 

Jazzkonserter er ikke min greie. For uendelig mange år siden var jeg i Universitetes Aula og hørte Oscar Petersson . Det holdt med 1. avdeling – etter pausen ble alt likt og gjentatt. Utejazz om sommeren på plasser og sånn i farten er livgivende. Men å gå i et konserthus for flere tusen mennesker hvor jeg ellers nyter klassisk musikk som jeg er oppvokst med og som jeg elsker – se det skulle nå bli en utfordring på mange plan, trodde jeg.

Som kinodame har jeg sett alle Woody Allens filmer. Jeg mener han er vår tids svar på Charlie Chaplin. Han produserer filmer for oss som lever nå og samtidig med ham. Han er vårt speil, og han er et geni. Jeg har møtt ham personlig og har skrevet om ham i bok. Derfor mente jeg det var både en plikt og en nødvendighet å oppleve ham i Oslo hvor han skulle holde sin NewOrleans-konsert.

Salen fyltes opp med oss i Den Tredje Alder. Noen unge mennesker innimellom, men det var en påtagelig høy aldersgruppen. Som yrkesskadet etter 25 år hvor jeg arrangerte møtet mellom lerret og sal, noterte jeg straks hvor hvit-håret forsamlingengen var, hvor mange som kom med både stokk og krykker, og hvordan kles-kodene stemte med kveldens store film/jazz-sensajon som alltid går kledd i skrukkete cord og vanlig bruks-skjorte med tweed-jakke eller V-genser. Her var ingen som var pyntet til fest. Bare til jazz.

Jeg har i alle mine konsert-år ønsket at salen skulle ligge mørk. Den er  aldri det. Men Woody Allen vet hvordan men skaper kontakt mellom scene og sal. Han kan knepene. Og også fordi hans ensemble og hans spill og hans NewOrleans-klassiske jazz  – som min venn, naboen, så riktig hadde nevnt – måtte få nærkontakt og intimitet i sitt spill for publikum  i  et digert lokale – ja, så lå salen i stummende mørket. Bare enkel belysning på podiet hvor  7 utøvere beskjedent og stille kom seg på plass. Applausen var sterk og varm og umiddelbar.

Jeg ble faktisk grepet. Det løftet seg, musikken tok tak og fra klarinetten hos den lille ydmyke og beskjedne Woody Allen kom artistisk lek og musikalsk overskudd sammen- smeltet med de to øvrige blåsere, pianist, banjo og kontrabass. Voksne og glade og profesjonelle. Hele salen var med fra første tone. Det svingte, og hvorvidt det hele var perfekt eller ikke, kan ikke jeg mene noe om. Men stemningen var magisk. Jeg hadde en ekte og umiddelbar musikalsk lykkerus.

Woody Allen stod to ganger ved mikrofonen – først ved å hilse oss velkommen og så ved et farvel og en presentasjon av sine medartister. Vi kjente stemmen, men så holdt han seg til klarinetten. Det ble med det. Konserten varte dobbelt med flere ekstra-numre enn numre. Vi danset ut i marskvelden hvor våren var beskjedent tilstede – slik som den lille mester-regissøren selv hadde opptrådd for oss lykkelige tilhørere.

Det var en begivenhet i livet. Min venn , naboen, kan angre. Han gikk glipp av det helt store i det lille format.

Stakkar den som liten er.

Jeg liker å kjøre bil. Fra jeg var liten av drømte jeg om å sitte bak rattet og kunne ikke vente til moden alder, så jeg snik-kjørte allerede som 12-åring på bestefars område på Munkholmen på Kornsjø.  Jeg fikk sertifikat på 18-årsdagen og debuterte som sjåfør med å kjøre blomster fra min mors blomsterhandel i Sarpsborg.

Familiens bilbruk har vært nøktern, men nødvendig. Til feriestedet i de dype skoger var det godt med en stasjonsvogn med plass til kjernefamilie og barnas medbrakte venner siden stedet vårt lå i den absolutte ensomhet. Katter og juletrær og vedhogst, stige og takstein, malerbokser og diverse nødvendighetsartikler pluss mat og drikke for ukeslutt eller ferieopphold – bor man i villmark så bør bilen være stor og romslig.

Ettersom livet har påført ektemannen rullestol-liv, må bilbruk tilpasses  trilletilværelse med rampe bak og plass til all verdens » fabrikk-hemmeligheter» . En 7-seter er nødvendig, men ganske så slitsom å benytte seg av når man skal til handle toalett-papir og noen vinflasker  rundt hjørnet i storbyen.

Derfor fikk hustruen i gave  en liten Smart-bil til eget bruk og til hverdags. Den er en munter opplevelse av trygg trafikk, bare at den slutter rett bak nakken. Den minner forøvrig sterkt om å kjøre tivoli-bil, og man blir 40 år yngre til sinns  ved å starte opp. Den er i tillegg politiske korrekt fordi den forbruker bare ørlite brennstoff og forurenser enda mindre.

Men ingen har regnet på og i klartekst fortalt at å kjøre en Smart-bil forutsetter at man bør ha en ekstra bil i tillegg!

For stakkar den som liten er hvis man i en småbil skal forflytte seg utenfor bygrensen og nærmiljø til motorveier og dra avsted på fylkesveier til Sørland eller Østland, nordover eller i vesterled.

Man blir nemlig blåst til siden. I beste fall. Eller blåst i diket. Jeg har 4 års erfaring i å ligge med min Smartbil til Tønsberg eller til Fredrikstad – ja, uansett utenfor bysonen mot Gardemoen eller  mot Ytre Enebakk. Det er livsfarlig. Ikke fordi veiene ikke er trygge, ikke fordi bilen ikke er solid nok, ikke fordi regn og vind gjør det vanskelig. Nei, fordi det på veiene er en uendelig og sammenhengende trailer-trafikk nærmest som rullerende industri-områder som bare gjør Smart-bilen til en mygg hvor man blåses av vind-trykk både bakfra og fra siden.

Tung-trafikken av disse mastodont-farkostene vokser i velde og i antall. Her en kveld kom jeg kjørende mot Oslo etter foredrag i Sarpsborg med min nye Fiat 500- liten og ny, lekker og solid.  Jeg lå i underkant av 100km. i timen og merket plutselig at en monster-trailer lå og blinket og blinket meg i bakspeilet. Den var uendelig stor og truende og forlangte med sine varselblink også fra lanterner på taket at jeg skulle enten øke hastigheten eller forsvinne ut av veisystemet. Trailer-sjåføren kunne rakt tatt ut i venstre fil, men hadde tydeligvis stress-problemer med tilværelsen og med meg med å bruke sin makt og velde ned på en liten hvit Fiat foran seg. Ved  bomstasjonen  etter Moss for han forbi og ble borte, gudskjetakk.

Vi små-bil-eiere kan vitne om i rekke og rad hvor macho-preget trafikkmønsterer er. Ikke bare er trailer-trafikken gigantisk i tyngde og mengde og storhet, men den utgjør en livsfarlig «jeg-er-størst-og-stor»-holdning til oss små på bakken og på veien. Jeg har erfart hvordan ellers  enhver større personbil også bare MÅ kjøre forbi en liten Smart eller Fiat som holder seg i 100km. Det går på verdigheten eller mandommen eller muskelstyrke løs bare å ligge pent på motorveien bak en liten farkost i vanlig tillatte hastighet. Og vi bak små-bil-rattet kjenner oss som en trusssel i trafikkbildet ved i all beskjedenhet å våge oss på veien.

Jeg leser motor-sider i aviser og nytt om bil i magasiner. Jeg ønsker å holde meg ung og interessert på feltet. Men denne macho-rasismen i bilbruk på veien og i trafikken er det altfor lite debatt om.  I båt-kulturen med en økende flåte av luksusbåter og dundrende fart og spenning på bølgen den blå – ser der kommer ofte fare-signaler om manglende hensyn og økende fare, støy og spetakkel. 

Mangel på og dannelse i fellesrommet er primitivisme – vondt å nevne i et land hvor vi lever i overflod på det meste.