OSS MONARKISTER IMELLOM.

Kongelige begravelser er levende historie rett foran våre øyne, her og nå. Vi monarkister er nemlig tilhenger av kongedømmet fordi vi ser  livet i  en historisk dimensjon. Vi søker til katedraler fordi de ha stått lenge. Vi vil alltid tilbake til  Roma fordi det er den Evige Stad ,  og når vi står på Forum Romanum eller foran Pantheon blir vi beveget av at noe alltid er der. En reise til Egypt sprenger vår oppfatning av av sivilisasjon og perspektiv. Norske stavkirker og Nidaros-domen blir Norge for oss. Og vårt forhold til kunst og kultur er å kjenne de klassiske mestere opp mot tidens egne utrykk – eller omvendt.

Å ha et bakteppe for å måle verdier på alle plan er nettopp å se om de tåler tidens gang, å se om det holder i historisk sammenheng. Tradisjoner blir tomt skuespill og kulisser når de er innholdsløse og verdiløse.

Nå rulles opp foran oss Prins Henrik av Danmarks bortgang. Danmark har verdens eldste monarki. Nå skramles med småpikante historier om en rik utrustet fransk dronning-gemal som diktet og kokkelerte. Men i virkeligheten dreier det seg om Dronningens valgte ektefelle, far til neste monark, og om hvorledes kongedømme i vår tid ble regjert av en kvinne som måtte sitte øverst ved bordet i gode og vonde dager, måtte holde mål, leve i tiden og ha respekt. Det var Prins Henriks oppgave på dansk jord å stå sin dronning bi.Nettopp her må man ha et historisk bakteppe – ikke slomsle som om det dreier seg om en SE&HØR- reportasje.

Så ser vi da også hvorledes dagens hverdags-dansker lar hverdagen stanse, bøyer hodene, blir stille, tenner lys og bringer blomster og viser sann respekt for sitt sørgende kongehus. Det er Tradisjonen og Historien som februar 2018 manifesterer seg foran våre øyne.

Riker kommer. Riker går. Ingen vet hvor lenge noe består. Heller ikke monarkier, bevare oss vel. Men mennesker vil nok trenge til ankerfeste, en tro på at ikke alt flyter og er forgjengelig. Eller står hvert  4.år på valg for eksempel.

 

 

 

 

 

#metoo – FENOMENER I RANDSONEN SOM BØR NOTERES.

Kristin Skogen Lund slår fast at fenomenet #metoo har satt varige spor og har senket terskel for hva som er greit og ikke greit. Det er ingen vei tilbake. Nå har vi gått inn i en ny tid.

Kvinner er mennesker, ikke kjønn. Nemlig. Selv har jeg lenge før #metoo , reagert som kvinne på underlig utslag av kjønnsinndeling og forskjellsbehandling.

Allerede fra barnestadiet dyttes på små pikebarn en rosa tyll og strutteskjørt-kultur. For ikke så snakke om bikini som badedrakt allerede for 3-åringer. Det skal være dukker og kosedyr og innesyssel, mens guttebarn får leve utfordrende uteliv og like biler og fart og spenning. Selv ble jeg av pappa Gartneren som  var et lekende menneske, oppdradd som en gutt med raus innstilling til sport og spill og risikofyllt moro. Datteren hans måtte lære seg å beherske felles-arena med guttene, å trives med det og finne det helt naturlig.

Jeg tror vi må starte der, med barn, med de unge. At jenter er jenter og ikke kjønn.Og avdramatisere og av-mystifisere inndeling av gutter og piker. Selv fikk vi både sønn og datter, barnas venner som ble med på ferier og reiser, var derfor av begge kjønn. Orienterings-sporten som ble hva  de unge bedrev, er også fullstendig blottet for pynt og fjas og jål der utøverne kjemper i skog og myr og søle og all ensomhet.

Mye annen sport har en  påtrengende kjønnsprofil. Friidrett og tennis med damemennesker med  lange negler, krimskrams i øret , smykker rundt halsen, slitsom hårfrisyre og drakter som strutter av ubekvemme kleskoder, merkelig nok. At de gidder, tenker man. Det dreier seg da om å være frie kropper i tapper innsats!

Som elsker av klassisk musikk og konsertopplevelser har jeg forundret meg over hvorfor kvinnelige fiolinister, vokalister og pianistinner må kle seg i ytterst feminine festantrekk med skulderen bar og dype utringninger, tyll og taft. Ser poenget med å matche herrenes smoking, men mennene har jo klær på seg, en form for uniform. Strålende kvinnelige verdensartister må da bruke uendelig med energi på dette ubehagelige antrekk, tenke hår og lakk og sminke i stedet for Mozart eller Grieg. Husker godt Eva Knardal som ga opp denslags og kom i ufiks krimpleen Hun spilte som en vakker gudinne likefullt. I Berlin var det i Philharmonie en klaverkonsert med de berømte franske tvillingene ( husker ikke navnet) som spilte firhendig. De kom inn på podiet ikledd herresmoking, men med hver sin sløyfe i henholdsvis rødt og blått. Så befriende, så feminint!

Angela Merkel er min favoritt på den politiske arena , også fordi hun aldri fjaser seg til med klær og sminke og hårfrisyre. Hun bruker samme antrekk, bare skifter  farge på dressjakken. Samme fasong fra topp til tå. Det må da være så strevsomt for kompetente, intellektuell ansvarlige kvinner i politikk å alltid måtte tenke antrekk og utseende. Sitte timer foran speilet med eget hodet og ansikt. Det er ikke tillitsvekkende. Velsignet være Kristin Clemet som alltid er flott og vakker og flink og som har en klassisk, begrenset , enkel klesdrakt uten fjoll. Jeg beundrer henne også for det.

#metoo har satt alvorlige temaer på dagsorden. Takk og lov. Makt og vold og sex og vondskap og urett.

Men det er også de små ting oss mennesker i mellom som nå ikke lengre skal være greit. Vi skal starte der – kanskje!

 

 

 

 

HVORFOR DANSET IKKE VI?

«Vi har ikke dans på våre møter. Derimot har vi foredrag av Sjur Lindebrække» Slik lød invitasjonen fra DKSF til oss nye og unge studenter som ville søke politisk miljø i en konservativ forening på 50-60-tallet. Jeg meldte meg – antagelig var det humoren som forførte meg. ( Selv om jeg alltid har ment at vi danser for lite )

Vi hadde forbilder den gang. Sjur var en karismatisk Høyreleder. Han nedsatte Politisk Råd hvor jeg stiftet Feministgruppen – et råd av 20 kvinner som skulle utforme høyrefeminisme, levere en innstilling og oppløse oss selv deretter.

I tidligere tider var vi brennende opptatt av ideer, av visjoner, av å få   et mangfoldig og rettferdig samfunn med VALGMULIGHETER . Minerva-gruppen preget vår ungdomstid. Studentersamfunnet hadde et lysende og spenstig fellesrom hvor venstre og høyresiden stortrivdes med og mot hverandre. For et intellektuelt forum med gjester som biskoper, forfattere, samfunnstopper av ulik høyde!

Jeg har tenkt mye på hvordan dagens politisk ungdomskultur nå fremstår. Jeg er skremt og skuffet  over hva som avdekkes i mitt eget parti som i andres. Jeg har også prøvd å huske tilbake til den gang jeg var i ledelsen av såvel Sarpsborg som Østfold Unge Høyre. Kan ikke huske at det var dans der heller, jeg! Tror vi drakk øl.

Alt var slett ikke bedre før, tvert imot. Det var ALVOR fordi det IKKE var bra! På 1950-0g 60-tallet hadde vi unge veldig dårlig råd hvis vi ville skaffe oss utdannelse. Og det ville vi ! Og vi hadde faktisk en Verdenskrig tett bak oss. Vi hadde ikke ungdomsklubb eller foreninger hvor det med alkohol var greit, alminnelig og i fri, billig flyt .Bare tenk på idrettsutstyr med snabelskøyter og treski. Vi måtte være nøysomme.  Vi var ikke så stappmette av velstand som ungt folk – og vi eldre også – er idag.

Har vi blitt for fete om hjerterøttene?

Viktig er å notere seg at i vår tid er politikk blitt en yrkesvei. Unge mennesker melder seg inn i politiske partier for å komme opp og videre – tror jeg.  Slikt tenkte vi aldri på. Vi ville løfte oss selv opp og inn i en stor fremtid med ideologier og ståsted og tilhørighet ikke bare i norsk virkelighet, men i en verden der ute som vi var sultne på. Vi hadde kun NRK, ikke CNN, ikke sosiale media, ikke internett og mobil.

Vi ville diskutere på ramme alvor og bli ledet og forført av poliske tenkere som ga oss perspektiv og  vyer.

Vi hadde ikke tid til dans.

 

 

SÅ VAR DET NY VASKEMASKIN.

Januar tar aldri slutt. Den flytter seg ikke. Mørkt om morgenen -det er verst.. Og så dumper det ned regninger !!!!- strøm og NRK og forsikringer , GET, alarmselskap ,avisabonnement og parkeringsbot. Nå er det ille med meg. Det gjelder å sitte midt på gulvet til det går over. Pålegger meg selvprivatøkonomisparing . Går i fryseboks og krukker og kar for ikke å handle. Får også anfall av alkoholisme-,tanker  –  slutt med vin og øl, bare drikke vann med sitron.

Plutselig kommer stygg lyd fra tørketrommel på Mielemaskinen. Og vannlekkasje fra Miele oppvaskmaskin. Det var bare å ringe etter hjelp. Hjelpen kom. En liten ulldott hadde laget en propp i oppvaskmaskinen. Alt ble fikset av en hyggelig MIelemann i løpet av 15 minutter.

Så var det vaskemaskinen. Mannen la seg på kne, strakk ut en høyrehånd og rullet på trommelen og sa: «Denne er ødelagt. Kjøp ny.» Så gikk han.

Jeg gikk rett til MAC og tastet meg inn til ny vaskemaskin,betalte for også levering,montering og ut med ødelagt moro. Kr .  11000,- midt i januar.

Miele yder service. Vips i løpet av 4 dager kom ny vaskemaskin inn, 25 minutters montering og ut med den gamle,

Men obs obs.! Det kom 2 regninger fra Miele . Ulldotten kostet meg kr. 1600. Greit nok. Men så ville Miele ha kr. 680,- for at deres mann lå på kne og konstaterte at Miele skulle selge meg en ny til Kr.11 000,- Han gjorde ikke et skvatt og var jo allerede i hjemmet for fjerning av ulldott.

Jeg har ringt Mieles regnskapsavdeling som forklarte meg at systemet var slik. Jeg kunne sende skriflig klage. Med skarp tone og klar tale sa jeg at jeg hverken ville betale eller klage utover den pågående samtalen. Basta. Han skulle oversende en anmodning til Mieles avdeling for klager til å vurdere meg og mitt. Foreløpig ingen respons. De  bør tenke seg godt om. Eller glemme hele meg.

Om 3 dager kommer min pensjon. Da kommer påfyll på konto.

Nå skal jeg gå til postkassen. Håper den er tom.

 

MAN KAN GREIE ALT SÅ LENGE MAN KAN HANDLE PÅ CCVest.

Jeg er et butikkmenneske. Men nå er det snart slutt på oss.

Vi handler på nett, rett og slett. Bring -hjem- generasjonen blir flere i omfang og intensitet. Ferske bakevarer med juice og marmelade kommer i vakre bokser på døren grytidlig. Ukemenyer tilpasset unge barnefamilier eller gamle enkefruer – det bare bare å skaffe seg et abonnement. Så kommer maten brakt til heimen, visstnok både sunn og riktig og variert.

Polvarer fra Polet og bestillingutvalget sendes hjem. I fred og ro har man studert vinekspertenes terningkast. Man slipper tunge flaskeløft i tillegg.  Bøker henter man på posten eller så er de smale nok for postkassen. ( Kindle er en reisevelsignelse) Klær og sko og turutstyr taster man seg frem til. BRING kommer rett rundt svingen. finn.no er fjernbutikken hvor vi slipper å møte en sjel – bare å taste seg til og fra.

For hver gang man må innom POstkontoret for å kjøpe seg til en stor konvolutt, ( noe man aldri har hamstret)  og frimerker, så  har hyllemeterne med pakker vokst seg enda flere og lengre. En pakke-eksplosjon rett foran øynene

Nå er CCVest kommet i vanry. Noen har ment at kvinner ikke gidder jobbe, men shoppe på navngitte CCVest. Slikt fortjener en motmelding!

Familien bodde i høyden i nabolaget i 30 år. Som heldøgnskinodame og småbarnsmor og veldig hustru. Og nå som Frognerfrue fortsetter jeg som alltid å handle stort og nødvendig på CCvest. Jeg kan løypen. Jeg kan kodene og trives med logistikken.

Men man shopper da  aldri! Kvinnene på CCvest handler.Uansett heldagsjobb eller halvdags, i gode og travle dager, i sorg og glede. Alle aldre, alle kjønn. CCvest er et møtepunkt, vi hilser og treffer og  gir råd.  Fiskedisk og kjøttavdeling – man gjør sine innkjøp, treffer sine valg . Garn og klær, pol og lyspærer. Bok og plaster. Nødhjelp  for mobilen – (alltid eldre kunder i køen) . Blomster på rot og på stilk. ClasOhlsson rundt svingen. Flere bakere med fristelser som både er sunne og ikke sunne. Slitne nye motemøbler med  loddent pelsverk.

Man kan greie alt så lenge man kan handle  på CCVest. Hvilebenker er der også. Drosjer bringe rulator-folk til/fra  døren.

Sosialantropologien med Hylland Eriksen bør dypdykke i moderne bymenneskers handlekultur på CCvest ( eller andre sentra) . Uansett yrkesbakgrunn og alder og sivilstatus – vi trenger til torg og vannpumper.Senteret har sin egen døgnrytme. Pent folk lørdag før 12. Flerfamilier i flokk og rad og mye leven legger handlerunden dit som ukens nødvendige underholdningsinnslag utpå dagen. Rulator-kunder er alltid tidlig, uansett.

Nå skal jo sentrumstrøk bli gågater og sykkeltraseer. Benker for kaffelattemennesket og klesstativer for billig rusk og rask. Til og med utekontorbenker. Og enorme mot-terror-bunkers-bøtter i støp og sement.

Det hender man tar en studietur til kjøpesentra lengre unna og i andre bydeler, for ikke å snakke om Sandvika ( hvor man aldri finner veien derfra!) Antagelig har de alle sin trofaste kundekrets som har samme mål og mening. Velsignet være dem alle.

Trøste og bære oss for hjemme-alene-livet. La oss møtes ved vannposten. La oss bymennesker få være bymennesker. Vi møtes med handlevogn ved disken ! På CCvest.

 

 

 

 

SYKLIST I VINTEROPPLAG.

Kjære Ordfører i Oslo.

Dette er et åpent brev til deg fra en Osloborger som elsker byen hun bor i og ønsker å ta HELE  storbyens mangfold i bruk. Som ser etter spesial- butikker være seg i nærmiljøet eller i andre spennende bydeler. Man vil bli kjent i sin by, se variasjoner i menneskemylderet, ta til Grunerløkka og Grønland eller Kampen. Ikke som turist, men som innbygger, som Oslomenneske.

Nå skal du få vite hvordan en beboer nærmere 80 år opplever trafikkhverdagen en vanlig fredag.

Nå går det ikke lengre å sykle, ser du . Det er november-glatt og vintermørkt og kuldegrader. Kropper i Den Tredje Alder med gikt både foran og bak setter nå sykkelen i vinteropplag. Kald luft kommer inn på rare steder. Å pansre seg inn i stive klær, med hansker på rattet og ull under hjelmen – gammel kropp blir bare stivere og tyngre. Det går ikke lengre!

I beste fall kan man se etter tørr asfalt og mild sol om 4 måneder!!

Så hva gjør man så når du og alle dine bystyrepolitikere strammer inn på privatbilbruk. Dere forlanger jo at vi skal sykle, skal vi. Eller gå. Eller reise kollektiv.

Idag  skal enkefruen handle mye og tungt. Det går mot helg og hjemmehygge for noen og enhver. Først avsted for hvite lys til peis og staker hos Kolseth på Briskeby. .Tunge greier!  Så til økologisk ( les økumenisk ) grønnsaks-butikk på Sagene,. Videre hente 2 nye bøker hos Tronsmo. Siden man samler på fiskehandlere, ble det rakfisk med tilbehør hos Georg. A Nilsen, og julekake og brød hos Baker Hansen. Blomster hos Finn Schøll og endelig flasker med øl til seg selv og gjester i en  enkel Rema i strøket. Rødvin til søndagsmiddagen på ElisenbergPolet. Heldigvis har man hjortestek i frysen, så tungt kjøtt slapp man å bære med .

-Så trengte fruen å gi  kroppen sin treningsøkt på 1-1/2 times innsats på Artesia på Majorstuen. En stor og trygg privatbil førte meg og varene omsider hjem til indre gårdsparkering.

Kjære Ordfører – alt dette gjennomfører enkefruen på Frogner pr. el-sykkel hele sommerhalvåret. Da kan man også sykle til VIPPA for lunsj. Og til kirke og grav i Ullern på søndag. Så kom ikke der – man er da miljøbevisst!

Hvis du nå har fulgt reisemønsteret denne novemberdagen – hvordan mener du man kan gjennomføre alt dette med buss eller trikk ? Henviser du en voksen Osloborger til å kjøre med sin bil til CCVest eller et annet kjøpesenter på Majorstuen eller til Jacobs på Ekeberg? Liker du en by hvor det bare er kaffelattekafeer og klesbutikker for tilfeldig shopping i hele sentrumsområdet? Eller gallerier og frisører? Hvor ingen spesialforretning i lys, i fisk, i ost, i bok , i musikk og grønnsaker finnes mer? Hvor vidunderlig isenkrambutikk i Bogstadveien snart ikke lengre kan hjelpe deg med strykebrettet eller tung jerngryte? Du kan jo ikke ta trikken for det?

Nei. kjære Ordfører. Vi trenger privatbilen vår ! . Ikke for å parkere i timesvis, men for i løpet av formiddagen gjøre variert og fornuftige innkjøp i 10 minutters-intervaller. korttidsparkering gatelangs for raskt ut og raskt inn.

Som asfaltmenneske og tidligere kinodame trives jeg i trengsel. Mylderet på Grønland med nye og gamle landsmenn og etnisk blanding i alle aldre- og for ikke å snakke om Hegdehaugsveien/Bogstadveien som er den travleste , triveligste, mest levende lengste by- gate i Oslo hvor det går både trikk og bil og sykkel og fotgjengere ! Masse folk hele døgnet .

Der treffer man oss som bor i Oslo, som gjør nødvendige, vanlige innkjøp og er travle i hverdagen.På Birkelunden triller bymødre sine barnevogner og eldre mennesker småhandler naturlige varer.  . På Carl Johan har vi gjester og turister. Der spasere folk. På Aker Brygge det samme -der er man  på Oslo-besøk både fra inn og utland. Eller treffer forretningsforbindelser og kollegaer for lunsj på de utallige spisesteder.

I håp om at du. kjære Ordfører, tar med deg videre på gruppemøter og bystyremøter og partimøter denne fredagshilsen fra virkeligheten. Privatbilen- – for all del og mer enn gjerne så miljøvennlig som bare det – MÅ få frakte oss i hverdagen. Vi skal bo og trives og handle og leve i fellesrommet . Trikk er storartet, T-banen enda bedre, buss er smidig og nødvendig , og alle og enhver bør prioritere kollektivt så ofte vi kan. Billig er det også  særlig med tanke på at vi betaler for dette over skatt og avgift bare mens vi sitter hjemme i godstolen.

Men privatbilen skal da ikke bare frakte oss på hytta i helg og ferie? Den skal kunne brukes i byen vår – vi har 4 lange, mørke, glatte vintermåneder. Minst. Og vi som er over 38 år, trenger den, ser du.

God helg, forøvrig.

 

 

 

 

 

 

MENS MAN VENTER PÅ EL-KJØP.

Så gikk kjøleskapet skeis.

Det hadde gjort jobben sin i mangfoldige år. Rart med noe som er i orden – slikt skiftes ikke ut i mitt hjem selv om kjøkkenmoten har sine påtrengende kjøleskap-trender med gilde farger og snerten glanset front. Skuffer og hyller innendørs var nok litt trette og slitne. Men utenpå var skapet feilfritt. Og temperaturen var korrekt nok. Det fungerte.

Plutselig en fredag ettermiddag ( alltid mot helg) kom det er smell, og sikringen falt ut. Stein Handyman fikk liv i lyslampen, og dermed trodde fruen alt var iorden. Men da biolablandinge  skulle inntas, var den ikke kald. Alt var lunkent og innestengt. Kjøleskaper var over og ut.

;amdag morgen inngikk Stein Handyman og jeg en handelsavtale med EL-kjøp om flunkende nytt skap i hvitt og standard form. Men med høyreåpning selvsagt i et høyrehjem. Altså med venstre hengsler. Men alle skap har standard venstre åpning ( politisk poeng her) så vi måtte bestille ny hengsling. 1000,- for det, må vite. Så måtte bestilles frakt av nytt skap inn og frakt av gammelt ut Vips så kom hele handelsoperasjonen på kr. 10 000,- Det ble betalt der og da.

Enkefruen hadde nettopp kjøpt seg et luksusplagg av en vinterkåpe. Den var altfor dyr, men gode mennesker som står meg nær, overbeviste meg om at jeg fortjente den vakre kåpen. November er kald og mørk og verre blir det. Etter et dypdykk på bankkonto ( som aldri skal brukes, bare være i beredskap) ble kåpen min.

Så da kjøleskapet måtte skiftes, ble det straffedommen for at den gamle enkefruen hadde gått til eksesser.

Men tilbake til EL-KJØP. Skapet ble betalt, avtale inngått om at det skulle leveres førstkommende onsdag mellom kl. 12 og kl. 15, og sjåfør skulle varsle på forhånd.

Dermed gikk man rundt med mobilen klistret i hånden – først til morgenkaffe, så til legesjekk. Man blokkerte ut alle andre mobilsamtaler i tilfelle EL-handelen var underveis til hjemmet.

Klokken ble 15 uten et pip! Nå viser det seg at EL-KJØP- butikker i Oslo har samme telefonnummer. Jeg tgastet meg frem – og dermed var man i DEN LANGE KØEN med skrapende musikk på øret. Samtalen skulle tas som opptak og brukes til opplæring for at EL-kjøp skulle bli en bedre butikk. Tenk det.

Omsider fikk man snakke med en EL-kjøp-dame. I mellomtiden hadde Stein Handyman kjørt til butikken hvor en ansvarlig mann » bak disken» forsikret om at bilen var på vei, bare 1 time forsinket ( uten melding) . Jeg konfronterte damen min om nye opplysninger, noe hun mente måtte være feil. Mitt kjøleskap var ikke kommet ut i noen transportbil overhode.

Slik gikk onsdagen. EL-kjøp ringte ALDRI tilbake. EL-kjøp-transporten kom ALDRI. Enkefruen er dårlig i å vente, men satte seg til piano for å roe nervene og dempe sinne. Leste til og med bok.

I et voldsomt tilbakefall tok jeg nok engang telefonen til EL-KJØP ( som slår GET fra dengang GET var værsting i telefonkø-terror.

Antagelig var jeg nummer 30 i køen, satt i 15 minutter med skrapemusikk før nok en dame var på øret. » Jeg er så sint, så du bør sette deg rolig ned». Jeg fyrte løs, og damen klynket noe ut om at hun beklaget. Butikksjefen skulle ringe i løpey av kvelden.

Butikksjefen ringte ALDRI. I skrivende stund er det torsdag ettermiddag. Det viser seg etter at Stein Handyman har oppsøkt butikken ved åpningstart – at skapet aldri har blitt kjøreklat, at det aldri har fått skiftet hengsler, atdte ikke er pakket og klart. Eller vært i nærheten av transportbilen.

EL_KJØP har avtale med et helt frittgående transportfirma som El.kjøp ikke kjenner sjåførnavnet på, angående mitt varekjøp.

Dette er en form for husarrest, avslår alle utendørs fristelser, man lever i ventestatus, drikker te, og har mobilen i venstre lomme både på badet og i kjøkkenet.

Pianospill, bok , – strikketøy – virker som valium.

Jeg MÅ lære meg å vente, vente ,vente…..