Forsknings-nytt, tenk det!

Nå bannlyses åpne kontorlandskap! Et tysk forskningsprosjekt har funnet ut at vi blir stressede og får søvnproblemer av å arbeide på flate gulv og i stort fellesskap hvor alle ser alle og hører alt. Og enda værre når man ikke har egen pult engang, men bare tar seg en stasjon med PC’n for den timen eller dagen.

Noen av oss som ikke har vært forskere, men bare vanlig folk i vanlig kontorarbeid har alltid og veldig lenge ment at denslags moderne arbeidsteorier er rene ulykken. Vi hevdet at det å ha sitt eget kontor – til nød kanskje dele det med maksimalt 2 andre på sammearbeidsfelt – var å foretrekke fordi det ga arbeidsro og konsentrasjon. Vår egen stol og arbeidspult med bilde av ektefelle og barn, kanskje en blomst eller en gave-dings gitt av kjærlighet – slikt skapte tilhørighet og orden mot yrkes-utfordringer i det ustoppelige og daglige.

I min tid som kinodame, opplevde jeg å gå fra et storartet og vakkert administrasjonområde i hele 3 etasjer med parkettgulv og gulvpanel i dype trapper og korridorer og enkeltrom for hver og en av de ansatte over til et kontorlandskap i ultramoderne glassbur som skillevegger, uten dører og utestengelse  – bortsett fra direktørens kontor og møterommet som kunne lukkes, men sees. I det stilsikre og klassiske administrasjonmiljøet møttes vi til lunsj i like riktig kantine med vennlige bord, god mat og takt og tone. men ellers var vi å finne på våre kontorer hvor vi banket på døren til hverandre og snakket fag eller ikke snakket fag og hvor vi ble kollegaer på ekte vis.

I tråd med de siste ledelsesteorier bestemte styre og stell at også vår bedrift skulle følge trend og mote å ha stål og glass og åpent lende for her skulle fellesskap og trivsel utvikle maksimalt av arbeidsinnsats og kreativitet. Det ville i tillegg være veldig besparende og veldig lønnsomt med mindre kvadratmeter. Vi skulle alle være sammen om alt og det meste.  Og det ble straks også mye av det meste. Glassskjermene som gikk i skulderhøyde, hindret ikke lyd, nemlig. Telefoner som ringte, samtaler som fant sted ble oppfanget av også av dem det ikke angikk.

Videre ble alt så veldig synbart. Folk flest har sine dager av enten jubel eller fortvilelse, sogar sorg og elendighet selv midt i arbeidstiden.  Da skjedde private katastrofer for åpent kamera. Alle kunne se at en samtale førte til sinne eller sorg f.eks. Alle kunne notere seg arbeidssamtaler som foregikk bak glasset og kunne observere mer eller mindre alvor og dramatikk. Alle besøk til den enkelte ble delt av alle øvrige. Ikke rart at møtevirksomhet ble avtalt ute på kafe eller lunsjrestaurant ( som om det var billigere?)

Det tok da ikke lang tid i dette moderne arbeidsfellesskap før støy og stemmer ble så stressende at man måtte innrede «stille-rom».  Det ble stadig flere av disse gammeldagse enekontor hvor døren kunne lukkes og vegger hindre innsyn. Videre måtte man forske seg frem til lyddempende paneler og gangfelt av tepper som dempet sko og tramp. Uforglemmelig var også gjennomføringen av e-post-forsendelse til kollegaer som satt rett rundt svingen.!  Jeg husker at Bettina i Markedsavdelingen kom inn på mitt kontor (  jeg satt som sjef i denslags luksus, men med åpen dør! ) og spurte hvorfor jeg ikke hadde svart på spørmålet som hun hadde sendt meg på e-post.  Bettina satt 6 meter unna!  Jeg spurte hvorfor hun da ikke der og da kunne spørge meg om det hun hadde sendt meg e-post  om likegodt? Fremskrittet hadde utviklet i åpent fellesskap på kontoret det motsatte – mindre fellesskap, mer enehuleboerskap hvor vi satt foran skjermene våre, med mobilene våre, med tastene våre og vernet oss for stressende, støyende og forvirrende inntrykk rundt oss på alle kanter.

Forskere i Tyskland og Danmark som dypdykker i arbeidsmiljø,  beskriver det åpne kontorlandskap som en ulykke, rett og slett.  Som om ikke vi visste det!  De negative konsekvenser som vanlig lønnsmottagere på vanlig arbeidsplasser innen Handel og Kontor helt fra begynnelsen av ropte ut om, ble ikke hørt. Men når forskningsnytt slår i bordet med sine resultater innrømmer selveste forbundslederen at nok er nok. Trenden eller fenomenet er på vei tilbake, sier han.

Mat på alle fat.

Etter å ha servert meg selv en bedre rød fiske-suppe fra fiskehandler Nilsen og nippet til et glass tørr hvitvin, ble jeg fra min litt trette sofa opptatt av  NRK-debatten om kosthold. Der satt ekspertene i panelet, den ene mer radmager enn den andre og fortalte oss og meg om hvorledes vi skulle tolke myndighetenes nye mat-helse-platil det norske folk.  Skjønt innledningsvis handlet det nå mest om de syke blandt oss som enten hadde diabetes, var for tykke, for late eller det som værre hadde dårlige vaner  – eller hadde innvortes syke organer. Viktig nok. Ekspertene vitnet om at de for sin del trimmet og trente og holdt seg i form, gud bedre!

Debatten dreide seg lite om mat på alle fat for de fleste av oss. Hvorledes vanlig folk bør innta sitt daglige brød. Takk og lov stod det omsider frem et par kvinner som både hadde smil om munnen og glimt i øyet og som elsket både krem og fløte. Da straks ble programmet både muntrere og klokere og mer interessant for flere av oss.

Selv er jeg meget opptatt av  hva jeg spiser og drikker uten at jeg synes mat og vin er de aller viktigste temaer  på jord. Det er alltfor mye jål og styr om begge deler.  Jeg er hektet mest på helse, mindre på gastronomi. Jeg er dessuten mer opptatt av å dele bordets gleder med andre enn selv å stå ved komfyren. I 47 år har jeg gjort min innsats som hustru og mor og vertinne og laget mat og bakt mitt brød både i fest og hverdag.  Det har ikke stått på meg. Frokosten var erkesunn, og middag skulle inntas når vi i familien var samlet. Å sitte rundt bordet var for meg dagens høydepunk. Slik er det fortsatt – måltider skal deles! Det er noe tristog antagelig mindre sunt å sitte for seg selv å spise uansett hvor kostholdsriktig tallerkenretten er, hvor mye levende lys og blomster på bordet.

Debatten på TV gikk sin solide gang. En utskremt stats-sekretær gjorde så godt han kunne for å IKKE lede oss E inn i fristelse. Det fløy råd gjennom eteren som knaste av knekkebrød.  Gudskjetakk hadde vi glimt av morro, som da Finckenhagen hejet på desserten som skulle både være kremet og fetende. Jeg forlanger selv at en dessert skal være dekadent – et mer dekkende utrykk her i kruska og gullrot-Norge. Skal det være frukt-salat bør den ha en kork med rom over seg. Og kom ikke med slanke-is-krem!  Alle ordentlige jenter liker god is som inntas i sofakroken rett fra papp-begeret – har jeg sett på atskillelige Hollywood-filmer.

Det er en godtog dannet levesett å holde seg til: 1) man skal bo over evne, 2) man skal kle seg etter evne 3) man skal spise under evne. Langt og godt måltid med få retter, kanskje bare 2, rene rådvarer som smaker ekte, generøs tilgang – ikke gjerrighet, ellers får det være.

Runde bord er snillere enn kantede. 8 personer er det maksimale hvis man først skal servere middag for da kan alle snakke sammen. Alltid vakre karafler med vann og vennlig vin også på vakre flasker slik at man ser hva man drikker.  Har man i et hjemmet ost og frukt, brød og vin kan man alltid ta imot gjester.

Ingen i debatten snakket om latter og glede som kostholdsråd. Jeg leste engang en artikkel skrevet av en kvinnelig journalist som i månedsvis klagde over at hun stadig la på seg, fikk ikke ned kiloene uansett og om hvor nedstemt hun dermed ble  slik vi jenter alltid føler på det. Derfor takket hun ja og reiste til gode venner i Malmø hvor hun glemte både livlinje og tristess. Hun lo og drakk og spiste meget og godt og hygget seg alle dagene til ende. Tilbake til jobben oppdaget hun at hun hadde gått ned i vekt!!!

Jeg lever etter 3 regler: 1) Husk det kommer tidsnok den dagen maten ikke smaker. Matlyst er en velsignelse! Jeg har opplevd tragedie som førte til at jeg gikk ned 6 kg på 6 dager, dypt ulykkelig som jeg var. Det er uanstendig slankehysteri hos vanlig velskapte kropper.

2) Lytt til kroppen!  Den sier til deg hva du trenger, hva du fyser på.  Lær deg å lese dine egne signaler.

3) Husk at årstider og sesonger skal nedfelle seg i hva kostholdet skal dreie seg om. I kinesisk medisin handler det om varme og kulde, om søvn og hvile når det er mørketid, mangel på sol og lys forteller oss her nord at vi skal som planter og dyr gå i dvale og i hi. Vi skal frotse i salater ved St.Hans-tider, men trenger tyngre kraftkost i januar.

Det går mot helg og hygge. Antagelig må her trenes også. Påfyll av verdier fra musikk og bok og gjerne TV. Og takk og lov kan jeg servere meg selv fisk og frukt og italiensk iskrem. Den er sunn og veldig god. Men jeg erkjenner at å sette tennene i en indrefilet av hjort er også ren lykke. Kanskje kan jeg invitere noen jeg er glad i til å dele med meg!

I maktenes vold!

Skal man først ha TV – og det må man jo – så må man ha så mange kanaler som mulig. Det er så drivende mye godt på TV, nemlig.

For å kunne skjeldne mellom hummer og kanari, børs og katedral, må man både ha bredt tilbud og man må kunne kodene. Begge deler krever innsats av menneskelige ressurser. Og tid og penger, tålmodighet og medmenneskelighet.

Ved anskaffelse avflatskjerm, installasjon av boks og tastatur og fjernkontroll kommer hjelpen ganske raskt og av seg selv som ledd i handel og service.  Det skulle nå bare mangle for det hele koster mange penger hvis man skal ha ypperste kvalitet og siste utgave.

Men i likhet med digitale media, mobiltelefoni, internett, Ipad og Ipod hvor det  farer  mot oss nye varianter og fabelaktive tilbud ustoppelig, så er det lignende tilstander på TV-fronten.

Innen sportens verden inngåes kontrakter om overføring av engelsk fotballkamper til oss med ujevne mellomrom. TV2 kjøper rettigheter som tilsier at vi arme seere dermed må skaffe oss enda flere TV2-kanaler med nødvendige HD-bokser  i dyre domme. Og enda værre – man kan ikke se svensk og dansk TV uten videre. Canal Digital kan ikke levere naboskapets statskanaler til oss i Oslo. Dette er bare  eksempler på at vi er i maktenes vold.

Nå er ikke vi slikt skapt at vi finner oss i denslags.  Vi tar grep og vil ordne opp for nettopp å kunne glede oss over rikt fjernsynsliv. Derfor ringte vi Get for å kjøpe oss glad overgang til alt og det meste. Vi måtte ha eksperthjelp siden vi er i Den Tredje Alder. Her skulle ledninger puttes inn bak og tastatur behersker foran. Det er store utfordringer for voksne ektefeller, særlig når den ene befinner seg i rullestol og er hjelpetrengende. Å lese bruksanvisninger kommer aldri på tale. De er skrevet både  av og FOR mennesker som i utgangspunktet behersker teknikken. Og i ekteskapelig samvær kan det føre til nesten-brudd og uhyggelig stemning i heimen når den ene sittter og leser, og den andre kryper på gulvet for å treffe riktig hull til rett ledning. Alle slike installasjoner befinner seg alltid nede og i den mørke delen av stuen, forøvrig!

Vi avtalte med Get om tid og sted og boks og kanaltilbud.Dagen før fikk vi kontrakten i brevs form hvor det framkom en betydelig kostnad. Vi vi hadde bestemt oss. Ekspertisen ringte halvtimen før ankomst slik at vi kunne stille til start sammen. Mobilnummeret var skjult slik at vi ikke kunne ringe tilbake for å be om kvarterets utsettelse, så vi hev oss rundt

Karl het den unge ekspert. Han var vennlig og tok grep. Ekteparet satt og avventet og stirret på sort skjerm som sa» Bare vent».  Omsider kom det stort plakatbilde og hilsen om at installasjonen var på plass.  Da måtte Karl gå – hans arbeid var avsluttet.  Ikke før hadde den unge tatt avsted, så kom beskjed fra skjermen at det vil ta opptil 3 timer før ting fungerte! Hjelpe oss – det hadde Karl ikke ymtet om, vi som også ved kanalsøk trengte ung kraft.  Så satt vi der foran faltskjerm i 50mm og glodde. Ikke turde vi koble opp CD-spiller og ikke radio som går over samme super-installasjon. Vi tok for oss avis, drakk enda mer kaffe, men mest satt vi og stirret på en gul stripe som viste oss prosentframgang. I 2 timer hvilte framgangen på 96%.

Vi har nå hundrevis av kanaler hvor vi bare ønsker å benytte oss av halvparten. Hvorfor i all verden  kan vi ikke få velge og kjøpe bare de 50 vi vil ha?  Disse forunderlige familie-pakkene er kombinert for standardgruppe-mennesker i far/mor/barn-fasong. Og like ille – hvorfor har noen redigert tilbudet tilsynelatende hulter til bulter med nyheter kastet hit, sport dit med fjas og tomhet midt imellom? Og nødvendige barnekanaler i bøtter og spann mellom ekkel reality eller urgamle såpeserier? 

Nå har man hørt at jo det er bare å taste seg frem til egen favorittt-liste, man kan kjøpe seg minne-boks og lagre alt slik at man kan selv se hva man vil og når man ønsker.  Ungt folk elsker slike operasjoner. Men vi i Den Tredje Alder må ha hjelp!  Og Karl hos Get har forlatt oss – dessuten viser det seg at Karl ikke er ansatt hos Get, men i et helt annet selskap som Get har hyret inn til marktjeneste i de tusen hjem.

Vi lever nå i Egypt-tider hvor vi sitter fjetret til CNN, BBC, SKY og Al Jazeera. Pluss glimtrende Urix og NRK på plass i godt selskap med TV2.  Når verden er i kok, er vi levende med der vi sitter i norsk trygg avstand, tilsynelatende. Vi betaler gladelig Get for å kunne delta døgnet rundt i slike tider. Og kunnskapskanaler og sportskanaler og britisk DOWNTON  ABBEY og danske BORGEN  er berikende for oss i vårt voksne liv, verd hver krone.

Men når  skjermen går i svart, når teknologien ustoppelig krever hjernekapasitet av ung energi og nyfikenhet, mektige konserner skifter kontrakter – se da er vi  voksne i maktenes vold.  Er det noe rart at vi griper til boken, koser oss i all stillhet eller reiser avsted til varmere land.

Norske titler på film, bok og teater, takk!

I tidlig morgentimer gikk jeg forbi Oslo Nye Teater. Jeg er stor tilhenger av det teateret og ikke minst teaterssjefen selv. Her om dagen fikk jeg på radio en forsmak på musikalen som nå skal oppføres og la da ikke merke til at den på norsk skulle hete THE PRODUCERS !  Mel Brooks verdens-suksess kunne vi glede oss over nok engang for hans Hitler-rock  lød gjennom eteren, og nå skulle alt oppføres i full bredde og for fulle mugger på teateret i Oslo.

Jeg noterte meg dette og hadde begynt å glede meg til begivenheten. Det er mye styr rundt den scenen nok engang. Det dreier seg om økonomi  – tenk det!  Det er Oslo’s eget teater, og kommunen gir visstnok ikke nok støtte og hjelp. Mel Brook vil redde dem, tenkte jeg og så frem til seieren både kunstnerisk og økonomisk.

Som kinodame i årevis kjempet jeg en tapper kamp for å heve respekt for film som kunst og kino som kultur.  Som et ild-sverd i kampen hevet jeg stadig stemme og våpen mot filmimportørenes i deres trang og tendens til IKKE å oversette filmenes Hollywood-tittel på amerikansk til klingende norsk når filmen skulle opp på norske kinoer. Ofte mente de at produsentene » over there» ikke tillot dem å selge mesterverket på vårt nasjonale språk, oftest argumenterte de at de ikke lot seg gjøre for det ikke fantes norske ord og vendinger som var dekkende. Men innerst inne dreiet det seg om penger, selvfølgelig. De sparte kostnader til plakat og trykk og tittel. Og så solgte de filmen så mye lettere og bedre og mer innbringende for alle hadde allerede hørt om produksjonen i månedsvis med stjerner og aktører.

Jeg slo tilbake så hardt jeg kunne – ustoppelig. Filmer på norske kinoer skulle ha norske titler! I den senere tid har da Norge filmpremiere samtidig med USA og Europa forøvrig, så forhåndslanseringen var betydelig svekket. Oversatte bøker hadde alltid en norsk tittel, og litteratur var kultur, dessuten!  Og alltid var det norsk på teateret, skulle man mene.

Idag morges innså jeg at nei – nå er det også slutt. THE PRODUCERS skal stykke hete. Med undertittel DET VÅRES FOR HITLER.  Så hvorfor i all verden kunne de ikke kutte innledningen og kaldt forestillingen bare det, da?  Vi må ikke skli stadig glattere og lettere inn i det anglo-amerikanske språk-området!   Vi skal i smått og gjerne i stort stå imot, bremse opp, nekte å snakke engelsk alle sammen! 

Er det så nøye, da?  Er nå dette noe å hisse seg opp mot?  At et sølle byteater i Oslo selger seg selv og sin verdensberømte musikal med orginaltittel? Antagelig ikke – det har hendt før. MY FAIR LADY – ikke sant? Akk ja – det går nok den veien. Men innimellom gjør det godt å rope ut et siste varsko.

Med oppmuntrende hilsen om suksess – uansett!

En pave’s påminnelse.

Pave Benedict XVI er på nett. Han er 83 år. Nå vet vi vel ikke hvorvidt han personlig sitter foran skjermen en vanlig formiddagsstund og taster ivei for å bringe oss kloke ord om de kristne verdier  her i verden eller mangel på sådanne. Vi vet at han selv skriver sine bøker og i hovedsak sine taler. Han er en intellektuell pave, men samtidig anstrenger han seg og sin pavestol for å kommunisere med oss alle på moderne vis. Derfor har han og hans kirke en utstrakt nett-virksomhet, har vi lært.

For riktig mange år siden var jeg på ferie i Roma hvor jeg fikk oppleve å være tilstede ved onsdags-gudstjenesten i Vatikanet hvor Pave Johannes Paul i skinnende hvit drakt forrettet. Jeg glemmer aldri den åpenbaring det var da døren på venstre side der oppe på podiet åpnet seg, og paven tråtte ut og frem for oss hundretalls samlet i hans kirke.  Jeg var og er  sikker på at det var Vårherre selv som stod der i den ranke skikkelsen både reelt og åndelig .

Paven var den gang  vakker og rett, mild i form og sterk i innhold.  Forsamlingen var blendet og beveget slik som alle forsamlinger i hele verden ble i alle år i møte med Pave Johannes Paul. Hans utstråling var enorm og helt uforglemmelig, selv da hans helse var skranten og  han nærmest knelte foran oss, plaget av smerte og alder.

På hotellet i Roma  hørte vi daglig radio hvor vi mest lyttet til språket mer enn lærte og forstod. Det var ikke TV på rommet vårt så vi hvilte ut etter byvandringene med å lese bøkene våre og ellers ha på musikk og italiensk tale, mest for å forsterke og intensivere oppholdet i den evige stad. Radio Vatikanet ble vår favoritt. Og hver eneste dag fikk vi høre Pave Johannes Paul. Som den reform-ivrige kirkefyrste han var, skjønte han mer enn noen annen pave før ham viktigheten av å kommunisere med sin menighet på jord. Han var personlig en strålende formidler ikke bare i taler og i ord, men med hele sitt utadvendte vesen, sin energi, og sin fysiske nærhet selv i den strenge regi som alltid omgir en kirke-fyrste og pave.

I hans tid ble da også Vatikanets informasjon-tjeneste en kraft-stasjon hvor ikke minst Paven selv ble selve kilden og sentrum og opphav. Alt ble oppdatert og profesjonalisert opp mot den tids  media og kommunikasjon.. Og alt lykkedes nettopp fordi hovedpersonen selv – Paven – utstrålte ekte og sann formidling.

 Og så hadde han en så vakker stemme!  Der vi lå på våre hotellsenger i Roma ble det høytid og andakt i rommet bare ved hans daglige hilsen  og velsignelse- eller hva det nå var – på Radio  Vatikanet.

 Moderne media kan avsløre falske toner både i skrift, tegn og tale. Eksperter i kommunikasjon har blitt tungindustri. Det er mye ungt folk verden over som lever av og for og får godt betalt i sitt ustoppelig virke med å gi maktpersoner i politikk, næringsliv, sport og spill og sandelig kirke-og trossamfunn  evne til  å bringe budskapet frem til kunder og pasienter, publikum og troende. Omgitt av tusenårige tradisjoner er Vatikanstaten en  interessant eksempel på hvor moderne informasjonstjeneste  med internett og sosiale media ligger i fremste rekke når det dreier seg om å formidle tro, kirke- og statsanliggende.

Nå er det gått flere ti-år siden pave Johannes Paul reformerte informasjons-profilen i Vatikanet både i kraft av seg selv og sin stemme. I helgen ser vi Pave Benedict sitte i fulle pontifikalier på sin pavestol hvor han formaner sin menighet på jord til å ikke bare praktisere nett-vett,  men kraftig advare oss mot bruk av sosiale medier som falske substitutter for ekte menneskelig nærhet og omsorg, vennskap og engasjement.

Som nyfrelst blogger og opptatt av det utrolige univers som internett er, kjenner jeg på at pavens ord har meget for seg.  Man sms-er og hilser, sender i hurten og sturten e-post til de nære og enda lengre ut. Venner og bekjente kan nåes med signaler om dette og hint. På Facebook er vi sammen på et vis – noen deler ut tanker og tips om både kropp og sjel. Mens de fleste av oss riktig voksne nok mest gir til kjenne standpunkt i mer samfunnspolitisk retning i beste fall. Egentlig vil vi vel bare hilse og si at vi er der! 

Trofast vennskap og varm nærhet forlanger tid, tid til hverandre, at vi er bestandige, på plass, at vi lytter og engasjerer oss og gir av oss selv. Vi bør innta – selvsagt – måltider der vi sitter rundt bordet og ikke benket sidelangs mot flatskjermen eller med nese og blikk ned i mobilen eller I-pad og I-pod eller begge deler. Rundt lunsjbordet i vennekretsen tastes det og meldes videre ut. Selv kjenner jeg det som en fornærmelse! 

Paven har og er verdens moralske stemme. Lytt og lær – å være sosial i media erstatter ikke en hånd på skulderen eller et smil i farten.

Ta toget!

Nordlandsbanen er stengt av ras.  Det er morgenmelding en januardag ( hvor det er 11 måneder til julaften ) fra en landsdel hvor nedbøren stadig lager krise og kaos for folk i farten som bor og som besøker.  De er vandt til årstider og naturens herjinger, men tidvis blir det for meget av alt og det meste selv for dem. Min venn storbonden i Nord-Trøndelag har tørre kommentarer til meg i storbyen når det innimellom her sør stamper trafikk i gatene, brodddene må på og trikken står. Hos ham er kreftene en evig utfordring for drift, næring, liv og røre. Vi har ikke mye av slikt, verken mørke eller stillhet, storm eller flom.

Jeg har tatt Nordlandsbanen et stykke på vei. Fra Trondhjem til Steinkjer en vårdag. Det var puslete greier. Vognsettet var som et forstadtog med åpent landskap og respateks-seter i rad og rekke. Ikke servering av noe som helst. Vi bare satt og så. Jeg så ut, mens alle de øvrige så ned.

Min favoritt-tog-reise over Dovre hadde vært en fest med komfort og hvitvin, varmt å spise, lesero og utsikt til det vakreste landskap. I Trondhjem gikk altså ferden ganske umiddelbart videre nordover. Jeg ønsket å forsterke min tog-entusiasme og gikk ombord.

Jeg elsker å reise med tog. Det er å være på bakken, i virkeligheten, ta avsted midt i byen, spasere gjennom vogner, hilse og nikke til mennesker rundt, og ikke minst kjenne på rytmen og roen. Det gir god leseopplevelse, hvis det er dag. Spotlampene er nemlig ikke alltid sterke nok i kveldmørket.  Man reiser i et landskap  og nyter natur. Stasjonene er bygninger med historien utenpå skjønt betongen og kiosken og skurene har tatt over for snekkerglede og fargeprakt. Navneskiltene forteller stadig om høyden over havet som om det er det eneste viktige å få vite!

Nordlandsbanen ut fra Trondhjem går i åpent lende langs hav og fjord innledningsvis. Nord-Trøndelag er Norges svar på Toscana. Det er så vakkert, rolig, harmonisk med fjell dere bak og bølgende blåner  med kongsgårder på hver haug, frodig og storslagent og stadig overraskende sjø og vann. Togreisen kunne være en fest for ferierende, men var tydelig innrettet mot nærtrafikk. Vogntypen tydet på det. Traseen gikk langs kløver og timotei. Trær og busker dvasket seg mot ruten. Det var tuslete og smått opp mot det storslagne landskapet.

Siden dagens melding gikk ut på at Nordlandsbanen stod fast, tok jeg ved dagens lunsjbord hvor samtlige er svært oppegående i samfunn og politikk, media og reiseliv, voksne og engasjerte  – en rask spørrerunde om noen av dem noen gang hadde reist med Nordslandsbanen?  Om de kjente til noen ellers som hadde tatt avsted med toget der oppe for frivillig ferie og fritid og blott til lyst?  Som andre togreiser mot Bergen eller Lillehammer , Halden eller Larvik eller mot Kristiandsand, ikke minst.  Ingen hadde noen erfaring med toget nord for Trondhjem. De hadde glemt hele greia. Rolf kunne huske han som rekrutt hadde tatt et stykke tog engang.

Hva er det med Norge og tog?  Vi får det jo ikke til ?  Vi har et enestående vakkert land hvor det måtte kunne gå ann å lage turisme av mer enn Bergensbanen ( som er halvannen time for langvarig! ).  Det går snor-rette spor i øst og vest, og sandelig også mot nord. Noen av oss har i en år-rekke ment at vi må kunne sette oss på tog og dra mot Europa også, men vi stoppes i Gøteborg. Og til Stockholm pusler det et togsett innimellom og i timesvis. Vi som elsket natttog hvor vi gikk ombord i byen der borte etter middagen og våknet på morgenen hjemme rett ved kontoret og slapp både Arlanda og Gardemoen.

Vi selger fjordene med cruise-skip, Hurtigruten er en internasjonal seier,  vi har veistrekningerved havet  som har fått arkitektpris, bilene våre drar i kolonner til fjells og mot kysten, og spa-kulturen damper ut av  hvert bidige hotellkonsept. Vi farter til feriesteder som er der vi bor,  fra hjemmet hvor vi bare jobber.

Norge nord for Trondhjem er fortsatt en statshemmelighet hvis man ønsker å ta tog. Kysten er klar. Flyene letter og lander. Bilene står skodd i garasjen, og det hører med til dannelsen å ta Hurtigruten.  Stakkars minister  Kleppa har mer enn nok med dobbeltspor her på flatlandet hvor tusener klager og har all rett til det.

Vi er et bitte-lite folk i et land med bøtta full av rikdom, gods og gull. Med et fingerknips burde vi kunne løse de fleste problemer når land med millioner av mennesker tydeligvis setter fart og får det til?

Det er ikke lett å være norsk og glad i tog.

Leseglede.

Jeg deler mennesker inn i 2 katogorier: de som leser BØKER  og de som ikke leser bøker. Antagelig er det gråsoner av oss. Noen er dyp-lesere, velsignet dem, som leser alt og alltid og ordentlig. Så er det de av oss som leser mer selektivt, nå og da, i rykk og napp, alt etter motivasjon og tid og sted. Så har vi faktisk dem som bare leser aviser, magasiner, nettet og som blar og blar. Særlig som reisefølge er det ganske så slitsomt.  Selv er jeg best som bokleser når jeg er på reise, særlig på fly, hvor man er fastlåst i setet i timesvis. Man er underveis og kan ikke annet! Ennå har jeg ikke fått observert hvordan mennesker leser bøker på sine digitale leserbrett. Antagelig er disse fabelaktige oppfinnelser nettopp hva vi trenger til når vi skal farte og fare og er lei av pocketboken og trett av å bære de tykke innbundne. Men her er vi i randsonen  av noe nytt. Der også! Å bare ikke tro at vi ikke følger med!

Å lese bok er å være stille. Noen helger får jeg det til. Kan sitte i timer og bare lese bok. jeg kjenner nettopp at jeg er i ro, er med meg selv i bokens verden.  For en lykke!!!!

I voksen alder har jeg kommet til at om boken ikke forfører meg etter 50 sider, gir jeg opp. Jeg leser ikke lengre bok som jobb. Selv har jeg skrevet 4 bøker og vil selvsagt sterkt anbefale disse, men poenget er at mine bøker ikke er tykke! Dessuten har de kapitler slik at de kan legges ned og tas i posjoner. Tykke bøker leses mindre, er min teori! Fordelen med tykke bøker er forøvrig at man finner dem igjen i hjemme i  bokhyllen når man i sittt evige rot skal hente den tilbake!!! 

Nåvel – den gode boken må aldri ta slutt!  Når vi først sitter der og har i hånden   strålende litteratur, boken som griper oss, boken som er som om en venn venter oss der hjemme, boken som vi mot slutten holder tilbake og somler med fordi vi ikke vil at den skal være forbi – da vet vi hva leserglede  er§!  Det er lykke, rett og slett.

Noen bøker bare glir avsted med oss. Kriminal-litttertur har det som knep, det ligger i konseptet. Og det er bra, men aller best er krimboken når den også er glitrende godt skrevet, god littertur!  Alfor ofte sitter jeg etter å ha avsluttet krimboken med en følelse av tomhet, av –  ja vel, hva så! Vi kan nyte håndverket som i DEN DØENDE DETEKTIV av svenske GWPersson – en perfekt kriminalbok. Men likefullt –  men vokste jo ikke som menneske underveis.

Kanskje er mine største leseropplevelser i voksen alder den gode biografien, den som er noe mer enn en skildring av et forbilde, en menneskeskjebne, et bilde av en historisk person som har hatt viktig innflytelse på sin samtid. Igjen en biografi som er noe mer – god litteratur rett og slett! DEN OSALIGA ANDE  – om Axel Munthe kan nevnes, og boken om Kathrine Graham hører til mine favoritter. Edward Kennedy’s selvbiografi er kanskje i meste laget, men gir god innsikt i amerikansk nær historie.

I utenlandske magasiner og aviser er jeg alltid på jakt etter best-selgerlisten både i skjønnlitterære og faktabasserte bøker. For mange år siden noterte jeg  som første nordmann, tror jeg,  romanen  BROENE I MADISON COUNTY som toppet amerikanske lister i ukesvis. Og i London så jeg den lå hos Hatchers. Tilbake på hotellet var det gjort – i løpet av 2-3 timer var den slukt. Jeg dro tilbake og kjøpte 15 eksemplarer og ga dem til alle jeg var glad i hjemme! En uforglemmelig leserglede!  som etterhvert hundretusener dlete med meg og som Clint Eastwood gjorde film av.

Noe lignende hente meg med  ÅRET I PROVENCE  av Peter M. – som jeg bare dumpet over. En sensasjonell bok som traff en verden med sitt unike konsept.

Noen ganger blir man velsignet med å oppleve at bestselgere nettopp er det!  At de treffer planken, tiden, leserne  – nettopp der og da. Stieg Larsson -fenomenet med de 3 besettende romanene – bør studeres også som sosiologisk samtid like meget som litterært drama. For ikke så snakke om som forlagsindustri og kommers, arv og spetakkel.

Min siste jubel av bokopplevelse er HUNDREÅRINGEN SOM KLEV UT AV FØNSTRET OCH FORSVANN av Jonas Jonasson.  Den er nå kommet på norsk ( hvorfor oversatt???) og er et lese-eventyr! Det finnes ikke maken, tror jeg, til denne ellegante blanding av munter kriminalfortelling og en Forrest-Gump-lignende skrildring av  hundreårige Alan på flukt. Formuleringene og humoren gjør boken til mer enn jug og fanteri. Vi leser altfor lite munter littertur! Når lo man sist høyt underveis?! 

Antagelig vil boken få meget få anmeldelser. Som film så bok hva gjelder best-selgere av slik karakter. Den romantiske, den sentimentale, den forførende, morsomme og uforpliktende kunsten blir ikke estimert nok av etablerte fortståsegpåere. Senest igår aftes gikk Helena Bergstrøm ut i krigen i Sverige med å anklage kritikere for aldri å hjelpe opp og frem og virkelig annerkjenne Colin Nutleys folkekjære produksjoner!

Det går mot helg. For alle som søker påfyll fra annet enn snø og ski, sport og sprang og mer enn god mat og drikke – kjøp HUNDREÅRINGEN og bli lykkelig leser av bok!