Ingeborg Moræus Hanssen

Det har gått et helt liv siden sist jeg var politisk møteaktiv. Riktignok har jeg ment og debattert, skrevet og foredratt om samfunn og styringsverk opp til siste dag. Gjennom ekteskap og vennelag har jeg sittet på første benk foran scenen hvor politikk har utspilt seg. Jeg har konstant vært i utkikkstårnet og fulgt med alt og alle både innenskjærs og utenfor. Og aldri lagt skjul på at jeg er høyredame heller.

I 1971 våknet jeg etter kommunevalg og var blitt medlem av Oslo Bystyre. Der satt jeg i 2 perioder – altså 8 år. Jeg sluttet å sitte der fordi jeg innså at jeg fjernet meg mer og mer fra livet i virkeligheten,med vanlig mennesker på gater og streder fordi jeg måtte sitte på møter og møter og lese papirer og dokumenter. Jeg visste mindre om alt og alle jeg skulle bestemme over. Politikk ble en yrkesvei, heldagsbeskjeftigelse, en kompetanse-sak. Ikke et sted for sunnt skjønn og vettugt byvett, prepolitisk debatt og ideologi.

Siden jeg har som aktiv samfunnsborger, den hovedparole at folk som meg i Den Tredje Alder skal være nettopp aktive samfunnsborgere, høres og synes og mene og sloss i fellesrom,så falt det meg vanskelig å si nei da noen ville hanke meg inn på listen over kandidater på stortingslisten til valget 2013. Jeg svarte ja.

Vel har Høyre fremgang og hell, men alle foreslåtte kandidater på listen kan aldri komme inn på fast plass på Stortinget – ikke varamannsplass heller. I likhet med byens ordfører kan det kanskje være en ide for en frittgående og fritt-tenkende godt voksen dame på 74 år å være med på å pynte opp på listen – hjelpe til med å spre alders-sammensetningen. Har jeg tenkt.

For her en møtekveld var jeg på presentasjonsmøter av foreslåtte kandidater. Etter et levet liv var jeg på gjengrodde ( moderniserte) møterom i Høyres Hus. Alt var igrunnen nytt, men samtidig som før, bekreftende nettopp hva jeg hadde erfart for over 30 år siden. Skal man bedrive politikk, må man være kompetent, proffesjonell og kunne faget.

Det nye var den strålende samling av ung kraft. De innkaldte og foreslåtte personer  – bortsett fra Inge Lønning og Astrid Nøklebye Heiberg, var i hovedsak imponerende, målbevisste, kunnskapsrike kvinner og menn omkring 30 år – litt ned, noe opp. Mange av dem hadde allerede hatt lang fartstid som praktiserende sekretærer for folkevalgte representanter, for politiske undergrupper. De kunne metoder og knep og var debattglade,kunnskapsrike og meget ambisiøse mennesker på vei opp og frem i livet. Når det er sagt – både Inge og Astrid har fersk og oppdatert kompetanse i politisk virke, i tillegg til klok livserfaring. De er selvskrevne og MÅ inn.

Som folkevalgt bystyremedlem husker man hvor lærevillig og nyforelsket man dengang var da man startet opp som utøvende politiker. Men foran gjenvalget for ny 4-årsperiode, kom vissheten snikende om at nå måtte man kvittere, vise hva man virkelig dugde til. Man hadde ikke lengre noe rom for førstegangstabber. På 70-tallet var det politiske liv bare småtterier mot hva som forlanges av innsats idag. Nå er det virkelig en heldøgns innsats som forlanges. Nedslagsfeltet for saksområder har vokst seg over alle gjerder pluss at digitalisering og mediatilhørighet krever en kommunikasjonsinnsats av dimensjoner.

I en alder av 75 år, kan man ikke bruke 4 år på å aklimatisere seg og oppdatere seg. Da er man ferdigstudert i en alder av 80! Stortingssalen er ikke en plass for de vise, de kloke og lenge-tenkende reflekterte. Bare hvis man gjennom mangfoldige perioder har grodd seg fast og  vet for visst hvordan og når og hvorledes man skal tale og trenge og stemme og arbeide.. Å komme inn fra gateplan og privatpratiserende meningspraksis i nærmere 80årsalder – det har kun underholdningsverdi.

Man sitter ikke på Stortinget som underholdningsellement. Ikke frivillig.

 

Tenner er det eneste som syns av skjellet. Tenner er dessuten Vårherre’s slumseverk. Der gjorde han en dårlig jobb. Dette bør han stå til rette for når vi møter ham deroppe -( pluss at vi må spørre hvorfor han lar det regne når barnetoget går 17.mai !)

De av oss som har vokst opp under en hel verdenskrig og har blitt merket for livet av skoletannlegene på 50-tallet – vi har fått bære en straffedom med dårlige tenner kombinert med tannlegeskrekk. Vi har det ikke godt. Vi må behandles med omsorg og respekt og gjerne med noen gavesjekker, øremerket for tannbehandling.

Kostholdet i tidlig barndom med kålrot og grovbrød og melkeprodukter og kanskje med en kylling som festmat, var nok ikke det riktige ernæringsopplegg for sterke og hullfrie tenner. Skjønt snop og sjokolade var det mindre av i trengselstider.  Men selv om vi pusset og pusset, så var gode tannhelse-knep ikke topp-prioritert i skole og helselivet vårt. Selv hadde jeg en mor som var mer blomsterhandler enn hjemmeværende, barnevennlig husmor og kanskje burde jeg bebreide henne både arvestoff og gener og svikt i kostholdet i heimen – resultater var og er; –  tenner med hull i.

Av alle terrorbehandlinger man ble utsatt for i oppveksten,  var det å bli behandlet av skoletannlegen selve marerittet. Bare innkallelsen i klassen var som å falle ned i det svarte dyp. Og lukten, lyden, den store, runde sol-lyskasteren av en lampe, gruvedriftlignende borr, fotpedalen, stolen – bare her jeg, godt voksen, sitter og  skriver om disse minnene, kan jeg kjenner gysninger fortsatt. Gudene vet om det dengang var oppfunnet bedøvelse – man kan bare huske smerte-rittet som tok tak og som har nedfelt seg  fysisk i hukommelsen.

Jeg var så redd for tannlegen!

I alle år  – inntil jeg fikk en god venn som også var tannlege! Jeg gikk til ham. Der har jeg kommet og gått med mitt besvær. Knepet er nemlig å gå til en venn, ikke til tannlegen. Jeg gleder meg, rett og slett, til å treffe ham, innledningsvis ta en god prat, kjenne hans kjærlige omsorg, vite ham nær.

Det er ynkelig,  dette med tenner. Ikke noe å skryte av. Det overlater vi til alle som er feilfrie, som aldri har hull, som aldri må rotfylle eller ha en krone. Vi ynkelige kan underholde hverandre med muntre beretninger om hvor vellykket fremskrittet har vært hva gjelder utstyr i sin alminnelighet, hvor storartet stolen har blitt, hvor hurtig borret durer og danser så vannspruten står, hvor lekende lett det er å få bedøvelse, beroligende belysning og musikk,  må vite.

Det koster penger – veldig mye penger også. Og utrolig nok er tannbehandling noe vi selv  må betale. Vi krangler om privatisert helseforetak, om hvor forkastelig det er at noen kjøper seg  rask og effektiv seng og plass, om å gå utenom køen, om at det utvikler seg et klasseskille i sykdomsbehandling. Men i alle år har vi måttet gå til tannlegen og betale for oss og våre tenner av egen kasse og pung.

Dermed ble det ingen ferie til Marrakesj denne gang. Vi må holde oss hjemme med nye tenner, vi.

 

Fra filmen ROSENS NAVN husker man scenen hvor  den intellektuelle,svaksynte middelaldermunk Sean Connary fikk på seg briller for første gang. Det var noen store «hestebriller» med digre glass innrammet i tre. Rene miraklet, selvsagt.

Videre husker man plutselig også en filmscene hvor de aldrende astronauter i filmen SPACE COWBOYS med Clint Eastwood i spissen må ta en synstest for å få klarsignal for romferd. De må alle lese bokstavene på tavlen, der borte, og den siste av de 4 eldre helter klarer å pugge alle linjene slik at han kan ramse opp samtlige og få bestått prøve, nærsynt som han jo var blitt. Men ellers i topp form.

Merkunderlig hvordan slike små filmscener fra år tilbake plutselig dukker opp der man setter seg ned hos både optiker og så øyenlegen for å sjekke sitt alderdommelige syn.

For briller må man ha! Plutslig kommer det til en at man gnir seg stadig mer i øynene mot kveld, at man pusser brilleglassene gjentatte ganger, at fjernsynsskjermen har da veldig liten skrift der nede! Siden det har gått noen år siden sist man testet seg  og kjøpte seg sine siste-mote-lese-briller, og siden alderen også gjør seg gjeldene både oppe og nede, tenker man javel – tid for ny justering.

Imponerende instrumenter møter hake og panne og dermed øynene. Man stirrer på forunderlige prikker og kryss, streker og kjegler, blunker og stirrer for så endelig å lese bokstaver som blir mindre og mindre jo lengre ned man ser på lysplakaten langt der borte. Optiker- kvinnen kommer med oppmuntrende tilrop underveis så man senker skuldre og tar frimodig sats, linje for linje.

Konklusjonen var at også øyenlege bør konsulteres. Takk og lov finnes det hurtigarbeidende klinikker for denslags rett rundt hjørnet. Dyrt og deilig, riktignok. Men  siden det faktisk var skjedd en synsforstyrrelse på noen små grader opp og muligens grå stær, så dro man avsted, fikk time umiddelbart.

Igjen satt man med hake og panne og stirret inn i lysende maskinkorrektur av seg selv som syns-tester. For å få store pupiller, fikk man dråper som visstnok virket.  Opp mot tannlegebehandling nylig, var jo dette bare enkel morro. Igjen måtte man lese bokstavene som man burde ha lært seg utenatt, husket man plutselig, men heldigvis var resultatet tilnærmet tilfredstillende.  Man slapp med skrekken og sjekken, der man tårevåt og sviende tastet seg farvel uten operasjon, men med ordre om brille-oppdatering.

Siden man ennå ikke har sluttet å være snobbete og kresen i både klær og ditto, blir nye briller skrekkelig dyrt. Og deilig. Man må både ha progressive utebriller med innlagt sollysdemping og lesebriller- viktig estetiske valg, må vite, som skal kle en godt voksen dame.

Optiker er godt å ha. Etter iherdig fellesinnsats med oppmuntrende tilrop fra øvrig kunder og betjening – man kan ikke helt vurdere seg selv – så fikk man omsidet tatt avgjørelser. Det ble verken diamantinnfatningsom Dame Edna eller Evba Joly-fargeglans, men noe mer i intellektuell retning – briller er jo for å lese bøker, må vite. Ikke for å kle seg moteriktig døgnet rundt.

Her er det  Finn Schøll som leder ann, med rødfarget brille som matcher skjerf og skjorte. Ikke langt etter følger Navarsete som glitrer brillefin opp mot skinnende øredobber. Godt vi kan se muntre mennesker på vår vei mot egen alderdoms noe nedslående karaktertrekk – synet må hjelpes opp og frem.

Det ble dyr glede i novembermørket

 

Alle var der – alle i arbeiderbevegelsen. Det var full mobilisering – statsministre og finansministre, nåværende og tidligere generalsekretærer, AUF -laget og kvinneflokken og sosialister i flokk og rad. Utenfor var sorte regjeringsbiler og politiovervåking og sikkerhetsfolk. Giske så jeg ikke, men ellers var makt-eliten samlet – på Gimle kino for å se dokumentarfilmen om Palme. Jeg var  den eneste høyre-damen i mils omkrets, tror jeg.

Palme hører til i min egen samfunnspolitiske tid på jord. Ved flere anledninger var jeg i Stockholm  som observatør ved svensk valgkamp hvor jeg ble kjent med Palme’s erkefiender- Moderaterna . Min fars-slekt er svensk, jeg har blå/gul rand i ryggen, leser daglig svenske aviser, ser svensk TV og følger tett på svensk kultur og kunst av alle slag og har gjort det i hele mitt voksne liv.. Er man levende opptatt av politikk, er Statsminister Palme et politisk virkelighetsdrama på godt og vondt som aldri slutter å interessere.

Nå vekkes Palme til livet igjen gjennom denne dokumentarfilmen som går sin seiersgang i Sverige, har startet opp i Danmark og nå altså her hjemme i Oslo.

Jeg ønsket å være først i køen – ryktet hadde gått om filmens kunstneriske kvalitet – noe en kresen kinogjenger som jeg, ser som avgjørende for påsyn. Derfor skaffet jeg meg billett som vanlig besøkende til en spesialvisning for i hovedsak den norske arbeiderbevegelse. Dermed ble jeg en » katt i blandt hermelinerna» der jeg benket meg ned som ikke-troende..

Thorbjørn Johnsen holdt tale for dagen, for Palme og for alle de troende. Han så frem til en høytidsstund – naturlig nok. Men før ham ble vi alle hilst velkommen av en ung kvinne som var PR-ansvarlig og som tilstod hun ikke visste hvem Palme var – bortsett fra at han var blitt myrdet. Da kjenner man seg  plutselig utgammel som om vi skulle se en film om en person fra vår egen pre-historisk tid.

Dokumentarfilmen er tett og god, ærlig og dekkende både som et personportrett av en unik politiker og et begavet og rikt menneske, en venn, en familiefar og som samtidig et dokument om svensk samtid, et tidsbilde hvor Palme levde dirrende engasjert og avgjørende sentralt. Ja, også i internasjonal sammenheng, naturligvis, hvor Palme like sterkt inntok en rolle som omstridt og utagerende person i øst som i vest, i Kina og Cuba, Spania og ikke minst USA hvor han visstnok i sin studerende ungdom ble troende sosialist.

Filmen legger ikke fingrene imellom hva gjelder Palmes mindre vellykkede og mindre sympatiske sider. Kritikere av ham både  motstandere som partikommerater fører frem argumenter og karaktertrekk. Gripende er hans lavmælte sønner som fortsatt har en stille kjærlighets-sorg til en far, en omstridt, en fraværende far. Gripende er også det glimt fra Anna Lindts tale ved båren – hun som ikke lenge etter selv ble myrdet.

I det hele tatt er PALME en film som er verdt å oppleve for alle som er levende opptatt ikke bare av å møte et unikt, begavet maktmenneske som ville gjøre samfunnet mer anstendig, som han sa. Men også som en påminnelse om at politikk er ramme alvor, ikke bare intern partipludder og småvås og innøvde kommentar-besvergelser.Politikk er forpliktelser ut over hjemmekos og trygghet,med  ord som formuleres og kommer innefra et tenkende menneske.

De av oss som politisk stod og står opp mot Palme og hans røde faner og hans politiske ståsted, vi kan bare beundre, missunne, og fortsatt være dirrende uenige  – også ved å se denne filmen. Som forøvrig slutter når Palme’s liv tok slutt – og som ikke dveler ved hvem og hvorfor. Anstendig, det også.

 

 

Enten automatsalg eller kiosk-salg  – det er valget når du skal ut på tur med tog, buss eller fly, fylle bensin eller gå på kino. Du må forholde deg til enten eller. Og ikke bare det – velger du kiosk og disk og  handel av dem som står ved kassen, møter du mennesker som ikke kan noen verdens ting hverken om fly,tog eller buss, hverken bil eller bensin og slett ikke  om film.

Alle unge kundemennesker behersker tast-og-trykk-kulturen.De lever opp i en verden av små skjermer og noen store. De holder sine tekniske vidundere mellom hendene, sine display for handel og vandel, for digitalt liv og røre. De kommuniserer med hverandre til alle døgnets tider  på I-pad og I-Phone .Og skal de ut på tur, kan de alle koder for billett, seteplass, pris og tid for ankomst og avgang. I den ganske verden, må vite.

Vi godt voksne derimot liker nå helst å snakke med levende mennesker for service og salg av alle slags tjenester. Vi er ikke blitt helt digitale i vår tilværelse. Ikke ennå, men vi er i farta- vi blir stadig bedre til å kjøpe billett til flytog tur/retur, til å tanke diesel for egen regning pr. Visa-kort, til å forhåndskjøpe oss kino-sete neste tirsdag.

Antagelig er dette fremtiden hvor alt vi må skaffe oss, må  kjøpes på nett. Musikk og bok, klær og sko, mat og drikke – alt kan vi handle uten å være i nærheten av en butikk for denslags, for noe som helst. Dette kalles fremskritt. Dette er demokrati og spredt bosetting, likestilling er det vel også.

Nå hender det at mange av oss likefullt beveger oss mot en disk for å betale vår bensin, for å kjøpe oss togbillett hjem fra Tønsberg, eller en kinoopplevelse . Noen av oss lever et liv med utenlandske aviser og tidskrifter, da må vi virkelig inn i en kiosk for å skaffe oss vårt lesestoff, men da ved en overdådig disk for drops og sjokolade mens betjeningen mest er opptatt med å servere han foran oss et digert iskrem-berg i kjeks..

På bensinstasjonen går vi inn i et marked for varme pølser av alle slag, for pizza og boller, for snop og is og snadder. Riktignok er det noen hyller med frost-veske og polerings-midler lengst inne. Alt er selvbetjening, naturligvis, men de unge i logo-klær bak disken, de kan jo ikke hjelpe deg med bilen din, med kunnskap om verken oljeskift eller vinduspusser eller lyspære. De kan derimot alt om sine pølsevarianter.

På togstasjonen i Tønsberg er det ingen togbillett-luke. Også der må du mot pølse-kiosken hvor pølse-kompetansen er tilstede i motsetning til rutetider og sete-reservasjon for toget til Oslo.

En buss-sjåfør var en mann med godt humør. Han kontrollerte vår kjøpte billett eller solgte oss sin egen fra rullen, vekslet og ropte ut neste stopp. Nå er han taus bak rattet, vi drar kortet, og en innkjøpt røst sier fra om navn på stasjon.

Å gå på kino er å gå i kiosk. De unge bak disken vet alt om kaffelatte, ingen ting om filmen.  Vi leser oss frem mot sal med store tall fra billett med små, alle omkring oss er yngre og bærer store bøtter med popkorn eller kaffe-papp-beger med  lokk med drikkehull.

Vinmonopolet – derimot – er den siste kiosk-frie sone, og det siste handlested hvor betjeningen er sammen med oss og blandt oss kundene på gulvet, mellom flaskene i hyllene, hvor de kombinerer rydde-og påfyll-jobb med utadvendt, glad og vennlig service. Betjeningen elsker å bli spurt om hvilken rødvin til 140kroner som passer til lammesteken. De får blanke øyne når vi ber om skyvehjelp til avgjørelser om hva man skal drikke til bløte kaker. De avslører fagkunnskap om vindistrikt og taniner, om fordeler med ekte kork opp mot falsk. De tar imot bestillingsoppdrag og levere-hjem-tjeneste. Vinmonopolet er en katedral av en god, gammeldags butikk hvor selvbetjening kan kombineres med tilstedeværende ekspertise. Antagelig nyter vi mer vin og diverse drikke enn hva edruskaps-folket har peiling på, takket være denne genuine salgskultur.

På bensinstasjonen fikk et voksent dame-menneske hjelp til både å fylle tanken og skifte venstre bremselys. På kino viste kontrolløren deg veien til høyre og riktig rad, på stasjonen forklarte mannen i uniform at din vogn var den bakerste. TRivsel i trengsel, vennlighet bak disken og forførende anbefaling – det er salgstriks vi faller for.

En automat gir liksom ikke samme form for jubel når en ørliten papir-bit med ørliten skrift spyttes ut i boksen til venstre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lydnivå i fellesrom har vært en ustoppelig utfordring i en kinodames liv.  I samtlige 25 yrkesaktive år var det ikke noe problem som ga meg større pinsler. Både publikum, både filmkunstnere, både distributører – alle hang seg opp i hvorvidt lyden skulle opp eller ned, hvorvidt den var for høy eller lav. Skjønt klagekoret fra publikum sjelden gikk på å sette opp lyden – snarere tvert imot.

Men filmskaperne selv ønsket å løfte kunstverket opp og avsted ved å klistre folk til kinosetet umiddelbart og gi publikum etter deres mening, det ultimate lydbildet ( som alltid var å ha høy temperatur.) Det tok denne kinodame ikke lang praksis i å vurdere film før man fikk erfare at jo tynnere historie, jo fetere lyd.

De unge maskinistkollegaer i bedriften elsket trøkk og spenning – men de måtte selvsagt innfinne seg i den kvalitetsvurdering som ble foretatt av oss programmeringsansvarlige . Møtet mellom lerret og sal var vår salgsvare, våre kjøpere, publikum skulle selvsagt aldri bli plaget, være misfornøyd med produktet. Dessverre – lyd ble klage-tema i alle år. Jeg vet hva jeg snakker om når mennesker i fellesrom klager på lyd.

Det er for mye lyd! Theaterkafeen – vår mest berømte, vakre, klassiske kafe her i Oslo har blitt nyopppusset for millioner med kroner. Den er blitt enda vakrere, mer finslipt i sitt kjente interiør og takk og lov gjenkjennelig på alle måter. Vi elsker å være der. Bortsett fra lydnivå. Jeg vet at det plager eierinnen og alle hennes medarbeider også,  og til tross for super-lyd-interiør-ekspertisen som nettopp fikk i oppdrag å løse det problemet – ja, så er det ikke løst. Det er for mye menneskestemmer i rommet.

Her en kveld var jeg invitert til gjestebud på en av byens mest populære nye spisesteder med den mest utsøkte mat, ditto service, ditto vin. Vidunderlig anrettet. Men hvorfor i all verden skal vi sitte sammen med hverandre å nyte det eksklusive kullinariske måltid når vi ikke kan snakke sammen? 50% av samtalen gikk meg forbi. Nabobordet skrålte – det måtte de jo for å bli hørt, det samme fra øvrige bordsettinger  pluss høytalere med musikk der oppe under taket. Vårt lille selskap bestod av kjente og nære så vi leste langt på vei mimikk og kroppsspråk. Vi hadde hverandre og feiret hverandre og nøt det lekre måltid. Men jeg blir trist til sinns, ganske så sliten av ikke  å få snakket bedre, roligere, skikkeligere. Servitrisen meddelte stadig hvilke utsøkte ingredienser vi ble servert – men halvparten av hva hun sa, hørte vi likefullt ikke. Jeg prøvde å anntyde at de kanskje kunne slå av musikken der oppe, men det hørte hun heller ikke.

Lyd slår. Den gjør vondt. Den kan skade helsen. Men den skader sjelen også. Vi sitter rundt et bord for å dele både brød og vin, men også den glade praten, de gode ordene, den rappe replikken.

«Drep meg, Konge, men ikke med lyd.»

 

De greier det ikke!

Muntert nok ringte jeg  for å kjøpe meg togbillett tur/retur  til Hamar denne gangen. Opp og ned på blanke dagen. Jeg hadde tatt først turen til Nasjonalteatrets stasjon for å handle i luken, men den var stengt. Med stor frimodighet gikk jeg mot automaten, men brøt sammen da jeg ikke forstod  hverken avgangstid eller vogn eller retur. Så neste morgen ringte jeg, og omsider kom en kvinne på tråden.

«Jeg vil reise til Hamar kl. 9.37 og retur 13.50. Jeg vil ha honnør, komfortvogn, seteplass ved vindu og i fartsretning, takk.  Og nypussede vinduer for jeg vil nyte landskapet – det er hele poenget med å reise med tog» mente jeg.

Damen på tråden var av det muntre slaget, så hun tok imot meg med glad iver. Hun tastet og trykket, det med vindupuss kunne hun ikke love, men ellers mente hun at bestillingen var bankers. Jeg fikk straks melding på SMS med reservasjonsnummer fordi  betalingen pr. kort hadde også gått glatt igjennom.

Neste morgen dro jeg i god tid til Oslo Sentralbanestasjon for jeg visste at jeg måtte gjenta møtet med automat-vesenet for å få printet ut mine to billetter. Jeg har en viss trening fra flytog, men dette var jo en lengre ekspedisjon med et lengre tog og andeledes maskin. Jeg kom rett i m, og ut av maskinen kom to ør-små tassete billetter med ditto liten skrift. Vogn 10 og plass 223.

Så står man da på perrongen og skal gjette seg til om vogn 10 er den siste eller den første. Toget farer inn i full fart. Det er umulig å se nummer på vognene, så man satster på å gå inn midt på. Vogn 10 var bakerst. Jeg startet innendørs- løpet mot plass 223 i komfort.

Der satt en mann på min plass. Han sa straks at han også hadde fått  samme seteplass.  Det er ikke lett for NSB, det der. Siden det bare var oss to i hele kupeen, ble det en enkel løsning – jeg tok vindusplass like ved, like godt. Så gikk turen mot Hamar.

I god tid for retur til Oslo etter utført foredrags-oppdrag – heldigvis hadde jeg ikke fått overrakt en stor potteblomst eller blomsterbukett, men en enkel rødvin – var jeg klar for ny togreise. Nå hadde jeg reservert sete 21 ved vindu i  vogn 1. Spenningen er om vogn 1 er den første eller den siste. Ingen vet det på forhånd, nemlig. Av erfaring spør jeg derfor en NSB-mann med striper som også venter. Han sier at han ikke er sikker.

Fra Trondheim kom ulende inn et lang-tog. Nå tok jeg raskt den logiske beslutning om at vogn 1 var først. Det var den, jeg gikk inn i en full kupe med ett sete ledig. Det var mitt. Men der var jeg plassert med ryggen først! Halve kupeen er slik at man gjennom et stykke praktfull Norge i timesvis over fjellvidder og gjennom skog og land, ved elv og sjø sitter den gale veien i timesvis! Babyseter i bil, javel, men ikke plasser godt voksne togpassasjerer i seter som står i motsatt fartsretning!  NSB har bommet her. Setene er fastlåst. Du kan ikke velge når også damer på sentralen ikke har adekvate rutenett og vognsettnummer på plass når du bestiller!

Solen skinte på Mjøsa og på meg. Vinduene var småmøkkete. Men toget var et hurtigtog, jeg lente meg tilbake og lot som om det hele var en komfort-opplevelse. Alle passasjerene rundt meg satt neddypet i PC – Lap-Top og I-Pad med høretelefoner på øret. Det var bare jeg som leste bok, nøt oktoberlyset. Ingen snakket med hverandre, bare med mobilen innimellom.

Det tok litt over timen. Så var reisen slutt. Interessant det der at NSB ikke klarer å gi meg hva jeg bestiller og betaler for. Men muntert nok – denne gang.

 

Noen ganger ønsker man å slippe unna. Noen ganger dreier alt seg om et tema man ikke vil involveres seg i. Noen ganger må man få si til seg selv at man ikke har kondisjon til å ta det inn over seg.  Man må ikke mene noe om alt.

Rettsaken om politikeren i Vågå og hans forhold til en ung kvinne begynner idag. Jeg vil ikke vite! Jeg melder meg ut.

Men hvordan gjør man det? Alle media strømmer mot rettsforhandlingene. Fortløpende vil nå måtte komme  nyheter om siktede og anklagede, om vitner, om bevis. På levende TV og i alle store aviser vil vi få skildringer, bilder, kommentarer og omtale som vil sette statsbudgett og presidentvalgkamp, ja sågar sport og fotball  i skyggen.

Saken skal selvsagt behandles. Vi lever i en rettstat. Pressen skal gjøre sin jobb. Men hvorfor må en slik sak få slike dimensjoner?

Terrorsaken mot ABB var en enorm påkjenning. Noen mente også det ble for meget. Men en så grufull handling måtte få en juridisk behandling som var tragedien verdig – det skulle bare mangle. Også pressen ble preget av den historiske arena som grufullhetene skulle stå til rette for, og dekningen var i all hovedsak oppreist og forsvarlig. Ingen av oss slapp unna , og det skulle også bare mangle!

Men at en voksen, tillitsvalgt mannsperson anklages for å ha forgrepet seg på en mindreårig pike har helt andre dimensjoner over seg. Uansett fra hvilket hold man ser saken, uansett skyld eller ikke – det handler om både vondt og galt for begge parter. Mennesker lider. Og det er samfunnets plikt ved domstoler å ta slikt ytterst korrekt og sørge for at rettferdighet skjer fyldes.

Men må den 4.statsmakt – media – teppebombe oss alle med en alt ved en slik tragedie? Svaret er antagelig ja. Men er det ikke en menneskerett å få slippe å vite? Antagelig er svaret her nei.

Og jeg som er så glad i Vågå.  Rettsaken holdes på Lillehammer.

 

 

1.oktober var det FN’s eldredag.Noen av oss feiret det stort med konge og fedreland, hederspris og taler og klang. Og ordfører med kjede.

Nyhetsbildet derimot feiret dagen med redselskildring av mangel på tid fra dem som går i de eldstes tjeneste i hjemmesykepleien. Slik ble det debatt av. Og det ble det både i radio,Dagsnytt 18 og Aktuelt. Festen var over.

Hvis jeg var minister for eldreomsorg, ville jeg innføre med øyeblikkelig virkning påbud om mineraltilførsel og personlig trening for hver bidige beboer på eldrehjem og hver hjelpetrengende privat. Innledningsvis stor utgift, men så vil  halvparten kunne reise seg og med jubel greie mesteparten selv —  sier min vitamin og mineral-terapeut. Han har praktisert dette faget siden 1983.

Jo eldre vi blir, jo mer trenger vi av tilførsel av «kraft-for», vitaminer og mineraler. Min lege sa til meg at han aldri hadde hørt folk ble friske av denslags. Men sandelig blir vi ikke friske av pillene han gir meg heller – mente jeg. Forøvrig innrømmet min kloke lege at han kunne altfor lite om mat og kosthold og vind og vær. ( les klima.)  Han anbefalte meg å fortsette og ta både sink og krom og grøntfor og magnesium og osv.osv.

Min terapeut blir overivrig, nesten agressiv når han snakker om kosthold, om maten som ikke er hva den utgir seg for, om  tragisk mangel på kunnskap hos leger og pleiere om hvor viktig det er å få i seg EKTE mat. Selv må jeg pleie en reumatisme, men min doktorekspertise på denslags har aldri gjennomgått hva jeg spiser og hvordan og hvorfor. Jeg hilses avsted med resept på hvite piller på boks.

Derfor har jeg startet med  en kraft-kur både hva gjelder mineraltilførsel og kombinert det med personlig trener. Jeg har aldri vært i bedre form, aldri hatt roligere søvnrytme, aldri hatt strammere kropp – på lang tid. Trener Torunn drar meg gjennom voksen-øvelser i ballanse og styrke. Man svetter som et fosse-stryk , men kjenner en renselse og en sjelefryd når man er ferdigdusjet og lunsjet sunt og inderlig. Og drukket bøtter av vann, forøvrig.

Min kostholdsekspert forteller om forsøk hos eldre beboere i USA – han er faglig oppdatert til enhver tid. Der har man nettopp behandlet hver  eneste voksenperson med individuell analyse av kjemi og mineralgehalt pluss latt hver bidige sjel få et treningsprogram avpasset både alder og verdighet.

Resultatene var oppsiktsvekkende! Halvparten hadde fått styrke og muskelkraft som om de var ti-år yngre. Samtlige hadde påtagelig bedre helse og mindre bivirkning av de medisiner som kronisk sykdom hadde pålagt inntak av.

Selv har jeg dagfast besøk på pleiehjem. Der observerer jeg de gulhvite «fabrikk-poteter», den gusjebrune sausen og  noen jevnlike kjøttboller som serveres trutt og jevnt. Det er massevis av greit brød med greit pålegg. Selv på et av byens beste og tryggeste hjem som er passelig i størelse og vennlig på alle måter er det noe ni-trist og bedrøvelig over måltider og kosthold.

Slik må det faktisk ikke være. HVis man hadde kunnet endevende form og innhold av  matinntak og kombinert det med mineral og vitamin-ekspertise, er jeg overbevist om at tung  pleie og tung alder og enda tyngre skjebne ville lette og minske og løfte såvel beboere som helsepersonell. Videre burde det innlegges en treningsøkt hvor man ble presset til å yde både med ben og armer, pust og pes. . Stein Johnsen, den legendariske idrettstrener, sa at man skulle svette ut fysisk 3 ganger pr. uke for å holde seg i form. Hvorfor kan man ikke det selv om man er beboer på eldresenter eller får hjelp i hjemmet?

Når jeg blir stor og eldreminister, da skal jeg reformere kosthold og innføre trening med mening. På røde rappet. Straks.

 

 

Museet på Tjuholmen forandrer deg. Slik møtet med kunst skal. Den gode boken, Beethoven spilt av Andsnes, filmen og maleriet – man vil bli forført og beruset, skaket og oppglødd. De fleste søker kunst ikke som plikt eller jobb, men som eskapisme og drøm og påfyll, vekst.

I lengre tid har jeg tatt sykkeltur til Tjuholmen for å se en ny del av byen utvikle seg. Bygg på bygg, nye gater og smug, kanaler og grøntområde og etterhvert det forunderlige seil-skip av et arkitektonisk verk som skulle romme Astrup-Fearnley Samlingen, først og fremst.

Så stod vi der i dannet kø for å delta i den offisielle åpning. Alle var der, som det heter, av norsk kulturelite og finanskompetanse, eiendomsbesittere, bank og børs. Alle nikket til alle, og etterhvert fikk vi gå ned trappene mot den store glass-inngangen og videre til venstre mot selve kunstsamlingen og resepsjonen og ny trapp, forøvrig. Godt man har helse og flate sko, tenkte man.

Vi fortsatte å hilse mens vi avventet landets dronning og stolte vertsfolk, og selveste mesterarkitekten selv, Renzo Piano, som bare de utvalgte kjente utseende til. Hans Rasmus Astrup måtte også vise seg for oss alle – noe han helst ikke gjør, som kjent.

Et langt liv har lært meg at når man er invitert til store begivenheter, og man kan velge seteplass, så gjelder det å velge ut en plass nær døren. Ofte tar denslags arrangement uhorvelig lang tid. Derfor er det lurt å sitte ved utgang hvor man uforstyrret kan komme seg hjem og avsted.

Hvis man ser at høytideligheten med taler og klang skal oppleves stående, – bortsett fra de kongelige høyheter med følge som har reservert sitteplass ved scenen – da gjelder det å lynraskt finne ut hvor man kunne sette seg ned, se de få stoler i rommet. Vi var jo i høyeste grad over 38 år alle sammen – erværdige kunstnere og hederskronede næringslivtopper, ikke minst. Ved åpningen av Astrup Fearnley Museet sist onsdag var det kun 10- 15 utdelte klappstoler. Så de eldste av oss måtte senke seg og sitt ned i den store inngangstrappen.  Det gikk fint,  for høytaleranlegget fungerte perfekt, og dessuten kunne man skue forsamlingen der foran.

Selv beveget jeg meg stilt og alene rundt i samlingen mens seansen foregikk. Jeg ble overveldet av bygget, av kunsten, av lyset, av rommene og de overraskende utsyn man hele tiden fikk til omgivelsene. Fjorden og båtene, byen rett ved og parken med skulpturer, stranden og vannet og folk som gikk der ute. Og ustoppelig spenstig kunstutrykk man aldri hadde sett før.

Sist jeg husker en bygning som fysisk berørte meg sterkt, var Guggenheim museet i NewYork. Det er påtrengende mirakuløst,  vakkert og riktig som et kunstgalleri. Det omslutter deg, man befinner seg inne i et møte mellom bygg og kunst.

Slik også i det nye Astrup Fearnley Museet. Det er et enestående univers hvor den moderne kunsten møter oss i en form for harmoni sammen med moderne arkitektoniske innramning.HVis kunstverkene hadde hengt i et vanlig rektangulært rom, tradisjonelt med vegger og tak,  så hadde mange av oss blitt provosert, forvirret og frastøtt. Nå går vi med åpenhet og spenning og forventning fra rom til rom, som forøvrig også er nye og anderledes. Vi liker hva vi ser, selv om vi undres og overveldes. Vi får ikke nok!  Vi kjenner oss medskapende, ikke bare observerende slik vi vanligvis gjør i et kunstgalleri og museum.

Vår nye opera i Bjørvika fungerer som spenstig arkitektur mest utvendig. Man kan GÅ på skaperverket til Snøhetta, som i et landskap av marmor. Invendig er riktignok selve foaje-området omsluttende, men selve salen  tilnærmeret ordinær.

I en klassisk katedral kjenner man at arkitektur og innhold, meningen, gudsdyrkelsen  er samstemt. Der føler man at rommet’s utforming  gir fysisk næring til den tilbedelse man søker.

På Tjuvholmen søker vi samtid i kunstens verden. Renzo Piano har skapt et mirakel.  BE WITH  ART  er hva huset ber oss om. Gjett om vi vil!