NÅ GÅR DE ETTER BILEN VÅR.

Budsjett og klimakrise. Dyrere drivstoff og dyrere strøm Altså dyrere å kjøre bil og også el-bil. Vi må ta inn over oss at privatbilismen må skrotes eller i beste fall krympes.

Vi må innstille oss på at vi ikke kan bare ta bilen vår og kjøre ivei. Det begynner å bli alvor nå.

Sist var det parkeringsavgift på kjøpesentra. Vi skal ikke bruke bilen til disse handleplassene våre – egentlig. Vel dreier det seg innledningsvis om noen kroner mer for å stå der før vi fyller posene fra trillevogner og i bilen – vi har penger nok, må vite. Men miljøpartier og andre styringsrvrige grupperinger sier rett ut at vi skal ta kollektivtransport. Eller sykkel. Sykkel til ukeinnkjøp før helgen eller til IKEA? Det går jo ikke. Da blir det hjemsendte varer til døren. Men de varene kommer jo med bil, de også.

Så er det debatt om parkering ved store sykehus som ligger langt ute på jordet. Pasienter og pårørende, men også ansatte pleiere og leger skal komme med kollektivbuss. Det går ikke tog. Og jobben med turnus og vakter er jo til alle tider utenfor bussrutetider. Og et fylkessykehus har ansatte fra hele det store fylket. Igjen hvordan skal dette fungere når privatbilen ikke er velkommen?

Da sist jeg tok fra Oslo til Sarpsborg med min Range Rover ( diesel!) slo det inn i meg at norsk kulturliv vil bli hardt rammet hvis publikum skal måtte ankomme med tog eller buss. Solie Brug Galleri ved Soli-elven like før Sarpsborg er basssert på at folk skal ta turen med privatbilen til gallerigrinden. Det går selvsagt verken buss eller tog inn i skauen. Og unge og spreke syklister er ikke målgruppen.

Hele Norge er fylt av gallerier og museer og samlinger og opplevelsessentra som ligger slik til at man må ha publikum med privatbiler. Blaafargeverket, Kistefoss, Remmen Gård osv osv hele kysten rundt fra nord til sør, og i daler og flatbygder forutsetter kjørevei og privatbilisme. Turistbusser, selvsagt, men de forurrenser jo de også. Utenfor allfarvei ligger norsk kunst og kultur som venter at vi skal ta avsted med familie og venner for å oppleve noe stort eller mindre stort, men ekte og norsk. Det er vitterlig ingen som har reist debatt om hva som vil skje hvis privatbilismen skal bort og kollektivtransport inn. Og eller frem med sykkel??

Tar man hytten fra det norske folk, tar man livet fra dem. Da blir det spetakkel. Som under pandemien. Nordmenn drar mer og mer på hytten. Hjemmekontor og fleksitid gjør det mulig. Eller nødvendig? Utbygging av hyttefelt og fritidsleiligheter både til fjells og ved fjord er en kraftnæring. Men hvor mange av disse områdene planlegges ved toglinjer? Hvor mange drar avsted med barn og hund og svigermor for påsken eller Sørlandsferien om sommeren med bussen? Selvsagt brukes privatbilen fra dør til dør.

Vel – vi kan spøke og le, riste på hodet og tanke at SÅ galt kan det da ikke gå.

Jo. Faktisk kan det det. Og kanskje MÅ det det. .

OPPDRAG » FOREDRAG»

I kategorien » Eldre foredragsholder» er det en liste med navn på folk med alder som kompetanse . Jeg står på den listen. Den er ekslusiv . Det er nemlig ikke så mange av oss . Det er en naturlig avgang. Og rekrutteringen er dempet. Tema kan selvsagt variere, men det blir vel mest om den gang da hvor alt var enten en hel verdenskrig eller i alle fall så mye bedre . Selv bidrar jeg med kino og kultur, sosiale media og muntre og små- sinte betraktninger om hvordan alder blir diskriminert, men også gir styrke og erfaring. Og hvor viktig det er å forberede denne fase av livet. Det er mange knep man kan ta.

For 16 år siden var man veldig ettertraktet som avgått kinodame. Og for 16 år siden var man også veldig mye yngre. (16 år i alderdommen er mer utslagsgivende for mobilitet både i armer og bein, i sinn og skinn enn 16 år i voksen alder og ung alder.)

Dengang da sa man ja til alle forespørsler – man var jo så redd for å bli glemt. Det ble reiser i øst og vest og nord mest med fly, men helst med tog. Å ikke være sjef, ikke ha en arbeidsplass, ikke en plattform i det offentlige rom – det var som å hoppe ut fra 10meteren. Det var ikke greit. Man tok grep. Jeg ble så glad for enhver invitasjon til talerstol og tilhørere. Man trivdes med å være i sirkulasjon.

Som foredragsholder har jeg nå etterhvert skrumpet inn på aktiviteten. Det er flere grunner til det.

Jeg ble lei av bli tatt for «granted» som det heter på engelsk. Det var som om jeg skulle være takknemlig for bare å bli spurt. Jeg reiste land og strand for lommerusk. Man ba da aldri en snekker til hjelp i timesvis for billig penge. Jeg hadde 25 års kompetanse som kinodame, pluss flere år som samfunnsdebattant. !0 år som forfatter. Jeg ville ha meg godt betalt. Hadde hørt om GRo H B som tok seg tusener i honorar. Så når de ringte ble det første spørsmål fra meg om de hadde penger. MIne tilhengere i seniorligaen hadde jo ikke det. Det var jo ikke bank – og industri- konserner som trengte meg. Så jeg ble gjerrig på meg selv. Nok er nok.

Mange av forsamlingene var tungt kommet i alder og spenst. Jeg merket at jeg mistet energi i møte med slike i salen. . Jeg trenger så til påfyll selv, må vite. Bokfolk er favoritt-folk. Bøker – også mine egne – er lett å ha samtaler og diskusjoner om. Men de har jo heller ikke høye honorarer. Kanskje kjøper de boken min, i det minste.

Det som nå avgjør saken for mitt vedkommende er faktisk føreforhold til og fra og opp på talerstolen . Jeg har nedsatt gang-evne. Jeg må sitte når jeg foredrar. Og ingen trapp på podiet, helst flatt gulv. Ellers trenger jeg bare vann og mikrofon. Overhead har jeg aldri benyttet – jeg vil bare være meg med stemme og ansikt rett foran i stolen.

Her en dag ringte de fra Rebecca-ordenen . De ville så gjerne ha besøk av meg for å muntre dem opp om sosiale media, blogg og podcast. De holder til ved Saga kino her i Oslo- lett å komme med drosje. Heis, dessuten. Det var fristende – jeg er nyskjerrig på slike losjer. Flotte folk er det også med en skjult kultur.

Men så var det tidspunkt! Først etter det ordinære møte på kveldstid, og da ble det nærmere kl. 20 når jeg skulle til pers. Vi sa muntret farvel – jeg ba dem flytte møtene til midt på dagen. De blir jo også eldre i den losjen, vil jeg tro.

Nå har jeg mest sluttet å gå ut om kvelden. Jeg foretrekker dagslys, lunsj og begrenset med sammenhengende timer. .For min sosiale kondisjon er blitt nedsatt. De lange møters tid er forbi. I hvert fall i vinterhalvåret.

Kanskje jeg er et marked til våren?

J

DAGEN-DERPÅ-DEMOKRATIET

Nå har vi vært demokratiske, nå. I uker har vi fulgt med i politikk enten vi ville det eller ei. Også har vi stemt ( eller like før) – skulle bare mangle! Vi har valgt hvem som skal styre riket og land. Og vi har kjent på hvor stort det er å være med på dette, kunne få delta i demokratiet. Ikke alle land på jord gir folk den muligheten. Så vi kjenner på takknemlighet og glede over vårt frie og demokratiske land.

Det har vært flott å se engasjerte ungdommer, tapre partiveteraner og løsere tilhengere, høy og lav gå mot stemmelokaler , mot valgboder, valgmøter i klassen og på skolen, på torg og lokaler – det norske folk stemmer og deltar.

Men så er festen over. Mye spetakkel gjenstår om hvem som skal sitte i de sorte ministerbilene her borte i mitt naboskap. Men dette er for spesielt interesserte. Vi vanlige folk – vi har nå nok med oss selv. Vi planlegger fårikålmiddagen, høstferien, hagestell og eplekake, skifter garderobe fra sommerplagg til genser og regnjakke. Vi jobber som vanlig. Vi er tilbake til vårt eget vanlige liv. Det er nok politikk nå.

Men stopp! Demokratiet er avhengig av hverdagsinnsatsen. Å stemme hvert 2. år er viktig, for all del. men man kan få inntrykk av at vi privatpraktiserer også demokratiet. Joda – vi gjør en innsats for å sikre oss selv og barne våre, hytta vår, bilen og sykkelen, treningsopplegg – vi deltar med engasjement for å sikre vårt og våre. I jobbsammenheng har vi delvis hjemmekontor så vi kan bidra mer når det passer oss. Fellesskapet på jobb blir mer digitalisert.

Riktignok går det et stille tog av frivillighet. Takk og pris. Uten det stanser Norge.

Men deltagelse i fellesskapet , i strøket, i bolig, i gaten, i bydelen i grenda og byen, i brennende saker utover vårt eget hjem, familie og gruppe – mon tro om vi ikke snur ryggen, reiser på hytta, tar den store kosen og har nok med oss selv og våre nærmeste.

Å ytre seg i det større rom kan koste og mange vegrer seg. Særlig er mange skremt av å delta i det digitale rom, på sosiale media. Men om vi ikke er støvere på faceboook, Twitter, blogg eller podcast – vel så kan vi opptre på den lille scenen, i naboskap, i faglig sammenheng, i foreningen – ytre oss og levere meninger, ha et ansikt og en stemme. Det kan få konsekvenser der og da. men det er viktig! Uten mikrofon og NRK tilstede, bare folk vi forholder oss til på skole, på jobb, i kirke og kafe og i klubben.

Offentligheten er ikke bare den politiske debatt-scenen – den store scenen. Offentligheten er scenen der vi bor og hører hjem, hvor vi møtes, i butikk eller på benken – der vi omgir oss som medmenneske til andre.

Der bør vi leve med åpent visir, stå for noe, lytte og lære av hverandre .

Det er å sikre og styrke demokratiet – sånn i hverdagen.

UNG MÅ VERDEN ENNU VÆRE.

Det er ingen ting som gjør meg mer beveget og varm om hjerte enn å møte begavet ungdom. Engasjert ungdom hvor vi ser fremtidskraft og fremtidstro lyse ut av ansiktene deres.

Jo eldre jeg blir, jo mer søker jeg optimismen hos de unge. Det er tunge tider med farevarsler om klimakrise og klodens undergang. Det er rystelser i maktballansen . Det er terror og våpenbruk. Og pandemier som setter seg fast.

I vårt demokrati skal vi nå velge styre og stell for 4 nye år – nettopp med disse mørke fremtidsutsikter. Norge er et lite land, men sannelig tilhører vi en stor og farlig verden. Vi er styrtrike og privilegerte, men alvoret banker på . Landet må styres, og vi velger nå hvordan og av hvem.

Som aktiv deltager i samfunnsdebatt og offentlighet gjennom et langt liv engasjerer partidebatt og utspørring og mobilisering meg fortsatt. Jeg har stemt og vil at alle andre skal gjøre det. Uansett.

Jeg har funnet en ung stjerne. Vel har vi Erna, men Mathilde – 28 år – er blitt mitt fremtidshåp. Hun står på listen i Oslo . Hun har sterk kompetanse på skole og utdannelsespolitikk. Men hun har noe ved sitt vesen som ikke bare er ungdommelig, men også en lyttende, vennlig og debattglad. Våken og vitebegjærlig og med sans for andre argumenter rundt deltager- bordet.

Jeg er så imponert over Mathilde. Og jeg ønsker med min alderdoms erfaring og offentlig stemme løfte frem nettopp dette dedikerte unge menneske i bredere ledelse, å gi henne posisjon og ansvar på Stortinget ut over utdannelsesfeltet. Hun har vekstpotensial.Og hun har min respekt.

Jeg vil satse på ungdommen – jeg tørr ikke annet.

Godt valg.

SMERTER I SOMMERSOL.

Det er 22.juli-dager. Jeg sykler i folketomme gater vest i byen. Det er tirsdag morgen, og jeg er ganske alene i Bygdøy Alle . Alle er på ferie, Butikker er sommerstengt. Ingen biler, ingen håndverkere, alle parkeringsplasser er tomme. Vi lever i en struttende velferdsstat hvor tydelig alle har feriesteder i inn eller utland og med skinnende sol og perfekt temperatur. Visstnok. Et sjeldent syn er en person som lufter hunden, og kanskje en hjemmesykepleier i kommunal uniform som er utsendt for å besøke et alene-gammelt- menneske i en leilighet.

I denne juli-uken har hundrevis av mennesker det skrekkelig vondt. Husker selv da jeg mistet et barn i august og ikke minst da min ektemann ble påkjørt og lammet – hvor groteskt det var å oppleve tungt alvor og angst når alle tilsynelatende var lykkelige, sunne og solbrune familiemedlemmer med harmoni og vellykkethet . Det går ikke ann å ha sorg i sommersol.

Sosiale medier glitrer mot meg med ferierende lykke ved hav og fjell, ved badestrand og på svaberg, under parasoller i frodige hager for ikke å snakke om på kafe og restauranter. Den ene mer trendy enn den første . Selv i nord med turister i motvind og styggvær er det juli-flott. Og alle er så vakre og glade! Og alle her sydpå har et glass i hånden mot solnedgangen i idyllen. Alltid et vinglass ! Barn er mer barn enn ellers i året. Kjernefamilien er rendyrket kos. Og selvfølgelig er alt dette sundt og ( kanskje) nødvendig og for all del velfortjent. I Norge 2021.

Vel ser vi katastrofe på nyhetene. Skulle bare mangle. Men det er på skjermen. Og veldig langt. langt unna.

Alle vi som ikke har smerte og sår og savn etter terroren 22.juli skal i disse dager kanskje være stille og lavmælte i vår ferielykke med helse og ressurser og penger på bok. Det er det minste vi kan gjøre. I respekt og i medfølelse kan vi møte opp i kirken der vi bor eller oppholder oss, delta ved minnesteder, ikke minst følge timeslag på torsdag, lese og se og tenke og be.

I Vårt Lille Land med så mye styrke og rikdom skal vi takke og dele. Og aldri glemme.

EL-SPARKESYKKEL-ANSVARET

Det eneste tema som denne sommeren får oss til å mene noe sterkt og hemningsløst – er el-sparkesykkel-fenomenet. Det er ikke en dag, ikke en lunsj, ikke et treff over glasset eller kaffelatten hvor ung og ( særlig) gammel ikke tenner på bruk og særlig missbruk av disse to-hjulingene. Facebook og twitter, nettsider og nærtv og radio er stadig fulle av stemningsrapporter om både jubelbruk og det motsatte. Vi fnyser og vi skremmes, men massene forføres av denne utvilsomt morsomme måten å ta seg frem på.

Selv har man ofte misunt dem som behersker dette 2-hjulsfenomenet. Det ser så gøy ut.! Men som bilist og syklist har man også blitt redd for å bevege seg i byen hvor det myldres frem på kryss og tvers av disse frydefulle trafikkanter.

Derfor har man da deltatt på sosiale medier opptil flere ganger om farer og ansvar, Og der har man etterlyst regler og styringsvilje og hvem som burde ta grep – politikere eller utleiefirmaer.

El- sparkesykkel har kommet for å bli. Man får ikke ånden tilbake på flasken. Men antall og bruk har jo gått over stokk og sten. Det virker som om hverken land eller by styres. Kommersen har overtatt. Først når legestanden nå har kommer ut og frem med skrekkelige takk for skadde i trafikken såvel de på stå-sykkel som fotgjengere – så har alvoret blitt satt på dagsordenen.

Samferdselsminister av i går og idag må stå tilrette. Byrådsledere og ordførere landet rundt får så det passer. . Hvorfor blir det ikke bedre regulert og det umiddelbart ? Nå varsles det om vernet sone og forbud mot å sykle i fylla, om mange mindre i antall og ikke minst bare en bak rattet. Kanskje også aldersgrense. Og påbudt hjelm . I skrivende stund er det myldrende bruk på kryss og tvers og bare juli! Nye regler kommer først i september. Gudene vet hvor mange som blir ødelagt og innlagt, plastret og bandasjert i sommermåneden august og frem til høstglatte gater og fortau.

Her sitter man på sin balkong. Det kommer 3 flotte unge kvinner på hver sin el-sparkesykkel, glir forbi på fortau i full fart og frem foran leiligheter der borte ( hvor forøvrig ministrene bor) hvor stanser de, taster seg ferdigbrukt og går inn. Men samtlige farkoster står bare midt på fortauet slik at trillevogner og vanskelig-spaserende må baute seg forbi. De unge kvinnene var sikkert både flinke og flotte og rette i ryggen – men helt uten tanke på å hensynsfullt parkere. De er helt typiske. hverken småkriminelle eller bortkomne.

Slik er det blitt. Alle tenker på seg og sitt. Vi lever i selvrealiserende samtid ikke minst i trafikken. Vi går med høregreier på ørene, med mobil i hånden, vi sanser hverken mennesker eller trikkelyder eller bylarm. Også i skog og mark er vi inne med vår lyd i hodene.

Derfor er bruk av el-sparkesykler et eklatant bilde på fravær av fellesskap og solidaritet i fellesrom. Hverken styrende politikere i by eller i land vil kunne regulere , begrense, bestemme over denne individualisme som preger vår tid.

Ansvaret for el-sparkesykkelbruk ligger hos hver og en av oss.

Ferdigsnakket.

ET CRUISE I GRUS.

Ikke visste jeg hvor dyrt det var. Annonsen lurte meg til å ta nærkontakt med cruise-rederiet. Jeg hadde en drøm om å gå ombord på et passe stort cruise-skip og seile ut Oslo fjorden langs norskekysten. eller mot Europa. Med gangbesvær og i høy alder tenkte jeg at ombord på et skip ved kai under Akershus kunne jeg få oppleve en sommervakker sjøreise til og fra min hjemby. Gjerne i flere døgn – et riktig ferieopphold.

Jeg hadde ment i skrift og tale at Hurtigruten kunne også gi reisende et tilbud om en reise hele strekket fra Oslo til Bergen og nordover. Ikke hver uke, men sånn nå og da. Alle Sørlandets byer ligger jo ved havet! Riktignok ikke alle med det største kaianlegg, men dog et vakkert skue. Hurtigruten hadde ingen planer om det, fikk jeg å vite.

Så da en norsk-flaggende helsides annonse i Aftenposten og DN om nettopp et tilbud som jeg hadde drømt om stod på trykk, slo jeg på tråden.

Jeg traff på begeistrede ansatte – med fornavn – og da jeg presenterte meg med fullt navn, ble det ikke grenser for fristende tilbud. På forespørsel fra meg om hvorvidt jeg kunne fritt bevege meg med enten rullator eller staver, ble det overhode ingen stengsler . Det var nok ikke heis mellom noen dekk øverst, men solide rekkverk. Så det skulle den eldre passasjer ikke frykte. Jeg var strålende velkommen ombord.

Vi forhandlet oss frem til passende luksuriøs lugar. Men snart begynte det å pakke på seg. Jeg begynte å ane uro. Mitt cruiseønske fra Oslo og til Bergen innebar også båt tilbake til Oslo. Jeg ønsket ikke verken tog, buss eller Gardemoen. Jeg skulle ta en sjøreise. Jo det gikk greit. Men dermed ble det 2 cruise – riktignok. Ikke 1.

Altså dobbelt annonsert pris. Men siden konseptet het ALL INCUSIVE – man stiger ombord og alt er inkludert, så innebærer det at din dobbeltlugar er beregnet på 2 personer . Du kan ikke velge enkeltlugar, nemlig.

Dermed må enkefruen betale for sin reisepartner i lugaren som altså ikke er en reisepartner – med alt inkludert!! Alt !

Bare det at Enkefruen reiser nå splitt alene! Ikke med venninne, Ikke med barnebarn. Rett og slett en sommerferie langs kysten.

Følger dere med! Cruise Oslo- Bergen blir nå å multiplisere med 4! ! I 2021 er ALL INCLUSIVE-KONSEPTET innen cruisefarten ekskluderende for enslig reisende. De er ikke velkomne ombord.

Etter å ha høflig tatt farvel på mobilen og sagt – som alltid – at dette må jeg sove på – i stedet for å ærlig si ifra et jeg ikke hadde økonomi til tilbudet , rett og slett, så kjente jeg på en dyp provokasjon. Det går da ikke ann å utelukke enslige, vi som enten har mistet livets reisefølge eller rett og slett har valgt å leve alene, fra å ta et cruise! . Apropos PRIDE i skrivende stund, apropos likestilling og rettferdighet.

Vel – dette er ikke en kampsak. Rike folk kan ha det så godt. Av alle slag som bør kjempes i vår tid for rettferdighet og respekt og likestilling – får dette bare gå sin skjeve gang. Samme søren.

Jeg ringte tilbake til selskapet. Muntert ga jeg uttrykk for en innvendig harme. Men den vennlige agent forklarte meg at det var nå slik det var – dette var den eneste måten å drive lønnsom på! Men han skjønte min reaksjon -veldig godt, sa han. Og konkluderte med at verken han eller jeg kunne gjøre noe med saken.

GOD SOMMER.

GJØR SOM KONGEN – TA BÅTEN.

Hadde det enda vært så enkelt. Vi som bor i Oslo, kan ikke ta båt kysten rundt. Som eldre dame med gangbesvær lekte jeg drømmen: hvor ville jeg ta sommer-ferie fra Oslo hvis jeg kunne velge fritt og gjerne dyrt. Ikke med bil, ikke hurtigbuss, ikke Gardemoen, ikke med tog til Gøteborg.

Jeg kom på at om det fantes en båt som la til kai under Akershus, ville jeg trille meg selv ombord og reise avsted i dagevis, forbi Drøbak og langt avsted. . Jeg ringte likegodt til det kjente reiseselskap for denslags. Hva med et cruise-skip med bare 3-400 passasjerer ? Hva med Hurtigruten? HVorfor kan vi ikke reise til Sørlandet og rundt til Stavanger, gjerne videre langs kysten med båt? Alle byene ligger jo ved havet og har kaianlegg?

Hva med mot Danmark , Tyskland og videre mot Spania og Middelhavet?

Mannen på reisebyrået ga klar beskjed – denne sommeren kommer ikke cruiseskip til Oslo. Han trakk Corona-kortet – naturligvis. Han antydet noe om Hurtigruten som ikke hadde planer om å forlenge ruteopplegget til resten av Norge, som han visste om. Svalbard derimot! Konseptet opprinnelig for Hurtigruten var godstransport og nærtransort av folk der nord kombinert med turisme. Så har selskapet utvidet seg selv som ren cruise-skipsfart. Hvorfor ikke da til/fra Oslo og langs Sørlandet?

Det er da ubegripelig at Oslo som hovedstad og kystby ikke har båtreiser å tilby utover Kielferge og Danskebåt, Drøbak og Bygdøferge. Hvorfor må vi til Bergen for å dra på cruise? Hvorfor ikke båt til England? Vi har en praktfull kyst også syd for Bergen som bare kan oppleves sammenhengende med privatpraktiserende båtreise.

Kongeparet gjør det eneste riktige. Tar avsted med sitt eget skip til sitt eget land. Om Majesteten leser min blogg kan han tenke tanken om å leie ut skipet sitt til pent folk i pene klær en uke eller to? Før norske politikere som i England kommer på ideen om at det er for ekslusivt at monarkiet har eget skip -( og eget tog !)

Bevare oss vel – må gud forby. Vi kan til så lenge ta Skibladner .

TRAPPEN SOM LØFTER ELLER SLÅR.

Vis meg trappen din så skal jeg si deg hvem du er. Folk bygger og bor. Eiendomsmarkedet går så det griner. For ikke snakke om hytter og fritidsboliger – særlig ved kysten. Der investeres , der pusses opp og her skal man bo!

Bare det at et mindretall tenker på at det kommer en dag da man sannelig blir eldre som huseier, må vite. For ikke å snakke om – besteforeldre skal kanskje også ønskes velkommen til det unge hjem.( skjønt kanskje ikke!)

Det er da trappen kommer inn som avslørende ikon på livskunst, historisk perspektiv og menneskelig klokskap. Verken ivrige huseiere eller arkitekter eller interiøreksperter husker på at man skal bli gammel – ei heller ønskes gamle foreldre på besøk. Trapper er for spreke bein og rask gange og rett rygg.

De vakreste villaene kan ligge i skråningen med vakker utsikt,selvsagt. Men for å ankomme herligheten må man klatre i trapper! Så er det selve inngangen – der kan det oftes være opptil flere trinn – og uten rekkverk. Det passer ikke inn i arkitekturen.

Og enda mer utfordrende er innendørs trapper ! Ofte til soverom og toalett. I hvertfall til ekstra Tv- stue og media.

I min nærmeste familie har en gammel Enkefrue blitt invitert til deres drømmehus ved havet. Der var tenkt på alt – også på at de eldste medlemmene kunne komme på besøk. Senest sommer ble det en triumf for gjest og yngre vertskap at beviselig gikk det ann å bli gammel og med gang-besvær kunne tilbringe dager på i et paradis! Både med stav og rullator ble det udramatisk og trygt.

Tilbake til trappen. Det er så stor forskjell på trapper. Det er de som løfter man opp og de som slår og gjør vondt. Nå snakker vi ikke om vindeltrapp – det er morsomt og dekorativt, men øvre aldersgrense for å bestige denslags sportsinnredning må være 60. Min tidligere sjef Helge Sivertsen som ikke bare var minister, men også tidligere diskoskaster – han gikk 10 etasjer opp og ned hver dag på jobb.Han ble ikke svimmel eller roterende anpusten. Han var godt voksen!

Vi andre må selvsagt beregne våre klatremuligheter når vi skal gå trappen opp eller ned. Som nevnt – noen trapper bare glir man elegant i. Saga kino har byens snilleste og vakreste trapp- bare prøv! I eldgamle slott – som slottet i Stocholm – visste man både at også adel og kongelighet ble eldre. Der skulle man skride! Antrekk og sko var selvsagt krevende. Da måtte trappene være egnet. Og de var de! Amfier dengang da var også generøse i trinn og platåer. ( for ikke å snakke om akustikk!)

I likhet med møbler og bord og senger som nå i moderne tid er så lave at ingen gammel kropp kommer seg opp på egenhånd. ( ned går jo greit.) Slik altså med trapper. Googler man seg inn på tema er det ikke grenser for sprelsk tilbud på trinn på trinn i lekreste treslag eller glass! Men ha tanker om perspektiv og flerbruksplan.

Så et godt råd – løp og kjøp. Det finnes trapper for enhver anledning. Men bli ifor all del kke gammel eller syk eller dårlig til beins ! Da blir hjemmet bare en investering for et periode i livet. Og ikke et godt hjem for generasjoner.

KAN MAN KLAGE PÅ MATEN?

Et sykehusopphold gjør noe med deg. Utover virkelig å prise kirurgi og sykepleie for høy, fremragende standar våger man seg på en stille refleksjon – man blir syk av å være på sykehus. På grunn av maten.

De første dagene blir man klagende og småsint over form og innhold på hva som serveres. Også tidspunkt på servering.. Middag klokken 13 i helgen. Gjerne grøt. Deretter går man over i en fase hvor man bare gir opp, rett og slett. Det er jo ikke noe å gjøre ved. Den siste fase går over i en matt takknemlighet. Da har man riktignok mistet appetitten. For bare å nevne det – i disse coronatider kan familie og venner ikke komme med forfriskende og vakker og morsom mat!

Etter å ha blitt operert med narkose og en lengre faste, kommer man lettet tilbake på rommet hvor så der serveres middag. Den passer til en steinhugger, stor og fyldig med 3 poteter og triste grønnsaker. En dame på 82 skal ha små retter, små porsjoner, små stykker brød, små epler.

Slik fortsetter det måltid etter måltid. Maten er ikke sunn! Den er grei og grå . Vi er på sykehus for å bli friske. Såret skal gro. Man skal ha næring. Resultatet er at man mister matlyst. Og blir faktisk dårligere.

Sykehusvesenet med fjernstyrt matlaging og distribusjon er på papiret sikkert lønnsomt og effektivt. Dessuten er jo sykepleierne eksperter på sår og pleie – takk for det. Ikke minst kommer så tariffen inn med krav til høyere lønn og flere ansatte.

Hvordan kan man da våge seg til å klage på maten?

For mange år siden deltok jeg på Mørketids-konferanse i Tromsø for Norsk sykepleierforbund. Jeg var invitert som pårørende. Jeg har svart belte i omsorg og ansvar for ektefelle. Min sluttappell til forsamlingen var 1) sykepleier må smile og ha et vennlig vesen. Har de ikke det, bør de finne seg et annet yrke. 2) Ernæring ernæring – ernæring. De skal lede pasienten inn i fristelse til å spise sunt og variert og annerledes .

Hva gjelder tema mat – hva hjelper det når tungleveransene i storkjøkkensystemet er store porsjoner med mat til store mannfolk? Det er ikke særlig valgfrihet verken for hun i sengen eller hun i uniform.

Men altså – man blir syk av sykehusopphold fordi man blir servert feil mat.

Så ligger man der. Vi priser kirurgi og sykepleien i norsk helsevesen. men likefullt våger man seg på en lavmælt protest og utakknemlig klage.

SMALL IS BEAUTIFUL – desentralisert middag og lunsj, takk!