FANDEN SPARE.

I et sterkt anfall av privatpraktiserende økonomi-styring svingte jeg inn på bensinstasjonen for å fylle billig mandags-diesel. Her skulle spares! Så skjedde det som ALDRI må skje – bensin på dieseltank! Det hadde seg slik at jeg skulle bruke kortautomatikk ute ved pumpen i stedet for – som alltid . å gå inn til mine gode hjelpere i kassen for der å betale.

Det var da det gikk galt. Jeg trykket Masterkort og godt i vei,  tok slangen, åpnet lokket og vips! ble det katastrofe.Bensin på dieseltank! Takk og lov – lynraskt innså jeg forvirringen. Bråstoppet. 9 liter – men dog.

Så begynte spetakkelet. Snille bensingutter ba meg ringe forsikringsselskapet. Deretter Viking. Viking var opptatt med lignende oppdrag! Det var bare å vente. Jeg så for meg kranbil og verksted og tapping. Til trøst tok jeg kaffelatte og DN og gikk ut til bilen min i påvente av hjelp fra Viking.

Der skulle jeg ikke sittet. Det ble hyttet med never og banket på ruten. Jeg lagde kø, må vite, foran ihuga mandags-spare-bensin-sjåfører som ville til pumpen. Der satt jeg fast. Jeg måtte ikke røre min motor. Den kunne svi seg.

«Sitt ikke der og løs SODUKO! Flytt på deg!» Vanligvis biter jeg fra meg. Men der krøp jeg nærmest ut, ba om unnskyldning og dempet avslørte jeg pinlighetene. Mannen freste at jeg burde sette på varsellys. Hvor var nå det?

Jeg gikk inn på stasjonen etter SODUKO-løsning (som også gikk galt,) for å varme meg. Det ble en underholdende studie i morgensjåførers gjøren og laden. Drosjegutta besøkte stasjonens toilett – visstnok det eneste i Frognerstrøket. Flere kjøpte påfyll av disse silikonbollene som er helseskadelige til tusen. Jeg stod imot alle former for trøstespising – jeg skulle jo spare penger! De fleste besøkende og betalende hadde gevinst-smil om munnen. De hadde deltatt i den sportsgrenen som går på å kjøpe smart og billig og være pengebevisst.

Etter 3 timer kom en liten sympatisk rød Viking-bil med en enda mer sympatisk ekspert på nødhjelp som tømming av tank. Der og da. Han smilte oppmuntrende, åpnet panseret, skrudde opp og stakk ned sin slange til min slange. Vips! Så var tanken min tom for katastrofe-blandingen.

Full ny diesel-tank – med kr. 10,40 pr.liter og kr. 1000,- for service (forsikringen tok sitt ) . Det kostet meg den nette sparesum av 1760,-kroner.

Jeg skal slutte å tanke BILLIG . Jeg skal slutte å bruke kortet ved pumpene. Jeg skal la meg betjene av blide og unge bensinstasjonsgutter inne ved kassen.

Fanden spare!

 

 

STILLHETEN – i og med en bok.

Erling Kagge har skrevet bok om stillheten. Den må vi lese. For da er vi stille. Å lese bok er nettopp å være stille.

Boken er gavebok til ung og til voksen. Den er klok og velskrevet og personlig og er passe kort og har kapitler. ( Bare det!) Den kan og bør bli årets julegave.

Erling Kagge er en av de flotteste mannspersoner jeg har blitt kjent med. Han er åpen mot verden rundt seg og mot alle. Hans energi lyser mot deg både i ansiktet og i kroppsspråk. Hva  han er oppnådd i yrkessammenheng er imponerende. Hans kunnskap og kjærlighet til billedkunsten er like imponerende. For ikke å snakke om skigåing i ensomhet på isen. Kloakk-vandringer i NewYork viser Erlings pågående, usnobbete sports-prestasjons-trang. ( vel bekomme!)

At denne sterke, intelligente vellykkede, uredde unge mann – han er veldig mann – skriver bok om stillheten, bekrefter hans  åpne sinn og reflekterte tankesett. Jeg leste boken i ett strekk.

Mens jeg leste, ble jeg imidlertid utfordret. Ikke provosert. For Erling er aldri nedlatende. Aldri arrogant hverken i vesen eller i holdninger. Som nevnt må boken leses i vår travle, støyete tid med verden kontinuerlig rundt oss, av  unge mennesker.  Erling understreker  hvordan hans 3 unge døtre ble  utgangspunkt og nesten målgruppen for boken.

Men hva med oss voksne – godt voksne? Vi gamle? Hva skal vi med stillheten? Erling er struttende sterk og sunn og rik og vellykket og ung,faktisk.. Stillheten er vår tids luksus, hevder Erling. Men hva med alle dem som kjenner tomhet, ensomhet, alt for mye stillhet?

Erling utfordret meg på dette punkt. Selv er jeg i en fase i livet hvor det kavende, forpliktende, stressede, kreative livet er forbi. Nå er det stille, nå…..

Det viktige i livet uansett fase, alder, posisjon – det er å ha fred. Fred med seg selv. Fred med sitt og sine. Med sitt livsvalg. med tilværelsen  – midt i støy og travelhet.

Stillhet er veien til å ha og få fred – . Det tror jeg Erling Kagge er helt enig i. Det blir den neste boken han vil skrive – kanskje ?

 

 

 

ER FJERNSYN KULTUR?

Når kjente personer blir portrett-intervjuet i helgeavisene, hører det med å utspørre dem om f.eks. hvem de ringer når de er i krise, hvor mange alkoholenheter pr. uke ( her juger mange) hvor mange reisedøgn, osv. og endelig hva var deres siste KULTUR- OPPLEVELSE.

Ingen nevner et Tv-program. Aldri.

En av de siste kulturopplevelsene jeg fikk dele med min venn LarsRoar Langslet, var MEZZO, klassisk fortløpende musikk-kanal ( på kanal 88 hos meg)  Han var døende og kom ikke mer ut av hjemmet. Men han elsket MEZZO – ( pluss Sir David Attenbouroughs naturprogram) . På mine korte besøk med kaffeprat og kanskje vertens enda kortere piperøking, ønsket han å dele MEZZO med meg. Ballet, opera, symfonikonsert – stod på i bakgrunnen. Gamle venner behøver egentlig ikke å snakke så meget som å kunne dele øyeblikket. Nok en gang kunne kultur og kunst knytte oss sammen, der og da. Takket være fjernsynet.

Fjernsyn ER  kultur. Selvsagt. NRK viser søndagene trofast og trutt HOVEDSCENEN . KORK som er NRK,s eget glimrende husorkester, er begivenheter når de holder sine konserter i overraskende setting. Daglig og igjen og igjen opplever vi seere berikende kunst og kultur ikke bare i spesielle program som overnevnte, men i møtet med mennesker som utøver ofte sitt tapre amatørmesterskap, på lokalet eller i klubben, mennesker i streven med og mot naturen. Gode intervjuer med forfattere og billedkunstnere – det gir nærhet til felles kulturarv, tradisjon og utfordrende samtid.

Fjernsyn er berikende. Når det er godt, vel å merke. Det krever trening og kunnskap å kunne velge bort og å velge rett. Man må kunne kodene.

Derfor er det all grunn til å etterlyse anmeldelser og faglig kritikk i norske aviser av norske Tv -produksjoner. Mitt kjære SPECTATOR gir meg stor leseglede i å få innblikk i engelske program selv om jeg sjelden kan få oppleve disse på egen skjerm.

Det er hundre tusen norske seere som på HOVEDSCENEN gleder seg over konserter i europeisk saler og gjerne utendørsscener, og derfor er det merkunderlig at disse aldri blir faglig analysert. Selv om avisen bringer begivenheten i etterkant, er det berikende å få korrigert eller bekreftet sitt eget inntrykk.

I diktet RIMBREV TIL FRU HEIBERG av H. Ibsen  hylles kunsten som skapes i øyeblikket, kun der og da. Vi vet alle at å sitte i øyeblikket der det skjer, er noe unikt i møtet med kunst og kultur. Antagelig er det derfor de mange svarer at deres siste opplevelse  ikke var boken mellom hendene, ikke filmen på hjemmeskjermen, ikke DVD, ikke CD og ikke MEZZO.

Men i salen, foran scenen, i kjellerlokaler, på restauranter, ja selv på elevkonsert med egne håpefulle.

Likefullt – jeg elsker mitt fjernsyn. Det beriker og stimulerer, Og gir appetitt på livet, kunsten og kulturen. Uansett. Hvorsomhelst. Nårsomhelst.

 

 

POLITIKK PÅ PODIET.

Film er best på kino. Politikk er best på podiet. Jeg har vurdert film i 25 år. Og vært gift med politikk i 52 år. Men maken til film og maken til politikk som jeg nå har sittet klistret til CNN og opplevd fra demokratenes landsmøtet i Philadelphia, har jeg og verden aldri sett noen gang tidligere.

Vel har de mange landsmøter i USA vært både dramatiske og forutsigbare. Kanskje kjedelige, for alt jeg vet. Valgkamp og nomineringer og markeringer – alt er STORT der over. Veldig ofte mer enn forunderlig  show og spetakkel for oss nordmenn ( som nå med spenning ser frem til Arendals-uken ?!)

Donald Trump og hans republikanere holdt sitt deprimerende og pinlige møte hvor restopplaget av partivenner ble mobilisert pluss Store Hvite Far sin hustru ( hjelp!) og sine velsmurte barn ( som elsket sin far,må vite!) Ikke bare var det trist å skue, men langt verre var innhold og appell. Et falskt skrekkbilde ble rullet opp slik at Store Hvite Far kunne fremstå som redningsmannen. Det handler om ham. Det eneste land i verden som synes Trump er begavet og rett leder – er Russland. ALLE andre land i vår kulturkrets er er svært bekymret. Og advarer selv om de ikke har noe med det.

Jeg har sittet fjetret og sett på CNN filmen HILLARY MAKES HISTORY. For et skue. For en regi. For et innhold! Og for noen taler! Og for noen mennesker. Politikk er verdier. Politikk er visjoner. Politikk er håp og fremtid. Og det er LEVENDE mennesker – som oss andre – som står der på podiet og får oss i tale. Michelle Obama  ( så dere skoene?) var ekte mor, var ekte kvinne, var ekte hustru. Enda engang balanserte Bill Clinton intellekt og følelser. HVor får han energien fra? Jeg elsker Obama som taler! I natt leverte han kanskje en av sine største – han løftet det amerikanske folk OPP i sin takk for at folket hadde løftet ham opp gjennom 8 år.

Man sitter i sitt hjemlige rede i julinatten i Oslo og studere disse begavede, dedikerte kvinner og menn som velger å gi av seg selv og sitt til noe de tror på, noe større enn dem selv. Jeg har personlig kjent norske politikere i hele mitt voksne liv. Jeg vet hva det koster. Politikere er også slitne, syke, engstelige, i tvil , og de tar også feil. De kunne ønske seg mer kos og fred og ro, de også. Akkurat som oss andre. Men neste dag står  de like fornøyet…

Obama er kanskje den mest menneskelige amerikanske president verden har sett. Ingen har smilt mer ekte og bredt. Ingen har løpt mer lekende lett ned flytrappen. Ingen har hatt et ansikt mer plaget når barn og ungdom har blitt drept. Og ingen har vært bedre ektemann og far der han stolt tuller mot døtrene i talen for å redde kalkunen på Thanksgiving.

Kennedy holdt store taler, Roosevelt like så. Reagan traff. Men Obama skapte øyeblikket igjen og igjen. Senest i natt.

Får USA sin kvinne – HILLARY som president – så var det talen i natt som gjorde det!

For en film!

 

 

 

 

 

MOBILEN DØR I NEW YORK !

Alene, men ikke forlatt, sitter man på benken i metropolen.  Midt på Broadway, midt i livet med myldrende fotgjengere , med dundrende trafikk, med syklister, trillevogner med barn,  med hunder i bånd., forbipasserende gammel og ung, normalt og unormalt. Man sugde energi og NewYork med alle sanser.

Da går mobilen i svart! Den er dø. Nå har man alltid lader i vesken. For sikkerhets skyld. Det hjelper ikke. Alt er stille og mørkt mellom hendene. Livet er liksom borte.

Man kjente angst og gru og is-hånd . Nå visste mitt reisefølge hvor jeg var. Jeg satt på vent. Men likefullt ! Tenk om noe hadde hent dem! Skrekk-senario tikket inn.

Hva gjør man? Man har hele seg og sitt liv på mobilen. Alle kontakter privat og personlig og offentlig. Avtaler. Penger. Nettbank.  Ikke et telefonnummer har man jo i hodet. Det hjelper ikke med blokk og blyant. Time manager er over og ut. Man har strandet på en øde ø midt i menneskemylderet. HJELP!

Mine nærmeste kom som avtalt. Selvsagt. De bare sukket over en smådesperat gammel dame. » Mamma da. Du har jo oss.» Så kom de med råd og dåd og dersom hvis. De var helt uanfektet. ( de selv kan ikke leve uten mobilen et sekund!)

På hotellet hadde vi norske fått en adapter til våre dubbeditter. I-Phone og I-Pad måtte ha nødvendig omstillingshjelp. Vi plugget inn nok engang. Intet skjedde . Mobilen var og ble stille , helt stille. Jeg var trist.

Utpå neste dag etter 20 timer i lademodus med medbrakt adapter fra Norge – da hente under over alle under; mobil var levende og i farta! Som om intet hadde hent.  Hva? Hvorfor? Hvordan?

Ingen vet. Jeg kontaktet Eplehuset ved hjemkomst. De hadde ikke peiling.

Moral:  ha 2 mobiler med deg – hvis du er alene – når du reiser ut i verden. For sikkerhets skyld. Som backup. Som nødhjelp.

Gjør som jeg sier!

 

 

DROSJE PÅ VEI !

Jeg er blitt hektet på UBER . En god venn viste meg hvordan han med sin app på sin mobil hadde knyttet seg opp til dette nye drosje-tilbudet. Vips – der og da fulgte jeg opp. Nå er jeg blitt glad praktiserende kunde av UBER, jeg også.

Jeg har en måneds erfaring og kan gi følgende stemningsrapport.

Man registrerer sg med sitt kontonummer og sin bostedsadresse. Det siste spiller ikke så stor rolle fordi man kan taste seg til drosje fra hvor som helst. Men jeg tror det gir en form for identifikasjon.

I praksis skjer så at man taster app og får strak en hilsen – bil er på vei, det tar 5 min. f.eks. Så følger man på GPS den bestilte bil på sin vei til deg der du venter. Opp kommer straks foto og navn på din sjåfør med hans mobilnummer, hva slags bil – svart Tesla i mitt tilfelle – og så svinger bilen opp til avtalt tid.

Og hva skjer – jo sjåføren kommer raskt ut, hilser og åpner døren! Når skjer det med vanlig drosje? Alle mine UBER-sjåfører har vært av utenlands opprinnelse. De har vært vennlige, pratsomme, interesserte i deg og din ferd på høflig og konverserende vis. De er vanlig kledd, bilen er nyvasket og anonym – som om du har din egen privat-sjåfør-tjeneste.

Når man så kommer frem – igjen går føreren raskt ut av bilen og åpner døren for deg, hilser og takker og ønsker på gjensyn. Ingen betaling for der og da registreres turen på ditt kontonummer. Summen kommer umiddelbart opp på din mobil, igjen med bilde av sjåføren og mobilnummer, om man ønsker å reagere, OBS – OBS En vanlig drosje som vanligvis koster kr.250,- koster med UBER kr.77,- ( jeg foretok en tur til og fra en adresse med henholdsvis Oslo Taxi og UBER ) .

Dette er forførende! Plutselig kan man ta UBER til en restaurant på andre siden av byen – det koster jo bare forretten! Og skal man til Den Norske Opera som ligger vrient til kommunikasjonsmessig og gangmessig i regn og vind og privatbil er utelukket – vips – bestill UBER!

Alle nymotens ting har sine minus-sider. UBER  har ikke nok biler. Du kan få beskjed om» ingen bil tilgjengelig – prøv senere.»

Dernest kan man ikke forhåndsbestille. Skal man nå et fly, en forestilling, et arrangement  – da må man enten ha veldig god tid eller ringe Oslo taxi.

Som med netthandel – man kan altså ikke ringe sjefen, stå ved en disk og klage. En venninne kom til Oslo med danskebåt og UBER godtok ikke adressen. Hvorfor?

UBER appellerer til det genet vi alle har – vi skal kjøpe på salg, kjøpe billig, dra til Strømstad for å handle osv. Selv har jeg blitt hektet på å kjøpe billig diesel på spesielle dager. Da hender det jeg måp la bilen stå onsdag fordi jeg skal fylle billigere torsdag formiddag. Det går sport i det!

Her passer UBER inn. UBER  er fremtid. UBER  er smart. desuten trenger den tradisjonelle drosjenæringen konkurranse. Der har det vært mangel på service, høflig assistanse, kunnskap og smil! Sjåførene orker knapt å snu seg med tastemaskinen for kortet ditt Og når gikk de ut av sitt førersete for å åpne døren og hjelpe deg opp og ut fra sofasetet der bak?

Gamle folk har sperre på å bruke drosje. Det er det siste vi gjør. Det er dyrt og synd og skam.

Derfor  godtfolk og alle i Den Tredje Alder – UBER er for oss!  Tut og kjør, kom på løp!

JEG SAMLER PÅ SLAKTEBUTIKKER.

Vanligvis drar jeg avsted til CCVest for å handle både mat og drikke, garn og lyspærer. Flott og flat parkeringsplass. Det er bare å trille seg frem og hjem . Jeg har tilhørt det senteret i gode og vonde dager. Vi bodde 30 år i høyden like ved. En av oss bodde på pleiehjemmet like rundt svingen. Da var senteret på veien til ektefellen. Nå biler jeg som enkefrue fra Frogner fortsatt til CCvest fordi jeg kjenner logistikken og ruteplanen på det store senteret hvor jeg altså finner alt og det meste, også når jeg har glemt huskelappen.

Når man  bor i Oslo, er det spennende å få tips og ideer om butikker som er frittstående og har profil og er spesielle. Jeg samler på fiskebutikker og på kjøttbutikker hvor man blir ekspedert av fiskehandlere og slaktere som vet alt om varene . Disse butikkene er mangelvare. De er verneverdige. De trenger og forutsetter oss kunder fra nær og fjern. Jeg ser det som en plikt å handle der fordi jeg vil ha en by med småbutikker og spesialbutikker og mangfold opp mot de store kjøpesentra.

Men da må man bruke privatbil!

Man drar ikke avsted til nabostrøk og andre kanter av byen for å bare ta en kvast med persille, 2 rundstykker eller et lite stykke ost. Man drar for å handle for flere dager, kunne fryse ned til gjestebud eller familiemiddag. Det blir tunge poser eller bagger. Vi som er over 38 år, orker ikke å ta buss;T-bane eller trikk med å bære tunge løft langt og lenge.

Nå har jeg funnet byens beste fiskekaker! I en enestående kjøttbutikk ! hvor man enkelte faste dager i uken også selger håndlagde fiskekaker og grateng av kveite.  De har selvsagt slaktere som vet alt om sine pølser og puddinger og entrecote og koteletter og indrefileer. Butikken eies av en familie som har drevet virksomheten i 3 generasjoner med mor og far og sønner og svigerdøtre. Bestemor ekspederte meg idag! Hun hadde like hvitt hår som meg!

Første gang jeg ankom, ble jeg mottatt av en godt voksen dame – datter, antagelig. Jeg presenterte meg som langsveifarende fra Frogner som hadde fått tips om fiskekakene. Jeg kjøper vanligvis sjelden fiskekaker som middagsrett, bare sånn i farten i hånden når man er sulteforet, Men dette måtte jeg bare prøve. Jeg hadde fanget opp rykter om kvalitet! Damen sa at de hadde stadig kunder fra Frogner, at jeg som enkefru i hvertfall måtte kjøpe 2 , at hun ville anbefale entrecote fra kjøttdisken hvoretter sønnen, slakteren, skar skivene til meg. Videre spurte jeg hvilke pølser hun ville anbefale – de hadde et utall av sine spesialiteter i disken .Straks sa hun at jeg skulle få 2 som smaksprøver i gave!

Snakk om forførende service! Jeg ble hektet og har blitt stamkunde. Butikken ligger i Høvikveien i Bærum. Kjør og kjøp!

Moral:   ikke forby privatbilen !