Ingeborg Moræus Hanssen

Det ble en studietur. «Jordbærstedet» på Nationalteatret med Sverre Anker Ousdal skulle oppleves endelig – det er rift om billettene, må vite.

Når man har gangbesvær, blir utelivets fristelser ganske begrenset. Ikke at det koster penger, med det koster energi. Siden man som kinodame kunne sin Bergman og hadde hans film klart i minnet, og siden man som eldre samler på eldre kunstnere, måtte man bare komme seg av gårde. Lørdag klokken 18 ( vi går jo helst ikke ut om natten), en forestilling på 1 1/12 – time uten pause – dessuten på sin mors 120årsdag – dette skulle gjennomføres.

2 billetter på 2Balkong – da kunne man ha sine røde rullator rett ved. nemlig. Dessuten heis for oss gamle – alt var gjennomtenkt for en stor kveld. Siden man var dypt bekymret for selve bygningen – utenfra er den jo tildekket med presenninger mot steinras – så ville man kanskje noterer sprekker og slitasje i det klassiske og vakre interiør. Man grudde for det også.

Man parkerte sin bil vis-a-vis på HCplass og trillet seg over og inn. I god tid. Det var mange i god tid. Vakten viste vei til heisen. Det var den styggeste vareheis i indre by. Men den fungerte og løftet oss stille og skrukkete opp til fløyel og forgylte sofaer og gullspeil og store portretter og byster av våre teaterkunstnere – forfattere. musikere og selvsagt skuespillere. Å, hvor man trives. Å hvor man kjente seg hjemme. Når var man der sist?

Så satt man seg ned og startet leken; » Hvor- mange -ser -man -komme- i -pene- klær – hvor- mange- herrer -med- slips. » Interessant nok – 3 herrer med slips! Men 75% i hverdagsklær, dynejakke, jeans, bukser og genser. Veldig få hadde altså pyntet seg for anledningen. Lørdag i Nationaltheatret ! Ikke på kino (?) ikke på betonggulvet . Ikke bare innom.

Men publikum var overraskende ungt! Mange av oss var i Sverre Anker Ousdal- alderen med både stokk og rullator. Men flertallet var unge ( 40+) . Og teatret var stappfullt! Da er jo det det viktigste – ikke hvordan man kler seg. Vel – mange tok med dynejakke og skjerf inn i salen. Det er kanskje dyrt å benytte garderoben?

Man så ikke sprekker og forfall i den klassiske og vakre salen. Den skinte som alltid i krystallbelysning og skjønnhet. Kongelosjen ventet besøk – men ingen konge kom. Bare vi – det var vanlig folks tur.

Å sammenligne film med teater er spennende. Utfordrende tenking – det kan virkelig diskuteres hva som gir mest. » Jordbærstedet» har ikke den visuelle fantasi og kan ikke kaste omkring tid og sted. Det kan Bergmans film av et mesterverk. Men teatret har – på sitt beste – en intellektuell skapelsesprosess hvor de levende skuespillerne med sitt kroppsspråk og sin stemmebruk og selvsagt dialog trigger dramatikken.

Først og fremst – det hele skjer der og da. I øyeblikket! Kunst skapes foran våre øyne på 2 Balkong. Ibsens » Rimbrev til fru Heiberg» beskriver det forgjengelige , men likefullt det vidunderlige.

Sverre Anker Ousdal lyste ! Det var magisk. Hans diksjon, hans skikkelse, hans verdighet – en aura fra kunstens egen autoritet. Mangel på kulisser ble helt glemt. Medspillerne var så riktige i sine roller – de alle skulle formidle den gamle professors tilbakeblikk på eget liv der han står foran slutten, døden – hvor klokken ikke hadde stanset, men manglet visere.

Kinodamen ble teaterdamen. Nasjonalteater-damen. Lørdagens oplevelse ble mer enn en studietur – den ble en drømmereise inn i kunstens verden.

Tenke seg til – i postkassen på torsdag lå det et håndskrevet brev! Vanligvis er det hilsener fra vesener som sender faktura. Noen ganger er det magasiner som man abonnerer på i kvartalet – faktisk til stor glede. Men private brev? Det hender da aldri!

Nå lå der til meg midt i uken en vakker konvolutt med frimerke og et blomstermerke på baksiden hvor også avsender hadde skrevet sitt forkortet navn.

Man visste straks at det var et eldre menneske som hadde skrevet mitt fulle navn ( Hanssen med dobbelt s ) og korrekt adresse. Det er så tydelig på skriften at alderen også hadde satt seg i fingrene Det gjør nemlig det. Vi kan snart ikke skrive vårt eget navn – dessverre -vi gamle.

Det ble en høytidsstund. For en gang skyld hentet man brevkniv – den ligger vanligvis aldri der man bryter posten. Så leste man .

Det var innledningsvis en presentasjon – det var en kvinne som var 91 år, hun var blitt enke for 4 måneder siden. Hadde pleiet sin mann som ble 94 år, i deres private hjem med diskutabel hjelp. Dette ble fortalt i enkle ord, usentimentalt med lavmælt kritikk ,men dog med en viss sårhet. Kvinnen var stolt og takknemlig for sin personlige innsats. Ikke som pårørende, men som ektefelle.

Så kom hun til sitt poenget – hun ville takke meg. Jeg hadde hennes store respekt og mente jeg var viktig som eldremenneske i fellesrommet. Derfor brevet.

Vel – selvsagt blir man takknemlig for ros. Man kan ikke få nok.

Men for meg var brevet mer enn denslags. Brevet gjorde meg beveget. Brevet ble nesten sakralt. Der sitter en kvinne på 91 år og skriver med sin skjøre og vaklende hånd et personlig og nydelig brev til meg, til en hun bare kjenner. Bruker sin tid, finner konvolutt og frimerke og går avsted til postkassen. Bare for å gjøre meg godt.

Min takk er å fortelle dere alle. For å gi på sosiale media et glimt av verdighet og skjønnhet.

Hvor rik man plutselig kjenner seg.

Når kjentfolk blir spurt om sin siste kulturopplevelse, svarer ingen at de har hatt en stor opplevelse på TV.

Det minner om å se film på kino. Film er en kunstart, kino er kultur. Men i Norge har det tatt lang tid å få løftet opp respekt for kino nettopp som kulturinstitusjon og film som kunst. Vi er heldigvis der nå.

Men altså – kunst og kultur på TV – se det sitter langt inne på rangstigen.

På samme vis som når man går inn i en bokhandel , må man også hva gjelder TV kunne kodene. I bokhandelen kan man kodene. Man vet å søke rett – skjønnlitteratur, tegneserier, reiseskildringer, poesi, osv. Man kan sine forfattere, man vet å finne rett. Vi har lest og vi har samlet. Og fortsetter med det.

På TV virrer man rundt. Taster i vilden sky. » Det er så mye dårlig på tv!» og » Vi ser ikke på Tv, vi. Bare Dagsrevyen.» Dessuten har man bare NRK og Tv2 . Det får holde.

På samme måte som med litteratur og billedkunst, musikk – man er interessert tilhenger av det alt sammen og man søker derfor stadig påfyll av nye bøker, nye konsertopplevelser, nye utstillinger.

Hva gjelder TV skal man derfor ha så mange kanaler som mulig, For det er et univers av tilbud innen selvfølgelig sport og spill , underholdning og for all del – nyheter ,men også kunst og kultur!

Men man må kjenne kodene! Man må lese seg frem på program, lage en plan for hva man skal prioritere å bruke tiden sin på. TV er forførende og oppslukende enkel å ha som vegg der borte, som selskap i heimen. Og det er ikke for ingenting at tomhet og følelsen av bortkastet tid er som sterkest utbredt hos oss alle når vi bare har sittet der og glodd på dårlig underholdning.

Derfor -LET SÅ SKAL DU FINNE. Senest søndags kveld ble det oppført en ren fjernsynsversjon av » La Boheme » – en operaforestilling med de største sangere og musikere – på NRK Hovedscenen. Velsignet være. Det programmet vet vi om, det kan vi og setter av helgeslutt med å se.Nåde være NRK hvis de fortrenger Arild Erikstad og Hovedscenen med sport! Der går grensen.

På svensk tv går det beste litteraturprogrammet BABEL . Mine bokvenner vet ikke om det. De kan ikke koden BABEL. Den sier jo ingen ting. Slik er det på dansk og svensk fjernsyn. Og tysk og fransk. Teaterforestillinger, konserter, billedkunst, arkitektur – et vell av kunnskap og begavelse.

Apropos fjernsyn fra våre naboland. Ved kontinuerlig søken på danske og svenske kanaler blir man etterhvert ikke bare kjent med kunst og kulturlandskapet , men får et utvidet hjemland, blir innviet i tradisjon og levesett , mer vant til språk og kommunikasjon hos de folk vi står så nær på alle måter. Norge er vårt land men vi utvider oss ved å ha sterkere tilhørighet til Sverige og Danmark ( utover håndball spesielt og sport generelt.) Radioprogrammet » Norsken, svensken og dansken» er beviset på hvor eksplosivt konseptet er med å være nordiske i kultursammenheng og i samfunnsutvikling.

Hvordan finner man hva man kan finne og hvor på TV? Bare ved læring ved prøving og feiling. Men også ved ikke å dorme vekk foran skjermen ved dum underholdning, men være nyskjerrig og søkende.

MEZZO er redningsplanken. Større ballett-scene får vi ikke! Og dirigenter i verdensklasse presenteres for oss månedsvis.

Og så snakker vi om at TV ikke gir kunst og kulturopplevelser?

Mange skriver selv-hjelps-bøker – også prins Harry. Det selger. Full utlevering av prinsens privatliv og familie og venner og fiender. Hans bok er på så mange plan en sensasjon. Som nyhets-søkende og evig nyskjerrig ikke bare på bøker, men på samtidspolitikk og på statsanliggende, så måtte jeg kjøpe boken. Først i køen!

Jeg kjøpte den på Kindle. Min nærmeste familie fnøs på nesen av at jeg ville lese slikt snadder så derfor sitter jeg med mitt sorte brett og leser SPARE uten at noen ser det. For sikkerhets skyld.

Boken er glimrende skrevet som privat-fortelling fra prinsen. Den glir ned av seg selv. Smart nok tar den taket på leseren umiddelbart. ( Catch them with the first line, put the facts in the second one.) Man må ha et hjerte av sten hvis man ikke blir dypt berørt når Harry forteller om tiden da hans mor, Prinsesse Diana, blir drept og hvordan den unge gutten tok sorgen, tok fravær og manglende omsorg fra far og bror og verden forøvrig.

Men så fortsetter dette følelseslivet til Harry. Det er en eneste lang og detaljert utlevering av alt og alle i hans nærhet. Fordi dette omhandler det britiske kongehus, universitetet, Forsvaret, Utenrikstjenesten – alle i fullt navn og på åpen scene – så blir det forskrekkelig og forførende lesning, må vite.

For hele boken er et drama om en ung mann som har alle forutsetninger til å leve et rikt og meningsfullt liv, men som fører seg selv i ulykken. Han mister ikke bare en far og en bror og en familie, men et land og et folk. Han og hans vakre hustru og deres to like vakre barn blir rotløse. Hele skildringen er om et ungt menneske som aldri kommer seg ut av sorgen over sin mor, som aldri finner seg selv og sin plass på jorden. Det er tragisk.

En hel verden har fulgt Dronning Elizabeths begravelse. Hun ble elsket for sin PLIKT. Alltid plikten foran egne ønsker og behov. Nå skal kongehuset innsette en ny konge som skal bære PLIKTEN videre. Og en Prins av Wales, en bror, må gå sitt forpliktende løp.

I denne situasjonen utgir prins Harry en bok, ( han truer med flere bøker) han lager en film på Netflix. Han blir intervjuet på alle kanaler ( VG her hjemme ) Han tjener grassat med penger ( mulig det er poenget!)

Han utbasunerer at han flyttet til USA for å komme unna MEDIA , som han mener drepte hans mor ( ikke en stupfull sjåfør) og som han vil redde sin nye familie fra og som han hater, rett og slett. Skjønt – han har jo ikke trukket seg tilbake til de dype skoger eller det rolige familieliv, han lever jo nå av å bruke media i Hollywood. med Oprah Winfrey !

Prins Harry har » vorten ein svikar» . Ikke en hvilken som helst sviker, men som i fallet skader et kongehus som har vart i mange hundre år, som skader britisk etterretning, som håner forsvaret og universitets-kultur. Og et britisk folk som har valgt en statsform de hyller og hedrer.

Shakespeare med Hamlet , King Lear eller Kong Henry V – ville ha fornektet en prins Harry i 2023 som billig og vulgært prøver seg i genren.

Lørdag morgen med Klassekampen til morgenkaffen tok jeg beslutningen – jeg sier opp abonnementet. Ikke fordi det var noe feil med den utmerkede avis – nei, det var feil med meg. Dvs med mine privat-finanser. Jeg hadde sjekket bankkonto – det skulle jeg ikke ha gjort.

Et sted må man begynne, tenkte jeg. Jeg får utgiftene til å trekke til, mens inntektene derimot! Januar er ikke bare kald og mørk og evig lang. Men inntektene – de kommer jo aldri inn på konto. ! Jeg var bekymret. Jeg måtte se på forbruket mitt.

Så var det jo også det med Klassekampen på lørdag. Og med meg – jeg hadde bare lest sidene med kulturstoff ! Altså mesteparten hadde jeg ikke hatt kondisjon til å komme meg igjennom. Jeg vet at å legge avisen til side for å ta fatt på lange og gode utredninger om utenriksstoff – det blir det jo aldri noe av! Nettavisene gjør oss til rastløse forbrukere av nyhetsstoff. Vi må ha ro i sinnet og sterk åndelig kondisjon for å lese de gode papiravisene ( Klassekampen ) som særlig på lørdager har dypdykk side på side av temaer for spesielt interesserte.

Jeg tok telefonen til Klassekampens kundeservice og traff på en hyggelig voksen kvinne. Jeg presenterte meg og fikk jublende mottagelse. Jeg har hatt et langt og egenartet forhold til avisen. Siden jeg var profilerte høyredame og også kinodirektør ble det stas med meg . Jeg ble » utbredts-pike» , ble med på salgskampanjer, ble også med på julekalenderen.

Jeg mente hva jeg solgte – avisen var og er viktig og verdifull. Særlig kulturstoffet med ikke minst bokanmeldelser og boktips ( fra Tronsmo ! )

Nå er det slutt mellom oss – på papir. Jeg har smaksprøve på nettet. Damen forklarte at mitt abonnement går ut april. Vi ble enige om at i april var det vår og vi hadde blitt rikere (?) og da skulle jeg bare ringe tilbake!

PÅ handlerunden idag tok jeg grep – jeg gikk for 3 for 2 og tilbud på så mangt.

Her skal spares! Ønsk meg lykke til. Dere andre – les Klassekampen!

Herr Mercedes bør tilsnakkes. Han har solgt oss en sterk og behagelig splitter ny bil. Som på alle måter er en fryd å kjøre – men IKKE i vinter-føret med opp mot 10 minusgrader og lass av snø som dekker vidunderet.

For det første – han har ikke konstruert varme på rattet. Vel kan man blåse kupeen varm i god tid ( å tappe batteriet ) og da hjelper det også på hendene. Men det er som varmekabler på badegulv – man må bare ha det. Slik også med varme på bilratt.

Så er det jo slik at panseret som har lass med snø, må kostet før start. Likefullt blir det alltid et lite lag her og der tilbake. For det er jo ingen varm motor der foran som smelter snøen . Og dermed vinduspusserne heller ikke! De er frosne. Og skriker stygt når man så prøver å fjerne litt vinter på ruten.

Bilen har mange sensorer rundt forbi. De blinker og piper når man beveger seg i landskapet. Som også har brøytekanter hvor det skaper signaler inn mot sjåføren som konsentrerer seg om å holde seg på rett kjøl i sidegater. I tillegg kommer det meldinger på display om å se opp for fotgjengere!

Tilbake til vindusviskerne. Ved kjøring i lengre strekk på vei mot julefjell-ferie så fyker det stadig mot ruten. Da er det mange minusgrader, ingen varm motor under pusserne- Og viskerne er frosne! Å få spyleveske til å vaske er også ofte et kuldesjokk. Løsningen er å sette på en varm virvelvind rundt ørene i kupeen.

Herr Mercedes – du må få orden på ladestatsjonene. Herr Tesla har greid det. Våre ladestasjoner er mindre utbredt – joda, jeg har diverse apper og ladebrikker – men dine » pumper» er mer sjeldne og ofte ute av drift. Og det blir derfor kø! Lang kø.

Vi sjåfører som er over 38 år, men som likefullt følger tidens krav om å være miljøbevisst og dermed el-bil-kjørende – vi får lett ladeangst. Selv om sommeren, men om vinteren blir som nevnt angsten sterkere og mer permanent.

Vi overveier å leie bensinbil når vi skal langt avsted. Vi vet å ordne oss på den faste turen til faste familiehytter og hus. Der kan vi kartet og vet hvor stasjonene ligger.

Men å ferdes på ville veier til fjells eller nord i landet og langt – da er det fristende å få seg en avslappet og trivelig og trygg biltur med god gammeldags diesel eller bensindrevet, Mercedes f.eks.

Fremskrittet skal frem. Vi vet det og vil bidra. Men Herr Mercedes – vinterNorge vil fortsatt være kald og ubehagelig og langvarig og langstrakt. På vegne av flere – få fart på «pumpene»!

I begynnelsen som ung, var det fest og forventning, flørt og dans og morro, mange venner og godt måltid. Med voksen- livet og barn og hus og hjem ble det også selskapelighet, men langt mer dempet og mer hjemmekos. Aldri mer hæla i taket. men alle pene i tøyet og Kongens Tale stående.

Gjennom et langt liv har nyttårsfeiringen aldri vært så forbeholden, så mindre sprudlende, så lite optimistisk som denne kvelden 2022 . Man har hatt gjennom årene sine mørke kvelder i privat sammenheng , men man så mot fyrverkeriet , mot himmelen, mot stjerner der oppe og lysene omkring og visste at verden ville gå videre og alltid mot noe bedre. Alltid fremgang, Mer fred. Mer velstand. Og personlig var man sterk og klar for å greie utfordringene. Fremtiden var jo der og da!

Uansett hvor mange som tydelig var i farta nyttårsaften, både hjemme og borte, i utland, på fjell og i hjemstedet – alt var tilsynelatende som alltid. Sosiale media var glidende foto-sesjoner fra festglade mennesker som alle hevet glasset.

Mon tro – var det ikke usedvanlig mange hilsener med bilder fra natur og horisont og solnedgang? Mon tro var det flere enn enkefruen som i år kjente på et alvor, på en engstelse , en usikkerhet – om at verden slett ikke kom til å bli bedre! At hver og sær , privat og personlig nok ikke kom til å bli rikere og lettere og gladere i 2023 – se det tok vi nok inn i oss.

Bakteppe for oss alle – var KRIG, MILJØ-KRISE, LIDENDE MENNESKER. Men som Kongen sa så klokt til oss : løft blikket! Gjør noe for andre – der rett foran oss.

Enkefruen er i en fase hvor hun nok mener nyttårsfeiringen – uansett – er overvurdert. Mye styr for noen timer. Dessuten blir det stadig lengre og lengre til klokken endelig blir 12 ! Men verst er jo at man etter kl. 12 skal hjem! Vel -her er to alternativer for den kvelden: enten blir man hjemme eller så går man til naboen.

Jeg ble hjemme. Jeg holdt meg våken til alt spetakkel var over. Da lå jeg i min seng og tenkte på alle som så skulle ut i natten, på holka og stå i drosjekø.

Varm og god start på 2023 – så langt.

GODT NYTT ÅR.

Nei – er det fortsatt mulig ! I 2022 ! Vi har da kommet lengre.

I 1975 skrev Ebba Haslund boken » BARE ET LITE SAMMENBRUDD.» Vi som har levet et langt kvinneliv husker ikke bare boken, men også hvordan julen krevde hjemmeinnsats for mann og barn og slekt og venner – samtidig som vi var yrkesutøvere. Og så i julen.

Det lå på oss som arvesynden i 7 ledd at julen skulle ha sine mat-tradisjoner, 7 slag kaker, sylte og for ikke å snakke om pynt og gaver – og det var vi mødre som stod for det hele, nesten da. Uansett lå det bevisst i kvinnerollen dengang. Slik Ebba Haslund beskriver.

Og så skulle vi skape harmoni og hygge i heimen. Som om det ikke var nok i det praktiske. Forhold til svigerfamilie ble påtrengende i julestria – for ikke å snakke om i selve høytiden.

Ebba Haslunds bok gir et sant bilde av hvordan vi hadde det. Og hvordan mange fikk aldri så lite sammenbrudd.

Det var dengang. Men hva med idag?

Jeg har yngre kvinner daglig rundt meg. De er yrkesutøvere – med mann og barn og hus og hjem. Vi har våre betroelser om hverdagslivene våre. Tema er ikke bare juleforberedelsene, men også det sosiale livet med vennelag og klubblag med ustoppelige julebord. Videre er det barnas skoleavslutning med Lucia-utstyr og korkonserter. Sporten tar heller ikke lett på julen – også der med førjulsfest og morro.

Av alle fremskritt – farsrollen viser at noe har blitt mye bedre. Fedre tar sannelig sin rettmessige plass i familielivet – også i julen. Skulle man tro.

Men min ynge kvinner forteller om at vel henter og bringer fedre barn til og fra, de bryr seg mer om hva som er viktig og riktig i julestria , men det sosiale limet, omtanken, omsorgen og tusen små og store praktiske grep – det viser seg at fortsatt ligger det på kvinnene og mødrene.

Fortsatt forteller unge kvinner om at de er julestresset og fortsatt kommer det underliggende opprør mot alle de krav som morsrollen ligger på dem .

En gammel mor og kvinne som nå har rolige dager uten yrkesstress og krav om å holde de store gjestebud ,kan merkunderlig nok ta seg i å savne det alt sammen. Også den underliggende trass mot pålagte kjønnsroller . Nå sukker man rolig og takknemlig for alt man fikk av rikt og frodig familieliv og kjenner dyp medfølelse med sin unge tapre krigere som i adventstiden sliter seg nesten ut for sine nære og kjære.

Ebba Haslund var en sann kvinnelig forfatter. Hun var stor i sin tid. Hun traff tidsånden.

Mon tro om hun ikke i sin himmel sender sin solidariske hilsener ned til sine medsøstre julen 2022.

Når man er 84 år og ikke kan gå uten rød krykke eller rød rullator, da er man helt avhengig av bil. Og heldigvis også med HC – skilt og tillatelse til å parkere på HC-plasser. Det blå skiltet ligger tydelig foran slik at ihuga parkeringsvakter og misunnelige billister kan se at man er altså offisielt HC-godtatt.

For å gjøre det vanskelig og skape byråkrati, så må man søke hvert 4 år om fornyelse! Som om man blir yngre eller mindre kronisk lidende med årene. Da man oppdaget i sen oktober at det blå skiltet var utgått dato 31.oktober, tok man en rask telefon til Bymiljøetaten hvor man ba om en fornyelse og forlengelse.

Men bastant NEI – man må sende inn skjema og legeerklæring og fysioterapeutskildring av hvor stiv og gammel man er. Og blir. Og sertifikat og foto fra butikk, ikke egen mobil. . Fastlegen godkjenner og bevitner at – jo, man er ikke blitt yngre og aldri friskmeldt.

Så går alt dette i posten med frimerke og legesenter-konvolutt. ( man kan ikke sende elektronisk) . Da er det at det blir plunder og heft. Sekretæren mener det er Bydelen som skal gi tillatelse. og sender brevet dit. Det var feil. Det var Bymiljøetaten.

Som bruker av bil og avhengig av HC-kort, begynte man å bli engstelig. Og ringte og ringte og ringte – bydelen som ikke visste om brevet. Og ringte og ringte etaten som ikke hadde peiling på søknaden i konvolutt.

Det er Oslo kommune både som bydel og etat. Og jeg som skatte- betaler og trengende parkering for dyr bil og gammel kropp. Alt blir plutselig veldig stort og forunderlig byråkratisk. En hver kontaktperson skal høflig undersøke og ringe tilbake. Det skjer ikke.

En gråkald dag handlet man på CCVest. Med HC-kort i ruten på bilen og parkering på HCplass. Den dagen kom nettopp de ihuga parkeringsvaktene og noterte at dato på kortet var forbi, tillatelsen var utgått 2 uker før.

Jeg kom stabbende med rød rullator og oppdaget at det lå en gul lapp under vindusviskeren. Kr. 990,- i bot.

Så her sitter man og stirrer ut mot både en due og et postbudet og håper på et brev!

Før man starter helt på nytt.

Man skulle tro at siden julen er så omfattende og altoppslukende i vår kristne tradisjon, så ville også adventstiden bære preg av det. Men nei – folk flest ( ! ) skjønner knapt spørsmålet. Advent ?

Jo – det betyr kalender med 24 luker og staker med 4 lys og utendørs-leddlys på balkong og tujatreet. Jo – sannelig bedriver nordmenn sine advent-skikker. Det betyr stress og press og travelhet. Skole og jobb – det går på høygir. Og det er Black Week i ukesvis. VISA-kortet går varmt.

Advent betyr håp og ventetid. Vi forbereder selve julehøytiden som altså er 24.desember – på Juleaften.Det er da julen begynner ! Det er da vi skal spise julemat. Det er da vi skal være sosiale – ikke bare med oss selv og våre, men med venner og bekjente. Julekonserter og julebord og kirke og kino. Opera og teater. Klubben og foreningen. Gjerne gjengen med. Hoi- hvor vi går.

Nå spiser vi all julematen før jul. Vi feirer hverandre og alle andre med julebord og selskapelighet i hele desember. Alle julekonsertene er utsolgt. Og mørketiden bekjemper vi med mykje lys og varme! Det trengs her nord. Det gir glede.

Men i følge vår kristne tradisjon – juletradisjon – skal vi altså vente. Spare opp og forsake . Vente på julen. Vente på Jesu Fødsel – på kristendommens egentlige mål og mening.

Vi venter ikke. Vi feirer julen før julen.Tenk om vi kunne ha all denne sosiale varme og jubel og omtanke og giverglede i romjul og hele januar ! Julen varer jo helt til påske!

Men klokken17 på Julaften – da blir det dønnstengt og stille og hjemmelukket. Det store fellesskapet skrumper til kjernefamilien ( hvis nå den finnes.) Heldigvis er det julefilmer på kino, men ellers blir alt privatisert. » Ensomheten – kom – her har du din høysesong» .

Kirken inviterer oss alle- takk og lov. Og TV-n skinner sitt digitale lys så ingen krok er mørk.

Og så har vi sporten. Ut på tur helst på ski. Og på Gardemoen er det trøkk – Syden venter, og vi flyr oss vekk.

Vårt forhold til vår kristne tilhørighet kan vi åpenbart måle på hvordan vi markerer adventstiden.

Desember er fri for alle. Alle med tro og ikke-tro. Så da så…..