Hotell i vanlig-klasse.

Jeg har nok engang  vært gjest på et norsk hotel i en liten norsk by. I disse skjønne mai-tider holder alle organisasjoner sine årsmøter/ landsmøter hvor delegater samles, forhandler, avgir stemme og debatterer og har sine lunsjer og fest-middager. For brorparten av organsasjonene gjelder det å holde utgiftene  på lavt mål – så derfor har alle de ordinære, greie, halvstore norske hoteller i mai/juni høysesong for gjesteopphold i årsmøte-sammenheng i små som store byer.

Ikke et vondt ord om organisasjonene som jobber beinhardt for både å holde kustus på utgifter til hotellopphold, på forhandlingsdelen og administrering av alt og det meste. Som delegat på mitt landsmøte, ble jeg tatt hånd om på aller beste måte når jeg nylig var på overnatting og gjestebesøk, både av vertskap og tilretteleggere.

Men – hva er det ved norske hoteller?  –  disse ordinære, høyst hverdagslige for handelsreisende og møtefolk og nå landsmøtedelegater- ikke de herskapelige og  prisbelønnede- de med all verdens spa-anlegg og økologiske møbler og matretter.

For det er disse første det er mest av. Som omflakkende foredragsholder både i øst og vest opplever jeg det gang på gang;  norske hoteller er billige og traurige og trasige. Med et fingerknips kunne det hele vært så mye morsommere og gladere – vil jeg mene.

Nå sist kom jeg inn i en respesjon og i møte- og matrom med fargesterke vegg-til vegg-tepper. Jeg reagerer på vegg-til-vegg-tepper.  De demper sikkert lyden, men gir inntrykk av samtidig  å dempe skitt og slitasje.

Takk og lov var værelset mitt velsignet med  ekte gulv og vinduer som begge var nypussede. Men som alltid var antall puter i sengen kun en. Har man dobbeltseng, kan man stjele seg til den andre slik at man med to puter kan lese og se TV med hodet opp .

Kjøleskapet har mye brus og særlig øl og sjelden vann. Det er ikke lengre radio på rommet. Det ligger inn på fjernkontrollen for TV, men har sparsomt med kanaler – som regel NRK 1 eller den lokale varianten. Min NRK2 er aldri å finne. Som om man kan ligge på hotel en søndag morgen uten NRK2 eller aviser!

I klesskapet er antall kleshengere på minstekrav og beregnet på manneklær. Kjoler og skjørt bare glir av eller må brettes i buksefasong.På skrivepulten ligger –  eller stilles opp – hauger med reklame for stedets begivenheter, for kjøpesentra, for restauranter. Brosjyrer for denslags er skåret over samme lest – hulter-til-bulter-hilsner uten verken profil eller penn. Bildet av byens ordfører med kjede ønsker deg alltid blidt velkommen hvorhen i fedrelandet du enn tilfeldig befinner deg. .

På badet er det sparedusj som pipler lenge kaldt, men etterhvert varmt vann over deg. Badekar er det lite av på norske hotell. De tar plass, så derfor dusj. Det er ikke det samme å ligge på gulvet i dusjen, som nevnt.

Kluter og håndklær er enkel telling – utporsjonert med stort og mindre og minst. Flisene er lysegrå eller har vært hvite. Aldri frotsing i noe som helst av dekor. Som om vi var på toalettet på venteværelset hos fast-legen. Såpen er erstattet med kasse-trykk-tilbud som pipler ut enkle stråler i enkel apoteker-lukt. Men aller værst er tannglass som ikke er glass, men plast i lav høyde, pakket sterilt inn i glad-pack og som velter når lang tannbørste og tannpasta blir plassert.  

Men byen var liten, solen skinte, menneskene på møtet var vennlige og voksne, og jeg tok billighotell med fatning.

Inntil  vi gikk til bords. På samtlige bord til samtlige 4 måltider fra torsdag lunsj til fredag lunsj hadde man plassert en blomstervase med plass til en skåren blomst – i dette tilfelle en enkel tulipan. Den var vissen!!! Alle var visne! Som datter av en gartner og en blomsterhandler får jeg fysisk vondt av å se at man dekorerer festbord eller hverdagsbord med døde blomster. Umiddelbart tenkte jeg å påpeke fadesen, men dempet meg ned for å heller snakke med venner og bekjente om alt og det meste og det viktige.

Men da jeg forlot hotellet, kunne jeg ikke dy meg. Jeg gikk mot repesjonen, takket for vennlig opphold, men slo til;  «Lov meg ALDRI å ha visne blomster på bordene. »

I TV-serien HOTELL I SÆRKLASSE glemmer vi aldri Manuel. Han er fra Barcelona og skjønner aldri hva  John Gleese sier til ham. Manuel er urkomisk, dum og deilig. Bak disken i hotelresepsjonen der jeg ga klar melding om aldri visne blomster, stod nå søsteren til Manuel. » Visssne blåmster?» – hun så spørrende på meg. Jeg gjentok min hilsen i all vennlighet  hvor jeg påpekte at på alle bord stod visne blomster. Den unge ansatte skjønte ikke hva jeg snakket om, rett og slett. Hun var søster til Manuel, tenkte jeg , og reiste hjem med smil om munnen.

Twitter meg her – twitter meg der.

Boken til Elin Ørjasæter  heter DET GLADE VANNVIDDD. Jeg har grunnet på tittelen og skjønner ikke helt hva som er så vanvittig.  Gleden derimot!  Boken strutter av energi og kloke observasjoner. For meg som  skrivedame  (  les blogger! ) og en nybegynner på sosiale media, har boken for meg blitt en inspirasjon.

Når jeg holder min årlige hilsen til Årsmøtet i Seniornett denne uken, vil jeg referere til Elin Ørjasæters betraktninger om twitter-planeten – et sted hvor altså jeg befinner meg i all beskjedenhet.  Hun er  ikke bare «dronning på haugen»  i kraft av profesjonelt å beherske både form og innhold, men viktig for meg – hun har dypdykket i problematikken og sett viktige menneskelige og samfunnspolitiske sider ved å twitre.

Vi i Den Tredje Alder er komfortable med våre tradisjonelle måter å kommunisere på. Vi har skrevet brev, lagt dem i konvolutt, satt på frimerke og lagt brev i postkasse. Vi har ytret oss på talerstoler der og da. Vi har skrevet innlegg i aviser. Vi har deltatt i debatt og har erfart og lært oss til konsenkvens og ansvar for ytringer,   og   vi har forholdt oss til reaksoner og tilbakemeldinger og debatt fra mennesker med tilhørighet til samme koder, samme fora og samme kultur.

Å delta i den globale nye teknologi på internett med meninger og ytringer, med en stemme og eventuelt et ansikt på alle de sosiale media som facebook, twitter og blogg – se det krever for alle oss i Den Tredje Alder en overgang og trening og mening i å ytre oss fra vår  tradisjonelle måte til alt dette skremmende og forlokkende nye. For oss er det et  gedigent  kvantesprang. Ikke så meget i teknisk, praktisk utfordring som en mental og nærmest eksistensiell prøving, overvinning og refleksjon.

Hvem vil vi være på Facebook. HVordan vil vi profilere oss på Twitter. Hva skal vår blogg ha for innhold og karakter.

Vi holder tilbake for innsyn på våre private arenaer.  Vi finner våre egne banaliteter og hverdagsligheter som akkurat det og derfor uinteressante for andre enn oss selv ( og knapt nok det.) Vi blir generte og ubekvemme med utlevering av det helt private.

Å ballansere mellom det personlige og det private er en treningssak. Ytringer på de nye kanaler og deltagelse i fellesrommet på Facebook og Twitter, kommunikasjon på nettet mot alle og enhver eller mellom «followers» er ikke umiddelbart naturlig for oss veldig voksne. Ikke bare rent teknisk eller kommunikasjonsmessig med antall tegn og rett kodespråk – men følgelig mentalt, personlig og ærlig. Slik vil jeg fremstå – dette er meg.

Terskelen for hvordan vi vil ytre oss, hvor meget vi vil gi av oss selv, – her er det for den enkelte en utfordring og en utvikling  som vi verken kan undervudere eller overvurdere.

Elin Ørjasæter gir kloke refleksjoner og  råd og dåd i boken  sin ; DET GLADE VANVIDD.  Nå handler boken om alt annet også, men sandelig er den tankevekkende hva gjelder å twitre, ja!

Løp og kjøp, les og lær.

Jordbær-stedet.

Dette har lite med film å gjøre, skjønt det nærmer seg festival i Cannes og derfor poenget med jordbær.

Morgenfrokost i hjemmet består av yogurt, korn og bær. Pluss kaffe fra patron og juice – bare så det er nevnt. I helgen hadde jeg på impuls handlet en liten plast-eske-sak med de vakreste jordbær som CCVest hadde punktmarkert ved inngangen og som var fristende vakre, feilfrie, like og visstnok billige. Egentlig er jeg blitt avhengig av blåbær som er store og smakfulle og ekte. ( tror jeg. ) Men nå grep jeg også til jordbærene.

Dumme meg. Jordbærene er som silikon. De smaker silikon. De ligner silikon ( ??) og er kjemisk  både i form og innhold. Beviset på dette falskneri er busten!  Den er grønn – skulle nå bare mangle – men konsistensen på grønnsværet er underlig. Kjennes rart i starten og enda værre – busten sitter fast!  Den glipper ikke slik som ekte og modne jordbær-bust skal med letthet knipes glatt av. Man må bruke redskap for å rense jordbær! De er ikke søte, ikke sure, ingen ting – bare som smak av tapet. Sånn er det når man går etter utseende.

Mimrestunden oppstod idag ved frokostbrettet. Vi som vokste opp under en hel verdenskrig, vi som knapt hadde skrellet en appelsin eller smakt en banan før vi ble voksne, vi måtte under oppveksten holde oss til norsk hagefrukt, grønnsaker og norsk bærsesong. Pluss kålrot som variant til gulrot. Å være norsk er å ha ÅRSTIDER som kjemi, i sjel og kropp og sinn. Kosthold og klær, fritid og sport – natur og fauna – det er en tid for det ene og en tid for det annet. Det gir forankring og tradisjon – mener nå vi.

Men det var før og ikke nå.  Jeg er selv en sviker, som nevnt, med blåbær til frokost hele vinteren. Men jordbær  – aldri mer! Der gå nå grensen. Gudene vet hvor de kommer fra forøvrig? Antagelig fra fryse-kjøle-lageret hos importøren hvor de har ligget i måneder og år, for alt vi vet. Så plutselig like før våre hjemlige norske er på markedet, kommer ellers alle jordbær fra Belgia!!!!  Kan noen fortelle meg hvorfor ALLTID Belgia?  Hvorfor ikke Nederland, Tyskland eller Spania?

I 25 år som kinodame reiste jeg i skjønne måned mai til filmfestivalen i Cannes. Jordbærene til frokosten imorges fikk meg til å mimre om det også. For det sitter i kroppen etter alle disse årene en lengsel etter nok engang å oppleve det ufattelige sirkus, det glitrende og spennende og vakre sted ved Middelhavet  – i tillegg til det høydepunkt i yrkeslivet som var selve møtet med filmbransjen, alle filmene, stjernene og personene.

Mellom slagene og som pustehull lunsj og middag med melon og skinke, asparges og ost, rose-vin fra distriktet , men alltid jordbær, modne og ekte ! Markjordbær og til og med! De smakte på et vis fransk.

 Jordbær er for meg blitt symbol på sommer.  Jordbærene i Cannes i mai var sommer. Som luksus og overflod for en besøkende fra det kalde nord hvor denslags røde fristelser fra friluft og natur  ( og ikke fra glasshus)  var først å kunne kjøpe her hjemme når sol og lys og varme hadde modnet dem frem i juni. Norske jordbær er verdens beste jordbær, men når man befinner seg ved Rivieraen under palmer og i glitterstas, på oppdrag og alt betalt – da er stedets jordbær  den ultimate nytelse.

 Jeg hyller årstider her nord. Men det merkunderlige er at faste reisemål og steder ellers på jord vi har besøkt ,har  satt seg i mimre-boken og i sjelen som sanseinntrykk av mat, av smak, av lukt og lyd.. Som kan komme plutselig opp som melankoli eller lengsel når tidspunktet nærmer seg for måneden man dro. Eller når disken hjemme eller tilbuds-stabelen på kjøpesentret kan tilby en variant – for eksempel  jordbær.

Forøvrig  må man ALDRI ta med pølsen hjem fra Ungarn, osten fra Toscana, flasken fra Tyrkia. Hjemme er det feil, det går galt. Det blir trist -glem det.

Nei – la oss fastholde  den ekte sesong-norske hjemlige nytelse. La oss slå oss løs med kålroten i påvente av jordbær fra Lier ved Drammen. Men hvis man er så heldig at man befinner seg i Provence i mai – uansett oppdrag eller begrunnelse –  ta gjerne en dessert med de røde fristelser. Da er man i pakt med tid og sted, der og da.

Ut på dato.

Nå må eldre mennesker slutte å mene noe om humor. Det har de nemlig ikke greie på. !  Wenche Foss tillot seg å karakterisere samfunns-satirisk og politisk korrekt underholdning på NRK som henne likegyldig og  slem, umorsom og kald. Det skulle hun ikke ha gjort. Hun ble beskrevet som utgått og forbi. Og enda værre  – personlig, som kunstner, totalt blottet for morskap og humor.

Den unge mann  som  tillot seg i Aftenposten ikke bare fornærme en stor skuespillerinne , men sveipet innom alle oss ganske så voksne, mente at humor til enhver tid er de unges eiendom. Definisjonen av hva som er morsomt, skal  de om. Humor er trendy og tidsriktig, her og nå.  Hvis vi ikke ler av dagens satirikere eller komedianter, hvis vi reagerer med sårhet og fornærmelse, kanskje med forbitrelse og skrekk – så har vi et problem. Vi er gamle. Og enda viktigere – vi bør holde munn!

Forskjell på ungdom idag og ungdom tidligere kan være så mangt. Selv har jeg kommet til at den viktigste forskjell er at vi som unge hadde en missstanke om at voksne mennesker visste noe om livet foran oss og at vi derfor interesserte oss for deres kunnskap og synspunkter. Om ikke av respekt, så lyttet vi av nyskjerrighet og vitebegjær.

Idag sitter bestefar på barnebarnets fang. Barnebarnet vet mest og best. Om alt og det meste. de kan dessuten laste det ned på IPad.

Bestefar elsket Chaplin. Han lo seg skakk av Victor Borge. Vi som var unge, ble med på kino og tok til oss Chaplins såre og  geniale komikk. Vi gikk i konsertsalen og fallt fullstendig for den musikalske klovn fra Danmark. Vi var i en voksen verden og likte oss der. Vi ble oppdradd av det.

Dagens unge lever sitt liv. Og vi vårt. Vi må så inderlig vel tåle deres. Men vi må be om unnskyldning for vårt. Lydnivå og larm og leven må vi bare finne oss i. Utagerende livsmønster på Tv blir ikke bare populær-underholdning for de unge selv, men sandelig forsvart og stolt applaudert av foreldre!

Egentlig burde vi i Den Tredje Alder oftere og sterke og sintere si ifra. Ikke som surmulende og lang-gretne eldre , men der og da med snert og glimt i øye. Rettferdig harme er både sundt og akseptert. Vi eldre finner oss i alt for meget. Derfor synker respekten og forstanden ned til samme nivå som stemmen. Vi blir krympete og lavmælte.

Men et tema bør vi aldri, aldri, aldri  mene noe om. RUSSEN!  Er det noe vi blir sure av, gamle av, syke av, stygge i ansiktet av så er det å bry oss om RUSSEN. Hvert år i vakre mai kommer fenomenet mot oss. Innledningsvis provoseres vi. Men vi har lovet oss selv på ære og samvittighet å vende oss bort, se ned, tenke på noe annet, la det stå til og gå over. Våren er så vakker!  RUSSEN GÅR OVER.

VEL OVERSTÅTT.

Selv de minste iblandt oss – barnebarna – synes det var godt å komme tilbake til skole og barnehage. Påskeferien hadde tatt på. Nok var nok. Vi voksne kjente oss sterkere og mer uthvilte og ville også ta fatt på plikter og hverdags-arbeid. 

Avisene lå klar på trammen. Nyhetene på radio kom som vanlig fra kl. 6.30. Som samfunnsborgere ville vi nå finne oss på plass og tilrette i fellesskapet igjen etter alle fridagene som privatpersoner i feriemodus enten her eller der – bare ikke hjemme.

Nå er det en myte at alle reiser på påskeferie. Men selv de hjemmeværende må på død og liv finne på noe.  Avisene melder i god tid om allepåskealternative opplevelser for folk som ikke skal reise avsted. Båtpuss og hagestell, trim og sport.

Å tilbringe en påske i stillhet, i ro, i meditasjon, med en bok eller  å  følge påskens religiøse drama med kirkegang – det er ute av tiden – av vår tid. Opptil flere dager hvor alt står stille, hvor man kan kjede seg, ha uendelig med hvile-tid for kropp og sjel, hvor alle er private og for seg selv  – det er farlig, det og kan stille for store krav til harmoni og forankring for den enkelte. Derfor tutes vil fulle av struttende reportasjer og anbefalinger om aktivitet og tut og kjør!

Selv vokste vi opp i en familie uten hytte verken her eller der. Da vi endelig hadde råd til bruktbil, kunne vi dra på dagstur til besteforeldrene. En påske tok vi tog til Rena i Østerdalen til tante og onkel.

De fleste Skjærtorsdager stod vi ved hagegjerdet for å se nordmenn ta sin kjøretur til Sverige for å handle. Ellers var det dag på dag uten at noe skjedde bortsett fra å gå tur i  skogen og  til kirke 1.Påskedag. Alt stod stille hos oss. Radio,musikk og bok og hagestell, middager i all enkelhet og i tradisjon  med påsken. Foreldrene som alltid jobbet, trengte  påsken til å være i  hjemmet for å puste ut, stelle og ordne. Vi barn måtte derfor holde oss i strøket og dele kjedsomheten med hverandre og våre venner i naboskapet.

Det var dengang og ikke nå. Ingen kjeder seg lengre. Bortsett fra eldre mennesker visstnok som blir ensomme og forlatt – i følge sosialreportasjen i media. Denne sykeliggjøringen av gamle mennesker er forstemmende og dessuten vinklet helt feil. For aldri har mennesker i Den Tredje Alder fartet omkring så meget som nå. Syden-turer og  hotellopphold, kulturtilbud og friluftsliv er lagt opp for tusener av riktig så voksne mennesker. De drar på tur som aldri før og fyller konsertsaler og foredragsrom. Påsken faller dessuten på en årstid hvor lyset og solen, våren og naturen gir en aldrende sjel og kropp både mot og styrke. De aller fleste eldre er raske og rørlige og tar for seg av livet med begge hender.

Til stor forundring startet likefullt 3.dag etter påske hvor det altså var hverdag igjen,   med fortsatt stille gater, minimal ettermiddagsstrafikk, nok av parkeringsplasser. Vi som trodde at arbeidslivet var i full sving? Morgenavisene var slunkne, de også. Og radionyhetene kom i ønskereprise hele formiddagen. På kjøpesentret var hyllene som utblåst – ingen hadde sørget for påfyll den morgenen heller.

Apropos etter-påske-nyheter;  vi våknet til forskningsnytt hvor det fremgikk at kvinner var mer bekymrede enn menn!!!   De pådro seg helseproblemer både i hjerte og sinn og kropp og hadde derfor høyere sykemeldingsprosent enn menn. Tenk seg til !!!

Som selvoppnevnt president i Bekymrede Mødres Forening  er jeg  alltid bekymret for barna mine, uansett,   om de er rike eller fattige, gifte eller ikke gifte, travle eller ikke-travle, barnløse eller barne-rike. Alle vi kvinner vet innerst inne at slik er det og var det og slik vil det være i all fremtid. Morsrollen og kvinnerollen er fra urtiden å beskytte og hegne og verne.  Men nå endelig hadde noen forskere studert og gjort sine funn!!!!  Vi prøve å dypdykke i NTB’s omtale for  oppsiktsvekkende argumentasjon og påviseligheter. Men det var karrig stoff som samtlige morgenjournalister bare hadde klippet sammen og forsynt og fyllt alle kanaler med.

Da var det like greit med fotball-nytt fra ny runde i ligaen. Godt at det er noe viktig som skjer!

BESLUTNINGS-VEGRING.

Første gang beslutningsvegring  rammet meg for alvor var da jeg stod foran tannpasta-hyllene på kjøpe-sentret. Jeg ble truffet av en eksistensiell krise. Jeg måtte ta en avgjørelse!!!!  Tuben med tannpasta hjemme på badet var klemt ut til siste  sprut og måtte erstattes. Og foran meg kunne jeg velge fritt og uhemmet mellom all verdens varianter.

Av alle forbruksartikler i hverdagen er ikke tannpasta den merkevaren man har hengte seg fast ved. Ikke vet man hva man egentlig liker. Ikke hva man sist brukte. Ingen favoritt-pasta overhode. Så står man der foran utallige varianter og et enormt tilbud. Det eneste man har hengt seg opp i er at skru-kork er viktig. At man bør unngå vippe-varianten. For på flyreiser har man erfart at trykket i bagasje-kabinen har ført til at hvit grøt av tannpasta har eksplodert i hele toalett-vesken og gitt øvrige dyre «fabrikk-hemmeligheter» et problematisk belegg.  Så vi gikk etter skru-alternativet. Det er ikke enkelt fordi flere tubeslag lå inne i en emballasje som måtte brekkes opp ved inspeksjon.

Tannpasta er ikke bare tannpasta, må vite. De kjente merkene er ikke lengre hva de var. Golgate og Pepsodent, Vademekum og så videre. Hadde det enda vært så enkelt?! Det er med fluor eller uten fluor. Det er pasta for å drepe bakterier både foran og bak. Det er tubeinnhold for skinnende hvitfarge og enda mer skinnende munnhelse. Det er slag på slag, varianter på varianter. Det er pris-tilbud og nyheter. Hylle på hylle.Tilslutt fikk jeg løftet hånden, tatt ett eller annet mest i tanke-tåken.

Heldigvis trengte jeg ikke ny tannbørste for der er tilbudet enda bredere, større og nyere. Farger på skaft og bust, striper og prikker, buer og svinger, hard eller myk eller begge deler, antagelig med flere gear. Og værre enn værst – håpløs å få ut av vakuminnpakningen!

I senere tid har det norske folk vært opptatt av varetilbud i matvarebutikkene. Det skal visstnok være en menneskerett å ha maksimal adgang til valgfrihet på alle hyller – ikke bare den øverste. Snarere tvert imot – på den nederste hylle – der hvor varene er billigst.

Vi har visstnok verdens dyreste mat. Og dårligste tilbud.

Det har ikke jeg! Jeg har så mye tilbud!!!!  Jeg kan handle rå-dyrt og stygg-billig. Jeg kan handle etnisk og  sært og vanlig standard og norsk. Skjønt det siste er jeg ikke helt sikker på.  Hvor norsk det er.  På noen epler står det små limete hilsner om at eple er norsk. For meg virker eplene mistenkelig fabrikklaget for de er helt like, uten plett og lyte. Da jeg var barn, var epler ulike. De var norske garantert,  for det hadde vært en hel verdenskrig så vi hadde  bare vår egen hjemmeavl.

I Oslo kan vi handle i øst og  i vest til alle døgnets tider. Jeg kan sykle mot frukt og grønt og mot fiskebåter ved kaien. Bondens marked gir stadig vekk en lørdagsshandel fra boder midt i gaten.  Noen ekslusive matbutikker finnes – takk og lov – hvor vi kan handle dyrt og deilig. Kjedebutikker ligger tett som hagl og noen kalles gourmet-variant med flott kjøttdisk og enda bedre fisketilbud. En kort biltur tar oss til super-markeder i hopetall. Der kan vi bo i timesvis og fylle trillevogn og parkere gratis.

Jeg fant denne riks-debatten om matpriser og maktdominerende matkjeder helt håpløs. Den utelukket på grunn av utvalgs-mandatets begrensninger,  både jordbruks-subsidier og tollgrenser. Som om ikke disse ellementer er helt avgjørende for både pris og utvalg. For meg var hele diskusjonen absurd som om vi i dette søkk-rike land hadde mennesker som sultet og led av mat-mangel! I en verden av krig og terror, lidelse og nød velter vi oss i forbruk både av mat og drikke.  Midt i det hele kom også rapport om hvor mye vi kastet av mat! Her var vi visstnok ledende på feltet.

For mitt vedkommende savnet jeg krav om KOMPETANSE hos alle dem som solgte oss alt og det meste. Betjeningen som rydder i hyller, triller varer på plaass eller som står bak disken og er til tjeneste – hvor mye har de av kunnskap ? Hva kan de om fisken i disken og kjøttet i frysen?  Eller hvilken tannpasta som har hva av egenskaper og som de vil anbefale?

I valget mellom 5 varianter med ulik pris og kvalitet og med begeistrede ansatte og opp mot 50 diverse tilbud på hyller uten folk i nærheten som kan hjelpe og anbefale – takk da velger jeg den butikken med betjening som forfører meg, som tar valget for meg, rett og slett.

Vi hamstrer og hamstrer og kjøper langt mer enn hva vi egentlig trenger. Det er et overflod av alt og det meste. » Luksusfellen »  avslører  hvor enkelt det er å la betalingskort gli som varm kniv i kaldt smør.

Selv minner vi om den  gamle regel om at man skal bo over evne, kle seg etter evne og spise under evne. Det holder med ost og brød, frukt og vin. Og 1 god tannbørste.

Vårens vakreste reklame-mengder.

Vår morgenavis har som tilliggende herlighet ustoppelige reklamehilsner som medbringes til  sengen sammen med morgenkaffe-brettet.  Disse trykksakene  er glanset, de er mange og kommer like sikkert som vårsol og påskemarkering.

Veldig mange handler om sport – særlig nå sykkelsport – siden ski-alternativet er ute med smelting og sen fjellferie.  Men også løping på tørrmark har høysesong.  Jeg har ikke tall på hvor mange sports-reklame-blader som de siste ukene har fulgt med morgenavisen. Her diskuterer vi mat-kjeder for tiden som bare er for dominerende og for dyre. Men sports-forretningene er da like få og dominerende.  Deres hilsner kommer hver bidige dag og neste uke også med tilbud til oss om sykler og ditto hjelm,spesialsko, spesialhansker, egnet antrekk pluss uendelig med trim-drakter for både vind og vær. Spesial-flasker som egner seg for drikkeinntak underveis. Tilsittende og formfullendte anntrekk for allerede spreke kropper, så vidt vi kan se. Joggge-sko som alle ser ut som lysende reklameskilt med logoer på tvers og på skrå, egnet for asfalt og for terreng, for almennhet og proff og elite, kvinner og barn og mannfolk.

Det hele vitner om en tung-industri av forbrukervarer som vi uopphørlig bare må ha, motepreget og sesongpreget og slett ikke til å kjøpe for resten av voksenlivet. Om vi ikke visste vi levde i struttende velferd og overflod og rikdom, vi vil måtte bli overbevist om det ved å følge med i reklamen for friluftsliv. Skulle tro vi ikke hadde annet å gjøre enn å trimme og sporte!

Idag fikk jeg en snerten reklametrykksak fra et ledende møbelfirma.  Det går på hytte og friluftsliv, det også. Uterommet vårt, må vite, skal nemlig møbleres igjen og igjen. Skjønt på alle bord og stol-varianter skryter man av at det er vedlikeholdsfritt! Men tydeligvis skal nytt skaffes og gammelt skiftes. Ikke skjønner vi, men alt tyder på at norske menn i hus og hytte har uteplass i kvadratkilometre. For utemøblene er gedigne, store, brede sofagrupper med like store og gedigne pute-arrangement.  Alle sitteplasser er dessuten helt lave slik at kropper i Den Tredje Alder vel kan senke seg ned, men de kommer jo aldri opp!  Nei – hold besteforeldre unna! Her skal sommerlivet koses av struttende, friske og unge mennesker. Og aldri vil det regne bøtter og spann, aldri blåse hverken kuling eller storm. Evig sol og varme!

For alle møbler i en slags rottingvariant er enten helt mørke eller kritt-hvite. Putene er i hvertfall samtlige jordfarget lyse. Vi har levet et langt liv hvor vi vet at barn søler og skvetter og griser til, levende og energiske som de er både til bords og i sofakroken. Disse hagemøblene er heller ikke egnet for den aller yngste generasjon. Så hold småbarn unna også.  For ikke å snakke om hund og katt.

Reklame-budskapet omhandler intet av disse innvendingene. Dessuten – HVOR skal man lagre monster-ute-møblementet om vinteren? Har man et helt låvebygg for  denslags?

Når man ser hytte(??)annonser for tiden både i til fjells og ved sjø kan man undre seg over hvilket velstandsnivå veldig mange nordmenn befinner seg på.  Fotoseanser fra stue-landskap viser oss flere sofagrupper og lenestoler, spisestue-plass for minst  12 personer, badeanlegg og fremfor alt et ultramoderne kjøkken med hvitevarer i børstet stål og kaffemaskin-installasjoner for ingeniørkyndige.

At noen lever i storartet luksus må både være tillatt og ønskverdig. Men at markedet er så prangende stort er til vår forundring.

Og opp i all hvitfarget interiør-prakt til tusenvis av kroner skal vi ha sterkt innslag av shabby-chick-moten for speil og skamler , krakker og benker. Gammelt skrot vi før fant på loft og i kjellerbod, halvråttent og skabbete,og som vi skrapte og malte før vi tok det ibruk,  er nå siste mote.  Det er som disse jeans-buksene til dyre domme hvor fillefrynsene henger og slenger og store hull preger både baken og fronten.

Det skal ligge et slags slør over hjemmet at noe er gammelt og slitt med denne shabby-chick-trenden. Men det er falske kulisser, bare jug og fanteri. Det er som Fretex-klær – de kler utelukkende friske, slanke og unge kropper. Ingen på 70 år handler second-hand-kjoler. Og et ekte og arvet interiør være seg på hytten eller i byen, på landet eller ved sjøen har en slags sjel, en slitasje, en patina som ingen kvinnelig arkitekt eller reklamemann i verden greier å ærlig selge oss. Slikt er da helleraldri ikke til salgs!!!