NEI-TAKK FOR MATEN.

Hva kan vi vite om maten vi kjøper, frukten vi spiser og grønnsakene vi fryser? Bakevarer  er kjemisk fritt for korn og B-vitamin fordi melet er  eltet gjennom så mye maskineri at alle vitaminer er bortblåst i prosessen. Eplene er som støpt ut av samme form, de verken råtner eller skrumper, men ligger ukesvis på fatet uten plett og lyte. Poteter med jord er sjeldenhet. Poteter ligger i poser og er nyskurne og helt like, de også. Pærer smaker tapet.

Det norske folk er i ferd med å bli flere kilo tyngre – særlig ungdom, har vi lest. Det er blitt mye kropp av oss. Noen mener det skyldes a-pad og i-phone og Pc og Tv som tar all tid til fortrengsel for fysisk aktivitet. Selv tror jeg at kroppstyngden og liv-vidden øker proposjonalt med antall solgte pizza. Vi skal visst være landsledende på pizza som hovedmåltid, særlig julaften!Pizza legger seg som støp og cement i magen, i hvertfall den frosne, grandiose folkemodellen. Alle har vi opplevd når sulten gnaver og vi er sent hjemkomne, at vi i panikk henter eller bringes en flat-kartong-pizza med noe fukt inners og tung, tørr og tykk melskorpe ytterst. Vi hiver i oss, blir råmette, for resten av kvelden og natten kjenne tungt magebesvær.

Forbrukerrådet har satt søkelyset på matprodusenters markedsføring av mat. De juger på forsiden, men kommer seg unna ved å påpeke at bakpå står med ørliten skrift hva vi har kjøpt av ingredienser i vaniljepudding, pølse og fiskekaker. Vi burde holde oss orientert, burde vi, og ta ibruk lupe og briller når vi velger fra hylle og fryseboks. Det er liksom vår feil!

Det ble oppsikt og spetakkel og TV-panel av slikt hvor storkjøpmann Reitan smilende og glatt fortalte oss  at hans problem var hvor umulig det er med  kombinasjonen å være billig og ekte og ærlig sammen med målet å  stortjene på god mat. Som om det er  problemet!

Vi kan godt kjøpe billig, men vi vil ikke juges til. Vi  kan godt la oss friste av jordbærsyltetøy på storsenteret, men kall det ikke hjemmelaget. Vi er ikke dumme!

Problemet for oss er blitt prekært; kroppen vår forurrenses av skumle stoffer fra storproduksjon og sprøyting og gift. Langveis-mat i stedet for kortreist. Det dreier seg om å tilføre massemarkedet massemat for massene. Epler fra kontinentet er blitt sprøytet 20 ganger, men epler fra Hardanger får 4  ganger  grohjelp. Kjøtt er ikke lenger fra frittgående dyr, men nærmest maskinskapte vesener i rekke og rad på fabrikk-haller, ikke fjøs. I Norge burde vi avle frem geit og sau i fri formasjon – ikke bare fordi vi ville få et landskap som ble naturlandskap og ikke tett granskog – men fordi vårt klima og vårt jordsmånn ville  få frem det beste og sunneste kjøtt  – like sunt, like godt,like konkurransedyktig som fra New Zealand.

Mange av oss bor slik til at vi kan handle på Bondens Marked. Mange av oss er så ressurs-sterke at vi kan velge bort og søke oss til. Mangfold og overskudd på helse og penger gjør at vi klarer oss nok. Vi følger med i timen, vet å finne. Men altfor mange går i fella og finner seg i det.

Forbrukerråd og Helsedirektorat, media og dypdykkere av gravende journalister bør fotfølge matkjeder og matprodusenter og næringsmiddelindustrien for å opplyse hele det norske folk om hva vi stapper i oss av mat og drikke, frukt og grønnsaker. Og kom ikke med med småskrift nederst og bakerst. Sett trompet for munnen. Gyv løs!

 

TARIFF FOR FERIE OG FRITID.

Politi og flygeledere har fått søkelyset på seg for utsøkt sans for ferie og fritid. Når vold og spetakkel visstnok skal ha størrre frekvens mot ukeslutt på fredagskveld og lørdagsnatt – ja da har Arne Johannesen oppnådd i tariff-forhandlingene at hans politiflokk skal ha rett til fri og helgehvile slik som alle vi andre, og dermed er bare en begrenset politiskare igjen på jobb.. Arbeidsmiljø-loven, sier han, skal gjelde for hans yrkesgruppe som for alle andre.

Og når alle drar avsted i juli på ferie og sommernytelse i inn og utland gjerne med fly – ja, da har også flygeledere behov for det samme. I hele storflyplass-område på Gardemoen er følgelig bare en – 1 – tapper, stakkars flygeleder tilbake på plass i tårnet for å sende og ta imot samtlige flymaskiner i høysesongen. Antagelig har også Avinor i tariff-forhandlingene fått gjeldende lov på sakskartet når sommerferien planlegges, og gutta i tårnet skal avsted med kone og barn til hytta ved sjøen.

Som følge av Gjørv-kommisjonen skal nå alle etaters far og mor – statsministeren  – påse at nye HOLDNINGER til arbeid og administrering skal innskjerpes i det offentlige liv, i administrasjonen av vårt ganske land. Jeg har ikke helt forstått hva disse holdningene går ut på, men kanskje kunne det være en ide å se på pliktfølelse, trofasthet og solidaritet til fellesskapet, til jobben, til kunder og pasienter, passasjerer og byens borgere hjem fra fest. Lønn hjelper, men å stå opp til en arbeidsplass er viktigere.

Hvilken yrkesgruppe i dag være seg privat eller offentlig kan si seg fri fra iherdige anstrengelse for mer lønn, mer fritid, mer ferie? For ikke å snakke om bedre og tidligere og evigvarende pensjon? Både unge og eldre er sterkere og sunnere og friere enn noen gang i moderne tid. Men er vi gladere og lykkeligere?

Det norske samfunn er struttende rikt og selvopptatt og tilfreds. Vi har overgangsbillett til skole og utdannelse, helse og omsorg, vi har hytter på hver knaus og 2 biler i alle garasjene. Sammenlignet med de fleste land på kloden, er Norge det beste sted å leve. Vi bor over evne SAMTIDIG som vi lever over evne.

Nå skal vi ikke kunne leke oss fattige og utsatte. Vi ER jo søkk-rike. Men vi har begynt å kose oss til døde. Vi ferierer og ferierer. Riktignok løper flere og flere så blodspruten står. Sporten har tatt oss, og skal du opp og frem, MÅ du holde kroppen og sykkelen i motemodus og skiutstyret skiftes oftere enn tannbørsten.

ER DET SÅ NØYE, DA !  Holdningen til arbeid  – være seg sin private pølsebod eller i departementet, på sykehjem eller i skole – det er der  støtet bør settes inn. ARBEID adler mannen, het det seg tidligere. ARBEID er en velsignelse, sa min mor. Hun likte nå aldri å feriere.

Politiets helgefravær og flygeledernes juli-bortfall er et grotesk bilde på almenn norsk fritidsholdning. Det hevdes at nordmenn jobber tilsynelatende mer enn mange andre folk. Vi styrer i heimen og holder trening og fritidslivet på høygir, pusser opp hytte og bytter oss hus.

Kineserne kommer og tar oss – de er mange og de står opp om morgenen. De passer sine rismarkeder 360 dager i året, mens vi slår høy, høster korn og er på jordene bare halve året.  Norsk skoleungdom og studenter møter en brutal virkelighet når de studerer i fremmede land.

Nettopp fordi vi er så ressurs-sterke og rike – nettopp derfor bør vi være enda mer arbeidsomme, enda mer forpliktende, enda mer solidariske.

 

Å TRÅKKE PÅ ØMME TRÆR.

Trær er ikke lengre hva de var. Mange steder i landet er det for mye av dem. Andre steder er de døende og syke. Og dermed alt for lite og for få.

Da jeg landet på Karmøy for nok engang å besøke filmfestivalen i Haugesund, oppdaget jeg noe forskrekkelig trist. Det landskapet som jeg alltid hadde vært så glad i, med august-blomstrende lyng over heiene  før man svingte mot urbanisert hovedvei og bro og by – det var begynt å gro igjen med trær. Det var nå rene skogen av nitrist gran.

Det samme på Nord-Vestlandet hvor tung gran har kledd fjellsidene.

Jeg hadde ikke besøkt Haugesund på noen år, og da jeg nevnte mine observasjoner for ordfører og kommunepolitikere, fant de også ut at utviklingen gikk i trist retning. De hadde nok ikke sett det så klart, for de bor jo der, men ble forskrekket over min påpekning. De mente det kom av at sau og geit ikke gikk ute i fritt terreng lengre. Bønder måtte drive høy-kommersielt landbruk og dermed effektivt holde budskapen innendørs.

Det samme hevder jo for-stå-deg-påere på Vestlandet at fjellsidene ville vært mer lav kratt og mindre tung skog hvis vi hadde hatt dyr som beitet og tok for seg. Dessuten er jo geitekjøtt mangelvare og lamm-og sauekjøtt norsk spesialitet som vi kunne gjøre langt mer ut av.

I Oslo hvor jeg sykler gatelangs i sentrale strøk, bor på Frogner, kjører liten Fiat og observerer det meste også i villastrøk og på foredrags-og møte-treff i både øst og vest er jeg blitt hektet på syke trær! Mest dramatisk er kastanjene i byens vakreste Bygdøy Alle. De visner så rart, blir brune altfor tidlig og pjuskete blader faller allerede i juli. Så nå står det stubber både hist og innimellom. Gartner-legen har da også gitt diagnosen og forklart hvorfor.Man blir sorgtung og trist – her er det snakk om en sammenhengende rekke og vakker rad av majestetiske løvtrær som har gitt gaten et hundreårig preg og byen en enstående begivenhet som ikke har blitt mindre av Jens Bock Jensens vakre sang.

Der jeg bor, er det  prydtrær som er blitt angrepet av sopp og sykdom. De har stått snart i hundre år, de også. Videre vil man se blodlønn i villastrøk som er hvite av sopp. Og veldig mange vanlige grønne løvsorter er merkunderlige grå selv etter en regntung norsk sommer.

Vi lever i et land med mest utmark, fjell og vidder, og mer skog enn ønskelig. Vi som er bymennesker, gjerne storbymennesker i tillegg, vi som liker asfalt og trikkeskinner og urban arkitektur – vi kan ikke trøste oss med Nordmarka eller hytten på fjellet og sommerhus på Sørlandet. Vi elsker våre parker, små lommer av grønt, og da mener vi løvtrær – ikke verken furu eller gran.

Den verdensbyen som har overveldende mange trær og grønne parker, store som små, er London. Og visstnok skal det hete seg at utbyggerne i NewYork gjennom tidene  mente man alltid skulle kunne se et grønt tre i det fjerne eller nære. Central Park er da også et mirakel!

I Oslo må det utgår et bud til  Etaten For Grønne Trær om å iverksette førstehjelp for bevaring og erstatning, helsebot og trivsel for hvert bidige løvtre i byen. Vi som eier vår hagetorn-rekke eller blodbøk eller kastanjetre, vi må like fort som vi setter opp stilaser for puss og glans av balkonger og nye vinduer på husene våre, be om gartnerråd for nyplanting av trær som tåler at vi bor i by og kjører bil og buss. Foreningen til Bevaring av Kastanjene i Bygdøy Alle bør sette trompet for munnen og sende hatten rundt for pengegaver slik at den vakreste gate i hovedstaden forblir nettopp det.

Vi er så dårlige til å lage torg og grønne små- parker med benker og små springvann – bare sånn i all beskjedenhet. I London dukker de stadig opp der vi har forvillet oss i strøk utenom shopping og business. Hos oss er de alltid så brostein-aktige og så mye støp og semment og forlengelse av fasade og inngangspartier. Grønne bittesmå kvartal, grønne løvtrær, grønne benker gir hvilemodus for trillefar og gamlemor og sannelig for en business-kledd ungdom med scones i papir og vann på flaske som utendørslunsj i fred og ro.

Frittgående sau og gjeit  i norsk landskap og natur både nord og sør, og nyplanting og gjenskapning av friske  grønne løvtrær i urbane strøk bør stå på straks-plan for Det Nye Norge  høsten 2013.

 

 

UTENDØRS-KULTUR – en norsk risikosport.

Å kjøpe billett til kulturbegivenheter i god tid er som å spille i lotto. Går det så går det – da snakker man om været. August-kvelder i Norge kan være varme og myke, stille og behagelige. Sjøen ligger blank. Levende lys kan tennes på balkongen. Fargesterke pledd ligger på stolryggen og mye puter i setet. Små elektriske dubbeditter kan drepe gift-tung veps. Det er tid for rødvin  i liksomglass som ikke knuses. Barn har begynt på skolen og må derfor tidlig i seng slik at voksne kan snakke voksent sammen igjen.

Men august er sesong for teater,spel og opera og konsert – UTENDØRS.  Det vet vi og derfor kjøper vi billett = lodd i lotto.Hvis alt hadde vært som normalt med august, hadde det vært uproblematisk å forsyne seg med kultur av alle slag på alle slags tribuner. Men verden er ikke som den var – værmessig. Det regner anderledes. Det regner i bøtter og spann. Og helt uberegnelig, selv for meterologer. Regn faller også uten plan, plutselig og nå og da. Så helt uventet er det sensommer, sol og varmt og godt. Uterestauranter får invasjon av gjester som selv svenske, vennlige servitører ikke strekker til overfor. LIke plutselig har fritidsbåt-havnen store luker av plasser – folk er på fjorden, jo!

Det er da vi drar på Oscarsborg for opera-opplevelse. Det er da Leonard Cohan samler oss tusener av tilhengere timelangt avsted mot Sverige. Det er da Seterhytten får besøk av Hedda Gabler som Juli Dahr, eller omvendt. Der sitter man riktignok under tak bak glass, men det brennes og skytes og spankuleres i løvskogen på Bygdøy.

Alt går bra så lenge det ikke styrt-regner. Man kan spøke og le og tulle seg inn. Det hjelper ikke!  Alt er galt utendørs når det ikke er dyp og stille august under himmelen og mellom benkeradene. Vel kan vi ha pledd og ull både under og over. Vel kan vi kjøre milevis i bil eller ferge. Vel kan artistene være av verdensklasse.

Men når det sprutregner, er det håpløst. Både på scenen og i salen.

Iår hadde man fått utdelt de rette Lotto-lodd. Vi fikk norsk sommernatt-møte med kunst og kultur. Oscarsborg hadde varme, dog med små drypp. Uten mikrofoner og med en naturlig akustikk, med smittende amatørskap kombinert med profesjonell  musikkglede fikk militære omgivelser til å bli en katedral. Helten fra 9.april oberst Eriksen skulle bare ha visst!

Men enda mer jublende vakkert og godt var det på Fredriksten festning hvor  legenden Leonard Cohan og hans eminente medmusikere løftet oss fra plen og planke og tribune opp mot  fullmånen som bestilt skinte over gammel og ung. Ja, nettopp ung  – for der var langt fra eldreomsorg og gammel-manns-mimring . Den snart 80årige poet og musiker og komponist var vakrere og sterkere enn på lang tid. Bortsett fra en ustoppelig grill-lukt fra teltet for denslags, var nettopp møte med himmel og jord, kunstutøvelse og kontemplativt alvor og engasjement  en  sakral opplevelse.Pluss en kilde til ungdommelig beruselse.  Karl 12. kunne ikke ha blitt skutt mer meningsfyllt,  der Cohan og  vi hadde hans store minnebauta rett bak oss.

I Bergen hvor Cohan var kvelden før, var det regn. På Oscarsborg kvelden etter var det så forskrekkelig regnvær at mange søkte mot fergen og ly, og sangerne tappert nok nesten ikke kunne høres for plask og pøs.

Da er alt helt det feil. Det hjelper ikke. Vi kan snakke oss bort og trøste oss hjem. Scenefolk synes synd på publikum. Publikum synes synd på kunstnerne. Det var jo ikke meningen.

Norsk august er ikke lengre hva den var, den heller.

 

.

 

 

 

 

RETTEN ER HEVET. MØTET ER SATT.

De tre statsmakter skal alle stå prøven etter 22.juli. Som folk og samfunn skal vi kunne gå videre som trygge og stolte nordmenn i et demokrati hvis  og bare hvis Domstolen – Regjering og Storting viser seg tragedien verdig.

En hel verden beundrer vårt rettsystem på måten domstolen behandlet saken mot ABB. Hvordan ikke minst de som ble rammet direkte av terrorhandlingen, de drepte, de skadede, de pårørende fikk dominere forhandlingene. Verdighet og kompetanse preget   juristene både i forsvar, aktorat  og dommersetet, ikke minst. De sakkyndige ble sentrale aktører både ved sin plassering i sted og i  sak,  og de speilet sitt faglige alvor opp mot tiltalte og oss alle dag etter dag. Vitneavhør ble imponerende stramt gjennomført – bortsett fra et sympatisk sko-kast – uten plett og lyte. Selv terroristen fikk være menneske. Domstolen reddet oss som sivilisasjon. Så langt.

Nå er det Den Store Styrkeprøve for vår konstitusjonelle fremtid hvor Den Utøvende Makt  – Regjering  skal møte Den Lovgivende og Kontrollerende makt – nemlig Storting. Imorgen tirsdag 28.august går første runde i det rom hvor saken nå hører hjemme  –  den parlamentariske forsamling.

Vel har vi media. Vel har vi meningsmålinger. Til stadighet samles politikere i paneldebatt i TV og radio og i Arendal. Frokostmøter hist og partisamlinger pist. Og snart skal vi som folk gå til valgurnene.

Men terrorangrepet som rystet oss som nasjon, som drepte unge mennesker på politisk sommerleir, som tok livet av ansatte i regjeringsbygget og som en kommisjon har sylskarpt og eminent avdekket håndteringen av med svik og unnlatelse, inkompetanse og forvirring  – det angrepet skal nå gjennomdrøftes av våre styrende organer. Nå ligger saken på det bord hvor saken konstitusjonelt hører hjemme, der nasjonen pr. definisjon avgjør og behandler angrepet på vårt demokrati, skyld og ansvar.

Alle mener alt om dette i hytt og pine. Spaltemetre  i aviser med analyser. Forhenværende og nåværende politikere avgir meninger om mangt. Analytikere , fra forskning og vitenskap  hevder at mange har visst bedre dengang da. I beslutningsprosessen både hos folk og forsvar har man gjort det motsatte, nemlig ikke besluttet.  Mange roper «korsfest, korsfest».  Gjørv-kommisjonen har levert sitt skjebnetunge dokument på våre vegne. Nå skal vårt parlament møte den ansvarlige regjering for det stats-apparat som hadde styringsmandat for 22.juli 2011 – alt som fungerte og ikke fungerte.

Måtte våre folkevalgte  bestå prøven. Måtte de heve seg over taktikk og valgkampstrategier og kortvarig gevinst. Måtte de vise seg å være klart-tenkende og kloke.Måtte opposisjonen gjøre sin plikt med å fylle sin viktige rolle, uansett regjeringsskifte eller ei. Måtte ministre tåle kritikk og politisk fall. Nå skal terrorangrepet få samfunnspolitiske konsekvenser for ettertid, for fremtid. Nå skal statsminister adresse det norske folk.

Neste høst vil vi så vite hvem vi så skal stole på. Neste høst er det vi som skal bestemme.

Men ikke før.

 

 

NORSK SOMMER-SUTRING.

Så ble det august slik som vi i Norge alltid drømmer om. Myk varme, blank sjø, orden på natt og dag, farger og lukter, sopp og bær og frukt på trær.

Den norske sommeren er praktfull, uansett. Det er grønt og rent. Det er plass til alle. Luften er klar. Det er aldri ubehagelig varmt. Det er genser-vær  og hva så? Det regner,  og likefullt bor vi i solide hus og enda solidere hytter. Badevannet er klart og muligens kaldt. Men båtene har utstyr til party-life og vegg-til-vegg-tepper, og menneskene har klær som tåler en støyt, de også.

I fjellet er det utsyn og folkefjernt og  vid horrisont. Vi puster helse i hvert drag, hver for oss med mil imellom..

Fra april til september bor vi i det beste land på jord. LYSET er vårt! Himmelen er høy. Natur og klima er det sunneste for mennesker som både ferierer og ikke-ferierer. Virketrang og aktivitet stanses ikke av kaos og katastrofe-vær. Det går ann å være gammel og pleietrengende selv i sommer-Norge.

Hvorfor da reise til fremmede land?  Denne sommeren har det vært dramatiske varmerekorder i kjente ferieparadis. Skogbranner har herjet i Syden, som det heter. Sentral-Europa har fått himmelens vannmasser over seg og sitt.

Etter noen uker med sprutregn og innehygge fikk nordmenn det for seg at det gjaldt å rømme til varmere land. Billigreiser med fly ble revet bort. Tv-reportasjer viste familie-idyll med far i tanga-truse og mor i bikini og små barn under strå-parasol med sine tast og trykk-spill. Tett i tett nøt de sandlivet og solsteken.

Jeg elsker det norske sommerhalv-året. Vel kan man bomme på hage-selskapet. Ute-restaurantene må gamble på timen – det er risiko-butikk. Grill-sesongen i private parkanlegg blir begrenset. Men hva gjør det i en verden hvor klima ikke lengre er til å stole på, hvor flom tar menneskeliv, og flammer tvinger folk på rømmen fra hjem i generasjoner?

Vi sutrer så fælt i vårt lille land! Vi snakker NED vårt eget paradis på jord. Vi er velsignet med penger og gull og har plass til alle og langt fler. Sommeren i Norge er  mer enn 3 uker ferie. Den er levende hverdagsliv, dessuten, hvor vi også skal skjøtte vår dont, produsere og levere. Sommeren er nesten 5 måneder, den. Da har vi Vestlandet like rundt hjørnet og Hurtigruta tar oss til strøk vi vet for lite om, Risør har musikk og Vinstra dramatikk. Jo mer vi bor, jo mer blir vi forankret som land og folk. Og kanskje blir vi rausere mot naboer av alle slag.

Når vi har mørkere tider, hvor gikta biter og fortauene er farlige – da kan man ha spart seg til uker i varmere land, til utendørsliv og  bad i klarere vann. Men fra pinse til 17.mai, videre St.Hans og Olsok og nå med skolestart og  soppturer i helgen, samle lyng som blomstrer og spise plummer fra Hardanger!- takk, jeg vil være i landet mitt, jeg!

 

 

 

DØ OM SÅ DET GJELDER !

Som ledd i 40års-markering av Den Norske Filmfestivalen ble vi fra fortiden hanket inn til Haugesund for å kaste glansen vår. Hele 6 kulturministre fra dengang da gikk sammen med nåværende ministerinne på den røde løper for verdenspremiere på KON TIKI. Det var både flott og rett og riktig. Filmen ble ikke mindre av slikt oppmøte, må vite.

Selv hadde jeg takket ja til begivenheten nettopp for å suge inn øyeblikkets forventning og spenning i å overvære første-gangs-visning av en gigantsatsning. Som nær venn av filmskaper Espen ønsket jeg å kjenne på » forløsningen» – pluss å mingle sammen med norsk film-og kino-liv etter applaus og trampeklapp. En sirkushest kan  ikke stå imot lukt av sagmugg!

Vi satt  stripyntet i kinosalen og måtte vente på filmen i lange drag fordi der skulle tales og jubileres og hylles og hilses. Takk og pris for trente folk og stram regi på denslags. Omsider ble lyset dempet, scenegulvet ryddet for flygel, talerstol og mikrofoner. Dermed smalt det igang! Voldsom lyd som man først etter halvtimen hadde fått innstilt sin personlige hørsels-skalaen etter. Nevnte det i forbifarten for Espen Regissør som selv hadde ønsket et høyere nivå!  Ante det vel – slik var det alltid i «gamle dager» også.

Norsk verdenspresse har utbassunert at KON TIKI er storslått og vellaget. En avgått kinodame med erfaring fra 9000 filmpremierer og hundrevis av norske, noen  bittesmå og enda flere passe-store og enkelte mesterverk – bør kjenne straks forskjell. KON TIKI i 2012 blir stående og gående som en norsk begivenhet. Og en internasjonal mulighet. Bare det!

Film må treffe tiden og planken. KRISTIN LAVRANSDATTER ble en forlenget del av Olympiaden på Lillehammer i 1994 som skapte norskhet og nasjonalfølelse. Dermed ble filmen en seier som vi idag i ettersyn ikke helt kan forstå. For egentlig er det 2.gangs påsyn som gjelder. Holder filmen den testen, er den virkelig god. Men 100%suksess kan skapes av 75% vellagenhet – HVIS den treffer i tiden.

KON TIKI vil  trekke alt folket til seg fordi den er strålende underholdning, teknisk briljant. Den treffer ikke minst voksenfolket som endelig kan mimre og dyrke sin egen tid på jorden med Thor Heyerdal fra samme generasjon. Alle aldre  og kjønn kan juble mot vågsomme helter, maskuline menn som satser absolutt alt!  Likestillingsgutta som triller barnevogn og skifter bleier blir pusslete og parkert. Sports-atleter blekner i denne sammenheng. Nordtug settes på tribunen. Thor Heyerdal og hans mannskap dokumentere fra sangen  » Dø om så det gjelder! »

Derfor er KON TIKI verd billetten.

 

 

DET ER ET SLIT Å VÆRE OLYMPISK TILHENGER.

Sommer-OL er en knagg man henger livet sitt opp på.  Åpnings-seremonien ikke minst. Den er en spektakulær begivenhet som hver eneste gang overstråler den forrige. Vertskapslandets kultur blir fremstilt som et stykke samtids-speil holdt opp for den ganske verden. Man hadde aldri trodd at årets London-OL skulle overstråle hva China for 4 år siden viste av gispende oppbud av dispilin og  kreativitet. Men sandelig ble 2012-Ol-starten over all forventning. Selv det britiske fyrverkeriet slo kineserne i hva som er deres fremste spesialitet. Hollywood kan også bare stille seg i amatør-rekkende hva regi og iscenesettelse angår. Og når selveste Dronning Elisabeth lar seg innledningsvis bruke til å delta i James Bond-film ved i rosa antrekk hoppe ut fra helikopter over stadion – da har OL-åpningen nådd det ultimate spetakkel.

Jeg elsker sommer-OL. Jeg teller år og dager til det skal finne sted. Også i London – vårt nærmeste reisemål i all form for opplevelse og kultur, sport og spill, dessuten på samme klode, samme tid på døgnet, med sprog og tradisjon som er som vår egen. Vårt andre hjem på jord. Dette måtte bli en sammenhengende fest.

Vel tok det en hel uke før det egentlig begynte,siden OL for de fleste av oss er fri-idrett. Vel ble vi hektet på tennis – til de grader! . Vel følger vi håndball så vi ikke kan få sovet om kvelden. Det sykles, skytes og roes, og utrolig nok ble vi sittende å stirrer på finale i pil-og-bue for kvinner. Som om det interesserer oss det spøtt! Dressur-ridning og synkronsvømming er jo noe tull. Men vi glor! Siden vi selv bedriver morgensvøm i Frognerbadet, tar vi OL-svømming som studiefag. Klart vi benker oss foran flatskjermen og ser alt! Hver dag og ustoppelig, dog avbrutt av radio i bil og PC på kontoret. Vi holder ut og svikter aldri.

Men det er fri-idrett som virkelig gjelder. Der kommer kropper og ansikter, personligheter, vinnere og tapere  tett på oss. Stadion er mangfoldighet og  variasjon til de grader med utøvelser i sving og stang og bane. Vi fjetres av kulestøtersker som plutselig er slanke og vakre, de også! Det flotteste vi vet er 7-kamp for kvinner og 10kamp for menn. Men høydepunkt for de av oss som alltid går etter utseende – det er Bolt. Den vakreste, mest lekne og glade og varme og menneskelige atlet vi har opplevd. 200-meter er super, for 100 meter går for fort. Vi merker oss spesielt  løperne av hvit rase og kropp siden øvelsene-  både de korte og lange – til de grader domineres av trimmede, svarte skikkelser som  tilsynelatende alle er som skapt for fri-idrett.

Men dette tar på oss. Etter 10 dager kommer den sigende; overdosen. Vi orker ikke mer. Vi som skulle ha lest mer bok. Vi som burde ha  skrevet noe klokt og godt. Vi blir liksom zombi i hodet. Et kort øyeblikk av oppgitthet slukker vi alle skjermer, melder oss ut  og leser. Men hva skjer? Plutselig vinner håndballjentene, Larsen padler og tar gull, Bolt blir intervjuet før finalen – vi blir hektet igjen!!  Får en «second wind» og legger alt annet tilside og på vent. Vi er med!

Søndag skal ilden slukkes. Og vi med den.

Takk og lov er det 4 år til neste gang. Da fra Brasil – som er langt fra oss, tror vi!

 

PRIVATPRAKTISERENDE RIKSRADIO

NRK P2 har skaffet seg sommervikarer. Morgen og ettermiddag, dag etter dag, får  snakkere og synsere og musikk-elskere bruke eteren til å nettopp snakke, synse og spille musikk. Og sandelig kommer de ikke i ønskereprise også neste dag. Gleden er på de opptredendes side!

Noen av oss befinner oss i hjemlandet om sommeren. Noen av oss liker å kjenne på fellesskap og norskhet selv om vi er i feriemodus. så vi har alltid NRK radio på.

Aviser leses aldri så godt og nøye som i sommerukene. Det hører til dagens høydepunkt å gå til postkassen etter dagens omadresserte utgaver. Vi suger til oss nyhets-spalter og verdensbegivenheter. Lengre kronikker blir inntatt i dypeste konsentrasjon Det er en gedigen missforståelse hos redaktører at vi slutter å bruke hodet når vi ferierer.  De tykkeste bøker er dessuten sommerlektyre. Men avisene er tynnere og tynnere. Hadde vi ikke hatt reklameinnslag fra Living, hadde vi trodd utgaven på trammen var en lokalvariant. De skarpeste pennene har tatt ferie. Forunderlige beretninger om personer eller begivenheter som plutselig er hentet opp og frem, fyller sidene uten at vi skjønner hvorfor. Men vi leser og blir veldig informert, uansett.

Tilbake til riksradio; bortsett fra værmelding som har sin høyste lyttersekvens i sommerukene og som takk og lov kommer til faste tider og  med uinnskrenket kvalitet, så blir vi radiolyttere ustoppelig forvirret over programposter som både er  forskjøvet og forandret og forminsket. Vi kjenner oss ikke igjen – og det liker vi ikke. For radio skal være som klokketider og dagsrutiner. Vi henger våre hverdagsliv opp mot programposter. Vi skifter aldri kanal . Vi liker våre vaner, og NRK er nettopp det. Særlig vi som alltid har på P2.

Noen somrer gled vi som svikere over til NRK P1 og Reiseradio’n. Kjenningsmelodien får fortsatt frem i oss kjære minner om da barna var små, og solen skinte, og livet stod stille noen uker.  Vi hygget oss med muntre ettersøk etter ondulaten som hadde rømt og  katten likeså. Vondt var det å høre at de unge måtte ringe hjem for noen var blitt svært så syke – slikt trengte man Riksradio til dengang man ikke hadde mobil. Viktigste grunn til å høre Reiseradio var selvfølgelig værmeldingen. Og eskortetjensten over fjorden. Ikke at vi var i båt, men likefullt – det hørte til de faste lyttegleder. Som Fiskerinytt i gamle-dager.

Denne sommeren har man i NRK – P2 innvitert gud-og-hvermann til å være programvert en hel klokketime på beste sendetid. . Kjente utenriksministre og mindre kjente arkitekter, skribenter og  artister og ja, folk flest popper opp og snakker til oss. Og straks vil de glede sin musikk-sans med oss også!

Med utstrakt grad av frimodighet kommer de mot oss på luften med sine betraktinger om livet, havet og kjærligheten. Om sitt yndlingstema om folkemusikk eller Skottland eller faget sitt.  Veldig mange skal belære oss. Antagelig har vi godt av det, naturligvis. Men det oser pedagogikk, og vi kjenner på at det er vel og bra med kunnskap, men denne oppdragelsen vil vi helst slippe.

Musikk-valget er avslørende. Der viser det seg at status og kompetanse og yrkes-ekspertise med påfølgende respekt fra vår side plutselig dratter ned når de kommer frem med yndlingsartister og personlig tonesmak. Vi trodde kultiverte folk likte kultivert musikk, men nei- her kommer Snoddas og  både rock og roll i skjønn blanding. Godt voksne folk mener tydeligvis at de skal være unge. Det gjelder for all del å være i tiden, være kule. Like ille er det å lytte til de sentimentale valg av privat tonefølge. Ikke at vi ikke kan forføres av tidens rytmer og sangens innhold, men her mikses alt i en eneste hop uten verken mål eller mening. Da blir det ofte støy og tomhet.

Programposten hvor hvermansen har timen for seg selv, er som konsept en godt innarbeidet ide i mange riksradioer. Ikke minst i Sverige hvor det å være Sommerprater er blitt en institusjon. Det er høystatus å bli invitert. Også vi nordmenn har kunne oppnå den ære. I år er det den unge AUF-formannen som er vår representant.

Men dette programmet har en stram regi, med tydelig linje og plan og sammenheng. Dermed blir det også god radio. Vår hjemlige NRK P2- variant mangler tydeligvis nettopp det. Form og innhold, musikkvalg og tema er ikke god journalistikk. Alt blir for mye av et amatør-mesterskap. Går-det-så-går-det. Ikke er det skarpt  eller farlig. Ikke har det gjennomtenkt verken form eller innhold.  Værst er at det ofte blir bare banalt og privatpraktiserende.

Vi har det nok med egne banaliteter om vi ikke skal lytte til andres . P2 skal være kvalitet. Ikke minst når vi skal møte mennesker i hverdagen og i sommermodus, sendt over riksnettet.

 

 

 

 

 

 

KROPPEN ER DEN STØRSTE DELEN MED ET LITE HULL TIL SJELEN.

Det blir så mye kropp om sommeren!  Den syns så mye mer fordi sol og varme, ferie og fritid gjør at vi flagrer ut og vekk plagg etter plagg. Shorts og det som mindre er, singlet og stroppløs, ryggløs og utringet – vi kler oss uanstrengt, luftig, løst og ledig. Også når vi er i byen og i butikk, på kafe og gatelangs. På skjæret og i fjæra, javel, men i menneskelig bofellesskap blir det underlig med så mye bar kropp.

Barnekropper er en fryd. Ungdom – ja, tildels det samme. Men særlig påtrengende er avkledd voksen kropp som bekrefter at alder krever sitt tillegg og vedlegg. Og det er mindre frydefullt.

Men langt mer alvorlig er at kroppene generelt er blitt større – folk er blitt fetere, bredere, tyngre.Også ungt folk. Ikke vet jeg, men på sykkelrolig observasjon og ellers i gange til og fra får man plutselig en ikke-statistisk mengde med noteringer om at alle har da lagt på seg? Media påstår det samme, ekspertise på slank og frisk, strekk og tøy, helse og det motsatte blir daglig hentet frem for å sende signaler til skrekk og advarsel . Vi leser trussel-intervjuer og 10-budsregler om slanking, da mest som skjønnhetsråd, må vite.

Selv har man nylig latt seg behandle av en ernæringsekspert. Han har gjennom-analysert privatkjemien og mineralbeholdningen i min voksne skikkelse. Nå går jeg på kraft-for av diverse naturlige tilskudd for å ballansere opp systemet kombinert med fysisk fostring, trim og svim, søvn og hvile!   Og vann – bøtter av vann. Ikke gjelder kaffe eller te, ikke suppe, øl eller vin. Man SKAL  drikke 2 liter vann hver dag! Spesielt når man har latt seg forplikte til teppebombing av ernæring.

Dette med å drikke vann, få i seg fuktighet, er fasinerende. Toppidrettsutøvere har vannflasken som sutteklut, selv svømmere har drikke på spesialflasker tilgjengelig ved bassengkanten ved hver snurunde. Når supertrenede fotballspillere får krampe i leggene, er det fordi musklene har for lite vann i systemet. Energibanene i beina blir stengt, blir for trange og tørre, og man får vondt.

Min ernæringsekspert blir rødmusset og opphisset av å forklare meg hvorfor en bevisst og dame som meg  som lever til de grader sundt og riktig,  likevel må ha tilskudd av mineraler . Han ivrer over seg over at kroppene blir tyngre og stivere, eldre og sykere – vi blir fetere fordi maten vi spiser ikke er sunn!  Den er langt mer forgiftet enn vi vet om. Forgiftet av prosessen, av transport, lagring, behandling av sprøytemiddel og av kjemi. Av kommers! Epler fra kontinentet i import er 20 ganger sprøytefremkallt, mens norske Hardangerepler får denslags bare 3-4 ganger i sesongen. Pluss at jordsmonn, luft og lys fører naturlig  helse og kraft i hvert epletre der vest i landet vårt.

Kjøtt er ikke lengre kjøtt. Kjøtt kommer fra underlige avls-vesener.  I Norge burde vi har mer geit og sau , hevder min rådgiver og entusiast. Mel er fabrikkvare mer enn kornprodukt. Blomstene vi pynter bordet med, er silikon og dør ved å smuldre, ikke vissne. Det må jo være en sammenheng mellom antall pizza pr. innbygger, pølse i brød og tonn med potetgull og altfor tunge og store kropper og vektøking pr. samme norsk innbyggerflokk ?  Denslags mat-inntak legger seg som støp og sement i fordøyelsen og hindrer gjennomstrømning i energibaner og kropprenselse.

Kortreist mat, økologisk mat, mindre styr og jål – mer ekte vare som man har tid til å sanse, lukte og nyte? Hva med sjelen – den som er den minste delen?