Ingeborg Moræus Hanssen

Å begi seg på safari i Zulu-land i godt voksen alder gir utfordringer for kropp og sjel. Særlig kropp. Det er et kvantesprang fra norsk februar til afrikansk savanne-klima riktignok med innledende hvile-opptaks-runde i Cape Town. I stummende mørke å stå opp lokal tid kl. 5 for etter halvtimen etter å ta imot   soloppgang og duggvarm insektsvegg, klyve opp i jeep, spenne alle muskler og nistrirre mot villmark og villdyr – dag etter dag – det tar på et vanemenneske som liker å ta langsomme timer i trygg heim.

Nå er det slik også i Afrika at solen går ned i øst -( gudene vet hvor nord og sør er !) så i smellvarm ettermiddag var det igjen ut i busjen på samme jeep for å skanke og riste seg gjennom kratt og stein, meie ned trær og busker på jakt etter leoparder, tigre og elefantflokker. Man klamrer seg fast, later som om man er evig ung, regner med at nyrer og tenner holder seg på plass for etter 4 timer mot solnedgang,  endelig å ta kvelden.

Hvile får man gjøre i graven, tenker man.

Hva gjelder sjel og sanser og refleksjoner, så har man lært seg til at først når man kommer hjem, kan alle inntrykkene langsomt bli sortert, lagt i riktige skuffer og hyller. I mitt reisefølge som er den nærmeste familie, så er der mesterfotografer som også vet å forevige både mennesker og dyr, himmel og horisont. Det blir nok av knagger å henge reisen på i form av velredigerte bokverk.

Finn Carling, min gode venn, fortalte meg etter sin strevsomme Afrikatur  – han hadde virkelig en besværlig kropp å hanskes med – at å sanse naturen var helt overveldende. Lydene, storheten, dyr som beveger seg i flokker mot ås-sidene, – all film og alle naturprogram man har sett på små og store skjermer gjennom livet – intet kan måle seg med det øyeblikket i livet hvor man bare står der og tar det inn, liten  i et undelig univers.

Norge har sine fjorder, sine vidder, sitt hav. ( Og gudskjetakk en levelig temperatur! ) Det ultimate naturopplevelsen i afrikansk safariland er kombinasjone av uendelig villmark og ur-dyr som flokker seg, majestetisk og suverent mellom åpnet lende. Eller som grasiøst i  savanne- gresset  nærmest svømmer seg bortover og videre vekk. Flodhester og nesehorn har en tyngde også visuelt. Dyrene er ikke på ustilling heller, eller på sirkus. De bor der. De har vært der siden urtiden.Det er deres verden,de er hjemme, og vi er på besøk

Min mann het Lucky. Han var «konge på haugen» som ranger på lodgen. Alle fulgte hans opservasjoner der han leste dyrenes gang. Fotavtrykk, nedlagt gress, ekskrementer, ferske kadavre – Lucky visste hvor og når og antagelig hvorfor. Lucky smilte mer enn han snakket. Han er den mest imponerende jeepfører i verden.  Stupbratte juv og skråninger var en enkel sak, busker og trær bare meiet han ned. Man overgir seg til Lucky og til nåden.

Karen Blixen var med på turen. Som tankekraft og identifikasjon. Nå vil jeg ta frem igjen bøkene  hennes og enda engang se filmen MITT AFRIKA.  Og kjenne på at jeg har foretatt min afrikanske pilgrimsreise

 

Hotell i særklasse, har vi lest oss til. Men siden vi bor i Oslo, er det mye som skal til før vi legger oss inn på et overnattings-sted i egen by. Så det blir med omtale, anbefalinger og rykter. Og utvendig studietur til resepsjon og serveringsdel.

Siden vi er ellevilt begeistret for Tjuvholmen, for det praktfulle kunstgalleriet og arkitekturen, skulptur og park, kanaler og nærheten til hav og havn, by og land – så ble vi i jubel over å få en invitasjon til middag på den siste begivenhet – hotellet til Petter Stordalen og restauranten der.

Det var lørdagskveld. Da skal man kle seg i pentøy, dog ikke med epaljetter og strass, men med lette sko og dempet silke-ull. Siden det var stygg-kaldt og nær åpent vann, tok vi sauekåpen og Uggs. Dette nevnes fordi da vi spurte etter garderobe for å ta av tungtøy og støvler, fikk vi straks høflig informasjon at nei, garderobe var ved bordet! Så vi jabbet inn mot reservert 4-mannsbord, forbi øvrige gjestebud, eskortert av ungt ansatt for denslags. Vedkommende åpnet da et trangt rom i en skulderhøy skillevegg nettopp ved vårt bord, for pelsverk og dynejakker og utvendig fortøy, trangt og  åpenbart best egnet for det  lille sommerkastet. Siden vi ikke skulle bevege oss en meter, lot jeg skoposen gå i bevaring, for å  beholde Uggs-en likegodt på under måltidet.

Vel plassert ved det runde bord ble det tid for de store avgjørelser – mat og drikke. Menyen ble gitt oss delvis i norsk og engelsk versjon, ved en glipp, men vi leste om kortreist norsk både kjøtt og fisk og ost og bær. Hele atmosfæren i rommet, hele hotellet med, er ultramoderne design og urbant, internasjonalt  på alle måter, så det blir forunderlig kontrært med supernorske stedsnavn på hver eneste rett. Vi avstod fra 7-retter, tok en kjøtt hovedrett og dessert og en vidunderlig italiensk rødvin.

Betjeningen var ustoppelig tilstede, men de virket lite koordinert seg imellom slik at vannskjenking, brød med tilbehør, rettene og vin i glass gikk fra den ene til den andre. Hovedretten var forøvrig i minste laget og plassert på tallerkenen med denne kunstferdige dandering av rød gelesmåsprut og grønsaksfølge i rytmisk vedheng. Muntert eller komisk, alt etter som. Vårt gjestebud hadde den største glede av hverandre. Spennende nye steder bare gir oss enda mer kjærlighet til hverandre.

Januar og mørk kveld kler best det dempede  gull – sort – glass design interiøret. Kanskje vil sommerkvelden gjøre inntrykket dystert og trist. Hva vet vi!

Siden vi hadde fått klar oppfordring til å be pent om lukket visning opp på hotellets takterrasse, lykkedes vi i nettopp  «guidet tour» opp mot den virkelige sensasjon ved hotellet!  Hele innredningen – hvis man kan kalle utendørsmøbleringen noe slikt – var eventyrlig flott,  selv i iskaldt snedekke og svarte  vinternatten. Byen glitret der nede i alle himmelretninger, en praktfull arena for selskapelighet når det blir vår og sommmer!

Så bar det mot bakken og virkeligheten. Hotellrespesjonen gir tett-på-opplevelse av spektakulær kunst. Man får overdose – ikke av kunsten i seg selv, men mangel på luft og lys og pusterom.

Oslo har fått en sensasjon. Folk flokker seg i rekke og rad, men i all design og interiør blir vi norske nordmen liksom ikke helt på høyden der vi joffer rundt i sauskinnspels og Uggs.

Vi får håpe på trendy gjestefolk fra det store utland.

Den vakreste gave fra sønn til mor var et hals-smykke i strålende glans, dyrt og deilig. Det var et kors, lett og ellegant var det også. Jeg ble meget rørt og dypt takknemlig. Jeg bærer det hver dag.

Nå er det slik at reaksjonen fra omgivelser på dette smykket er merkunderlig, men sier kanskje noe om tiden vi lever i. Når folk flest ser meg med dette vakre korset , som sagt har jeg det på både i fest og hverdag, så kommer det.; » Er du blitt kristen, nå?»  Eller » Har du blitt katolikk?» Det er som om de antyder at det går mot slutten med meg, også.

Bare så det er sagt – jeg er kristen, sånn midt i uken-kristen, vanlig, søkende kirkegjenger med engasjement for kirken som det sakrale rom  for tradisjon og bærer av kultur, som del av arven. Jeg ber min bønn, trenger til Guds nærhet både i sorg og glede. For meg er det like naturlig å gå til kirke og gudstjeneste som til opera, teater, galleri, konsert og kino . Og å  lese bok.

Når jeg en glad lørdagsaften med gode bekjente fra dannede kretser i generøst lag, antyder at jeg nok må til sengs i nogenlunde tidlig tid fordi jeg skal i kirken søndag – ja, da stanser plutselig samtalen opp som om jeg var alvorlig syk. De samme bekjente reiser og farter til både Roma og Paris hvor de alltid besøker kirker og katedraler og lovpriser både stillhet og skjønnhet. De frekventerer ethvert annet kulturrom her i sin hjemby, er høyt utdannede og kunstinteresserte , flotte folk. Ved bryllup og begravelser, delvis konfirmasjon og dåp hører det med  som selvsagt, å  markere begivenheten  i kirken. Skulle liksom bare mangle. Og julaften er samtlige til gudstjeneste med bunad og pentøy og barnebarn.

Påsken, derimot, drar man enten til fjells eller til Syden, må vite.

Den danske dronning avslutter alltid sin nyttårstale med å be Gud om om bevare Danmark. President Obama med edsavleggelse, med taler til folket ved de aller fleste anledninger følger tradisjoner om » God Bless Amerika». Obama sa forresten ved et intervju at han trengte til sin Gud for å greie sitt ansvarsfulle liv – han som har verdens beste ekspertise på både kropp og sjel til alle døgnets tider som kan hjelpe seg.

Vi har et kongehus som er trofast mot nasjonens kirketradisjon, som alltid markerer høytid og begivenheter i det signede rom. Det gir stolthet og trygghet for en vanlig norsk kvinne som meg som altså bærer sitt tydelige smykke hver eneste dag.

Våre nye landsmenn med annen religiøs tro og tilhørighet skal og bør ha vår alles respekt for  symboler og tradisjon . Og det er både interessant og lærerikt – sies det – for oss norske nordmenn å ta lærdom av deres trofasthet til religiøse handlinger og kledebon. I det hele tatt er trosamfunn langt mot øst, i fremmede og eksotiske land langt mer fengende for nordmenns  nyorientering, dybdeborring og reiselyst. Og storartede tolleranse!

Norsk indremisjon og små, lavmælte trosamfunn her hjemme, derimot, er bare å glemme og fortrenge.

Og en ganske så oppreist og nyfiken kinodame av edel årgang får hevede øyenbryn der hun bærer sitt kristne symbol utenpå genseren på blanke hverdagen.

Kors og kors, trøste og bære.

 

 

På Frogner er vi ganske så mange godt voksne mennesker. I tillegg til kino og kirke har vi vårt apotek.Det er som en vannpost,  et møtested hvor vi nikker og hilser til hverandre. Vi vet at neste gang er vi på Diakonhjemmet før vi så ender på kirkegården – der vest. Sånn er det.

Til sålenge kunne vi hygge oss med hverandre. Og med betjenende mennesker som hjalp oss nettopp med det. Som de som stod bak disken på apoteket vårt. Sjefen for alt og alle var en fremragende kvinne som holdt utkikk med både sine piller og pasienter. Hun var der alltid slik som vi vil at sjefer skal være. Hun kjente tilsynelastende alle, var på nikk og hils. Hun har tatt sin pensjon og forlatt oss. Hun var utslitt, rett og slett.

Staben var trofast, den også, og dermed slapp vi disse innledende runder med hva vi het og når . Vi ba vennlig om at de hentet mappen vår, hvor reseptene var lagret for at vi skulle få ny forsyning med vår personlige sikringskost.Når så pilleboksene var klargjort og dobbeltsignert, fikk vi formandende ord på veien om» husk å drikke mye vann», ta vitamintilskudd slik og sånn. Fikk du en idrettsskade og måtte ha spesialplaster og smøremidler, var det ikke grenser for kloke råd om bruk og renhold.

Vårt apotek har trapper som må forseres. Når så de aller eldste blandt oss, som fru Hambro på 96 år som ankommer med rullator, så iler apotekere ut for å hjelpe til med inntreden. Videre kunne det også hende at den gamle hederskvinne ved starten glemte detaljer ved sine ønskemål for bandasjer og diverse. Fordi apoteket hadde en kundekultur med usedvanlige trofaste ansatte, så visste de ganske så raskt både hva som trengtes av det vanlige pluss at de behandlet glemske kunder med imponerende verdighet og dempet konversasjon.

Alt dette er nå historie! For apoteket er blitt solgt til/inn i en kjede. Det fører til at rotasjons-systemet ikke bare virker ved det store pilleboks-rullerende stativet der på gulvet, men fremfor alt ved at de ansatte ustoppelig er nye der de står til tjeneste ved skranken. Ingen kjenner noen av oss. Ikke at det teoretisk er så viktig, men i praksis, i det levende livet betyr det ganske så meget. De er raske og flinke, nok. Det går unna i en fei.

Nå er det også slik at reseptene fra legen til oss pasienter kommer elektronisk ( les intravenøst  !) Det sies å være et fremskritt. Vi kan zoome dem frem hvor som helst fra vilket som helst apotek. Effektivt og sikkert sunnt.

Videre er butikkområdet fyllt av  tilbud og varer som forurrenser det preg av seriøsitet og autoritet som vi voksne for binder med stedet hvor provisorer, farmasøyter og altså apotekere utførte sitt kompetente yrke. Der står paraplyer og ull-undertøy, godlukt og sukkertøy om hverandre.

Like rundt hjørnet har vi Polet. Der er alt blitt så mye bedre! Da kan gå dit, likegodt. Mye god helse i det!

Går på ski, selvsagt.

Nå har det seg slik at jeg i årtier har hevdet at man blir ikke voksen før man slutter å gå på ski. Det er så mye stress og styr, utstyrsmessig og transportmessig. Lenge skyldte jeg på at min lille Smart-bil ikke kunne brukes til frakt av skiløperutstyr. Videre gikk argumentasjonen  fra min side på hvor  riskikobetont det er for en godt voksen kvinnekropp både å ballansere på syltynne ski, men enda værre – å falle i dyp sne der man går allene i skogsnaturen. For hvordan kommer man seg opp!!! Tyngdepunktet forskyver seg nemlig med alderen.

Min nærmeste familie utrykker tilnærmest forrakt for min skisabbotasje. Min ektemann som burde elske meg over alt på jord, gjør ikke det likevel. Han mener jeg er en sviker av et friluftsmenneske i vinterhalvåret. Alle skikkelige nordmenn(kvinner) går på ski. Særlig vi her i Oslo med Marka osv. Jeg har personlig trener, trimsykler og svømmer både fast og iherdig. Men det hjelper liksom ikke.

Nå har det seg slik at min nye hvite Fiat 500 er en trygg og god vinterbil. For å snikbegynne på tanken om at jeg kanskje skulle gjenoppta skiferdighetene mine, tok jeg i all hemmelighet med meg meterstokken og gikk ut for å måle innedørs lengde for å dermed kunne legge inn et par kvinneski og staver mellom setene og frem. Det viste seg å gå! dessverre.

Videre er utfordringen den at jeg verken har ski eller utstyr eller klær. Kanskje ikke sokker engang.!  Jeg snek meg derfor innom Anton Sport for studier av denslags. Kresen som jeg er og (litt for mye) estetisk anlagt, ble jeg sjokkert over hvordan moderne ski ser ut! Jeg kan da ikke kjøpe stygge ski! Sjokkgule, irrgrønne, logodynket og veldig, veldig smale. Staver er heller ikke slik jeg husket staver skulle være. Jeg ga opp og gikk videre for å kjøpe mat.

Jeg får gå opp mot Kong Olav -statuen på Holmenkollen for å ta et bilde av kongen i hans skiutstyr, tenkte jeg, for så å vise ekspeditøren hvordan voksne mennesker burde være utstyrt når man gikk på ski, med eller uten hund, forøvrig.

Så viste det seg at en god familievenn helt tilfeldig kom med et tilbud; hans hustru hadde sluttet av helsemessige grunner å gå på ski. Jeg kunne låne hennes. Dette var ren sammensvergelse, men for å vise godsiden , sa jeg vennlig takk for tilbudet.

Så nå har jeg et par mørkeblå-med- litt-rødt- ski med stålkanter, et par staver med trinser! og et par støvler fra restlageret fra Star Wars, spør du meg. Med bankende hjerte prøvde jeg støvlene – de passet, dessverre.

Den egentlige grunn til denne min nye livsholning til nordmenns vinter-hoved-beskjeftigelse er ikke at jeg ønsker respekt og kjærlighet fra mann og barn. Skjønt det nok teller med, må jeg innrømme. Grunnen er rett og slett mangel på NATUR!  Alt jeg bedriver av sport er innendørs. Ikke kan jeg sykle. Ikke kan jeg svømme i hav eller Frognerbad. Ikke kan man på glatta gå sine lange turer. I 4 måneder blir det for mye inneliv! Jeg må ha frisk luft og vekk  fra asfalt og hus og gater.

Ute er det kalde dagen. Kjennere av Marka sier det er fryktelig hardt føre. Siden jeg skal gå i rett-fremover-løyper innledningsvis, antagelig på Bogstadvannet sammen med medlemmer av det diplomatiske korps og andre nye landsmenn fra fjerne land – så får jeg avvente lettere snøfall.

For sikkerhets skyld.

 

Treningen er begynt. Nytt år, nye gevinster. Her gjelder det å holde reumatismen i sjakk.  Det er tvingende nødvendig å ballansere muskeltrim opp mot gikt og stivhet. Bor man i et land nest opp mot isødet, og hvor vintermørket ligger som en sekk over gammel og ung i hele tre måneder – ja, da trenger man  for å overleve en pådriver som kan kombinere oppmuntrende tilrop med korrigerende instruksjon. Jeg har bevilget meg personlig trener. Dyrt og deilig ( smertefullt.)

Jeg kjenner kvinner i min alder som flykter til varmere land  mellom oktober og april. Egypt er stedet og tørr og varm tilværelse for knakende kropper. Dronning Victoria av Sverige som elsket Axel Munthe og Capri i kombinasjon,  holdt heller ikke ut vårt naboland og ei heller Capri om vinteren . Hun dro også til Egypt.Vi som ikke er verken dronning eller frittgående familiemedlem – vi må holde oss i vinterlandet med plikt og omsorg hos våre nærmeste.

Det er ikke enkelt hva gjelder klima og føreforhold. Derfor trener vi innendørs med ekspertise ved side. I senteret er der  sprakende ungt folk både som offer og som instruktører. Alle er enestående energiske, smilende og vennlige. De kan sine ting, de som jobber der. De roper ustanselig » bra! nydelig! enda bedre! » samtidig som de pisker oss frem » og så enda 6 til!» etter at offeret allerede stønner av smerte og svetter som et fossefall. Alle klienter(  eller pasienter eller kunder ) får grønne, spesielle tåte-drikkeflasker hvor vi suger til oss vannforsyninger underveis. Alt på dette superstedet er ultramoderne hva gjelder terror-redskaper av ymse slag for styrke og trim, ballanse og utholdenhet. Fabelaktig tauverk, matte-varianter, vekter og baller, hekkeløpstativer i knehøyde, stokker og strikker, tre-stammer og tungstabler til å stige opp og ned på pluss romaskiner, rullende løpebaner, krype-gate og en skummel maskin til rygg og armmuskulatur.

Som godt voksen observerer jeg et jeg nok er eldste tilstedeværende i mils omkrets. Jeg er som en værnet sone. Riktignok ser jeg tykkere og rundere kropper, innimellom, enn meg selv. Men alle er i et sprakende aldersjikt av 40  – litt pluss, mest minus. Yngre familiemedlemmer er under 20. Alle er kledd i korrekt trimutstyr – ja, siste utgave av det meste, må vite.

Til trøst og glede opplever jeg at jo eldre man er, jo mer interessant kan man bli. Også hva gjelder svettis og friskis. På mitt trenings-studio vekker man et snev av oppsikt, må vite, bare ved sitt blotte nærvær. Fordi den observasjon har slått meg som gjeldende teori ellers i samfunnet, innen kunst og kultur, kanskje i politikk og annet alvorlig som næringsvei og forskning – ja så er den absolutte forutsetningen for å få dette bekreftet nettopp at man trener som fy.. !

Hvile får man gjøre i graven.

Nå er det to av oss!  Min favoritt-avis WEEND-AVISEN har et tankevekkende intervju med Gøran Rosenberg, svensk forfatter og samfunnsdebattant. Han utlegger sin dype bekymring om det europeiske felleskap hvor han ser tegn på forvitring, som  smuldrer opp. Han konkluderer med å sette sitt håp til den skandinaviske ide – (  Kalmar-unionen som jeg med stor frimodighet har spissformulert den samme tankemodell )  som en start, et eksempel på hvordan det kunne gjøres.

Gøran Rosenberg har lenge vært sentral i svensk åndsliv. Han representerer i egen person noe av det som stimulerer, som utvider og gir næring til en felles kulturell forståelse av å være skandinav, norsk og nordisk. Hans bakgrunn er jødisk, noe han i sin siste prisbelønte bok » Et kort opphold i Auschwitz»  beskriver dypt og inderlig ved å portrettere sin far. Boken ble hedret med August-prisen 2012. Videre har han vært journalist og  programleder. Men fremfor alt har hans bøker med temaer som moral, demokrati og rettferdighet i en idehistorisk sammenheng  skapt stor interesse og stor respekt hos et bredt, lesende publikum i samtlige nordiske land. Også i Norge, må vite.

I det overnevnte intervju tar han samtidig opp tema;  digitale medier. Fordi den offentlige debatt foregår  nettopp på denne arena, utvikles en kort-tenkthet, en fragmentert kommunikasjon hvor dybdeborring, ettertenksomhet og mangel på sammenheng blir påtagelig. Og det er svært alvorlig, mener Rosenberg.

Rosenberg understreker at  vi i Norden må forene vår felles offentlighet, praktisere vårt  felles nordiske kulturgrunnlag, bygge videre på den tillit vi har til hverandre på så mange plan innenfor politikk og de sosiale systemer.  Hvordan skal det mangfoldige Europa forenes i mer enn økonomi og penge-enhet hvis ikke de nordiske land med sin homogene kultur  skal kunne greie det?

Vi trenger visjoner i vårt lille land. Vi har nettopp kjent på følelsen, vi som er tilhengere av EU da Nobels fredspris ble utdelt i desember, da vi gikk i fakkeltog i svarte, kaldmørke kvelden. Vi trenger å tro på et prosjekt utover byråkrati og stålunion og penge-enhet. Et prosjekt som handler om solidaritet, om, som europeere, lære hverandre å kjenne på ramme alvor, interessere oss for naboskap og medmenneskelighet. Vi er i samme båt, og vi trenger hverandres krefter og kreativitet for å bekjempe farlige krefter som populisme, negativ nasjonalisme og voldelig opprør.

Vi kan begynne med oss selv her hjemme på berget. Lese svenske bøker om mer enn mord og drap, se dansk TV utover spenning og krim, , holde tritt med de politiske partier i de nordiske land, følge debattprogrammer, kjenne til nabolandenes kulturprofiler, – som Gøran Rosenberg . Vi nordmenn er ganske så likegyldige for naboskapets åndsliv , men vi vet alt om sport og spill og ser Skavlan – som forøvrig er et jubelprosjekt for Kalmar-unionen.

Rosenberg mener nasjonalstaten er utilstrekkelig som tilhørighet i fremtiden – hvis vi skal unngå å synke i et mørke. Så alvorlig sier han det. Vi må skape et nytt Europa som  er legitimt, som er nødvendig og godt. Vi norske må trenge til  og kjenne på at Danmark og Sverige er mer enn ferieland og billighandel. Vi er for få i dette landet  – vi kan utvide oss selv i en FELLES skandinavisk offentlighet hvor vi våger uopphørlig debatt med åpenhet og uenighet. Dermed kan vi på ramme alvor  kjenne på at de  angår oss.

Til dette gigantiske prosjekt trenger vi ledere som kan argumentere godt, som kan tenke stort, langt  og klokt.

Gøran Rosenberg nevnte ikke navn.

 

 

 

 

 

Redaktør Rannik Halle ble en god venn. Han var på mange måter en imponerende person både i form og innhold. Som redaktør av Høyres Pressebyrå fulgte han norsk politikk på nært hold gjennom mange år. Men etterhvert som han ble eldre, skrev han svært sjelden , så sjelden at jeg tillot meg å spørre hvorfor. Da svarte han;» Jeg har sluttet å skrive fordi jeg har sluttet å mene.»

På mitt russekort i 1957 hadde jeg som motto;» Det er lettere å mene mer og sterkere jo mindre man vet!» Salige Rannik Halle var klok og ettertenksom. Han hadde ment alt om alt og alle som skrivende yrkesutøver gjennom mange år. Han sluttet aldri å reflektere, men kjente altså på at det meste hadde han ferdig-ment nok om. Som sjefsredaktør oppmuntret han sine yngre medarbeidere til ustoppelig å skrive om norsk politikk og samfunnsdebatt. Men selv gikk han omkring og observerte, ga råd og kommentarer mest i  forbifarten. ( Hvis han ikke spilte bridge, da. )

Det er en side ved å ha levet lenge, man har hørt det før, man har sett det tidligere, og man blir ganske så matt av å registrere at ungt folk påstår de har oppfunnet noe nytt, at de er de første som for eksempel føder barn, erkjenner at stress og press og tidsklemmen er en del av det moderne livet.(Som om ikke det var ille før – det var faktisk værre før!)

Men det viktigste er at man blir i mer og mer undring over at hvor lite man egentlig har forstått.Jo mer erfaring man får, jo mer  ydmyk blir man blir overfor livets tilskikkelser. Man blir følgelig mindre skråsikker og bastant, mer tenksom, kanskje også mer tollerant. Og dermed mindre meddelsom.

Å delta i  samfunnsdebatten idag krever ustoppelig oppdatering  på aktuelle problemstillinger, utfordringer, utspill og innspill fra menings-mennesker i den ganske verden. Vi teppebombes med nyheter fra alle hold. Verden er liten, men uopphørlig skjer alt og det meste. Vi får vite så alt for meget.

Og det skal vi altså mene noe om, forholde oss til. Typisk for godt voksne mennesker er at de vil gjerne reflektere litt underveis. Det er det ikke tid til!  Da blir vi som Rannok Halle – vi slutter å mene.

Så må man også forholde seg til allverdens tekniske dubbeditter hvis man ønsker å mene ut i fellesrom. Hvert år utvikles stadig nye mirakler av skjermer og brett og tastetrykk som det  øyeblikkelig forlanges ferdigheter i, som man må beherske, hvis man skal delta i debatt, mene og påvirke. En 4-åring stryker over brettet like naturlig som hun spiser sin pizzamat. Vi eldre funderer og forundres, skeptiske og stive såvel i fingre som i hodet. Det er lett å bli slynget ut av sentrifugalkraften – både mentalt og fysisk.

Er det noe rart at pensjonstilværelsen tilbringes på elvecruise eller golfbanen? Det er trøst og lise, – kanskje en flukt  – å gå  på stranden ved havet i sydlige egne, finne flate vidder for skitur i dagevis, sitte ved peisen med bok midt på formiddagen – eller som Rannik Halle spille ut sine kort ved bridge-bordet.

Missnøyen er fremskrittets moder.  Kanskje er vi blitt for fete om hjerterøttene?  Man skal ikke tåle så inderlig vel…………..

 

 

 

 

 

 

Hun minnet meg plutselig om Susan Boyle – et kvinneansikt som i moderne mediaglans skinte mot oss med alder og rynker og en voksen kropp – så langt fra trendy motekrav og antrekk man kan komme. Susan Boyle ble et mirakel både med sin sangstemme, men også med sin ujålete fremtoning.

Reidun Orest ga meg nøyaktig den samme befriende TV-opplevelse. Ikke bare var det selve saken – om norsk ensomhet i juletider – men også den umiddelbare impulshandling som å rykke inn en ubetenksom annonse på lykke og fromme. For plutselig å treffe innetier i norsk media-verden – som Susan Boyle og sangstemmen hennes.

Reidun Orest hadde charm og varme og glimt i øye. Hvor vidunderlig å møte i en mediaverden av omdømmekonsulenter, trendforskere og personlige rådgivere et levd menneskeliv som helt av seg selv braser gjennom glasstak og oppmerksomhetsvegg.  For ikke bare satte Reidun ord på alene-livet i norsk privatisert familiehygge-jul, men – helt utilsiktet og spontant – ga hun reklame-konsulent-formidlings-profesjonen en vennlig knytteneve midt i fjeset.  Hva hjelper det å ha strømlinjeformet ansikt og kropp og for all del riktig alder ( 38!) , ha lært deg alle formidlingsknep fra all ekspertise- når det altså viser seg at Reidun Orest ut fra intet finnes i alle kanaler, på alle forsider og som endevender både NRK, Aftenposten og Røde Kors sin hjemmetjeneste! Nå skal de alle følge saken, se til de ensomme og  få oss til å banke på hos naboen og tilby plass rundt julebordet.

Norsk jul er mørk og innelukket og meget, meget privatisert. Byen er stengt for det meste. Allerede ved novemberstart tenner vi lys og spiser  og hygger oss  med hverandre på enhver arbeidsplass og forening og lag. Avisene strutter av kulturtilbud på alle slags scener. Trafikk i alle gater, lys i alle hus og mennesker i trivsel og trengsel. Da er vi sammen med alle, ustoppelig og hele tiden.

Så kommer selve julen hvor alt lukker,skrus av, alle drar hver til sitt og sine – hvis man har noen, da.  I andre kulturer feirer man jul på restaurant og bar ( ?!), man er sammen i fellesskapet, i byen og på torget. Som kinodame prøvde jeg å få en kino til å være åpen på julaften, men traff på Tariffen. De ansatte måtte da ha sin jul som alle andre.

Norge har syltynn urban tradisjon. Vi kan ikke det med å leve sammen i storbyer hva gjelder å være sosiale. Vi holder oss mest for oss selv, eller så drar vi til fjells eller ut i naturen. Eller så flyr vi til varmere strøk.

Reidun Orest bor i en by hvor ikke har lært oss å bo sammen. Selv ikke i julen.

 

Stortingets kontrollkomite gir seg ikke. Og godt er det. 22.juli-tragedien med det ansvar og alvor som ble avdekket av Gjørv-kommisjonen, må få sitt parlamentariske etterspill. Vi lever i en rett-stat og i en sivilisasjon hvor bestemmende og utøvende myndighet skal måtte stå til rette når landet vårt har blitt rammet av en så grenseløs hendelse.

Høringene er fengende. Men nå virker det som om en tretthetsgrad har meldt seg i media selv. Riktignok har fremfor alt Aftenposten og NRK en solid og bred dekning, men forøvrig er det slunkent og tilfeldig hva som refereres, hvordan og hvor bredt, slik at vi utenforstående kan få alt å vite fra den høringen som foregår.

LIke viktig som rettsaken var,like viktig som all dekning av minnehøytidligheter har vært,  like viktig  som offentliggjøringen av Gjørv-kommisjonen har vært – like viktig er det å få full innblikk i Stortingskomiteens høringsrunde med involverte politikere og embetsmenn og byråkrater, politi og  forsvar og all profesjonell og privat hjelpetjeneste.

Derfor må man følge med på hver eneste sending og lese hvert eneste referat. Til syvende og sist kan konsekvenser av handlinger og mangel på sådan få ikke bare personlige følger, men også politiske og parlamentariske .

Langt videre og mer avgjørende enn alt omkring det som er   knyttet opp til 22.juli-tragedien, er ikke minst hvordan maktforhold og ansvarsforhold  fordeler seg mellom embetsverk og regjering, de styrende og ansvarlige politikere. Vårt demokratis styrke og sunnhet ligger i et riktig og  ballansert forhold her.

«Politikere kommer, politikere går, men embetsverket består» skal visstnok Napoleon ha sagt. Embetsverket må være kompetent og må være ubestikkelig. Embetsverket må tidvis stå rakrygget opp mot de styrende, ha intigritet og ha samfunnets respekt.  Byråkratiet skal ballansere mellom å være bestående og samtidig fremadrettet med stor kompetanse for hvordan samfunnet har mulighet til utvikling og fremgang.

Men det er den lovgivende og utøvende makt som bestemmer hvordan og hva og når!

Dette er Det Store Spillet i vår forvaltning. Sjelden har vi fått anskuelig-gjort dette så klart som nettopp gjennom Stortinges kontrollkomites behandling av Gjørv-kommisjonen. Det er stor statsmann-kunst som kreves  i følge av høringen, å kunne trekke de riktige konsekvenser, se rollefordelingen og ikke minst fremme og avgjøre ansvarsforholdet.

Den skyldige for den grenseløse udåd er dømt. Men samfunnet vårt skal videre og må aldri mer oppleve en slik katastrofe med et slikt utfall. Det er det våre folkevalgte og vårt embetsverk skal sikre oss mot i fremtiden. Og vi – folket – må derfor følge med i hva som nå skjer.Det er vår plikt.