HVOR ER DET BLITT AV CANNES-FESTIVALEN?

Joda – den er i gang, og reportasjer drypper inn om film og folk. Men som en varig merket kinodame med flerfoldige Cannes-besøk og med fortsatt en aldri avsluttet filminteresse i blodet, må jeg tillate meg å etterlyse spenstig kommentar,  forførende analyse og en journalistisk heldekning av verdens viktigste og mest glamorøse kultur-begivenhet.

Det meste er blitt til  blodfattige og kjedelige reportasje-innlegg i aviser. Utsendte skribenter sender hjem til oss korrekte og  greie  intervjuer og anmeldelser. Men hvor er perspektivene? Hvor er den gnistrende pennen og de profilerte, dristige sammenhengene, bakteppene?

Men plutselig ble det litt liv i spaltene! Tydelig hadde det for få dager tilbake blitt gjort en fellesavtale for norske journalister om samtidig intervju med Michael Douglas som spiller hovedrollen  i filmen om Liberace i»Behind the Candelabra» av Steven Soderbergh – som kommer på norske kinoer i august. Filmen ble stor- lansert under filmfestivalen, selvsagt. Filmen har alle ingredienser av glans og glitter ,morsbinding,  homofili og utsøkt ekstravaganse både i form og innhold. Den tragiske utlevering av den flamboyante pianist med kandelabre, smykker og pelsverk og som prøvde å tildekket et ruskete privatliv, gjorde filmen til  stort drama. Matt Damon fremstiller Liberace’s elsker og gir nok en rolletolkning som befester hans brede og imponerende skuespillertallent. Toppen av det hele  rapporteres det fra Cannes om Michael Douglas sitt  personlig utleverende strupekreft-drama. Slikt skaper storoppslag av kjent Cannes-merke.

Nå er ikke en stjernefilm eller to fra filmfestivalen nok til å fange oppmerksomhet i dypere forstand.Begivenheten er noe langt mer og viktigere enn som så. Den er mega-stor som visning av verdens viktigste filmproduksjoner. Hele den globale industri møtes i Cannes under de ukene. Der kan man lese filmkunstens helsetilstand både i de indre og ytre organer. Finne ut hvorfra på kloden fremtidens historier og drama vil komme  på lerretet. Studere finansielle strømninger i filmproduksjon, styrke og svakhet i formidling, i kommersialismen, i ultramoderne teknologi, og ikke minst den kunstneriske, kreative gjennomslagskraft som KINOFILMEN må ha i konkurranse med alle digitale flater og øvrig oppmerksomhetsindustri.

Cannes er stedet for dypdykk i vår samtid, av trender, mote, av politiske strømninger, av kulturelle styrkeforhold i de enkelte produksjonsland i øst som i vest. Hvorfra kommer de nye, de store fortellinger? Kommer de fra Kina? Er Vestens kunstneriske årer i ferd med å tørke?

Norske aviser, NRK og  TV2 sendte tidligere storartede journalister og observatører til filmfestivalen i Cannes for daglig å rapportere hjem om alt som skjedde både på lerret og sal, på røde løpere, på Croissetten, på konferanser, på markedsplassen, i bakgater, på distribusjonskontorer, på lanserings-party, på eksklusive barer, i palmelunder hvor storfolk serverte storfolk, eller om bord på luksusbåter i havnen. Ikke minst ble den norske deltagelse målt av vårt pressekorps i styrkegrad, mer eller mindre, i møtet med den vidunderlige og konkurrerende virkelighet som tross alt filmkunsten og kinokulturen alltid befinner seg i.

De store mediehus sendte sine beste folk, sine beste penner, sine beste stemmer. Sammen og-  særlig hver for seg – hadde de i tillegg en kompetanse som var grunnfestet. De kunne Cannes. De visste alt om film og folk. De hadde hva Arne Hestenes kalte » journalistisk brunst» – nemlig formidlingsevnen til å ha både et budskap og en indre jubel i å nå sitt publikum der og da, øyeblikkelig! Og de var der alltid, år etter år.Nå er Cannes blitt et arrangement for spesielt interesserte. For en indre krets – antagelig. Hva vet vi?

 

 

 

 

 

Å HA 17.MAI-BLIKKET I ØYNENE.

Det sies om Henrik Wergeland – han som innstiftet Dagen – at intet kunne hindre ham i å komme til byen og DELTA i feiringen. Som H. Heiberg skriver i sin biografi fra 1972 : Henrik løp mot byen med 17.mai-blikk i øynene!

Det blikket er sansen for, gleden over, takknemlighet for å bo i Norge, rett og slett. Og være SAMMEN om det.

Den historiske dimensjon er en verdi i seg selv. Det at noe varer, er gammelt, har tradisjon, er grunn nok til å feire på 17.mai.  »  Å ha blikket »  er å delta i de arrangement som hyller og hilser Grunnloven, demokratiet, friheten. Kransenedleggelser, taler, barnetog, Kongehus ,Studentersanger, kulturarrangement, skolefellesskap – alt som trekker tråder til Nasjonaldagen vår – er å feire 17.mai.

Å dra på hytta, rake og feie og sette båten på vannet, er ikke å feire. Det er å feriere. Det kan vi gjøre 19.mai og hele våren ellers. Skal vi ha et demokrati og en frihet må vi markere det ved å delta. Gjerne som en plikt. Gjerne som en vane eller som en tradisjon. Det er merkelig at man liksom må be om unnskyldning for rett og slett å juble for at noe varer og er som det alltid har vært! At man må politisere en historisk dag. At man må lage debatt og diskusjon og demonstrasjon for/ imot noe som er bestående og bestandig.

Dessuten hyller vi 17.maidagen fordi den er så vakker! Landet vårt i mai er strålende, skinnende lyst og fagert og grønt .Og med bunadsnorge i alle varianter har dagen i tillegg blitt enda vakrere og fargeglad! Hadde nasjonaldagen vært i oktober eller november ville vi tråkket oss rundt med tungt alvor og dype skrupler i de mørkeste ullkåper og gråeste hatte-plagg.

Selv har jeg noen ganger måtte oppholde meg ved det vakre Middelhav i Cannes og på Capri på 17.mai, riktignok med både flagg og champagne. Men alltid lengtet hjem til Vår Frelsers Gravlund, grytidlig og kald, hvor grønskjæret fra trær og plener har rammet inn min tilhørighet til vår historie, Wergeland, Bjørnson, Ibsen.  Nikket til borgere av alle slag, unge og eldre, nye og på gjestebesøk. Sett små og store seremonier ved ymse gravsteder, blomster og bunader og sløyfer. Å synge» Ja vi elsker» under nyutsprungen bjørk er bevegende. Man hører til og bor og er hjemme. Da er man NORSK, da. Storartede taler løfter horisonten mot fremmede kyster, mot større verdier, mot nye mål, men alltid med den historiske dimensjon som grunnmur og bakteppe. Mer enn barnetog, mer enn kongebalkong og russebuss og potetløp i skolegården i bydelen er seremoniene om morgenen på Vår Frelsers Gravlund dagens store høydepunkt, dagens mål og mening. Det er stille og verdig og veldig vakkert.

Den underligste begivenhet 17. mai er H.M.Garden’s kransenedleggelse på Oberst Krebs grav på Kristi Kirkegård. Det er som en Fellini-film !  I full mundur, med trommer og trompeter tramper hele Garden inn blant   kløver og timotei og  utgamle gravsteiner og glemte minnebautaer for å takke den norske oberst og hans tapre menn for at de slo svenskene i slaget ved Lier og Matrand høsten 1814. Hvert år taler Gardesjefen om viktigheten ved å slå fienden( les svensken! ), vern om  folk og forsvar – på ramme alvor. Med militær salutt legges kransen ned. Så synger vi nasjonalsang og nasjonalsalmen. Hvert år er vi der,  den samme flokk av deltagere, vi hilser og nikker og gleder oss til neste år.

NRK og Tv2 dekker dagen fra nord til syd. Fordi familiens Hovedperson ikke lengre kan ha personlig fremmøte verken ved tog eller gravlund, blir vi samlet etter hvert i hjemmet i finstas og pynt og pent og noe godt foran fjernsyns-stor skjerm og med hele nasjonen i stuen. Gripende scener fra regn- og kulde-kledde i udressert togbevegelse til flaggborg i stram disiplin, , fra Buekorps til drillpiker, fra eldresentra til skolekor. Og så mange faner !!!  Mange med elg i skog og blomster på eng. Der er de eldste de vakreste. De har patina!

17.mai er mangfold og frodighet utover dagen hvor folk går til sin nærmeste flokk av tilhørighet. Våre nye landsmenn samles på sitt vis, russen antagelig på noe annet, noen til grill, noen til sekkeløp, noen i kjole og hvitt, har jeg hørt. Det skal vel serveres noe godt både hist og her om kvelden.

Hvorvidt det varer og rekker med energien, er kanskje avhengig av været.Når jeg kommer opp til Vårherre, skal jeg stille ham det spørsmål: HVORFOR LAR DU DET REGNE NÅR BARNETOGET GÅR PÅ 17.MAI?

Uansett – vi ere en nasjon, vi med.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å DELTA ER Å REDDE DEMOKRATIET.

Som fremgår av navnet -Seniornett er SENIOR og NETT, ALDER og TEKNOLOGI, ERFART LIV og DIGITAL FORMIDLING.

Mange er motivert inn i dette fellesskapet mest som hjelpetrengende forbrukere som søker en nødhavn for å kunne beherske en påtrengende hverdag av taster og skjermer.

Mange er heldigvis engasjert inn i dette fellesskapet av legning, lyst og nyskjerrighet på nettopp den teknologiske verden. De har gener, hjerne og fingre som stortrives med ustoppelige utfordringer på nett og på brett.

Viktig er å understreke at sammen utgjør Seniornett – uansett – en organisasjon som bedriver samfunnsgagnlig gjerning til mer en egen-nytte, trivsel og kos.

Jeg leser jevnlig den danske WEEKENDAVISEN. Den er av papir. Den holder som lesning en hel uke. Den utvider horisonten langt ut over Drøbak og gir lærdom. Nylig leste jeg et intervju med 77årige Ulrich Horst Petersen, jurist, embetsmann og nå mest forfatter. Han er opptatt av motsetninger i tiden mellom det som består og det som forgår, det bestandige og det foranderlige. Dette er ikke en problemsstilling som er ny for vår tid. Den har alltid vært der.

Men i dagens globale, digitale tilværelse trenger den seg på med voldsom kraft og i et krevende tempo både som et individuelt dilemma – skal jeg orke å henge med, skal jeg ta del, skal jeg melde meg ut og overlate det til den unge kraft.

Men også som samfunns-politisk  utfordring !  Reform og bevaring, individualisme og solidaritet. Horst Petersen er skremt av en computer-teknikk som tilsynelatende gir større frihet til borgerne og som hylles av en unison begeistring. I hans Danmark er det fortsatt 500 000 mennesker som er frakoblet mulighet til å ta del i rettferdig samfunnsfordeling fordi de ikke forstår seg på bruk av PC.

Horst Petersens appell er at vi må DELTA i det samfunn vi lever i. Det er rettferdighet. Det er redningen. Det er demokrati.

Så sier han ;   demokrati kan oppløse seg selv – ikke med terror og vold. Tvert imot. Ved stort velbefinnende, stor velstand og enorm likegyldighet med hva som skjer.

Seniornett er skole, er undervisning. Man skal kunne mestre i en livslang læring.

Men Seniornett er mer enn som så – det er sivilisasjon og kultur. Kultur for at Den Store Samtalen skal finne sted mellom erfaring og fremskritt, mellom tilhørighet og nybrott, mellom gammel og ung, og mellom borgere og styresmakter.

Vi lever i et samfunn som krever sterkere innslag av det voksne mennesket. Professor Jacob Jervell har på sitt milde vis forlangt en ny Alderdomskultur. Forfatter Thorvald Steen har ropt ut at det sitter bortstuet i det ganske land et lager av ubrukte ressurser i den eldre befolkning.

Det er et tankekors at i de land hvor mennesker er undertrykt og mangler demokratiske rettigheter – der har bruk av de sosiale media skapt opprør og mer rettferdighet. Mens i land som Danmark og Norge med velstand og rikdom har vi altså en halv million med kloke, erfarne innbyggere som IKKE benytter seg av digitale media og som dermed ofte, ganske så frivillig, utestenger seg selv fra innflytelse og påvirkning.

La De Kloke Hoder prege samfunnet og DELTA i rettferd og fordeling – til beste for demokratiet.

Seniornett har en jobb å gjøre!

 

 

LEGG UT DEN RØDE LØPER! GI OSS IDENTITET OG FELLESSKAP.

Vi undervurderer folks sterke behov for begivenheter i byen vår og i landet vårt. Vi elsker å kunne sitte alle sammen på tribunen og ta bølgen. Vi nyter å kjenne varmen fra leirbålet. I en global verden hvor nyheter og trender flakser oss om ørene og inn i sinnene, hvor vi farter og reiser og uopphørlig er på farten – lenges vi etter å kjenne på en nasjonal identitet, på at vi bor og er dypt forankret i landet vårt.

I tider hvor vi privatpraktiserer alt og det meste, går vi også inn i klubben, kretsen, familien og gjengen og pleier samværet i engere omfang både titt og ofte. Vi holder oss mest for oss selv og pleier en snever koseklubb hvor vi bekrefter hverandre.

Det er i disse tider at ildsjelene for OL i Oslo 2022 med mot i brystet og trompet for munnen blåser oss nok engang til nasjonal-olympisk begeistring og tilslutning. OL- direktør Grimsby og idrettsbyråd Elvestuen påstår at de kan verdivurdere helse og sjel, glede og jubel, stolthet og identitet ved å arrangere et formidabelt kostbart sportsarrangement i hovedstaden om 9 år. Men vi skal glemme kostnadene. Vi skal velge verdier! Ekte verdier.

De har rett i at norsk sport ( les vinteridrett ) er norsk identitet og gir norsk styrke og stolthet. Men fortsatt strides nå de lærde om hvorvidt vi nordmenn ble sterkere og gladere etter triumfen på Lillehammer i 1994 ( som Vårherre så generøst hjalp oss med !)

Finansiering og økonomi- problematikken, lønnsomhet, utbytte, infrastruktur og ettervekst i denne sammenheng ikke poenget. Hva gjelder et OL-arrangement, er det dessverre håpløst å ønske seg en billig-variant. OL er gigantonomi. OL er en millitærokupasjon. OL bør sirkulere til 5 -6 byer rundt om på kloden som er spesielt strukturert og kompetent til og for disse storartede sportsarrangement. Normale samfunn i normale land med normale innbyggere blir som nevnt okkupert og får sen-skader i årevis. Men det skal sies at mens det pågår, er det minnerikt og berusende og (kan være)  menneskelig charmerende.

Vår nye norske opera og ballet – katedral i Bjørvika ble hyllet som 5-årsjubilant sist søndag i NRK. Min favoritt-opera-sjef Bjørn Simonsen ble hentet frem,(  skulle bare mangle !) og kommenterte åpningen og betydningen av den strålende begivenhet i norsk kulturliv. Men han unngikk ikke å proklamere nødvendigheten av sensasjonelle høydepunkter av gjesteartister. Og Per Sundnes – pop og trend-ekspert – deltok i ropet på RØDE LØPERE, begivenheter av storformat. Man kan aldri undervurdere nødvendigheten av flomlyset, av leirbålet, som forener, samler folk omkring kultur og kunst, mente også pop-arrangøren.

Alle kulturinstitusjoner såvel offentlige som private, kino som opera, bibliotek som bokhandel, galleri som kirke – har en plikt til å legge ut RØDE LØPERE. Det skal være deres fremste oppgave å lede oss inn i fristelse, få oss til å forlate bingen, kjenne oss som folk og flokk. Deres ledere skal kunne alt om oppmerksomhets-trykket i tiden, vite alt om kunder og om varen de skal selge, ha bakkekontakt, kunne koder og frekvens for samkvem og kommunikasjon. Da vil de også bli lønnsomme ( ikke kommersielle ! ) Vi vil strømme til!

Denne påsken var gatene folketomme. Joda, mange reiser, men flere bor i byen. Kulturinstitusjonene er lagt i hvilemodus. Røde Kors har glødende ensomhets-telefoner.

Sier ikke det alt ?  Når skal vi lære å leve sammen, gi trives i trengsel i byen på løperen?

 

 

 

 

PÅSKE SOM BLE ALVOR. INGE ER DØD.

Han var en god venn i mange år. Vi delte skolepolitikken, vi to, sammen med Sigurd Tønsberg og Hans Svelland. Så ble vi mer på hils og smil og altfor mye bare i forbifarten. Vi levde jo i politikkens verden begge to på ulikt vis. Men i forskjellige rom og fora.

Livet tok tak i oss som privatmennesker. Uansett avstand i tid og rom og anledning kjente vi umiddelbart på en nærhet når vi møttes fordi vi delte samme livssyn, samme verdisyn og samme sans for underfundig humor og munter replikk. Og uten ord delte vi livets alvor som vi begge hadde fått merke og som vi kjente til hos hverandre.

Sist vi møttes var på et Oslo Høyremøte hvor nominasjonsprosessen for stortingsvalget 2013 hadde et oppsamlingsheat innledningsvis. Astrid Nøklebye Heiberg, Inge og jeg benket oss bakerst – vi utgjorde en til de grader variant av eldreomsorg og seniorsak. Tilsynelatende. Foran oss satt de fremadstormende skarer av ambisiøse, ivrige, velskolerte  yngre høyrefolk. Inge var også blitt liste-nevnt. Bortsett fra Astrid som strålte seg opp og frem, velfortjent og tappert, tok Inge og jeg det hele med større,reflektert ro. Jeg var selv overbevist at jeg var gått ut av politiker-tiden. Inge foreslo seg selv med god tyngde – noe salen hadde respekt for, men akk, ikke særlig mer. Han ville fullføre Grunnlovs-arbeidet sitt og fortsette sitt vikige helse-engasjement. Inge  burde ha blitt valgt inn på Storinget nok engang. Han kunne dessuten «faget», knepene, kodene. Han var jo en klippe i landets riksforsamling.

Jeg hørte ham sist på radio da Kulturnytt ville følge opp en interessant artikkel i DN om retorikk og veltalenhet i politisk debatt både i England og her hjemme. Jeg lyttet som alltid, og typisk nok ble hans gode formuleringer lettere bortblåst – han var ikke snerten og rask nok. Resonnementer krever, som vi vet, et lengre tidspenn på flere minutter!

Så døde han i skisporet på fjellet Palmesøndag. Hans familie var sammen  da det hendte. For dem, for hans bror, for alle som stod han nærmere enn meg, må det gjøre veldig vondt. Og sjokket har i tillegg sin egen smerte.

Hvordan vi skal dø, er det opp til Vårherre å avgjøre. Inge’s død en Palmesøndag  i strålende norsk skiglede og norsk natur gir en forførende trøst i nettopp den høye himmel og blanke sol vi tilsynelatende lever under. Vi bør juble og takke for livets mange gaver.

Men samtidig bringer den tragiske og endelige beskjed et alvor inn i dagene våre nå vi markerer Den Stille Uke og så kirkens store høytid  – Påsken.  Skal vi ta inn over oss høytidens egentlige budskap og ikke bare skygge unna med velferd og kos og nytelse i fullt monn, ja så gir  Inge’s død oss en mektig påminnelse.

I hvert fall kjente jeg det slik.  Min gode venn skal ha TAKK.

 

Å TA SEG BETALT ELLER IKKE BETALT – det er spørsmålet.

Mitt liv som foredragsholder tar seg mot slutten. I flere sesonger og år har jeg reist land og strand og foredratt fra små og litt større talerstoler. Jeg har flydd og toget, busset og privatkjørt. Stått tidlig opp og kommet sent i hus. Det har gitt meg påfyll av kunnskap om rike og land, folk og fe. Ildsjeler og tapre krigere for Den Gode Sak har møtt meg og klappet opp mot meg sammen med en mer eller mindre flokk av gode mennesker i godt voksen alder. Mest kvinnfolk med noen spredte menn der bak, forøvrig.

Som avgått kinodame var tema en god sesong eller flere helst kinokultur og filmkunst. Det ble det mye ettersnakk og debatt omkring, der og da. Ivrige og livlige tilhørerne hadde utfordrende spørsmål om norsk film, om vold og sex, om sensur, om lyd, ikke minst. Og om hvorfor man ikke lengre fikk se sine favorittfilmer fra dengang da  på kino lengre. Og hvorfor det var det var så mye reklame. Og hvorfor så mange ikke kunne oppføre seg. Særlig de unge – selvfølgelig!

Jeg stortrivdes med å forlenge mitt yrkesliv en stakket stund – som foredragsholder. Jeg kunne øse av 25 års kompetanse. Men allerede da fikk jeg kjenne på problemet med å ta meg betalt. Som kinodame tok jeg meg aldri betalt da foredrag og debatt var en del av jobben, naturlig nok.

Som ledd i et forfatterskap hvor jeg på 4 år hadde skrevet 4 bøker mest om hvor morsomt det er å være gammel, ble jeg etterspurt som kåsør, munter senior, som rabulist i godt voksen alder, og ikke minst som Internett-bruker og styreformann i Seniornett. Jeg sloss i skrift og tale for at Den Tredje Alder skulle være deltagende, ansvarlige, forpliktende samfunnsborgere . Jeg presenterte dermed bøkene mine, men var så ynkelig at jeg sjelden tok med meg en bunke for salg. Det var bokhandlernes jobb, mente jeg.

Sesong for møtevirksomhet i Norge er enten mellom februar/tidlig mai eller september/ november. Nå snakker vi om frivillige organisasjoner, klubber og akademier – ikke om det yrende næringsliv. Eller tungindustrien  av sport og underholdning. Dette lavmælte klubbliv fører til  en hektisk innsats for hektiske styremedlemmer som skal hanke inn de av oss som er ønsket, som tilhører en «livet-etter-døden»- divisjon av erfaren voksenhet og som nå lever  (som meg) av å nettopp foredra, skrive artikler og kronikker, kanskje en bok, og ikke minst er på sosiale medier. Fordi vi i den sammenheng er som pionerer å betrakte, kan vi inviteres til å stimulere, lære og lede pensjonister inn i fristelse. Og er en smule etterspurte.

Vel, uansett er det for meg en vrien utfordring å måtte ta meg betalt. Da jeg startet opp som ikke-yrkes-kino-dame med denne kulturelle skrive/mene/foredrags-tilværelsen ble det et fundamentalt spørsmål for meg;  hva skal jeg ta i honorar? Hvor mye er jeg verd?

Jeg spurte erfarne folk som Kåre Willoch. Han sa at hvis jeg fikk oppdrag fra folk som hadde penger ( næringsliv, kommersielle krefter etc ) kunne jeg klemme til med opptil flere tusen. Hvis forespørselen  kom fra ( sympatiske) frivillige organisasjoner måtte jeg være langt mer beskjeden. Antagelig et godt råd, men i mitt tilfelle var jeg bare etterspurt av noen som nettopp hadde dårlig råd. Det stod mellom å være kommersiell og usympatisk eller vennlig beskjeden og kanskje dermed ønsket.

Nå har jeg reist over fjell og dal, stått opp i otta, ta meg til Gardemoen, landet, kjørt, hils og talt og gitt jernet for så på ettermiddag fly meg hjem og tatt kvelden. Eller med egen bil og uten GPS famlet meg frem i dagslys for så å fare etter utført oppdrag, mot hovedstaden i sen kveld. For alt dette har jeg ligget på en tariff på 2000,- kr – noen få ganger har jeg blitt velsignet med 3 tusen. ( Og i tillegg en diger blomsterbukett som skal fraktes med på fly og tog og bil som om jeg var en pyntet brud.!)

Man sender aldri bud etter en rørlegger som bruker halve dagen for en slik betaling. Selv har jeg kompetanse, jeg har gjort hjemmelekse, jeg gir min energi og leverer – og får altså en sølle sum i lønn. Jeg begynner å gå lei.

Ikke at jeg igrunnen teller så meget pengene som jeg reagerer på holdningene som ligger bak . At vi som er avgått, som er ikke lengre yrkesaktive og kalles pensjonister, nok bør være dypt taknemlige for at vi blir spurt.! Da jeg leverte kjøreregning for bruk av egen bil og bomavgifter – etter Statens takster må vite, ja så måtte dette styrebehandles fordi jeg da ble  veldig dyr og kom med reiseregning på mer enn honnør togbillett i tillegg til honoraret.

Så nå er jeg tilbake som gammel, gretten kjerring. Som bok ble det mye morro. Kanskje burde jeg nå skrive om sinna-kjerringa. Det kunne sikkert hjelpe på humøret i hvert fall.

 

 

 

 

ELDRE PÅ VALG.

Noen hadde snakket sammen, og dermed ble jeg spurt om jeg ville være kandidat. Om jeg ville står på listen til stortingsvalget 2013.

Etter å ha levet et langt liv med ektefelle og beste venner som har vært i stats-sekretariater, vært ministre,stortingsreprestentanter, partiorganisasjon og tankesmier og jeg selv sittet i8 år i  Bystyre-sammenheng – ja så visste jeg altfor godt hvordan politisk liv og røre artet seg dengang som idag.

Siden politikk er blitt et yrkesliv mer enn et tillitsverv, så visste jeg umiddelbart at jeg burde si nei takk.  Jeg er i en alder hvor læringskurven ville bli så langvarig bratt at jeg først om kanskje 4 år (  i en alder på over 80)  kunne levere tilbake og gjøre en proffesjonell innsats. I moderne politisk liv har man ingen myk og vennlig innkjørings-periode for voksenopplæring på mer enn noen sommer-måneder og noen helger med intensiv-kurs. Nei, her krevdes det kompetanse og innsikt fra første valgkampdag.   Med mediakjør og meningers mot.

Jeg visste for vel at jeg var blitt utenforstående, for gammel, for bakpå . Å ha meninger om mangt holder ikke. Politikk er å kunne, ikke mene. For så å ville og handle.

Samtidig er det slik at jeg ustoppelig  sloss i skrift og tale for at folk i Den Tredje Alder SKAL delta i alle fellesrom, også i storting- og regjeringsrom. Da kunne jo ikke jeg si nei til å stå på listen! Nekte å delta som kandidat, i hvert fall ! Jeg sa ja takk.

Dermed ble jeg huket på og inn. Så der satt jeg da bakerst i salen på opptil flere kandidat-treff innledningsvis og konstaterte umiddelbart at jeg ikke hadde noe på stortingsplass å gjøre. Selvfølgelig.

Foran meg i salen satt en storartet forsamling av ung kraft, ung ærgjerrig energi, rykende oppdatert kompetanse, fremragende selvsikkerhet og målrettethet. Det tok meg to møter før jeg åpent stod frem og innrømmet egen begrensing. Men jeg ville gjerne bli brukt som liste-pynt eller liste-trussel( ? ) nederst på rekken av nevnte navn.

Vi eldre i samfunnsliv og politikk må være ADEKVATE. Det holder ikke å være eldre, å være klok og tankeful, være reflektert, ha tung og rik livserfaring. Vi må være SAKSORIENTERT, ha et prosjekt, en relevant politisk agenda ut over ; »  nå må eldre mennesker være representert på Stortinget!».

Men når det er sagt; de unge må inn i politikk, men de eldre må også bli sittende. Men bare hvis de holder seg evig åpne, nyfikne og reformvillige. Et sunt demokrati, en spenstig debatt og et sivilisert, moderne samfunn kan bare ledes og leves hvis bred erfaring brytes med utålmodig tro og styrke.

Så begge deler, takk.

 

 

 

 

 

LITT AFRIKA.

Å begi seg på safari i Zulu-land i godt voksen alder gir utfordringer for kropp og sjel. Særlig kropp. Det er et kvantesprang fra norsk februar til afrikansk savanne-klima riktignok med innledende hvile-opptaks-runde i Cape Town. I stummende mørke å stå opp lokal tid kl. 5 for etter halvtimen etter å ta imot   soloppgang og duggvarm insektsvegg, klyve opp i jeep, spenne alle muskler og nistrirre mot villmark og villdyr – dag etter dag – det tar på et vanemenneske som liker å ta langsomme timer i trygg heim.

Nå er det slik også i Afrika at solen går ned i øst -( gudene vet hvor nord og sør er !) så i smellvarm ettermiddag var det igjen ut i busjen på samme jeep for å skanke og riste seg gjennom kratt og stein, meie ned trær og busker på jakt etter leoparder, tigre og elefantflokker. Man klamrer seg fast, later som om man er evig ung, regner med at nyrer og tenner holder seg på plass for etter 4 timer mot solnedgang,  endelig å ta kvelden.

Hvile får man gjøre i graven, tenker man.

Hva gjelder sjel og sanser og refleksjoner, så har man lært seg til at først når man kommer hjem, kan alle inntrykkene langsomt bli sortert, lagt i riktige skuffer og hyller. I mitt reisefølge som er den nærmeste familie, så er der mesterfotografer som også vet å forevige både mennesker og dyr, himmel og horisont. Det blir nok av knagger å henge reisen på i form av velredigerte bokverk.

Finn Carling, min gode venn, fortalte meg etter sin strevsomme Afrikatur  – han hadde virkelig en besværlig kropp å hanskes med – at å sanse naturen var helt overveldende. Lydene, storheten, dyr som beveger seg i flokker mot ås-sidene, – all film og alle naturprogram man har sett på små og store skjermer gjennom livet – intet kan måle seg med det øyeblikket i livet hvor man bare står der og tar det inn, liten  i et undelig univers.

Norge har sine fjorder, sine vidder, sitt hav. ( Og gudskjetakk en levelig temperatur! ) Det ultimate naturopplevelsen i afrikansk safariland er kombinasjone av uendelig villmark og ur-dyr som flokker seg, majestetisk og suverent mellom åpnet lende. Eller som grasiøst i  savanne- gresset  nærmest svømmer seg bortover og videre vekk. Flodhester og nesehorn har en tyngde også visuelt. Dyrene er ikke på ustilling heller, eller på sirkus. De bor der. De har vært der siden urtiden.Det er deres verden,de er hjemme, og vi er på besøk

Min mann het Lucky. Han var «konge på haugen» som ranger på lodgen. Alle fulgte hans opservasjoner der han leste dyrenes gang. Fotavtrykk, nedlagt gress, ekskrementer, ferske kadavre – Lucky visste hvor og når og antagelig hvorfor. Lucky smilte mer enn han snakket. Han er den mest imponerende jeepfører i verden.  Stupbratte juv og skråninger var en enkel sak, busker og trær bare meiet han ned. Man overgir seg til Lucky og til nåden.

Karen Blixen var med på turen. Som tankekraft og identifikasjon. Nå vil jeg ta frem igjen bøkene  hennes og enda engang se filmen MITT AFRIKA.  Og kjenne på at jeg har foretatt min afrikanske pilgrimsreise

 

TYVEN, TYVEN…..

Hotell i særklasse, har vi lest oss til. Men siden vi bor i Oslo, er det mye som skal til før vi legger oss inn på et overnattings-sted i egen by. Så det blir med omtale, anbefalinger og rykter. Og utvendig studietur til resepsjon og serveringsdel.

Siden vi er ellevilt begeistret for Tjuvholmen, for det praktfulle kunstgalleriet og arkitekturen, skulptur og park, kanaler og nærheten til hav og havn, by og land – så ble vi i jubel over å få en invitasjon til middag på den siste begivenhet – hotellet til Petter Stordalen og restauranten der.

Det var lørdagskveld. Da skal man kle seg i pentøy, dog ikke med epaljetter og strass, men med lette sko og dempet silke-ull. Siden det var stygg-kaldt og nær åpent vann, tok vi sauekåpen og Uggs. Dette nevnes fordi da vi spurte etter garderobe for å ta av tungtøy og støvler, fikk vi straks høflig informasjon at nei, garderobe var ved bordet! Så vi jabbet inn mot reservert 4-mannsbord, forbi øvrige gjestebud, eskortert av ungt ansatt for denslags. Vedkommende åpnet da et trangt rom i en skulderhøy skillevegg nettopp ved vårt bord, for pelsverk og dynejakker og utvendig fortøy, trangt og  åpenbart best egnet for det  lille sommerkastet. Siden vi ikke skulle bevege oss en meter, lot jeg skoposen gå i bevaring, for å  beholde Uggs-en likegodt på under måltidet.

Vel plassert ved det runde bord ble det tid for de store avgjørelser – mat og drikke. Menyen ble gitt oss delvis i norsk og engelsk versjon, ved en glipp, men vi leste om kortreist norsk både kjøtt og fisk og ost og bær. Hele atmosfæren i rommet, hele hotellet med, er ultramoderne design og urbant, internasjonalt  på alle måter, så det blir forunderlig kontrært med supernorske stedsnavn på hver eneste rett. Vi avstod fra 7-retter, tok en kjøtt hovedrett og dessert og en vidunderlig italiensk rødvin.

Betjeningen var ustoppelig tilstede, men de virket lite koordinert seg imellom slik at vannskjenking, brød med tilbehør, rettene og vin i glass gikk fra den ene til den andre. Hovedretten var forøvrig i minste laget og plassert på tallerkenen med denne kunstferdige dandering av rød gelesmåsprut og grønsaksfølge i rytmisk vedheng. Muntert eller komisk, alt etter som. Vårt gjestebud hadde den største glede av hverandre. Spennende nye steder bare gir oss enda mer kjærlighet til hverandre.

Januar og mørk kveld kler best det dempede  gull – sort – glass design interiøret. Kanskje vil sommerkvelden gjøre inntrykket dystert og trist. Hva vet vi!

Siden vi hadde fått klar oppfordring til å be pent om lukket visning opp på hotellets takterrasse, lykkedes vi i nettopp  «guidet tour» opp mot den virkelige sensasjon ved hotellet!  Hele innredningen – hvis man kan kalle utendørsmøbleringen noe slikt – var eventyrlig flott,  selv i iskaldt snedekke og svarte  vinternatten. Byen glitret der nede i alle himmelretninger, en praktfull arena for selskapelighet når det blir vår og sommmer!

Så bar det mot bakken og virkeligheten. Hotellrespesjonen gir tett-på-opplevelse av spektakulær kunst. Man får overdose – ikke av kunsten i seg selv, men mangel på luft og lys og pusterom.

Oslo har fått en sensasjon. Folk flokker seg i rekke og rad, men i all design og interiør blir vi norske nordmen liksom ikke helt på høyden der vi joffer rundt i sauskinnspels og Uggs.

Vi får håpe på trendy gjestefolk fra det store utland.

KORS OG KORS.

Den vakreste gave fra sønn til mor var et hals-smykke i strålende glans, dyrt og deilig. Det var et kors, lett og ellegant var det også. Jeg ble meget rørt og dypt takknemlig. Jeg bærer det hver dag.

Nå er det slik at reaksjonen fra omgivelser på dette smykket er merkunderlig, men sier kanskje noe om tiden vi lever i. Når folk flest ser meg med dette vakre korset , som sagt har jeg det på både i fest og hverdag, så kommer det.; » Er du blitt kristen, nå?»  Eller » Har du blitt katolikk?» Det er som om de antyder at det går mot slutten med meg, også.

Bare så det er sagt – jeg er kristen, sånn midt i uken-kristen, vanlig, søkende kirkegjenger med engasjement for kirken som det sakrale rom  for tradisjon og bærer av kultur, som del av arven. Jeg ber min bønn, trenger til Guds nærhet både i sorg og glede. For meg er det like naturlig å gå til kirke og gudstjeneste som til opera, teater, galleri, konsert og kino . Og å  lese bok.

Når jeg en glad lørdagsaften med gode bekjente fra dannede kretser i generøst lag, antyder at jeg nok må til sengs i nogenlunde tidlig tid fordi jeg skal i kirken søndag – ja, da stanser plutselig samtalen opp som om jeg var alvorlig syk. De samme bekjente reiser og farter til både Roma og Paris hvor de alltid besøker kirker og katedraler og lovpriser både stillhet og skjønnhet. De frekventerer ethvert annet kulturrom her i sin hjemby, er høyt utdannede og kunstinteresserte , flotte folk. Ved bryllup og begravelser, delvis konfirmasjon og dåp hører det med  som selvsagt, å  markere begivenheten  i kirken. Skulle liksom bare mangle. Og julaften er samtlige til gudstjeneste med bunad og pentøy og barnebarn.

Påsken, derimot, drar man enten til fjells eller til Syden, må vite.

Den danske dronning avslutter alltid sin nyttårstale med å be Gud om om bevare Danmark. President Obama med edsavleggelse, med taler til folket ved de aller fleste anledninger følger tradisjoner om » God Bless Amerika». Obama sa forresten ved et intervju at han trengte til sin Gud for å greie sitt ansvarsfulle liv – han som har verdens beste ekspertise på både kropp og sjel til alle døgnets tider som kan hjelpe seg.

Vi har et kongehus som er trofast mot nasjonens kirketradisjon, som alltid markerer høytid og begivenheter i det signede rom. Det gir stolthet og trygghet for en vanlig norsk kvinne som meg som altså bærer sitt tydelige smykke hver eneste dag.

Våre nye landsmenn med annen religiøs tro og tilhørighet skal og bør ha vår alles respekt for  symboler og tradisjon . Og det er både interessant og lærerikt – sies det – for oss norske nordmenn å ta lærdom av deres trofasthet til religiøse handlinger og kledebon. I det hele tatt er trosamfunn langt mot øst, i fremmede og eksotiske land langt mer fengende for nordmenns  nyorientering, dybdeborring og reiselyst. Og storartede tolleranse!

Norsk indremisjon og små, lavmælte trosamfunn her hjemme, derimot, er bare å glemme og fortrenge.

Og en ganske så oppreist og nyfiken kinodame av edel årgang får hevede øyenbryn der hun bærer sitt kristne symbol utenpå genseren på blanke hverdagen.

Kors og kors, trøste og bære.