Sofa-prat.

Når man får vårsolen inn i heimen, avsløres skavankene. For snart 40år siden gikk vi til innkjøp av en gammelrosa sofa. Den tåler ikke lengre skarp vårsol. Sofaen er trett og mer grå enn rosa. Den kan ikke stoppes om, har vi lært. Den bør følgelig ut og erstattes med ny.

I vår alder er vi vokst ut av IKEA-kjøp av møbler. Til gjesterom og hytteliv ( vi har ikke hytte! ) kan det til nød gå ann, men ellers går turen til giganten IKEA for morroskyld eller for kjøp av hvite lys og servietter og blomstervase.

Sofa er vanskelig. Det er en eksistensiell utfordring  og  en dramatisk, avgjørende  investering i  Det Gode Hjem. Sofa tar sin plass på alle måter og skal i utgangspunktet bare være der, alltid og lik og på samme sted. Så denne voldsomme beslutning om å måtte kjøpe ny sofa tærer på kreftene. For ikke å snakke om på kontoen!

Ny sofa kommer til å koste masse penger. Da det var salg i januar, tenkte vi at sandelig kunne man da slå til. Vi husket fra sommerlyset at slitasjen kom til å melde seg i mars igjen. Så derfor tok vi oss en studietur til sofa-leverandører.

Sofa skal man kunne legge seg ned og ut i. Ellers ingen vits i sofa.  – altså må det være en 3-seter.  Videre skal den ikke være for myk og slett ikke hard. I vår alder må den ikke være for lav heller. Vi liker ikke sofa i skinn – det blir ikke lunt nok der vi inntar stabilt sideleie med pledd for anledningen.

Dagens moteriktige møbler er jordfargede i alle varianter. De er hvite mot grått, grått mot brunt og tilbake til hvitt. Så kan man kaste på med puter for pynt, har vi fått høre. Men de er nå mest jordfargede, de også.  Endelig har vi den røde utgave. Sofa og sko kan vi like i festrødt – ellers omgir  vi oss i mindre flagrende omgivelser.

I Oslo har vi en rekke møbelbutikker i høy kvalitetsklasse. Vi dro avsted til samtlige og fikk med oss gode og dyre råd og glansede brosjyrer. Det var minst 6 ukers leveringstid, vi som helst skulle ha avgjørelsen levert på dagen!  Den glade selger forsikret oss om at sofaen kom tilkjørt helt gratis!!!  Skulle nå bare mangle når den kom på 40 000,- norske kroner.

Januar-salget tok slutt uten oss. Vi greide ikke å bestemme oss. Nå er vårsolen, som nevnt, brutal, og vi blir påminnet om trettheten og maktesløsheten hver dag. Hvis vi bare viser utholdenhet til sommeren kommer med uteliv og feriereise, kan vi blåse i ny sofa til høsten. Kanskje er det nytt nedslag i pris, også.

Vi trøstet oss med TV her en kveld – sittende i den gamle, kjære sofaen. Da så vi et lengre intervju med Catherine Deneuve. Den franske filmdiva satt i et vakkert rom i et vakkert interiør med DEN SOFAEN!  Klassisk mønstret i duse farger i speilføyel med små liljer og blomster og annet broderi. Der og da visste vi hva vi ønsket oss!  Et stilriktig stoff, men i en mer moderne formet sofa – tenkte vi. Et slags kontra-punkt hvor spenningen kom frem i blandingen mellom  gammelt og nytt.

Vi dro inspirert neste dag til en av våre møbeldesignere. Han tente på ideen, hentet frem » smaksprøver» av stoff. Modellen på sofaen var klar. 8 ukers leveringstid og 60 000,- i pris.

Vi har fått strømregning. Vi har kvartals-avgift på husleie hist og pist. Mars/april er nok av utgifter. De får vi alltid til å strekke til, mens inntektene derimot !!!!

Utenfor vinduene våre ( de må pusses! ) har krokusen kommet. Fuglene synger. Sykkelen er tatt i bruk. Sofaen får vente. Til sålenge.

Rapport fra studie-tur i Opera’n.

Det var mandagskveld og lys over land ettersom klokken var stilt fremover.  Forestillingen skulle starte kl. 19. Jeg skulle nok engang oppleve RIGOLETTO.  Jeg kan ikke stå imot Verdis musikk som valser med oss uansett hvor tragisk og fortvilt beretningen er.  RIGOLETTO er for meg den mest smertefulle  av hans samtlige operaer. Kjærligheten mellom far og datter, klovnen i moralsk oppløsning, straffedommen, erotikken, sviket og  drapet – alt uttrykt i den italienske tonemesters geniale form. Jeg var full av forventning, takket være rosende omtale av forestillingen fra premieren.

Parkeringsplassen som endelig er opprettet på utsiden av operabygget, valgte jeg bort som bilist siden gebyret etter 3 timer beløper seg til en drosjeregning. Jeg tok avsted i god tid, betalte transporten og gikk mot opplevelsen. Det er noe med å spasere i lys kveld mot det enestående bygget som blinker velkommen.  Stakkars Kirsten Flagstad forresten som står der i en statue som overhode ikke passer inn i det ultramoderne landskap, mens den lekne og flytende nye skulptur der ute på fjorden derimot gir løft og energi, men som er mørkelagt, dessverre, slik at den er usynlig for publikum i natten og veldig om vinteren.

Garderobeknaggen var klar. Jeg gikk mot salen og fant min plass på Parkett rad 1 plass 4. Så startet jeg for alvor mine studier i møtet mellom lerret og sal, scene og publikum, rom og folk og stemning. Som kinodame gjennom 25 år er jeg yrkes-skadet. Jeg leser alltid hvordan arrangementene lykkes eller ikke, ser knepene, ser triumf og nederlagene. Så også denne kvelden.

De neste to akter – med like langvarig pause innlagt – var en stor opplevelse av operakunst. Takk og lov, men oppsettingen var og ble trist og gråtraurig. Bortsett fra et digert speil som skapte en viss effekt, var  dekor og drakter, gevanter og sparsomme to stoler og et langbord nøkternheten selv. Hvorfor skal en operaforestilling på en gedigen scene være kjemisk fri fra spraglende prakt og fargespenst? 

Publikum kom sigende inn. 80% godt voksne. De fleste i skrukkete tweed og enkle gevanter, for å si det mildt. En meget eldre dame satte seg ved min side. Hun hadde pyntet seg, men så var hun da like gammel som Wenche Foss, som hun selv bemerket!

Det er noe gjennomført brunt og grått ved salen. Scene-teppe pyntet opp før det ble avløst av nøktern, rød fløyel uten gull eller glittter. Musikerne i orkestergraven varmet opp, og den store tannlege-lampen i taket skinte ned på oss med fullkraft, uten at det heller ga stråleglans. Jeg noterte raskt at det var trang plass til beina.

Hvis man så starter med å notere seg det uendelige antall spotlights eller lyskastere som preger salen, så blir man nestemt. Uansett hvor gjennom-visjonært og arkitekt-tenkt salen i vår nye opera er med sitt treverk og stolsete-trekk – det er da  som et bombenedslag  med de kaskader av tunge metall-lyskastere i det  interiøret?!

Jeg rystet tungsinnet av meg. En metall-stemme fortalte oss at vi var velkomne hvis vi  slo av mobilene. Orkesteret tok sin stemme-prøve,  og dirigenten gjorde entre til varm hilsen fra oss i salen. Verdi’s musikk tonte opp og det røde teppe like så. Bortsett fra Rigoletto’s enorme klovne-kappe i strålende fargeprakt, lå hele sceneriet så i tungt grått for resten av kvelden.

Sang-artistene i alle rollene og koret med var praktfulle. Orkesteret storslagent. Det klassiske musikk-drama satte seg i oss alle. Kvaliteten på det musikalske uttrykk var av høyeste klasse. Det ble umiddelbar og ekte respons mellom scene og sal. Slikt merker man på applausen etter ariene, ikke minst.

Så var det pause, og vi tok ut og ned. Publikum i operaen mingler rolig omkring i romslige omgivelser. Treverket gir spennende bakgrunn og dekor, men restaurantdelen ut mot fjorden er som en melkebar i stor størrelse med   kjølig og atmosfære-fri sone, forsterket av de hvite veggpartiene mot garderobedelen. Jeg skulle slå meg løs med et glass hvitvin til svimlende 75kr, men fest er fest. Betjeningen var treg, men matpausene er i lengde avmålt slik at ting kan ta tid. 

Verdi’s opera varer drøye halv-annen time, men forestillingen tar to og en halv. En kveld i opera’n skal da også være en helaften – ikke bare noe man stikker innnom for å oppleve. Viktig er derfor selve fest-stemningen, løftet av kunst og kultur som utgjør en syntese av det ypperste av musikk, men også  sprakende farlig, gjerne ny og dristig teater med gedigen scene, lyssetting, dekor og dramaturgi. RIGOLETTO ble denne gangen en skuffelse slik fordi oppsettingen manglet det spektakulære  i oppføring og gjennomføring.

Jeg sier som min gamle spillelærerinne, fru Bjørg Halvorsen, når vi innledningsvis hadde pratet om både dette og hint;  » Så går vi tilbake til musikken, Ingeborg, den er alltid evig skjønn».  Verdi’s RIGOLETTO fulgte oss ut og hjem.

10 ganger Rigoletto?

Skal den Norske Opera og Ballett med sitt praktbygg fylle scenen med alt annet enn hva de skilter seg med og hva som var meningen?  Det er blitt påvist at konserter og annet spill og godt spetakkel visstnok opptar flesteparten av forestillingene.  Selveste statsråden har hengt seg på med å si for det første at det skal hun ikke si noe om for dernest å understreke at det mirakuløste praktbygg skal være for folk fest. Punktum.

Operasjefen Tom Remlov forsikrer oss om at de oppfører mer opera enn tidligere, at der danses mer ballett enn noen gang og at huset besøkes av flere og flere. Det er en tåkelegging av en viktig problematikk som ikke bare angår norske musikere og komponister, ikke bare operadirektører eller styre og stell. Men det angår oss opera-elskere som publikummere ( og skattebetalere.)

Så ligger jeg med morgenaviser og radio og kaffe på sengen og hører hvor glimrende RIGOLETTO – Verdi’s opera  – var blitt fremført på premieren kvelden før.  NRK’s utsendte Ragnhild Veire, var over seg av begeistring. Og plutselig var soverommet mitt fyllt av storartet operamusikk. RIGOLETTO er min  Verdi-favoritt. Jeg bestemte meg der og da, tok avsted med bilen ned i Bjørvika, og klokken fem over ni om morgenen hadde jeg kjøpt meg en billett til førstkommende forestilling. Normalpris i parkett kr. 540,-.

RIGOLETTO skal i Oslo i Den Norske Opera og Ballett oppføres 10 ganger!  Det arrangeres bussreiser til naboland med opera-elskere. Forestillingene med direkte-overføringer fra Metropolitan på norske kinoer og ikke minst på Gimle Kino har stappfulle hus. Interessen for opera-kunsten er overveldende – ikke minst fordi vårt nye store praktbygg har stimulert og initiert mennesker langt utover den etablerte «menigheten» . Folk tar seg til hovedstaden fra det ganske land etter lang planlegging og like lang forventning for å gå i operaen.

Men min påstand er at publikum  blir avspist med konsert-opplevelser av ulik form og innhold  i stedet for oppførelser av opera og gjerne ballett. Det er ikke nok forestillinger av klassisk eller ny operakunst og ballett i det huset som både heter og er forpliktet til å oppføre nettopp det og ikke så meget annet. Jeg vil hevde at folk er underernærte på opera i dette land. Og så drar vi avgårde til Bjørvika på musikkfremføring likegodt – som om det var det som var meningen. Men Tom Remlov har rett – tallene viser jo at vi er der mer og mer og oftere også.

RIGOLETTO vil jeg anta kunne gå for stappfulle hus 10-ganger 10 kvelder. Det er et drama for folk flest. Musikken går som varm kniv i kaldt smør.  Om ikke verdens-stjernene kunne opptre i Oslo mer enn 10 kvelder kunne kvalitetsopplevelsen for vanlig publikum ( og folk flest) i møtet med Verdi’s geniale tonespråk  i den aktuelle innramning og oppsetting godt dekkes med artister i neste høyeste dimensjon. 

Vi vil ha mer opera!  Vi vil ha oftere Verdi.  Og vi er mange, mange!  Og vi er folk flest. Selv har jeg allerede begynt å glede meg til

Play it again – Woody!

Jeg har en god venn og nabo som utøver jazz på sitt flygel i 4.etasje. Han er pasjonert elsker av den musikkformen, reiser til festivaler og treff og holder selv konserter med seg og sine for noen og enhver.  Heldigvis spiller han for åpent vindu i sommersesongen slik at jeg fra egen bolig kan høre lystige toner fra ham der oppe. Det gjør noe med meg å høre levende pianospill sånn i sin alminnelighet fra private hjem- uansett genre. Men glad-jazz er nå spesielt inspirerende i norsk by-tilværelse nede på asfaltnivå.

Jeg nevnte for min venn at vi vel skulle møtes i Konserthuset for å oppleve Woody Allen og hans jazzorkester selvsamme kveld.  Å nei, fikk jeg høre – det er ikke i et slikt rom  man skal høre Woody Allen og New Orleans-jazz. Det skal man i intime kafeer eller små- saler med «stinn brakke»  som i NewYork på Michael’s hvor filmregissøren som jazz-klarinetist trofast og trutt er levende og spillende tilstede.

Så når jeg så dro avsted til et utsolgt Konserthus på en grå Oslo-kveld denne mandagen i mars, tenkte jeg på min venns kommentar og grudde litt for møte med min favoritt-film-regissør som for meg er et ikon og et geni. Kanskje ville kvelden og jazzen og han og jeg bli en eneste nedtur. 

Jazzkonserter er ikke min greie. For uendelig mange år siden var jeg i Universitetes Aula og hørte Oscar Petersson . Det holdt med 1. avdeling – etter pausen ble alt likt og gjentatt. Utejazz om sommeren på plasser og sånn i farten er livgivende. Men å gå i et konserthus for flere tusen mennesker hvor jeg ellers nyter klassisk musikk som jeg er oppvokst med og som jeg elsker – se det skulle nå bli en utfordring på mange plan, trodde jeg.

Som kinodame har jeg sett alle Woody Allens filmer. Jeg mener han er vår tids svar på Charlie Chaplin. Han produserer filmer for oss som lever nå og samtidig med ham. Han er vårt speil, og han er et geni. Jeg har møtt ham personlig og har skrevet om ham i bok. Derfor mente jeg det var både en plikt og en nødvendighet å oppleve ham i Oslo hvor han skulle holde sin NewOrleans-konsert.

Salen fyltes opp med oss i Den Tredje Alder. Noen unge mennesker innimellom, men det var en påtagelig høy aldersgruppen. Som yrkesskadet etter 25 år hvor jeg arrangerte møtet mellom lerret og sal, noterte jeg straks hvor hvit-håret forsamlingengen var, hvor mange som kom med både stokk og krykker, og hvordan kles-kodene stemte med kveldens store film/jazz-sensajon som alltid går kledd i skrukkete cord og vanlig bruks-skjorte med tweed-jakke eller V-genser. Her var ingen som var pyntet til fest. Bare til jazz.

Jeg har i alle mine konsert-år ønsket at salen skulle ligge mørk. Den er  aldri det. Men Woody Allen vet hvordan men skaper kontakt mellom scene og sal. Han kan knepene. Og også fordi hans ensemble og hans spill og hans NewOrleans-klassiske jazz  – som min venn, naboen, så riktig hadde nevnt – måtte få nærkontakt og intimitet i sitt spill for publikum  i  et digert lokale – ja, så lå salen i stummende mørket. Bare enkel belysning på podiet hvor  7 utøvere beskjedent og stille kom seg på plass. Applausen var sterk og varm og umiddelbar.

Jeg ble faktisk grepet. Det løftet seg, musikken tok tak og fra klarinetten hos den lille ydmyke og beskjedne Woody Allen kom artistisk lek og musikalsk overskudd sammen- smeltet med de to øvrige blåsere, pianist, banjo og kontrabass. Voksne og glade og profesjonelle. Hele salen var med fra første tone. Det svingte, og hvorvidt det hele var perfekt eller ikke, kan ikke jeg mene noe om. Men stemningen var magisk. Jeg hadde en ekte og umiddelbar musikalsk lykkerus.

Woody Allen stod to ganger ved mikrofonen – først ved å hilse oss velkommen og så ved et farvel og en presentasjon av sine medartister. Vi kjente stemmen, men så holdt han seg til klarinetten. Det ble med det. Konserten varte dobbelt med flere ekstra-numre enn numre. Vi danset ut i marskvelden hvor våren var beskjedent tilstede – slik som den lille mester-regissøren selv hadde opptrådd for oss lykkelige tilhørere.

Det var en begivenhet i livet. Min venn , naboen, kan angre. Han gikk glipp av det helt store i det lille format.

Stakkar den som liten er.

Jeg liker å kjøre bil. Fra jeg var liten av drømte jeg om å sitte bak rattet og kunne ikke vente til moden alder, så jeg snik-kjørte allerede som 12-åring på bestefars område på Munkholmen på Kornsjø.  Jeg fikk sertifikat på 18-årsdagen og debuterte som sjåfør med å kjøre blomster fra min mors blomsterhandel i Sarpsborg.

Familiens bilbruk har vært nøktern, men nødvendig. Til feriestedet i de dype skoger var det godt med en stasjonsvogn med plass til kjernefamilie og barnas medbrakte venner siden stedet vårt lå i den absolutte ensomhet. Katter og juletrær og vedhogst, stige og takstein, malerbokser og diverse nødvendighetsartikler pluss mat og drikke for ukeslutt eller ferieopphold – bor man i villmark så bør bilen være stor og romslig.

Ettersom livet har påført ektemannen rullestol-liv, må bilbruk tilpasses  trilletilværelse med rampe bak og plass til all verdens » fabrikk-hemmeligheter» . En 7-seter er nødvendig, men ganske så slitsom å benytte seg av når man skal til handle toalett-papir og noen vinflasker  rundt hjørnet i storbyen.

Derfor fikk hustruen i gave  en liten Smart-bil til eget bruk og til hverdags. Den er en munter opplevelse av trygg trafikk, bare at den slutter rett bak nakken. Den minner forøvrig sterkt om å kjøre tivoli-bil, og man blir 40 år yngre til sinns  ved å starte opp. Den er i tillegg politiske korrekt fordi den forbruker bare ørlite brennstoff og forurenser enda mindre.

Men ingen har regnet på og i klartekst fortalt at å kjøre en Smart-bil forutsetter at man bør ha en ekstra bil i tillegg!

For stakkar den som liten er hvis man i en småbil skal forflytte seg utenfor bygrensen og nærmiljø til motorveier og dra avsted på fylkesveier til Sørland eller Østland, nordover eller i vesterled.

Man blir nemlig blåst til siden. I beste fall. Eller blåst i diket. Jeg har 4 års erfaring i å ligge med min Smartbil til Tønsberg eller til Fredrikstad – ja, uansett utenfor bysonen mot Gardemoen eller  mot Ytre Enebakk. Det er livsfarlig. Ikke fordi veiene ikke er trygge, ikke fordi bilen ikke er solid nok, ikke fordi regn og vind gjør det vanskelig. Nei, fordi det på veiene er en uendelig og sammenhengende trailer-trafikk nærmest som rullerende industri-områder som bare gjør Smart-bilen til en mygg hvor man blåses av vind-trykk både bakfra og fra siden.

Tung-trafikken av disse mastodont-farkostene vokser i velde og i antall. Her en kveld kom jeg kjørende mot Oslo etter foredrag i Sarpsborg med min nye Fiat 500- liten og ny, lekker og solid.  Jeg lå i underkant av 100km. i timen og merket plutselig at en monster-trailer lå og blinket og blinket meg i bakspeilet. Den var uendelig stor og truende og forlangte med sine varselblink også fra lanterner på taket at jeg skulle enten øke hastigheten eller forsvinne ut av veisystemet. Trailer-sjåføren kunne rakt tatt ut i venstre fil, men hadde tydeligvis stress-problemer med tilværelsen og med meg med å bruke sin makt og velde ned på en liten hvit Fiat foran seg. Ved  bomstasjonen  etter Moss for han forbi og ble borte, gudskjetakk.

Vi små-bil-eiere kan vitne om i rekke og rad hvor macho-preget trafikkmønsterer er. Ikke bare er trailer-trafikken gigantisk i tyngde og mengde og storhet, men den utgjør en livsfarlig «jeg-er-størst-og-stor»-holdning til oss små på bakken og på veien. Jeg har erfart hvordan ellers  enhver større personbil også bare MÅ kjøre forbi en liten Smart eller Fiat som holder seg i 100km. Det går på verdigheten eller mandommen eller muskelstyrke løs bare å ligge pent på motorveien bak en liten farkost i vanlig tillatte hastighet. Og vi bak små-bil-rattet kjenner oss som en trusssel i trafikkbildet ved i all beskjedenhet å våge oss på veien.

Jeg leser motor-sider i aviser og nytt om bil i magasiner. Jeg ønsker å holde meg ung og interessert på feltet. Men denne macho-rasismen i bilbruk på veien og i trafikken er det altfor lite debatt om.  I båt-kulturen med en økende flåte av luksusbåter og dundrende fart og spenning på bølgen den blå – ser der kommer ofte fare-signaler om manglende hensyn og økende fare, støy og spetakkel. 

Mangel på og dannelse i fellesrommet er primitivisme – vondt å nevne i et land hvor vi lever i overflod på det meste.

Lambda – helt på viddene.

Opera-bygget i Bjørvika er et mirakel. 

Fordi jeg ikke lengre kan søke meg til de store hvite vidder hvor skisporten krever riktig kropp i riktig antrekk og med riktig skiutstyr, har jeg oppdaget at jeg kan komme i nærheten av den samme naturopplevelse ved å bevege meg opp på opera-bygget.

Mitt første besøk var riktignok i den lyse årstid. Men det arkitektoniske miraklet som vi bestiger ved å gå opp og omkring på vårt nye opera-bygg, gir meg igjen og igjen en overveldende opplevelse av å gå i et landskap. Åpent og fritt, høyt og variert med et spill i marmor som om det er skapt slik fra naturens side. Ikke bare er underlaget –  etter som sol og lys spiller på skygger og lys og mørke, en formidabel naturopplevelse, gitt tilbake fra hugget marmor. Men også veggene , rammene rundt lekne og varierte som ute i et landskap.  Man befinner ser på vidder med horisont og vidsyn ut mot fjorden, opp mot Ekeberg-åsen og storbyen som velter seg bak. Til sålenge fortrenger man byggeriet der nede på jorden med containere og veiarbeid, støp og semment.  At norske arkitekter hadde skapt noe så enestående i vår egen tid hvor et enormt kulturbygg av en opera innbyr til at vi mennesker kan fysisk bevege oss på bygget, er rett og slett et av verdens underverk.

Denne dimensjon har debatten omkring Lamda ikke tatt inn over seg.  For det gigantiske prosjekt som skal inneholde og romme og hylle Edvard Munchs verker, kommer til å knuse og velte denne opplevelsen av opera-bygget vårt i Bjørvika.  Ikke bare er Lambda i utgangspunktet med vinnerutkastets samtlige etasje-høyder skyhøyt i forhold til operan, men like ille og enda værre – det kommer så så nært at visuelt vil det knekke seg over Snøhetta-arkitekturens vidunderlige tilstede-værelse.

Nå er det slik at spillet mellom arkitektur-formede moderne bygg i moderne storbyer kan være både kontroversielle og spenstige og utfordrende, både tett og nært. Når vi går omkring i verdensbyer ser vi skyskrapere konkurrere seg visuelt opp mot himmelen og ned mot oss i nesten klaustrofobisk tetthet og tyngde og variasjon. Nærmere bakkenivå velter gallerier seg over oss med buer og bølger av materialer vi ikke ante man kunne benytte seg av. Vegger er ikke hva de var. Lys fra bunden stangedes i samme stunden. Lambda er sikkert i nærheten av arkitektur-spenstig kunst.

Men la det ikke realiseres på bekostning av vårt nye mirakel av et opera-bygg!  Det er helt på viddene galt. La Snøhetta’s mesterverk og vår stolthet i all tid få ligge som en is-bre opp fra havet, la oss få vandre opp på  og i marmorlandskapet med horisont, med åsen og byen og vidsyn, lys og landskap.

Edvard Munch er en messe verd og et nybygg verdig. Skulle bare mangle. Men når verdens-navnet trekker verdens turister til nord på kloden og til Oslo by – (gjerne fra Japan, når fortvilelsens time er forbi)  er Tøyen et finger-knips unna Bjørvika. På Tøyen kan moderne arkitekter boltre seg i bredde og gjerne i høyde, skape både oppstandelse og fornyelse, gjerne for meg. Og for Edvard Munch – er jeg ganske sikker på.

Takk – begge deler.

Jeg sier som Ole Brumm i valget mellom melk og honning. Han vil ha begge deler.

Jeg er for offentlig sykehus og for privat sykehus. Begge deler på samme tid. Jeg ser på Volvat som en velsignelse. Samtidig har jeg fastlege Christian og reumatikeravdelingen på Diakonhjemmet som tjener meg og mitt med trofast kompetanse.

Det er nå slik at smerten treffer og blodet renner utenom kontor-tiden til  Doktor Christian. Det kan være både helg og høytid. Da setter jeg meg i bilen og kjører til Volvat. Der sitter vi på ventebenken og nikker til hverandre. Bekymrede småbarnsforeldre kommer med feberbleke små og blir skynnsomt henvist til egen barneavdeling ( gudskjelov.) Voksne og vennlige sykepleiere i nystrøkne, lyseblå uniformer tar hånd om meg. Legen kommer, og alt går effektivt,avslappet og trygt for seg. Dermed går man med lettet sinn og rettere rygg og ny resept mot kassen.

Da er det at selv jeg som vet og vil at privat sykehjelp skal koste penger, som har mitt betalte medlemskap av en forsikring, som vet at på kommunal legevakt er det tilnærmet gratis, og som har penger på bok -. selv jeg blir ganske overveldet og lett forskrekket over at såret på leggen med vask og stell og plaster kommer på mange hundrevis av kroner. Det var da forferdelig dyrt, sier jeg stille til meg selv! For man er blitt så innpodet med at omsorg og pleie i dette land ikke skal  koste dyrt. At vi på legevakt og hos fastlegen, på sykehus og på klinikken ikke skal kunne kjenne på engang at vi må betale stort og meget for hjelp og behandling. Vi er blitt så sosialdemokratiske alle som en både mellom ørene og i hjerteroten at vi forventer automatisk at denslags skal det offentlige ta seg av, at det skal være på plass og umiddelbart tilgjengelig , og vi skal få pleien gratis nærmest når vi gjenom livet i lange baner har betalt både skatt og forsikring.

Som voksen dame ble jeg urolig for at øynene mine var blittt tiltagende trette, og jeg mente det var sikrest å sjekke synet. Alle fortalte meg at øyelegene som fastlegen kunne henvise meg til, hadde lange ventelister. Men jeg ringte likegodt Aleris – tidligere Røde Kors -klinikken – spurte om det var hjelp å få til å kontrollere synet. Ja, kom det prompte – du kan få time imorgen!  Neste dag var jeg på pletten, fikk behandling og kontroll og betalte over tusen kroner. Fryktelig dyrt, tenkte jeg, men var lykkelig glad for at jeg ikke hadde noe problem med øynene.

Hva er moralen her; jo – at penger hjelper. At penger må vi legge til side for helse og hjelp i farens stund, at vi må avstå fra en rekke innkjøp av annet i livet fra dyrere bil til dyrere bolig, til hytte hist og ferie pist. Vi må vite at når sleggekastet treffer oss og hjelp må skaffes og køene er lange, ja så bør vi ha spart opp en konto for denslags. Jeg er fast overbevist om at mange av oss i Den Tredje Alder som  har solgt villaen og tatt lån og har penger på bok, vi kjenner trygghet for nettopp å ha tusenlappene der for å kunne kjøpe oss hjelp i nødens stund.  Økonomer har anklaget de eldre for bare å tenke på seg med å skaffe seg tykk konto og for å kunne kose seg, reise rundt og nyte. Nei, der kommer egen-garanti for fritt å skaffe en hjelpende hånd eller en oppredd seng når alderen tilsier at det både røyner på og har hast.

Privat sykepleie enten slik eller sånn har kommet som et velsignet og helt nødvendig korrektiv til den offentlige virksomhet. Viktigst er at denne nye konkurransefaktoren har innført KUNDEBEGREPET hos oss pasienter og pleietrengende. Slik at vi stolte og rakrygget kan kjenne på rettigheter og muligheter, respekt og verdighet i en situasjon hvor vi både kan være ynkelige, nedslåtte og trengende. Vi er innpodet med å være takknemlige, tålmodige, finne vår plass i køen og ta til takke. Vi sier til oss selv at både leger og sykepleiere er tapre riddere, storartede og hjelpsomme og (nesten alltid )  kompetente og dessuten underbetalt og alltid på vakt. Så sitter vi der da med smerte og angst og venter. Vi finner oss i alt for meget- og bare når det dreier seg om dem vi er glad i og ikke oss selv, blir vi tilnærmet  både høyrøstede og sinte og kan rett ut forlange pleie der og da.

Imorges kom det norske nyheter på radio om at det offentlige sykehus-system hadde registrert 16% økning i klager. Det mottok øverste ansvarlige meget positivt fordi det bare viser at nærhet til brukere, pasienter hadde økt og var resultat av ikke  dårlig behandling – tvert imot –  pasientene hadde  snarere tatt i bruk alle de kanaler for kontakt og reaksjon opp mot helsevesenet som var der for dem.

I den politiske hjemlige debatt omkring privat kontra offentlig helse og pleie-vesen blir frontene harde og nødvendige når lovbrudd og slomsete omgang med tariff og turnus finner sted i privat sammenheng.  Når offerviljen står i høysetet i frivillighets-organisasjoner hvor tapre tjenere står døgnfast i pleie av trengende dag etter dag -år etter år, se da kommer kraft-sosialistene og jubler over innsats og er overstrømmende samarbeidsvillige. Samfunnet kan ikke klare seg uten både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, sier de. Men når skikkelige mennesker ser at de kan lage hederlig og LØNNSOM butikk av både legehjelp og pleiehjem – se da kommer skjellsord om  å sende bestemor på anbud og rå spekulasjon om høyeste bud og strålende  inntekt.

Lønnsomhet er en dyd. Kommersialisme er IKKE en dyd, men ganske så usmakelig  –  ikke minst i pleie og omsorgs-sektoren. Her er det viktig å lære seg å se og forstå forskjell både hos kremmerfolk og hos opposisjonen, både på venstresiden og på høyresiden i debatten.  Selv har jeg lenge hevdet at demokrati og velferdsstat ligger vel så meget i frihet til å kunne kjøpe seg pleie og sykeseng som å kunne kjøpe seg ihjel på rødvin og reiser, hytter, bil og hus.  Det siste har vi all verdens mulighet for å gjøre. Det er fritt frem på øverste hylle.og dette finner venstre-sosialister helt uproblematisk. Men om noen velger å spare seg tusenvis av kroner for å ha på bok når livet går i svart, og kroppen har det som værst, se da er det kommers av folks elendighet og penge-gribber som røsker til seg.

Jeg takker for Volvat, jeg. Så får heller valg av ny sofa stå på vent. Og kjære doktor Christian motta all min hyllest og dype respekt.