IKKE TIL Å BÆRE.

I 19 døgn har vi fått en hel blodig krig inn over oss i media. Det har vi aldri opplevd før. Ikke time for time, døgn på døgn på alle kanaler både her hjemme og i utlandet i all sin gru.

Vi følger flyktningstrømmer med millioner mennesker nær oss, gamle i rullestoler og båret av sterkere kvinner, med gråtende barn som vinker bak togvinduet til far som står igjen på perrongen, drepte langs veikanten, hus og hjem og hospital bombardert til ruiner, men også tapre hjelpekorps og frivillige, naboer som tar imot og leire som står klare.

Krigshandlinger og bomberegn, raketter og drønn. Soldater i kolonner og tanks i milelange køer. Det er ikke til å holde ut. Vi har aldri før hatt ustoppelig krig på skjermene våre og side på side-reportasjer i avisene hver eneste dag.

Hver dag blir krigen analysert av eksperter på alle felt fra militær strategi til humanitet, flyktningemottak til utenrikspolitikk og finansmarked til energiforsyning.

Ute skinner marssolen. Vi er fortsatt et stykke unna med vår rikdom og kraft og natur og frihet. Men vi sitter der med angst og uro. Vi vet ikke hva vi kan gjøre eller bidra med eller forvente. Jo, vi kan sende penger, vi kan støtte organisasjoner og frivillighet,Vi kan vaie med blå og gule flagg. Vi leser at her planlegges trygge tilfluktsrom og matforsyninger og strategi dersom hvis atomskyen driver i vår retning.

Det er ikke til å bære. Selv setter jeg på Alltid Klassisk. Så leser jeg Erika Fatland for å få kunnskap og innsikt . Og ser sannelig på en fersk Hollywoodfilm mot natten for å drømme meg bort. Det er lov, det har hendt før i krigstiders.

Ikke vet jeg. Jeg er gammel, men min angst går mot mine unge og kjære. Det MÅ ikke hende dem og den vidunderlige klode de skal arve.

Så ta jeg til realistiske tanker og søker hjelp nettopp fra rolige og sindige eksperter. Så ser jeg at de avisene som har side på side med krigsreportasjer også har side på side med reisetilbud ikke bare langt der borte, men nettopp i det Europa som nå er i tett naboskap til krigens redsler. Elve-krus og ukjente turistmål i Slovakia og pittoreske landsbyer i Makedonia.

Da går det vel bra , da.

Hjelpe oss alle.

DU KAN GREIE ALT SÅ LENGE DU KAN GÅ PÅ KINO

Det var det Woody Allen som sa. Det han mente var at hvis vi kan rømme bort og drømme oss vekk fra hverdagen, fra slit og strev og redsel og gru – bare for noen timer, kan vi orke å gå videre også i den vonde virkelighet.

Jødene visste å bruke humor for å komme seg opp fra sitt Holocaust . Shakespeare hadde alltid et innslag av humor i sine dramaer.

Men hva nå kinoene er stengt? Når fellesrommet er lukket? Når konsertmusikken er stilnet, og gudstjenestene må holdes utendørs – alt på grunn av en pandemi – da sliter så vel barn som voksen, ung som gammel med å finne sinnets ro og glad energi. Ensomhet og uttrygghet tok taket i oss. Og vi sluttet å smile til hverandre fordi vi hadde munnbind på ansiktene.

Vi hadde ikke mer enn kommet oss igjennom 2 år med denne pesten, så ble det krig i Europa. TRussel om atomkrig skapte redsel. !.5 millioner er på flukt bare i løpet av 10 dager,

Men nå kan vi faktisk samles om kunsten, om filmen, i kulturrom og kjenne på fellesskapet, ta bølgen og ta varmen fra leirbålet der vi sitter i salen og på tribunen. Til så lenge.

Som kinodame med lang fartstid opplevde jeg hvor viktig det var å lede folk inn i fristelse, få publikum inn i kinomørket for å se filmen som enten forførte dem med tull og tøys, med romantikk og skjønnhet, rikdom og suksess , med gys og gru, å stirre det vonde i hvitøyet. For noen timer var menneskene på reise i en vakrere verden, et rikere liv, musikk og dans og glitter og glans. Til planeter og på reiser, men også medlevende skjebner i drama og død.

Jeg ble etter hvert mer glad i publikum enn i filmen.

Nå var det søndag, og krigen bare fortsetter. Noen gode venner og jeg ble enige om å gå på Gimle kino for å se en film fra Malta! Ingen av oss viste noe om Malta. Ikke visste vi så meget om filmen heller. Solen skinte, og vi burde gått tur og på ski. Vi var 30 i salen.

I 2 timer var vi i en fiskeby sammen med en fisker, hans kone og nyfødte sønn. En bittersøt komedie. Stillfaren, vakker og vemodig. Helt ukjente aktører, nesten ingen musikk. Ren filmkunst og verdig kinokultur.

Woody Allen har rette. Vi kunne møte virkeligheten litt sterkere den dagen.

Å VÆRE NORSK.

Mine besteforeldre med sine 6 barn innvandret til Norge på tidlig 1900-tallet. Fra Sverige. Bestefar var garver, og da det ble for mange garverier i Dalarne, måtte han søke seg til Norge for å sikre levebrød til sin familie. Her fikk han sitt eget stykke industriforetak – garvet skinn og lær av store huder.

Deres hjem ved grensen forble et stykke Sverige. Besteforeldrene mine snakket svensk hele livet. Det ble feiret svensk jul og påske, Valborgmesse og Midtsommer. Bestefar hadde lodd i svensk pengelotteri , der var familiens husorkester med mest svensk folkemusikk, Evert Taube og Bellman . Sannelig gikk også klokkene etter svensk sommertid.

Under siste verdenskrig var familien like fullt norske helpatrioter og drev illegalt arbeid. På alle måter var de lojale mot det Norge de tilhørte i arbeid og virke livet ut.

Jeg er følgelig datter av en innvandrer. Jeg har hatt en oppvekst og en barndom med sterk tilknytning til mitt svenske opphav. Jeg har en gul/blå rand i ryggmargen .

I hele mitt voksenliv har jeg fulgt tett svensk politikk og svensk kulturliv, særlig folkemusikk hvor kjente Moræus-navn står på plakaten. Jeg leser daglig mine svenske nettaviser og ser daglig svensk TV. Jeg leser svensk litteratur, jeg er nyfiken på alt som skjer i det moderne Sverige. Samtidig elsker jeg som alle nordmenn å kunne slå svenskene i all idrett.

Det sies at vi er blodsbrødre – svenskene er lydige mot makten, vi er opprørske. De er mye mer systematiske og gjennomfører alt og slår oss ofte på oppløpssiden. Vi er som Askeladden – går det så går det. Men svenskene trenger oss for å lære seg å bli mer lekne og ruskete. Vi trenger dem til å lære oss å stå løpet, bli grundigere og ryddigere.

Det er ganske uhørt å sammenligne min situasjon med de tusener av nordmenn som har opphav og slekt fra fjernere himmelstrøk, med helt ulik verdensanskuelse og kultur og tradisjon. Og som mer eller mindre har tilegnet seg alt som norsk er og som har tilført et mangfold av impulser og satt sitt preg på det moderne norske samfunn.

Når debatten går – og det gjør den ustoppelig – om hvordan det er å være norsk med røtter som er veldig utenlandske og annerledes – ja, så leker jeg med min egen beskjedne bakgrunn i en slik sammenheng . For den er jo nesten latterlig .

Men dog. Det er en rikdom å ha 2 fedreland med 2 kulturer! Norge og mitt lange liv som bofast her, med norsk morsslekt og egen helnorske familie, yrkesliv og karriere blir på et vis utvidet og større med den svenske kulturen man selv bekjenner seg til og kan kjenner seg hjemme i.

Vi reiser og farter i den ganske verden. Vår ungdom er urbane og globale og finner seg til rette i USA som i Australia og Sør Afrika. Men hvor hører man hjemme? Er man norsk der i utlendighet? Man kan undres .

Jeg er norsk og nordisk i hvert fall. Og lett å ønske seg Kalmarunionen innimellom.

KOM STILLHET – HER SKAL DU MOTSTAND FINNE.

Hvor ofte og hvor lenge sitter man helt stille, rett opp og ned. Ikke med noen stemmer rundt, ikke radio, ikke musikk, ikke med mobil, ikke håndarbeid, ikke med bok og ikke med skjerm, ikke katt eller hund. Bare helt stille i rommet, helt alene.

Det er så mye støy. Ytre støy, støy for øret og for øyne, støy i verden som er ustoppelig på oss. Det blir støy i sinnet og i hodet.

Vel kan man sitte ute ved havet eller i skogen eller i hagen eller på terrassen og være helt stille. Men naturen er der både for hørsel og syn. Men prøv å sitte hjemme, innendørs, alene og for seg selv. Helt stille og oppreist.

Jeg har nå prøvd det. Meditasjon i 12 minutter hver dag i 10 dager. Det er en prøvelse. Men interessant nok – det skjer noe inni meg – i hodet og i kroppen. Det blir mykere på et vis. søvnen også.

Jeg er i en alder hvor man er redd om hukommelsen, for demens og alzheimer. Jeg er skremt av hvor flimrende jeg leser der jeg skraller nedover nettsidene, flagrer gjennom avisene og må kraftsamle meg om boken. Det er noe med konsentrasjonen som uroer meg.

Nå tror jeg ikke et øyeblikk at jeg er alene med denne uro. Selv mine langt yngre venner og bekjente innrømmer rastløst hode og avhengighet av mobil, lyd og bilde. Mange løper det av seg – jogging rister tanker på plass. Ingen ting er sunnere for sinnet enn å gå og gå og gå.

Jeg hørte nylig om en komponist som underviser i videregående skole. Han spurte sine musikkelever om de hørte på musikk ! Egentlig sier det seg selv – jo! om de gjorde! Hele tiden, ustoppelig og alltid. Så spurte læreren om de da bare satt stille, hjemme og hørte på musikk uten å forta seg noe som helst med hendene eller foran øynene. Satt bare musestille. Ingen av dem gjorde det. Neste time ble det bestemt at klassen ( heter det klasse?) skulle sitte ved pultene hele timen uten lov til å gjøre noe som helst. Bare musestille – en hel time.

Noen greide det faktisk ikke. De måtte gå ut, en la seg på gulvet. De innrømmet at det hadde vært stort, rett og slett. Og til ettertanke.

Jeg tar meg i å ha musikk rundt meg, i bilen, mens jeg leser eller strikker eller arbeider med vask og stell. Aldri som i konsertsalen – bare lyttende. Og det teller ikke å legge seg på sofa eller i sengen – man skal sitte aktivt oppreist.

Katolikker har sin rosenkrans, dypt religiøse mennesker praktiserer stille bønn i eller utenfor klostermurene. Da er de stille.

En advokat kom tilbake til kontorfellesskapet vårt og var rystet – han hadde vært i fengselet og opplevd hvordan er glattcelle så ut. Tenk å bli stengt inne mellom 4 nakne vegger uten lyd og bok og mobil, noen der ute og et lite vindu øverst på veggen! Rett fra et drama med seg selv og andre. Mareritt !

Vi trimmer og trener og lever sundt og praktisere yoga i grupper og er alltid i farta med kroppen og sosiale med sjelen. Vi passer på helse som aldri før.

Men kan vi også praktisere stillhet?

Det er også helse, skulle man tro.

HJEMMEKONTOR – OVER OG UT?

Folk kan nå gå tilbake til kontoret, til arbeidsplassen, til fellesskapet. Det er lov!

Debatten går om nå dette er så bra? Ikke at det er helsefarlig, sånn smitte-sett. Nei – om det ikke er mye bedre å ha fleksibilitet, at vi selv kan få velge, være mer i heimen, for oss selv, få ta hånd om barna og hunden og ektefellen også. Vi vet jo selv best om vi jobber effektivt her eller der eller begge deler.

For meg er det ubegripelig ( kunstnere fritatt) . Jobb er best på jobben, skole er best på skolen.

Selv savner jeg fortsatt det å gå til kontoret. Etter avsluttet sjefsjobb kjøpte jeg meg inn i et kontorfellesskap. I et anfall av økonomistyring ( dårlig med inntekter) kom jeg til at det ble for dyrt – jeg hadde jo et helt privathjem for meg selv. Selvdisiplin skulle det ikke stå på – jeg skulle ha kontortid i heimen.

Jeg savner kontorfellesskapet. Å ha noen å møte i hverdagen, noen som venter, noen å spise lunsj med, noen å rådføre seg med både når MACen gikk i svart, når noe ellers var vrient enten så vel praktisk som privat. For ikke å snakke om når noe skulle feires! ( Det ble 5 bøker av oppholdet. )

Arbeidet er envelsignelse, sa min mor. Pave Frans sier det gir verdighet. Selv sier jeg det er viktig å tilhøre flokken, være forpliktet til bedriften, til butikken eller til mannskapet enten det er på havet eller i luften, på veien, på laboratoriet eller bak disken.

Individualisme og selvsentrering står i kontrast til solidaritet og plikt for noe utenfor seg selv eller større enn en selv. Mye tyder på at tiden vi lever i strutter av ego, av oss selv og vårt. Debatten om hjemmekontor tyder på det. Vi vet best selv.

Som kinodame med ansvar for en hel kinobedrift, var det viktig å lede flokken, de ansatte både i direksjonen som de ute på kinoene – få de med meg hvordan og hvorfor vi skulle utvikle oss. For å oppnå det måtte jeg kjenne folkene mine. Vite at personalsjefen hadde klassisk gitar som pasjon, se ansiktene til de nærmeste når de hadde det godt, ta å bomme en sigarett med Sissel på sentralbordet. Hvordan kan man lede en drift mot oppgang og fremskritt når medarbeiderne er på skjerm eller på hjemmekontor? Begeistre dem , rose og rise?

Petter Stordalen har ropt det ut med hele seg – han kan ikke være sjef med hjemmekontor eller selv på hjemmekontor. Jeg husker fra «Oda Fyr» boken til Ingebrigt Steen Jensen om å være i fellesskap, lede og delegere. Det var historien om de to menn som sitter og hakker stein ved et steinbrudd. En mann kommer forbi og spør: » Hva gjør du, gode mann?» Svaret var at han satt og hakket stein. Så gikk samme spørsmål til den andre mannen om hva han bedrev. Svaret var» Jeg bygger en katedral.»

Vi skal bygge noe stort sammen. Det kan vi ikke oppnå ved å sitte på hjemmekontor.

Antagelig blir det hjemmekontor i fremtiden. Det har kommet for å bli, sies det. Fremskrittet må frem. Visstnok.

GI MEG FACEBOOK FOR ET KONGEDØMME.

Vi har nylig feiret en prinsesses 18.årsdag. Hun ble myndig som det heter. Men denne prinsessen blir veldig mer myndig enn oss andre den dagen. Hun trer aktivt inn i arverekken av norske monarker. Hun skal i fremtiden bli Majestet. Og må dermed fra nå av innimellom studier fremstå og opptre og ta del i offentlige begivenheter og ikke lengre bare som datter av et kronprinspar.

18årsdagen ble en stor markering både i det offentlige rom og i samtlige media ( bortset fra Dagsavisen) . Riktignok sterkt neddempet på grunn av corona, men det dundret fra kongelige kanoner, de tre statsmakter tok imot jubilanten på en slags kombinert hyllest og studietur.

Men vi hennes undersåtter ble stittende fascinert ved TV for å følge gave-overrekkelser, historikere og kommentatorer som kommenterte, og fremfor alt prinsessens første direkte intervju. Avisene beskrev den unge prinsessens fremtreden,. Flere skribenter hadde lengre omtaler om monarkiets stilling ved å ha møtt en fremtidig monark. Media hentet også frem flere ungdommer som ble spurt om hva de mente såvel om jubilanten og ikke minst om hvordan de så på den livsoppgave hun nå startet opp med. Alle ønsket lykke til. Alle mente hun var skikket.

Kongedømme står og faller med de mennesker som » sitter på tronen». De må bli respektert av folket. Og de må rett og slett være » likanes».

Og folket – det er oss på SOSIALE MEDIA. Det er der vi må møte våre kongelige. Og de møte oss. Selvsagt i levende live på røde og mindre røde løpere land og strand rundt. På balkongen og i Holmenkollen, på gallerier, ved minnesteder, i kirken og på høytidsdager.

Men i vår digitale verden ser vi hverandre på nettet. Og det er der vi også vil se de mennesker som er vår konge og vår dronning.vårt kongehus.

Går det an å kombinere dette med den distanse og den opphøyethet , den glans som også er viktig i et monarki?

Det er ingen vei utenom. Det er der fremtiden vil måtte ligge for en styreform som på mange måter er «gammeldags».

Kongehuset må lære seg å opptre og behersker de sosiale media. Selv tror jeg det er en stor mulighet for å vise folket hva de faktisk gjør, hvor strevsomt de også har det, hvorledes de forbereder seg og gjennomfører alle sine plikter og oppgaver i inn og utland.

Det som sjelden kommer frem i diskusjonen og omtale av vårt kongehus, det er hvilken utrolig rik livsoppgave de menneskene har. Det må da være flott å vite hva du skal bli til ( vi andre roter rundt) hvor enestående det er å faktisk bo og tilhøre et helt land, Vi andre har kanskje 20 tilhengere – de har millioner! De treffer de mest interessante mennesker, og hvis de har litt vondt i hals og hode står en spesialist der på minuttet.

Det er all grunn til å gratulere prinsessen med 18årsdagen. Hun har en lysende fremtid – også på Facebook.

LILLE POSTBUD MIN DUE, KOM TIL MEG MED DITT BREV.

I mange år har jeg hatt et nyttårsforsett – å skrive mer brev, private brev. Og ikke bare taste tanker og hilsener avsted på mail og e-post – men faktisk å skrive hverdagsrapport eller omtanker og fortrolighet for hånd til mennesker jeg er glad i. Selvsagt med penn på Alvøens brevark og legge i Alvøens forede konvolutt, finne frimerke og gå i postkassen med brevet . Jeg startet da også med å kjøpe en ny fyllepenn -( kulepenn holder ikke) klar til klassisk innsats.

Det ble ikke noe av. Jeg skriver så stygt. gammel som jeg er. Men det skyldes også at håndskriften er ute av form – det er jo bare navnetrekk jeg skriver for hånd. Bare navnet mitt er jo blitt skrukkete å se på. Det finnes en ynkelig kortversjon og en nødløsning for privat brevskriving, nemlig å skrive brevet på MACen , printe ut, pinlig nok med sted og dato for hånd der øverst pluss «Kjære venn» innledningsvis og selvsagt signert med Ingeborg – i det minste. Og så hente frem konvolutt fra Alvøen m.m.

Mitt private liv lever jeg nært mine nærmeste med mobil og besøk og sånn i farten hilsen på mail. Hver dag – ustoppelig. Men de gode og få venner jeg har fra dengang da, slekt langt der borte, mennesker som er mine fortrolige – det er dem jeg gjerne skulle skrive ordentlige brev til, korrespondere med – som det het i tidligere tider. Det hender det blir et julebrev, men så ikke mer.

Nyttårsforsettet rir meg nå i januar. Det er en langsom og trist måned, det blir mye leseliv og inneliv. Jeg har definitivt gitt opp dette med et lengre håndskrevet brev. Det er noen kjære venner som jeg så gjerne skulle ha snakket med. De bor lengre unna og kjøreforholdene er ustabile, og mørket kommer altfor tidlig – så det blir ikke til noe besøk for en god prat over en kaffekopp et par timer.

På samme måte som det er forskjell på å lese bok på Kindle eller høre lydbok sammenlignet med å holde en tykk og god bok mellom hendene – så slår det meg at det å sette seg med penn og brevark for å skrive et nært og fortrolig brev fysisk med hånd er noe helt annet enn å sitte ved tastaturet og foran skjermen. Ikke at man ikke kan tenke like godt, formulere seg sant og lekent og adekvat – for ikke å snakke om hvor enkelt det er å rette og hvor fort det går unna! Men det er så man lengter etter fyllepennen og langsomheten og kanskje nettopp det fysiske i å skrive brev til en god venn med hånd. Bare for å snakke sammen – på ordentlig.

At privat korrespondanse og personlige brevutveksling har tatt slutt , er nok et kulturtap, kanskje et sivilisasjonstap. . På mange måter er det digitale livet vårt blitt rikere . Vi taster og melder og er sosiale og globale mer enn noen gang – men altså på media. Vi snakker jo sammen på gaten, i farten ,i trafikken ustoppelig. Vi sjekker Facebook og mailen visstnok flerfoldige timer hvert døgn. Vi er på luften sammen som aldri før!

Korrespondanse og konversasjon er begreper som folk ikke lengre vet hva betyr. Riktignok er det vakkert og interessant å se de sitter på Downton Abbey både ved kontorpulten med skinnstol og skriver brev og ved middags-bordet der det utveksles familiære affærer i en slags ro og orden. Nå sitter vi ikke lengre verken ved skrivepult eller rundt middagsbord .

Livet går videre. Ny tid og nye vaner – eller er det uvaner, mon tro?

I DISSE DIGITALE TIDER.

Det er ikke lenge siden den godt voksne og vakre Lise Fjeldstad, skuespillerinnen, stod frem for alt folket for å beskrive hvor vanskelig det var for henne og andre eldre å delta og beherske den digitale tilværelsen. Sånn til hverdags.

Lise og jeg er like gamle. Vi er begge klare som egg i hodet, vi har begge energi og livslyst til både å bo og virke i fellesrommet, være med å bidra. Kort sagt – vi verken sitter pal i kosestolen eller trenger til døgnhjelp i hverdagen. Vi greier det meste selv.

I 8 år var jeg styreleder i Seniornett. Det er en skole for eldre å lære seg å beherske nettet – mobil og PC og Mac. Dengang var vi bare i starten av den digitale bølge. Da dreide det seg først og fremst å kunne bruke nettbank og PC til mer enn å motta bilder fra barnebarna i Australia. Seniornett hadde kurs og opplegg landet rundt. Behovet var enormt.

Det er fortsatt enormt.

Selv er jeg råflink til å bruke alt digitalt. Podcast og blogg, samtlige plattformer, det meste av appen og kanaler på små og store skjermer.

Da Lise Fjeldstad beskrev sitt behov for hjelp, kjente jeg på hvor alvorlig situasjonen egentlig er. For hundre tusen eldre i det ganske land. Det kreves nå avstemning om Viken på nett, helse og strøm og skatt og reiser og corona- sertifikat. Det går ikke med et papirark i lommen. Alt og det meste er på nett.

Nå er det et faktum at det ligger i den menneskelige natur hos eldre folk at de både er langsommere ikke bare i kropp og hodet, men også i sjelen. Eldre mennesker vil tenke seg om før de går inn i det nye, de er skeptiske og tvilende. Ungt folk tror alt nytt er spennende og fremtid. Eldre tror ikke det. De vil ha tid til å fundere, tenke seg om.

Den digitale verden har ikke tid til å la oss vente. Bare mens jeg skriver dette, har noen funnet på en ny tast og dings og kanal. Det eldre menneske blir kastet ut av sentrifugalkraften – det går for fort!

Lise Fredstad kom med en ide at eldre måtte få hjemmehjelp til å bruke mobil og nett som ustoppelig blir nytt og vanskelig. På samme måte som eldre får kroppshjelp bør de få digitalhjelp.

Selv vet jeg at jeg ikke må be egne ungdommer om hjelp, men andres. De er både mer tålmodige og vennlige. Forsynet har gitt meg en ung Thomas som er selvlært digital ekspert og er blitt min stimulator og nødhjelper og venn.

Til slutt – jeg er pessimist hva gjelder alderdommen i den digitale revolusjon. Det kommer en fase hvor man rett og slett faller ut av tiden, den digitale tiden.

Det gjelder bare å henge med så lenge man har seg – før man blir innhentet. Da må man gå til boken – ikke den digitale, men den med stor skrift og stive permer.

VI SOM HAR MØTT DRONNING MARGRETHE .

Jyllandsposten ber oss om å fortelle hvordan vi har møtt dronningen av Danmark. Hun har nå 14.januar vært regent i 50 år. Hadde det ikke vært for pandemien, skulle det vært en gedigen markering over det ganske danske land. Men nå blir det en dempet og annerledes feiring av denne historiske dag og en strålende høyst levende monark.

Avisen har altså sin plan for å bidra med sitt. Ikke at jeg har tenkt å sende min blogg avsted, men fra min skriveplass på Gimlehøyden kan jeg som stor tilhenger av monarki både her og der, gi en beretning om dengang da jeg hadde den danske dronning som gjest på » min» kino.

Dronning Margrethe var ofte på ferie i Norge. Særlig likte hun fjellturer. Da hun høsten 1995 kom tilbake til Oslo etter en lengre vandring og var gjest hos Kong Harald og Dronning Sonja på Slottet, fikk Kinodamen en telefon fra Det Kongelige Slott. Dronningen av Danmark ønsket å se filmen » Kristin Lavransdatter» av Liv Ullmann som hadde hatt stor suksess på norske kinoer. Om det var mulig å arrangere en privat visning.

Selvsagt. I administrasjonen hadde vi en perfekt kino med 22 plasser – perfekt teknisk og behagelig stoler og anledning til servering av noe i glass og hånd. Kopi var tilgjengelig – alt gled som smurt . Kinodamen meddelte Slottet raskt tilbake at alt var klart for kongelig besøk når det måtte passe.

Det ble veldig kongelig besøk. Både Kong Harald og Dronning Sonja ville se filmen pluss gode venner som kunne komme etter en lunsj på slottet. 15 gjester totalt. Og det var ønskelig at besøket skulle være » hemmelig».

Staben ble informert. Alt ble pusset og glanset og toalettet ble til og med opprustet. I tilfelle… Politiet kom på sikkerhetskontroll. Kinomaskinist og den eldste kontrollør ble uniformert. Kinodamen i dannet tweed.

Det ble gjort klar champagne og Ingeborgs ostekake som egnet seg for å spise stående fra hånd.

Til avtalt tid kom først de sivile gjester i minibuss. De ble ønsket velkommen og geleidet opp i kinosalen. Så kom beskjed om at den kongelige eskorte var på vei. Så der stod Kinodamen på fortauet, hilste med knebøy de 3 kongelige. Dronning Margrethe var nytt møte – de norske majesteter kjente man fra tidligere besøk.

Den danske dronning er ingen «smal-talker» . Hun går rett på sak, spurte raskt om bilder i korridoren, og enkle spørsmål om bedriften. Og før vi startet forestillingen var det vennlige undringer om den spesielle kinosalen og hvorfor. Kinodamen hilste fra Liv Ullmann som ikke kunne være tilstede og måtte minne samtlige gjester om at det var røkeforbud. Munter humring som lettet vertinnens nerver . Dronning Margrethe røkte visstnok med begge hender.

Da gjesten så inntok setene, hadde de tre kongelige et lavt bord foran seg på første rad. Dronning Margrethe tok plutselig av seg øreklips og la dem ved champagneglasset, løsnet på belte og satte seg godt til rette inn i stolen. Dronning Sonja satt rak og rett i over de 2 timer filmen varte.

Filmen er den lengste jeg har opplevd. Jeg var så redd for at kopien skulle ryke, at noe skulle gå galt. Men heldigvis – visningen var feilfri, stemningen var riktig – det er rart med å ha trening i å merke reaksjoner hos også kongelig publikum.

Dronng Margrethe tok straks styring over samtalen etter visning. Hun ville vite alt om hvor filmen var tatt opp osv. Hun var meget begeistret og takknemlig og smilende vennlig på alle måter. Kong Harald hadde humrende og muntre kommentarer og Dronning Sonja varme takksigelser.

Så gikk vi mot heisen. Der stod Kinodamen med dronningen av Danmark. Konge og dronning av Norge – bare vi i 4 i en grei heis. Det var en rar følelse når man ser det i større perspektiv.

Ute på gaten ble det glad avskjed. Mange publikummere hadde skjønt at det var storartet besøk siden bil og banner og eskorte stod parkert. Kinodamen vinket farvel og gikk opp til sine medarbeider og drakk champagne .

Da ringte VG og spurte om hvorfor jeg ikke hadde varslet pressen. Det var helt ulikt meg.

Men en avtale er en avtale – besøket var hemmelig. Og uforglemmelig.

NY BIL PÅ VINTERVEIER.

Nå har også jeg fått el-bil. Flunkende hvit og vakker og siste modell. Riktig størrelse for medbrakt rød rullator. Setehøyden er perfekt for en eldre sjåfør. Har ikke sjekket hvordan det er å sitte i baksetet – hvem gjør forresten det når man prøver en ny bil?

Et viktig poeng ved min nye bil er hvor bred den er. Den skal nemlig igjennom et lengre og trangt portrom for indre parkeringsplass. Det er 14cm klaring når sidespeilene er slått inn. Hver bidige gang strammer man alle nakkemuskler, sensorene uler og røde lys blinker. Det går sakte og usikkert, men det glir. Man nistirrer på klaring til venstre og vet da at det er plass på høyre. Det er det.

Dette vidundere av en bil – jeg elsker å kjøre bil – er sannelig en utfordring. Alt er nytt! Det som før var på høyresiden av rattet, er nå omvendt. Det varsles om det minste, det gjelder å konsentrere seg – inntil alt skal bli en vane visstnok. Det er bare å trene hver dag.

Etter en drøy times intensivkurs med Ida – hun som overleverte vidunderet – var det å greie brasene på egenhånd. Det ble nødhjelpstelefon til Ida stadig vekk. Hvor var setevarmeknappen, hvor var varmejusteringer, hvor var luftsirkulasjonen når det dugget, og hvordan fungerte vinduspussere?

Så var det å lade bilen. Hvordan får man opp det innerste lokket? Alltid en liten knapp som man aldri hadde lært seg. Det samme når bilen var fulladet og den tunge kontakten skulle av.

Jeg hører til dem som aldri leser bruksanvisninger ( ikke matoppskrifter heller) . Bruksanvisninger er skrevet av eksperter som tror de leses også av eksperter. Min venn Finn Carling – forfatteren – fikk jobb hos Phillips i sin tid for å hjelpe dem med nettopp å skrive så vanlig folk forstod hvordan og gjerne hvorfor deres apparatur kunne fungere.

Å få splitter moderne elektrisk bil i desember gjør læringsprosessen ekstra bratt. Det er mørkt. Det er sludd og snø og glatt. Fotgjengere er også mørke.

Når jeg neste gang får en ny bil om ca.10 år, vil jeg ta den imot i vakre mai. Da er det lyst. Riktignok er jeg da 93 år, men man skal jo skjerpe seg både i hodet og fotpedalen.

Nå mener forskere at biler i fremtiden vil bli førerløse. Da er jo problemet mitt løst!

Til sålenge – ønsk meg lykke til.