Ingeborg Moræus Hanssen

Nordmenn er på farten. Visstnok topper vi statistikk i utenlandsreiser. Nå er det er høstferie og det rett etter en vidunderlig sommerferie. Gatene er tilnærmet tomme. Gardemoen er stappfull av nordmenn på flukt sydover, til storbyer, til varme strender. Til fremmede riker og land.

Hvorfor drar vi nordmenn stadig av sted oftere og oftere, lengre og lengre? Er det fordi vi har det så vondt her hjemme? Er det fordi vi trenger noe vakrere, større, bedre, billigere? Er det så smått og trangt og stusselig i Norge? Er klima uutholdelig? Er maten så sørgmodig, er utelivet så lukket, er kunsten så bakpå og inneklemt?

Etter en form for rundspørring rundt lunsjbordet og i engere vennekrets kom vi til at det handler først og fremst om penger. Vi er så rike. Og det er så billig.

Rett og slett.

For mange år siden så jeg et intervju ved vintersolverv med en voksen finnmarking som hadde bodd der nord i hele sitt liv. Han ble spurt om han hadde vendt seg til mørketiden. Som vi vet er det ikke mye dagslys å oppleve månedsvis i vinterhalvåret. Det er dønn mørkt, snø og kulde er det også.  Han svarte at jo, det hadde gått helt greit i alle hans år inntil han fikk fjernsyn hvor han daglig kunne oppleve hvordan vi sørpå hadde det med lysere dager, tørr asfalt, med tidligere vår og mye lengre sommer. Da gikk det ikke så lett og naturlig lengre å være finnmarking.  Han kjente på  lengsel etter lys, etter varme. Han ble deprimert. Ikke over livet som sådan, men daglig å få på skjerm hvordan været, temperaturen, solen omsluttet andre vanlige mennesker i Norge sånn i hverdagen – da ble det så nitrist, han også reiste sydover så fort han kunne.

Vel har vi penger så det renner. Vel er det billigere å ta en Londonhelg enn det er å bo hjemme og unne seg noe godt lørdag og søndag. Leilighet i Spania er bare lommerusk mot hytte på Sørlandet.

Men vi får ustoppelig på alle våre skjermer ta del i livet der ute i den store verden. TV, nyheter, reiseprogram, realityserier, dokumentarfilmer fra de mest eksotiske steder – alt kommer inn mot oss hver eneste dag  som en del av samtiden vi akkurat nå befinner oss i. Vi kan bare  taste og trykke og vips, så har vi kjøpt oss 5 dager i Barcelona. Eller tatt en NewYork-weekend, en uke i Berlin.

Det er som finnmarkingen – lengselen etter det store, det vakre, det lyse og det fabelaktige  blinker inn. Vi går for det. Vi drar i flokk og følge.

Nordmenn har alltid vært et farende folk. Sjøfolk, oppdagere, vikinger, gud bedre, og selv utvandrerne til Amerika var ikke bare fattige og sultne og arbeidsløse. De var også nyfikne og eventyrlystne mennesker.

I Australia hørte det med å reise for å se verden, den egentlige verden. Den store og virkelige verden. Selv levde  de Down Under. Alle unge mennesker måtte til Asia, videre til Europa og USA. Det var som å bli konfirmert. Ingen reiser visstnok så meget som australienere. Det KAN de. De er som på en evig campingtur, også i sitt eget land.

Kanskje har vi nordmenn det med å kjenne oss  UP NORTH. Utenfor, på siden, i utkanten – slik at vi må reise ut i den store verden hvor det egentlig foregår.

Ungt folk skal og må lære verden å kjenne. Vi eldre trenger muligens å søke varmere land. Men noen må jo også holde hus, være på plass, som Solveig for Peer Gynt. Forankring og tilhørighet skapes i traust trofasthet, i plikt og mye hverdag. Samtidig som blikket må løftes, og visjoner må skapes.

Å reise er ikke å treffe nye mennesker, men tenke nye tanker. God ferie!

 

 

 

Det norske folk ser TV. Det norske folk leser aviser. Men hvorfor anmeldes ikke TV-program i norske aviser regelmessig og profesjonelt?

Seriøs kultur-journalistikk dekker litteraturen. Konsertlivet har sine kritikere. Scenekunsten både på teatret og på opera vuderes grundig og regelmessig. Konsert-livet – både det tunge og det lette – blir gjennom-analysert.

Den politiske tungindustrien blir gjenstand for ekspert-behandling fra media og i media. Sport og spill er det store spetakkel og fyller skjermer og avis-sider daglig, ustoppelig også av kritikere, selvsagt.. En fotballkamp overført på TV varer i timevis  både før og etter av pent-kledde herrer ( og innimellom en kvinne som snakker fort på bergensk) som utdyper tung/lett-samtale om mål og middel, strategi og fremtid ved den overførte ballbehandling på banen.

I sommer satset NRK enorme summer og ressurser på Sommeråpent som gjestet  kysten av landet både nord og ned. Hvorfor i all verden ble ikke dette konseptet eltet og knadd av kyndige forskere som kunne ha gitt oss tusener av lisensbetalere og seere lærdom og tanke om hva vi hadde opplevd og eventuelt ikke hadde opplevd både på land og i sjø?

Søndagskvelder på NRK 2 går «Fra Hovedscenen» med ballett, opera, konsertliv fra den ganske verden. For alle kulturinteresserte er dette programmet uvurderlig både i form og innhold. Senest i går aftes fikk vi oppleve åpningsforestillingen fra det storslåtte nye operahus i St. Petersburg. Uhyre interessant ikke minst som en anskueliggjøring av russisk ballett-tradisjon opp til vår tid. Sangrollene med røtter i  også russisk karakter gjorde inntrykk. Mesterdirigentens egen fabelaktige utøvelse kom på oss bare slik man kan følge mesteren nettopp på TV. I salen bakfra ser man jo aldri det geniale uttrykk! For mange av oss – antagelig tusener – ble forestillingen et høydepunkt i denne høstens kulturliv.

Men hvorfor kan vi ikke få en grundig analyse og ekspert-kommentar til en slik begivenhet? Sammenlignet med hjemlige forestillinger i Den Norske Opera eller i Konserthuset, eller i Stavanger eller Horten for alt vi vet,  blir publikumsopplevelsen i kvantitet minimal mot antall seere en søndagskveld på NRK 2 – vil jeg tro.

Hvis vi måler kvalitet i kulturopplevelse, er det en annen form for vurdering. En håpløs vurdering, for øvrig. Å være tilstede der og da hvor kunsten blir skapt, i rommet, i øyeblikket, i fellesskapet er uovertruffet. Uten tvil. Men TV er kommet for å bli, også som likeverdig kultur.

Jeg leser The Spectator år etter år. Ikke minst for på den måten å følge engelsk kulturliv med  magasinet  velsignede penner, sine kommentatorer på politikk og samfunnsliv. Kulturspaltene er av samme unike kvalitet og gir visdom i hjertene og fryd for sjelen. Vi mange her hjemme som alltid kjenner på at London og England er vårt annet hjem på jord, vi sluker også alt som omhandler britisk TV. Nordmenn er for alltid knyttet opp mot engelsk film og engelsk TV. – og ikke bare fotball og politikk.

The Spectator som er et ur-konservativt tidsskrift, dekker følgelig de viktigste TV-program. Først og fremst hjemlige egne produksjoner – og de er mange. The Spectator har forstått kultur-verdien av fjernsyn. I den redaksjonen er TV likeverdig billedkunst, opera, film og konsertliv pluss i særdeleshet det skrevne ord – litteraturen! –

Landets ledende aviser unnlater å dekke det norske folks behov for å vurdere sine egne seer-opplevelser på fjernsyn.

Husk vi er mange!!

 

 

Livet byr på sine  overraskelser. Jeg har besøkt Harald! Han er et fenomen. Han er lidenskapelig Lamborghini-samler. Han bor i en vakker, men enkel villa i et usnobbete, ekte  boligområde på Simensbråten. Dit ble jeg kjørt for å treffe Harald og se hans unike samling i hans unike bilverksted.

Det var en varm kveld i august. Ikke vet jeg hvordan man kom seg frem, men sjåføren, min gode venninne, hentet og brakte meg av sted til Harald, hennes nære venn gjennom mange år. Hun trengte å skifte en lyspære i egen, vanlig privatbil. Harald vet alt om biler og lyspærer og hjelper gode venner med det meste, uansett modell .

Opp gjennom en hageport svingte vi mot en opplyst» katedral» bak bolighuset. I stråleglans fra  innendørs spotbelysning stod de vakreste Lamborghini jeg har skuet i hele mitt liv! De skinte i hvitt, grønt, sennepsgult og rødt. De stod på et like skinnende marmorgulv. Rommet virket dobbelt så stort og praktfullt fordi det var heldekkende speilvegger, og vinduene åpne mot vakker plen og svømmebasseng. På en bakvegg var det som i en kirurgisk operasjonssal, glinsende verktøy, sirlig plassert, og i pangrød, blank verkstedbenk lå all verdens operasjonskniver, skruer, skiftenøkler etc. som laget i sølv!  Alle lå etter størrelse som etter alfabet. Smørekanner og den slags stod plassert, rene og ranke.Ingen kirurg i verden har  mer sterilt bord til disposisjon enn Haralds bilverksted-bord på Simensbråten.

Under en av disse unike Lamborghiniene var det en slik bukk i marmorgulvet som skal heves opp når noe av understellet skal sjekkes. Den bukken var i glitrende ren aluminium, selvsagt. Sirlig stablet bildekk var som skulptur oppe på en hems. De var nyvaskede alle sammen, naturligvis.

Gjennom et langt liv har jeg måttet besøke bilverksted. Aldri i mitt liv har jeg sett et i marmor, uten en flekk, uten en fille, uten lukt og skitt. Harald jobber som bilmekaniker i dette rommet. Han mekker og skrur, skifter og reparerer, pusser og gnir. Dette er ikke til utstilling – men et levende arbeidsrom for levende biler, nei, Lamborghinier.

Opp en trapp gikk vi i et stort loftsrum som var møblert med en unik  Lamborghini-sofa.  Det var flere glassmontre med diverse Lamborghini-leke-bilmodeller med lekeverksted, leke-verksted-gutter akkurat slik som dukkehus for småjenter vi kjenner.  Pokaler, tidsskrifter, bøker, video, foto, vinflasker ( Lamborghini-vinen er anerkjent! )  – alt i et sirlig innredet galleri-interiør med vakkert tak og vakker belysning. Et fabelaktig galleri, faktisk.

Hele huset eller garasjen  var en katedral!  Harald er verdenskjent. Han er blitt kåret i denne våren i Italia som den mest unike samler av disse klassiske underverk av bilmodeller. Han ble hyllet og tiljublet og dekorert, både han og bilen. For Haralds  juvel er Frank Sinatras private Lamborghini som jeg kunne skue denne kvelden. Den er original fra ytterst til innerst. Skinnsetene, dashbordet, matter, nøkler – speil – alt!

Ikke at jeg er hektet på bil. Jeg bruker bil, jeg elsker ny bil, jeg nyter lukt og ferskvare og vil at bilen skal være trygg og komfortabel og stemme med min egen person  i de faser i livet man befinner seg i. Stor bil når man lever i familie, mindre når man er alene-levende.

Lamborghini er ikke bil – det er en underverk! Linjene er så vakre som bare italiensk formkunstnere i design og modellering kan frembringe.

Harald er et kontrapunktisk menneske som yppersteprest og eier av denne sensasjonelle samling. Han er selv body-builder. Han driver et velkjent studio for den slags. Det er hans yrke. Hans kropp ser slik ut.

Men hans ansikt skinner av godhet og vennlighet. Han har de snilleste øyne. Hans venner sier han er den  mest hjelpsomme bil-mann på jord. Han har Lamborghini som lidenskap. Han har bil i sjelen og i fingrene. Harald er unik som person. Like unik som Lamborghini som bil.

Og han bor i all beskjedenhet på Simensbråten.

 

 

Rolf Wesenlund ønsket å ha KLOVN som yrkestittel i telefonkatalogen. Det fikk han ikke. Nå er både Rolf og telefonkatalogen borte. Den siste er også glemt fordi den ble overflødig, bortkastet, forbi..

Rolf er ikke forbi. Ikke glemt. Han vil ikke bli glemt på lenge. Han  var en stor personlighet, ikke bare stor som skuespiller, ikke bare stor som jazzmusiker. Han var stor som medmenneske og som samfunnsborger. Rolf Wesenlund ble aldri overflødig – Norge trengte Rolf, trengte hans musikalitet, trengte hans humor, trengte hans forpliktende engasjement som senior. Men først og fremst som KLOVN.

Klovnens rolle i samfunnet er livsviktig. Menneskene trenger til latter. Vi ler for lite. Etter hvert som vi blir eldre er den gode latter et livs-eleksir ( som den gode søvn! ) Scenekunstnere som kan gjøgle, som kan skape stor komikk, er kanskje de største kunstnere av alle. I filmens verden er Chaplin den fremste gjennom alle tider.

Rolf Wesenlund var i samme Chaplin-kategori. Han skapte også  sine utallige skikkelser på scenen, på TV, på film som  klossete, styggslemme, hjelpeløse, farlige og hjertevarme, lekende hverdagsmennesker slik de fleste av oss gjerne vil  kjenner på.  Han holdt et speil opp foran oss og foran samfunnet som fikk oss til å le både av oss selv og av makten og æren.

Klovnen skal nettopp avkle makten slik. Ikke som registrert parti-tilhenger. Ikke som offentlig ansatt på politiker-stolen. Men som privat-praktiserende seriøs samfunnsborger med et alvor og et sinne bak varmen, smilet og humoren. Den kombinasjonen av det ene øyeblikket å få latteren til å runge for i neste runde å vise oss feil,mangler og overgrep – det er et knep, en evne og en egenskap som bare de største kunstnere behersker.

Rolf Wesenlund hadde et dypt alvor i sitt kunstnersinn. Han var ofte sliten av å alltid skulle være så munter og morsom. Komikere blir ofte trett av slikt, ikke bare fordi livet deres også kan være langt fra glatt og greit. Men fordi  Rolf Wesenlund hadde så mye på hjertet av samfunnsengasjement. Han var kunnskapsrik. Hadde stor lesning og lærdom, var politisk og sosialt bevisst. Han stiftet Seniorsaken i 2002, han levde i trofasthet mot alder og tilhørighet.

Vi som ble kjent med Rolf Wesenlund som hverdagsmennesker utenfor scenekunst og TV, film og musikk og flomlys, vi lærte å kjenne klovnens egentlige resonans -bunn. Den dype respekt for enkelt-menneskes verdighet og verdi.

Og for den gode latter!

 

 

 

 

Takk og  lov for at man lærte hvordan man måtte kjede seg. Det har kommet godt med!

Vi som har vokst opp under en hel verdenskrig, vokst opp med en eneste statsminister som alltid  het Gerhardsen, som bare har hatt radio og knapt nok det, som måtte dele til søndagsmiddag 1 hel kylling med far og mor og søster, som hadde kaniner i bakgården, som bare drakk rødvin til jul,  – vi kjedet oss glugg både i helgene og i ferien.

Det het ikke helg, for øvrig, det het søndag, kun søndag. For lørdag var hverdag og arbeidsdag og skoledag og butikk og bank-dag. Helgebegrepet ble brukt når det var (kristen) høytid over flere dager som jul og påske og pinse og kristi himmelfart. Når man innførte lørdagsfri og stengte butikker og skoler, ble det helg. Som om det hadde noe hellig over seg. Snarere tvert imot.

Når det ble helg, så skulle man oppleve noe spennende. Helst tur i skog og mark. Helst tur på hytta! som om man hadde det. Biltur ble det etter hvert når pappa hadde råd til bil. Da dro man på biltur. Vi dro til besteforeldre. Eller til Fornebu flyplass for å se på pent folk som skulle fly, mest til utlandet. Vi tok bilen til Svinesund – ikke lengre. Det var eksotisk nok. Etter Svinesund var det venstrekjøring, og vi måtte ha pass! Da ble det liksom utenlandstur og dermed ramme alvor. Siden det var bare søndagstur, lot vi det vente til en annen gang.

Så det var ikke så veldig spennende, egentlig. Vi barn kjedet oss på biltur – den gang som i dag. Skjønt nå har man små skjermer mellom hendene og foran på sete-ryggen. Man kan se filmer, må vite. Vi hadde bok. Og ellers så vi ut og på veien. Det var ikke spennende.

Ferien varte i ukesvis, men siden vi ikke hadde feriested, men måtte være hjemme, kjedet vi oss grenseløst. Men vi lærte oss noen knep – vi lekte at vi dro langt av sted, på utflukt, og det til nærmeste park i byen hvor det var et basseng med fontene hvor vi kunne kombinere å svømme flatt, vasse og ta en slags dusj. Vi hadde med pledd og smørbrødboks og saft.

Vi bodde, rett og slett, i hagen og huset når vi hadde sommerferie. I dag bor ikke folk i hjemmene sine om sommeren. Riktignok har de terrasse og hage og plen og blomster og trær, men de bor ikke der. De bor ved fjorden, i båten, på fjellet, i Syden.

Vi lærte oss knepene også hjemme ved å spise måltidene utendørs. Det var tilnærmet eksotisk. Vi fikk sysle med bærbuskeplukk og morellhøsting, etter hvert eple,pære, plommesanking. Foreldrene ga oss barn slike plikter, vi måtte jobbe både i blomsterbutikken vår og i heimen. Skulle vi ha råd til hus og hjem, mat og klær, saker og ting, for ikke å snakke om fest og moro, reise og fri – ja, så måtte pengene først INN før de  eventuelt skulle UT.

Tiden stod stille, veldig stille, i ukesvis når det var sommer og ferietid.. Når man var  ung og barn, var det kjedelig, rett og slett. Men vi måtte lære oss at livet også kunne være  grenseløst kjedelig.

Vi ble også oppdratt til som barn å bli med på voksenlivet i kirke, kunst og kultur og sosialt liv. Konserter og maleriutstillinger, middags-selskaper og familiebegivenheter. Vi måtte holde ut, lære oss å sitte stille og være stille – lenge – til det tok slutt.

Takk og lov – jeg ble født med en  gave og fikk i arv å være nysjerrig, våken og interessert. Det reddet meg som barn og ung i en oppvekst som var begrenset i sted og materielle omgivelser og påfyll. Det ga også en ballast av erfaring, minner, forankring og verdier. Jeg lærte å kjede meg til selve livet.

Barn er selvsagt også i disse tider født nyskjerrige, våkne og vitebegjærlige. Men de lærer aldri å kjede seg. De bombarderes med inntrykk og stimuli, verden legges til rette for dem på deres premisser i deres alder til enhver tid. De er ikke på opplæring, de må ikke tilpasse seg, til tar rommet fra første dag. Og beholder det.

Oppdragelse er vanskelige greier. Det er for eksperter, ikke for tilårskomne bestemødre.

Shirley MacLain har skrevet at man skal kjede seg 2 timer hver dag for å være kreativ. Det tror jeg henne på.

Livet har sine stunder og sine perioder hvor man som veldig voksen bare må stirre inn i kjedsomhet, alenehet, mørke og tomhet. Da er det godt å hente frem knepene man har lært seg fra barnsben av.

Eller kanskje rett og slett lese en god bok. Da er man aldri alene. Og ikke er det kjedelig heller.

 

Jeg er tilhenger av papir-avis. Jeg går mot dørmatten hver morgen, og dagen er i gang når jeg finner mine favoritter ligger klar, og jeg kan bringe dem mot kaffen og sengen. I mitt alene-hustru-liv er den tid på døgnet hvor jeg har meg selv i dobbeltsengen mo splitt alene med ferske aviser, den rene lykke. ( Ellers er det ensomt! ) Det hender jeg blir vekket av budet og trallen som smeller i asfalten utenfor hjemmet  ved 5-tiden. Det er vakker by-lyd som får meg til å kjenne på at  verden venter! Og jeg er med og i livet.

For meg er nyheter , avis og radio og senere på dagen TV ,  livs-eleksir. Jeg er avhengig, rett og slett. Vel kan jeg flippe ut og vekk i  et frivillig asyl enten i utland eller i de dype skoger. Men bare for en uke eller to. Så dras jeg mot fellesskapet både i eget land og i den store verden.

Mitt liv som nett-leser er av nyere dato. Jeg har hatt i snart 2 år en i-Pad som jeg lever med, som er meg nær både natt og dag, hjemme og ute. Langt inne i safari-land i Sør-Afrika kunne jeg få levende både Dagsrevyen og Skavlan! Som om det var nødvendig. Men det kjentes som et medium-teknologisk mirakel, rett og slett. Fascinerende. Forførende. Det ble med den innledende triumf, så la jeg nettet ned og vekk. Skulle bare mangle.

I sommer har jeg videreutviklet meg selv i et stort og aktuelt dilemma : avis på papir eller på nett. Jeg har det ikke lett. Det skyldes ikke minst de syltynne papir-lefsene som ligger på matten om morgenen. Løssalgsavisene er også ganske slunkne, men siden de nærmest er som ukeblader å regne, får man i hvert fall sine slanketips, mat-tips, helse/sykdomstips som valuta for pengene. Min venn Knut Olav, redaktøren, forklarer meg at avisen hans MÅ være så slunken fordi det er mangel på annonser. Jeg parerer tilbake med at da kan jo den skrivende stab av skjønn-ånder bare skrive mer og lengre og dypere. Pluss at alle vi som sender våre forargede innlegg, kan jo da komme på trykk uten trussel om å bli nedskåret med 1000 tegn med mellom-rom!

Et langt liv som avis-leser pluss samfunnsdebattant pluss gift med journalist Hanssen, har gitt meg den erfaring at det er om sommeren man leser avisene fra perm til perm. Man leser ALT ! Man styrter mot hyttepostkassen der inne ved hovedveien hver bidige feriedag som et slags fest-høydepunkt i livet ved havet eller i ville skauen. Dessuten gjør det inntrykk  på leserne som mener at de skrivende karle i juli-spaltene jo aldri tar ferie, de! De er ånder som aldri hviler. Det kan komme godt med senere i livet.

Å lese avis på nett er en treningssak. Jeg prøver tappert å vende meg til det. Siden jeg i et kraftig anfall av privatøkonomiske sparetiltak fikk det for meg at jeg ikke kunne abonnere på samtlige aviser i papirutgave, så blir det til at man leser seg frem på nett-avis-utgavene. Nå viser det seg at en glimrende avis som Dagsavisen, ikke kan gi leserne dypdykk på nett hvis man ikke samtidig er abonnent på papiravisen. ( Presse-støtten faller vekk ellers! ) Klassekampen tar man som lørdagsgave til seg selv og ellers kjøper man ukedagene hvis signalene er tydelig på nett.

Jeg registrere like fullt at jeg leser  bedre, mer grundig og konsentrert når jeg holder dem foran meg som papiravis. Jeg blir rastløs, letende og skliende nedover skjermen på i-Paden. De lange artiklene flyter vekk foran øynene. Innholdet fotograferes mer som glimt enn som vett og visdom.

Fremskrittet må frem. Ånden kan ikke komme tilbake på flasken. Det gjelder å registrere seg selv og sine reaksjoner i den media-prosess som durer med oss. Skru av både seg selv og alle de andre innimellom, skille mellom skitt og kanel. Trene seg i nett- vett, rett og slett.

Men hva skal man slå i hjel den ene myggen med på soverommet når det er slutt på papiravisene?

 

NRK har i sommer satset millioner TV- ressurser og kroner på å bringe MS Sjøkurs kysten rundt og så kombinert denne  sjøreise med å sende Sommeråpent – et TV-program fra steder der båten legger til kai i store og små samfunn. Dette er hva hundre tusener av nordmenn har fått oppleve på sin hjemme-skjerm og på sin rikskanal  hvis/når de først sitter innendørs og tar kvelden. Mange har for øvrig ikke så meget annet å sommer-gjøre siden de enten er slitne etter jobb eller faktisk syke og pleie-værende. ( Ikke alle er ferierende, sunne og reisende og spreke og i hengekøyen eller i solstolen.)

Denne NRK-satsningen er et konsept som i utgangspunktet er tilnærmet genialt. Vi får se landet vårt fra sjøsiden der vi vanligvis bare på hobby-basis og som privatpraktiserende  kan ferdes i båt mellom holmer og skjær, i åpent strekk og havgap. Vel har vi Hurtigruten, men syd for Bergen går det ikke noe lignende skipstrafikk.

Vi har en kyst som er enestående vakker, dramatisk og tidvis øde og forlatt. Men i sommer-Norge om bord på MS Sjøkurs durer og går et kamera både natt og dag. Vi får tidvis informasjon på skjerm om hvor vi befinner oss. I starten ut fra Oslo og mot Fredrikstad og Halden satt man fjetret og fulgte spent en båtreise man ellers aldri er blitt kjent med. Videre over fjorden mot Filtvet og nedover kysten ferdes norske nordmenn ikke  på kollektiv-ferd siden det jo ikke går båter mot Sørlandsbyene, ei heller mot Stavanger. Denne delen av NRK-programmet i sommer var rett og slett spennende. Resten av kystreisen er nordmenn mer kjent med både i virkeligheten og gjennom fjernsyn . Det er laget glitrende program om kystkultur, sjøreiser, vår los-tradisjon, våre fyrstasjoner, fiske og fangst. Og endelig fra Bergen så vi alle det unike Hurtigruten -. minutt fra minutt som ble et sensasjon-Tv-program.

Men så knelte hele sommerkonseptet og ble et ustoppelig kose-underholdnings-program etter velkjent mal for artisteri og mat og moro. I stedet for å hente fram deltagere som  uslepne diamanter fra det helt lokale Norge hvor det finnes spennende, ukjente eksperter, personligheter og fremragende kompetanse i de byene og tettstedene skipet lå til kai, så ble kjendis-faktoren innenfor underholdningsliv og kulturverdenen invitert om bord – alle vi ser og hører ellers i fullt monn.

Programlederne var og er av svært ujevn kvalitet. Noe slumser ivei med egen latter og moro seg imellom. Tidvis går det på tomgang for dem, antagelig fordi det har blitt gjort altfor dårlig hjemmelekse. Hele reisen burde vært grundig gjennomgått i forkant med bakgrunns-ekspertise om historikk, samfunnsanalyse, forskning osv. Nå har det blitt mye hyggelig hobbyvirksomhet, hobbysang og spill, mat og kos og moro oss imellom.

NRK’s sommer-satsning går nå på tomgang. Det er tydelig at kondisjonen ikke holder  langdistansen ut. Nå nærmer det seg det tradisjonelle sommerunderholdning-opplegget om å være på taket og i ute-sofa-kroken med grillspesialisten der bak og moteartisten der foran.

Man savner Anne Grosvolds politiske snert. Savner alvor og karakter og perspektiv og dybde.

Drep meg Konge, men ikke med graut.

 

 

Hver dag får jeg lyst til å mene noe om kinodrift både hist og her, særlig her. Etter å ha levet et helt yrkesliv hvor jeg på innpust og utpust åndet for å løfte opp respekt både kino som kultur og film som kunst hver bidige dag, er det ikke mulig å slutte å bry seg, engasjere seg og notere hva som skjer med og omkring den virksomheten man i årevis hadde gitt sitt hjerteblod for.

Man ville så gjerne fortsatt  kunne gitt råd og dåd. Utallige media-henvendelser har kommet hvor man har blitt  anmodet om å gi kommentarer til  beslutninger som etterkommere har tatt. Kinobedriften er en pulserende institusjon i byens underholdningsliv og også en kulturinstitusjon hvor film som kunstart fortsatt har sitt unike møte med publikum.

Men jeg har avstått fra å forlenge min kinoadministrerende karriere med å mene i hytt og pine om dagens bedriftsvirksomhet. Med noen få unntak, riktignok, men da i ganske korte fyndord som oppmuntrende tilrop eller som trussel – alt ettersom. I 99% har jeg ved invitasjonen bare beklaget og sendt stafettpinnen videre til aktuelle og yngre aktører på banen.

Men det klør i tastefingeren for å både skrive aviskronikk og blogg, og i det hele tatt smelle til når noe kjennes feil og tilnærmet katastrofe med dagens kinodrift. . Eller kunne grundig og skikkelig gi av sin kompetanse og årelang erfaring for å hjelpe til med fremgang og hell for kino og film i både rike og land.

Når jeg nå leser tidligere forsvarssjefer knalle til mot styresmakter og øvrige ansvarlige, finner jeg det ganske underlig. Vel diskuterer man virksomhet fra varslere i vårt samfunn som i fremmede riker og land. Vel trenger landets ledere alle de gode råd man kan få for å styre og stelle med oss alle. Men på meg virker det ofte som en vendetta, som et kny fra hornet på veggen, som etterpåklokskap at man offentlig går ut med faglige forsinkede råd og dåd når man ikke lengre sitter i sjefsstolen.

For all del – ytringsfrihet og åpen diskusjon, ansvarlig og kompetent meningsutveksling er et gode i et demokrati, ja, en forutsetning. Naturligvis.

Men det er en individuell balanse-gang her hos enhver deltager som etter å ha forlatt sin arbeidsplass, fortsetter å kritisere og debattere beslutningsprosessen på jobben. Noen behersker dette og bidrar med stor energi. Noen avstår, noen vegrer seg i det lengste, men kan av samvittighetsgrunner ikke holde tett. Hvor grensen går for  offentlig deltagelse i debattrommet, er opp til den enkelte av oss. Her er vi rett og slett forskjellige mennesker.

Og når sant skal sies – noen samfunnsområder er dramatisk viktigere enn andre. Ansvar og plikter  likeså – også etter avgangsdato og aldersgrense.

 

 

Begravelsen var vakker. En eldre herre ble fulgt til graven. Han hadde levet et godt og  langt liv på jorden. I tråd med de beste tradisjoner, god arv, godt miljø og med en aldri sviktende plikt-tjeneste både overfor for familie, slekt og samfunn, var han en høyst  respektert mann, elsket av sine og en kjær og trofast venn. Han var yrkesaktiv til det siste. Han var en kulturpersonlighet. Han hadde forvaltet sine rike ressurser med klokskap og nøysomhet og i aller høyeste grad, med stor integritet.

Alle kom i god tid til bisettelsen. Alle var kledd i mørke klær. Kirken var vakkert og stilig sommerdekorert slik det høver seg ved en hellig og seriøs seremoni. En ytterst profesjonell og diskret stab fra byrå geleidet alle på plass, tok seg av medbrakte blomsterhilsener og kort, utleverte program og hjalp til med ekstra sitteplass siden kirken ganske snart ble mer enn fylt av pårørende og venner og kollegaer. Det var meget stille og meget høytidelig.

Det var en kristen begravelse. Salmer og musikk var valgt i henhold til dette. Presten holdt en personlig og oppriktig tale ved båren og foredro det kristne ritualet slik kirken tilsier . Den eldste sønnen hilste sin kjære og avdøde far på en dypt personlig måte uten å bli sentimental og dermed med stor verdighet.

Når forsamlingen av sørgende og dypt berørte mennesker, mange i høy alder, de aller fleste med forankring i norsk kultur og dannelse,  med dype røtter i samfunnet og godt borgerskap og trofast arbeidsinnsats,  – når vi alle skulle SAMMEN fremføre Herrens Bønn, Fader Vår – ja så var forsamlingen stille, dempet, ja, nærmest taus. Det var bare noen få av oss som gjorde som vi var lært, vi ba bønnen høyt og klart.

Hva skylders det? Ikke skal man granske hjertene, ikke skal man dømme den enkelte, ikke noen. Vi har alle vårt både på jorden og kanskje i himmelen. Men det gjør meg urolig at en slik forsamling ved en slik anledning med en slik bakgrunn IKKE ber Fader Vår høyt og sterkt ut både som en personlig bønn, men også som en deltagende, religiøs handling slik det høver seg vår kristne tradisjon ved  en bisettelse i det hellige rom.

Vi sang «Så ta da mine hender» og enda sterkere » Deilig er jorden». Det gjør vi jo. De kan vi, og det gjør godt både som fellesskap og som troende.

Men hvorfor ikke å løfte stemmen opp og frem med Fader Vår, –  bønnen, vi kan og vet og som vi er sammen om og er glad i ?

Merkelig.

 

 

Så var det besteforeldrene sin tur til å bli hengt ut. Mannsrollen har blitt eltet og knadd. Morsrollen blir vi aldri ferdig med. Praktiseres den hjemme eller ute, med au-pair eller uten, deltid eller heltid?

Besteforeldre er nå ikke lengre hva de var. Vi har bildet av de gamle i kårstuen, på gården, i villaen med eplehage hvor barna vokste opp, i butikken eller bedriften – alltid tilstede, aldri på ferie, klar med høytlesning, med kjøtt-kakene og sittende på benken under gullregnen. Besteforeldre var klare til å ta imot på familiehytten både til fjells eller på Sørlandet slik at generasjoner kunne okkupere og kombinere peis og grill og båt og naust. Fremfor alt var de eldste aldri travle med bare seg selv og sitt. De hadde alltid god tid. De skulle alltid bare være der. Og det var de!

Så ble tendensen at karriere-mor og karriere-far  hadde de eldste som reserve-sikkerhet når møter skulle avholdes i London, når helge-seminaret fant sted på Geilo, når 40års-venne-festen tok 2 døgn på hotell. Tidlig pensjonsalder var ønskelig for at barnebarn kunne  bli hentet i barnehage, fulgt opp på fotballtrening og trygt bli kjørt til ustoppelige bursdags-kalas hos klasse-venner.

Det har stått i avisen at det skal visstnok være så mange besteforeldre som gir blaffen etter hvert. De farter og reiser og bruker penger på seg selv. De selger familie-huset i villastrøket og drar på elvecruise i ukesvis. Eller kjøper seg en liten leilighet i Syden etter å ha skaffet noe like lite med balkong i byens sentrum med til nød et lite gjesterom. de vil ha mye fred og veldig ro.

Riktignok anstrenger de gamle seg til å lære SKYPE slik at de langt der borte fra kan ansikt til ansikt snakke med sine der hjemme. Men de burde holde seg hjemme, spinke og spare, burde de og sikre at arven vokste, at de unge kunne få hjelp til dyre studier eller kostbar  hybel.

Blod er tykkere enn vann. Størst av alt er kjærligheten – til sine barn. Den vondeste tragedien i livet er når det blir brudd og uvennskap mellom foreldre og barn. Og barnebarn kommer som velsignelse og kraft i den fase av livet hvor man trenger det som mest.

Vi lever i urolige tider. Det er far og far og mor og mor og på begge kanter har besteforeldre også funnet nye partnere slik at familielykken er noe rare greier på kryss og på tvers. Kjernefamilien er under press , og det er tilsynelatende fri flyt med dine barn, mine og våre.

Mye tyder på at folk flest like fullt strever for å holde seg anstendig til hverandre i plikt og kjærlighet. De aller, aller fleste pleier sine barn og barnebarn år ut og år inn, men de kommer som oftest under media-radaren. Men det er ikke til å underslå at det kryper  på en tendens til individualisme og egoisme, av å  være seg selv nok, først meg selv og mitt og mine. Solidaritet og frivillighet og samfunns-gagnlig virke praktiseres først og fremst  hvis egne interesser kan dra nytte av innsatsen. Men det gjelder for både gammel og ung, innad som utad.

Nå ropes det på generasjonsplikten, som om det bare dreier seg om at de eldre skal mobiliseres. Selvsagt har man plikt og ansvar for å stille opp for de unge i slekten. Først og fremst ved å være forbilder, for å praktisere det gode og  det anstendige liv. Mange storartede samfunnsborgere gjennom historien, både kvinner og menn, har måtte være langt unna både familien og hjemmet fordi de hadde oppgaver å utføre på en større arena. At Winston Churchill var en heller fraværende bestefar tror jeg aldri har blitt holdt seriøst mot ham.

Men også de unge bør få ansvar og plikter for å holde generasjoner sammen. Man undervurderer verdien av å kjenne på tilhørighet hos barn fra de er ganske så små. Det sys puter under armene på dem. De får sine ukepenger for å rydde eget rom. Og ellers har de fri flyt. Den treenighet som familien består av, tilsier at far og mor og også barn må faktisk trenes opp til å bidra med nettopp å tilhøre hverandre, ta sine tak for at hjemmet og ekteskap skal holde.

Det sies at bestefar nå sitter på barnebarnets fang. Ikke omvendt. Det er de unge som kan kommunikasjon, de kan knepene, de har kodene. Og det er strålende!  Bestefar må dermed anstrenge seg for å holde tritt, selv være på samme frekvens, ta fremtiden inn sammen med den unge kraft.

Først da har bestefar og bestemor en enestående anledning til å være på likefot, påvirke, samtale, få råd og gi råd.

Slik kan slekt følge slekters gang!  I vår tid på jorden.