Å RYDDE I BILDER FRA ET LANGT LIV.

Når vinteren er slem og tvinger oss til et inneliv , gjelder det å sette seg selv i meningsfyllt arbeid. Å vaske vegger og tak er over evne både 1 og 2. Vindusvask er mannfolkarbeid. Men man kan åpne skapdører og ta for seg finere kledevarer (undertøy) og endelig der lage et system, ikke bare hive inn hulter til bulter. Slik syssel kan ta en dag eller to, men kjennes ikke spesielt innholdsrikt. Men det ble faktisk gjennomført.

I mitt hjem har jeg tusenvis av foto fra levet liv – og det er laaaangt og rikt. Leser idag at Odd Nerdum har samlet alle sine verk i et stort galleri i Stavern. Uten overhode å sammenligne hans skaperverk med mine amatørfotografier – så er det et fellesanliggende her. Jeg har etterkommere – slekt – som ville ( eller burde) sette pris på å arve denne dokumentasjon fra et livet liv. Pluss mengder av foto fra forfedres levde liv .Folk vi sikkert strømme til Odd Nerdums kunstneriske og enestående virke. Hans kunst er jo en kulturskatt , må vite.

Hva gjelder mine nærmeste, og mine etterlatenskaper av fotografier – er jeg derimot i sterk tvil. Om interesse og oppslutning. Men det slo inn i meg at jeg for egen del ville ha glede av å kjenne på den rikdom og erfaring jeg hadde vært og er velsignet gjennom 85 år – dokumentert i tusenvis av bilder. Så jeg startet opp med de beste intensjoner.

Nå må det umiddelbart sies at biledene ligger i hylle på hylle, mappe på mappe, esker på esker. En liten brøkdel er et slags system med tekst og dato og navn på de avbildede .I pene bøker for denslags . Men i hovedsak er det fullstendig rot , rett og slett kaotisk.

Men nå skulle det i hvert fall ryddes i et overordnet system . Var planen.

Vi har jo alle vårt private skattkammer av bilder fra familelivet, Slekt følger slekters gang – også på bilder. Det er bevegende og muntert å få ta dette frem.

Men så har man levet et offentlig liv. Etter 25 år som kinodame har jeg liggende tusenvis arv bilder fra premierer og derfor verdensberømt- heter i filmens verden – tatt der og da – I Cannes og Berlin , London og Moskva, LOs Angeles og Haugesund og her hjemme – tatt av ikke minst Sigurd Hetland – velsignet være, men også i farta av kamerafolk med linser og utstyr i orden. Og meg tilsendt.

I politikk som har vært en arena for enkefruen og høyredamen , har det vært begivenheter i fest som i hverdag hvor store navn i nær historie er avbildet i upretensiøse settinger, helt uoffisielt .Og altså meg tilsendt – de også. Dette er mest muntert, men veldig vemodig.

For her kommer poenget. Det gjorde meg rik og lykkelig å skue inn i mitt privatliv med barn og barn, forelder og besteforeldre, og for all del ektelivet sammen med ektemann , men også med de beste venner. Oh jubel og lykke. ! Jeg satt og holdt bildene i hendene, slurpet i meg meningen med livet. Jeg startet med å sortere og hive for det var massevis av like varianter.

Men så ble det vanskelig med bildene fra voksenlivet mitt. Fra vennegjeng, fra kinoårene, fra det politiske liv,

For alle var jo døde! De er borte, De er ikke her mer! Noen få er tilbake, men tap av kjære ble for mange. Man skulle tro at nettopp derfor var dypdykk i fotografi- skatten så berikende og verdifullt .

Det et ble rett og slett for sterkt. Det gikk for dypt. Det ble mer enn sorgtungt og melankolsk . Jeg ga opp.

Nå ligger de fortsatt hulter til bulter. Barna får overta og gjøre hva de vil. Opp til dem. Fremtiden består jo i en digital atmosfære – antagelig rensligere og enklere å søke seg igjennom.

Georg Apenes – en av mine nærmeste og beste venner – han sendte alt sitt til Riksarkivet. Visstnok.

Nok om det.

ALDERS-FRUSTASJON.

Høyres lovende nestleder Tina Bru lar seg portrett-intervjue, og hun innleder det med å beskrive hvor frustrert hun er over å kjenne at hun har blitt eldre. Hun er 37 år. Men den travle stortingspolitiker er småbarnsmor, pendler mellom Oslo og Stavanger og har det gresselig travelt. Hun må være sterk og merker at hun er sliten. Naturligvis.

Interessant utspill for en 85 år gammel samfunnsdebattant som følger tett på livet som leves. Alder er sannelig noe man noterer seg hver time. Det er en evig kamp med kropp og sjel for å balansere hva man orker mot hva man strever etter. Man vil jo ikke gi seg, men akk ja – man ergrer seg over hvor mindre man orker. Tina Bru og jeg er enige om det. Skjønt det er en viktig forskjell.

Når man har levet et veldig langt liv, har man ikke bare en erfaring og kunnskap og hukommelse som ballaste, men har et perspektiv , et bakteppe , en horisontom man måler dagens begivenheter opp mot. Alt fra nære familiære forhold- oppdragelse og yrkesliv – til verdens skjeve og farlige gang. Det strømmer på av informasjon om verden av idag som kjennes mer skremmende enn man tidligere har erfart. Selv en hel verdenskrig.

Dette bakteppe – det historiske og det etiske perspektiv – det måler man alt opp mot. Hver bidige dag.

Dette er faktisk en byrde – selv om det kanskje også kan kalles klokskap og verdi-tilhørighet.

Fordi problemet er for en 85-åring er at det er det ingen som bryr seg særlig om!

Debattklima og samfunnskritikk føres av de unge og heldigvis også voksne ( jo da de er der ! ) Vi som mener at voksne skal være voksne, at foreldre skal være foreldre, at å få barn ikke er et prosjekt som iverksettes etter at stålampen er på plass , at kirke skal være kirke – at de eldste skal komme først og ikke sist – vi synes knapt. Vi er ikke i rommet. Vi høres ikke.

Det er nok vår egen skyld. Ikke Tina Brus. Ikke media. Vi som har ressurser i hodet og erfaring i å skille mellom viktig og uviktig – vi har plikt til dele vår rikdom til andre. Vi må lære oss knepene i fellesrommet – enten i det store eller det lille. Vi må gjøre oss adekvate , ikke gruffe om at alt var bedre før, men være nysgjerrige og oppdatert .Det er slitsomt , fryktelig slitsomt. Men nå sant skal sies – vi har jo tid, vi gamle! Glem kosen, ta grep.

De unge og de som skal føre verden videre – Tina Bru eller Greta Tunberg – de bør oppdage og bli interessert i de eldres synspunkter og perspektiv på den travle og viktige kamp de selv fører. Og selvsagt vise versa. Det er i dette fellesrommet mellom ung og gammel at avgjørelsene blir kloke.

Tror nå jeg.

BARE Å STIKKE INNOM FOR EN PRAT

Vi gjør jo ikke det lengre. Hva skyldes det, mon tro?

Mange grunner – ikke minst fordi vi ikke har tid. Klart vi har tid, men vi har det så travelt med vårt. Arbeidstiden har blitt rotete. Vi gikk til jobb, kontor eller arbeidsplass av alle slag etter et fast mønster og kom hjem til vanlige tider. Alle gjorde det.

Nå har man fleksitid og hjemmekontor , barnehage-opphold kan strekkes forover og bakover, dessuten skifter folk yrkesplass og tilhørighet stadig vekk. Familiens yngste skal trene og fraktes. Uansett skal man være i sirkulasjon med venner og sosiale treff, og trening på spa er et absolutt krav for både unge og voksne

Vi bor ikk hjemme hele tiden heller. Torsdag forsvinner byfolk til hytter der oppe eller sørover for å komme hjem kanskje mandag. Klart vi ikke bare kan stikke innom? Når passer det liksom?

Vår trang til venner og bekjente, til å treffes , slå av en prat er helt sikkert like sterk idag som i tidligere tiden. Men nå løser vi dette med bruke av mobil, av å være på nettet, Facebook og TikTok osv . Vi chatter ! ustoppelig. Folk møtes rundt bordet og mailer hverandre der og da! Det er helt sant!

I et åpent kontorlandskap skulle man tro man kjente på nærvær og kontakt.Som Kinodame husker man at en nær medarbeider stod ved direktørdøren (som alltid var åpen) og lurte på om jeg hadde lest hennes forespørsel på mailen. Selvsagt ikke – jeg satt jo rett rundt veggen? Hun stod jo der?

På arbeidsplassen hadde man lunsjpauser. Faste tider, faste plasser og faste fellesrom. Nå treffes man kanskje, kanskje ikke da mange har hjemmekontor. Noen da – andre imorgen.

Å stikke innom for å slå av en prat – det er blitt til utagerende kaffelatte -kultur. Det er veldig bra med kafeer, mange kafeer ! Det er fremskritt uansett. Å gå på kafe var noe godt voksne hjemmeværende kvinner gjorde – på Halvorsens konditori ! – I alle år har nok pensjonister av begge kjønn møttes over en kopp kaffe. Men i urbane strøk er det blitt nettopp urbant å sitte med PC og skjerm på høy stol ved vinduet å både skrive manus og bok og diverse kontorarbeid. Trafikk både ute og inne.

Det er visstnok nordmenn som investerer mest av alle folkeslag i hus og særlig hjem. Vi møblerer og pusser opp , nye gardiner, nytt kjøkken, stor spisestue med plass til 12 gjester, enorme komfyrer med flere stekeovner (?) – vi bor jo innendørs halve året, så det er naturlig nok.

Men De Store Middagers tid varer knapt 10 år av voksenlivet – så blir det stille på trammen. Generasjoner og slekt er over alle hauger. Naboskap er stadig nye folk.

Men da skulle man jo tro man også hadde åpen dør for venner og bekjente som bare skulle stikke innom!

For å slå av en prat!

Nei. Vi sender og taster i stedet, merkunderlig nok.

DE ELDSTE SKAL BLI DE SISITE

Fagekspertisen – Elisabeth Evje psykolog – har talt, dvs skrevet kronikk i Aftenposten sist lørdag . Hun er rystet over nedleggelsen av eldreombudet. Nemlig. Hun beskriver hvorfor . Saklig og tungt. Ikke bare innenfor sitt fagområde, men som samfunnsborger.

Selv har noen av oss i alderdommen med bøker og blogg gitt innblikk i hverdagsutfordringer vi erfarer hver bidige dag men ikke minst har vi prøvd å påpeke at vi i Norge ikke har en alderdomskultur . Vi har gudskjetakk en barnekultur, veldig mye ungdomskultur, også litt voksenkultur , men altså ikke alderdomskultur . Der ligger det overordnende perspektiv på hele problematikken omkring de gamle være seg helse, omsorg, trafikk og butikk, og bolig , lyd og bilde , mat og drikke, kunst og kultur. Tusenvis av utfordringer og sårbare hindre i fellesrommet for de gamle av oss.

Alderdommen er ikke en sykdom, den er en del av livet, den siste. Respekt for de eldste rundt bordet . De som burde siste øverst – – se den er ikke der. Vi blir ikke sett eller hørt. Krenkelser og utestengning er noe som bare skjer i all stillhet. Alderismen florerer.

Senest i dag på Morgennytt ble en ung kvinne invitert for å beskrive hvorledes hun opplevde en slem rasisme som innvandrer . Helt riktig , helt viktig – selvsagt. Men når ble en eldre person invitert til å rent prinsipielt diskutere alderismen?

I offentlig debatt inviteres til å utveksle om hvorledes det er å bli gammel uten at den gamle sitter i panelet . Morsrollen kan diskuteres , men bare med deltagere som har barn og eller ungdom og er alle under 38 år. Som om ikke man er mor til man går i graven!

Psykologen påpeker hvordan utdannelsen av faget har for lite kunnskap om eldrepsykologi. Vi vet jo at det er intet fall i livet som psykisk er større enn når man sitter tilbake etter at en ektefelle dør som man har levd sammen med i et langt , langt liv. Man har da aldri hørt om at da kan man få terapeut , krisehjelp eller samtale hos psykolog Man er i en dyp eksistensiell krise . Barna har også sin sorg som den gamle kjenner på i fortvilelsen.

Ungdom som roter det til, som leter etter å finne seg sjæl – som de alltid har gjort, forøvrig – blir gjenstand for allverdens analyser og forståelse. Skole og utdannelseløpet står bi .Nærmiljø og lokallag har kanaler åpne.

De psykologiske behovene for tilhørighet, opplevelse av mening og mestring er kanskje enda mer dramatiske hos de eldre. Men de får greie seg selv.

Men viktig er å snu problemstilling mot det positive aspekt ved å ha et samfunn hvor de eldstes ressurser , visdom og erfaring tas i bruk. Det er noe skremmende primitivt ved et fellesskap som utestenger de eldre ,setter dem på ikke ventelisten, men på glemmebok, i isolasjon og oppholdshjem, i getto for å si det brutalt.

Vi lever i en kultur – skriver Elisabeth Evje – som fetisjerer ungdommelighet, selvstendighet og uavhengighet.

De sterkeste vinner – de eldste kommer som tapere.

Det er en samfunnsplikt en sivilisasjons- utfordring, men fremfor alt et regjeringsansvar å la det eldste komme først .Bare det å nedlegge eldreombudet er feigt og et svik.

Takk for sterk støtte fra ekspertisen, sier Enkefruen

TOPPEN – FARVEL!

Noen av oss har vært så heldige at vi har hatt som oppgave å skape møte mellom lerret og sal, podiet og benkeradene, skjermen og sofaen – mellom kunsten og publikum. Den fremste var Toppen Bech . Hun formidlet ikke bare kontakt mellom skjermen og seere, nei hun skapte møtet mellom landet og folket.

Med sin enestående personlighet , Toppen i seg selv, var hun en formidler vi sjelden har sett maken til. En Tv-programleder med et større spenn enn noen annen. ( bortsett fra Erik Bye) Hun var som Tv-vertinne både form og innhold .

Frokost-Tv ble hennes varemerke lenge. Antagelig det hun ble best kjent for. Hun skapte vårt hjemlige fenomen. Et nyhetsmagasin for sofakroken og kjøkkenbenken – i gry -otta og like viktig som avisen på trammen. En menneskelig måte å starte dagen sammen på.

Nå mener mange av oss – også Kong Harald – at hennes viktigste innsats er Herskapelig – serien som gikk på NRK1 fra 1997 til 2006. Der var Toppen en cicerone som åpnet dørene på Norges mest fornemme slott , herregårder og storgårder landet rundt . Med noen avstikkere til våre naboland. Og sannelig også fra fyr ute i havgapet hvor gjestesengen var herskapelig nok for den totalt usnobbete Oslo-damen.

Nordmennene vokste og ble rakere i ryggen der Toppen tok oss med til det stykke Norge vi aldri hadde vært innom og på besøk. Vi har jo ingen adel -gudskjetakk – men vi har slekters gang. Familier som har arvet eiendom og verdier som de har videreført, gjort til hjem og gjestehus , dyrket og ivaretatt kunst og kultur samtidig med næring og innkomst og arbeidsplass for både egne og andre. Toppen har vist oss skatter i vårt land som hun levendegjorde for oss med sitt geniale talent for tv- formidling. Ikke at hun selv vek til side -nei hun smittet omgivelsene til å bli like levende og utadvendte, som henne selv. En praktfull vertinne i et program hvor gjestene ble historielærere og hovedpersoner.

Toppen svingte med hatten, fikk lokalmat til å bli gourmet-retter, urgamle stabbur til å bli katedraler. Hun var lyskilden som belyste andre. Ingen hovedperson verken på tv eller i virkeligheten – men hun fikk alle omkring seg til bli stolte og glade og rike på seg selv. Hun var ikke selvutslettende, men satte sitt eget preg på en hver anledning.

Våre liv har blitt velsignet av Toppen Beck . Hun var en betydningsfull kulturbærer av unik klasse – en kvinne for sin hatt.

Takk og farvel.

SÅ DRAR VI DA -LIKEGODT.

Hver helg er aviser fulle av annonser om reiser. Ikke minst til land og riker og elver og strender langt herfra. De er kostbare – selv uten luksusgradering. Veldig dyre. I vinter har det vært påfallende mange.

Man skulle tro at siden verden er full av farer , klimavarsler som hagler, krig og terror og opprør og det som verre er – så ville vi nordmenn holde oss i stor ro hjemme. Verden der ute er mer usikker enn noen gang.

Men annonsørene vet selvsagt at disse dyre avisannonsene lønner seg. De vet hva de gjør og hvorfor. Folk reiser avsted. Viser det seg – reiseselskapene jubler ! Merkunderlig, tenkte jeg

Selv hører jeg nemlig til dem som mener man skal nettopp ha tilhørighet i gode og onde dager, bo og være hjemme i hjemmet. Å flykte unna i ukesvis og hele årstider er liksom illojalt. Nordmenn elsker jo vinter og snø Mørketiden doper vi oss ned med fyr på peis og tur til fjells og levnede lys i hver en krok.

Jeg har kommet på nye tanker. Siden man er i rullatorfasen i livet og må ha pigger på staver – så er vinteren selv i urbane og siviliserte strøk, en opplevelse av pålagt hjemmekontor, som det nå heter, og ufrivillig husarrest. Denne vinteren har vist at kommune og stat og private krefter ikke gjør det mulig å bevege seg fritt og ledig uten-dørs. Privatbil må stå værfast og drosjene kommer ikke i nærheten av heimen. Og det er ras fra tak og is på fortauene.

Så man har allerede i begynnelsen på februar begynt å lage reiseplaner om utenlandsopphold neste vinter. Eller ganske så snart ! Vi ser jo annonsene og har falt i fristelse – om så bare på google foreløpig

Når verden nettopp er så skremmende så flykter vi unna, rett og slett. Vi bombarderes av så mye fortvilelse og lidelse at jeg tror mange av oss ikke greier så mer – feigt nok – så vi vil drømme oss bort – det vil si reise oss bort. Likegodt.

Under SISTE ( ! ) verdenskrig strømmet folk på kino for Hollywood film med glitter og glans . Fred Astaire danset ned trapper og de vakreste kvinnene stod kranset rundt ham og var stjerner som glitret .

Mens soldater var i krigen der borte.

Følgelig – det ligger mye godt humør og glad sjelsstyrke i å pådra seg litt reisefeber og dra visa -kortet .Muligens……

HVOR DE ELDSTE ER BEST.

Det er mye turbulens omkring folkesdomstolen i Haag. Til de grader dreier det seg om storpolitikk. Vi prøver så godt det lar seg gjøre å forstå hva den siste avgjørelsen , dommen, innebærer. For egen del må jeg tilstå at dette må jeg overlate til større hjerner og ditto innsikt. For dette har konsekvenser med blodig innhold dessuten.

Som yrkesskadet av å lese film på kino og store skjermer , opplevde jeg domstolens inntreden og tilstedeværelse på nyhetsoverføring som et unikt bilde på alder og verdighet.

Inn gjennom en stor og vakker dør kom de 15 dommerne på rekke og rad skridende og veldig sakte – en etter en og entret podiet med et par trinn før de satte seg på sine store og vakre stoler. De var alle eldre, kvinner og mest menn. Noen hadde en stokk, noen kanskje mindre rake i ryggen. Men alle i tung ro ikledd tunge, sorte kapper og hvite skjortebryst.

Det var en stor seremoni, en sjelden sådan.

For vel er mange av oss skrekkslagne over gamle menn som nå skal gjenvelges til president i USA. Den ene er ikke bare gammel, men korrupt og løgner. Den andre står det respekt av – men han er rett og slett for gammel. ferdig-snakket.

Vi trenger ung kraft og ung energi sammen med erfaring . I politikk som i statsledelse og i rettsvesen og næringsliv . I Frankrike har de valgt en ung mann på 34 år som statsminister – den yngste i fransk historie. Han ser dessuten enda yngre ut. Det er oppsiktsvekkende og dristig. Bare å følge med.

Her i Norge har vi en god blanding av unge og voksne, og noen eldre folk i ledende verv og offentlighet – kanskje litt for eldre, vil noen nok si. Men heller er det mangel på sosial bakgrunn og yrkeserfaring i bred forstand . Det blir vel mye spesialisering og lukkede miljøer . I det juridiske landskap ser det normalt ut med sunn blanding, så vidt man kan vurdere det utenfra.

Men tilbake til domstolen i Haag. Dette skue av eldre mennesker som entret verdens scenen foran våre øyne, ble et melankolsk og dramaturgisk øyeblikk. Alt stod liksom stille. Her ble det visuelt med det aldrende mennesket . Det er en sjeldenhet.

Før alt ble larm og leven og forferdelig alvorlig i både form og innhold.

Dette til ettertanke.

RAMPESTREKER I FINANSAVISEN.

Trygve Hegnar er en imponerende journalist. Han har stor respekt. Vi trenger ham i norsk debatt. Ikke minst – han provoserer stadig, og det er sunt. Også for oss.

Innen finans og næringsliv har han stor kunnskap og kapasitet . Her er han en bauta som redaktør. Med perspektiv og lang erfaring. Vel har han privat rikdom som viser klart hans kapasitet på feltet. men det er som pressemann og daglig skrivende og menende at han betyr og har betydd enormt i norsk offentlighet. På det feltet er han gjennomført saklig selv om det kan være snert i kommentarene også der.

Hva gjelder sport, er han alltid våken og aktuell . Som stor idrettsutøver selv dengang da, vet han å lese spillet regler, lese resultater og betrakte sportens viktige og verdifulle verden. Hegnar kan her være påståelig og intrikat – noe han stortrives med. Kvinnefotball omtaler han mer som en som hater, enn en som ( mannlig) betrakter . Fra internt hold vet vi at han elsker tennis som ikke er enkelt for den aldrende herre selv å utøve, men på stor Tv i heimen innretter han livet etter tennisoverføringer fra kloden rundt, året rundt.

Det er to temaer som gjør Trygve Hegnar til en større rampepenn enn han kler. Det er bønder generelt og landbrukspolitikk spesielt. Her er han enda mer påståelig og enda mindre reflektert enn han bør være – som finansmann. Mange av oss er evig motstandere av Senterpartiet og kan bli slemme i omtalen, vi også. Men dog –

Det neste tema er kongehus genrelt og norsk kongehus spesielt. Han håner og mister totalt perspektiv. For det er nesten vondt å lese en begavet samfunnsengasjert person med kraftig, spiss penn og høy posisjon avsløre at han er historieløs. kanskje også kulturløs. Det er tilnærmet udannet. Hvem i all verden bryr seg om en dansk dronning som abdiserer, skriver han.

For det første er det en DANSK monark. en som er oss nær som det.Hun er også utøvende KUNSTNER, noe vi beundrer. Dessuten er hun er KVINNELIG monark – også som det er hun oss nær. En leder, et statsoverhodet som deler dette sitt forpliktende lange liv med å være hustru og mor. Vi identifiserer oss med det selv i enkel bolig og som vanlig lønnsmottager og yrkesutøver . .

Dronning Margrethe er et forbilde som statsoverhode. Trygve Hegnar vet at verden er full av statsledere som sannelig min hatt er langt derifra. Han vet også fra sin verden i finans og næringsliv og i idrett at forbilder er viktige! Det er bindsterke bøker om de største finansmenn gjennom tidene . Hva gjorde dem til det! Snakk om forbilder!

Slik også innen sportens verden. Her snakker vi om heltedyrkelse! Det vet redaktøren altfor godt.

Republikk eller monarki – det skal vi alltid diskutere . Helst saklig, men også med følelser og engasjement.

Uansett sak og tema – det er to perspektiver som alt bør måles opp mot.1) det etiske perspektiv og 2) det historiske perspektiv. For å se om det holder, det vi står for.

Like meget som vi bør ha moral og etikk som basis og grunnpilarer for våre liv, bør vi måle alt opp mot tiden, historien og evighet. Det som er av verdi vil vare.

Konger kommer, dronninger går. Noe består. Lengre enn langt.

Det bør vi ha sans for.

STATSOVERHODER OG ALDERDOM

Dronning Margrethe abdiserer . Hun har alltid ment at hun hadde en pakt med Vårherre og sitt folk om å regjere livet ut. Hun endret mening. .

Viktig er at hun begrunnet beslutningen med – ikke sykdom , men ALDER.

Alle vi over 80 år vet at ved 80 år – da begynner alderdommen. Dronningen er 83. Vel har hun selvfølgelig sine skrøpeligheter. og helse-vonter. Nettopp. Det er alder. Men å være statsoverhode krever sterk rygg og god kondisjon og ikke minst klart hode.

Mine gjester her i huset blir invitert til middag fra klokken 18 til klokken 22. Da må jeg trekke meg tilbake i sengen. og gjestene til sitt nightspeel. (?) Som den katolske biskop Eidsvig sa det. «Jeg virker ikke om natten». Og han overlater nattmessen til yngre prester.

Slik også med Enkefruen.

Jeg har ofte observert dronninger og konger , der de i tiara og ubehagelige kledebon må sitte øverst ved taffelet i timesvis og til langt på natt. Alder, tenker man!

Og alltid bevege seg på røde løpere først og til skue. Med gangsbesvær, men dog.

I USA har vi en president på 81 år som vil ta gjenvalg i 2024 for nye 4 år! Noen må sende ham en melding om den danske dronnings begrunnelse. Alder gjelder også i Det Hvite Hus. Mer enn noe annet hus i hele den vestlige verden. Stans den mannen.

Henry Kissingers bok om lederskap – der omtaler han aldrende statsoverhoder dengang da. ( Konrad Adenauer ikke minst.) De var fremragende og fungerende helt opp i meget høy alder, kloke og fremtidsrettede og tilstede . Det var en tid før den digital revolusjon med kamera og mobil og nett og media ubønnhørlig tikket inn og rundt dem alltid . Nå blir det blir krevet av verdens ledere nye kommentarer og nye visdomsord, fersk strategi og nye grep døgnets 24 timer. Og flytrapper opp og flytrapper ned,

Kissinger konkluderer med at vel kan kropp og styrke og utholdenhet i moderne tider gjøre at statsledere kan regjere og fungere i alderdommen takket være topp teknologi og topp medisin.

Men Kissinger -konkluderer med at store ledere og store statsoverhoder – MÅ ha tid til å tenke, tenke lange tanker, reflektere og ha alenetid i ukesvis.

Den luksus, den livsform – den har man ikke lengre adgang til. Ikke presidenter, ikke statsledere , knapt dronninger – kanskje paver.

Men utøvende øverstkommanderende for krigsmakter som Majesteter og presidenter jo er , kan ikke paradere i rullestol! ( Roosevelt gjorde det, men ingen så ham . Kamera var forbudt, )

En gammel pave kan trilles. Takk og lov.

Alderdommen krever sitt av oss alle, høy som lav. Dronning Margrethe sa det rett ut for åpent kamera på direkten.

Det var sant, bevegende og klokt.

LITTERATURPRISEN – OGSÅ EN FREDSPRIS?

10. desember hvert år er å benke seg foran Tv for utdeling av Nobelpriser – i Stockholm og i Oslo. Slik også denne gangen – sist søndag.

Nå vet vi hvem som tildeles hva og hvilken og hvorfor. Det er ingen overraskelser i så måte.

Men likefullt sitter man fjetret . Ikke bare fordi det er grandiost , fordi det er vakkert, med tradisjon kunst og kultur, men fordi det hyller og markerer verdier vi tror på i vår sivilisasjon. . Her presenteres vi for mennesker som har stått for disse verdier gjennom et langt liv i forskningens tjeneste med forsakelser og slit og uendelig tankekraft og tålmodighet. Hva gjelder fredsprisen, handler det om livsfarlig innsats, også hos yngre mennesker , som modig og tappert har gjort verden til et bedre sted å leve på. Litt bedre, i alle fall.

Selv om der deles ut en fredspris, blir det ikke fred. I disse tider er det mindre fred enn på lang tid. I år kjentes det som en varmende livbøye å hylle og hedre en kvinne, en mor , en modig kjempe for frihet i Iran i Oslo Rådhus hvor hennes ungdommer og hennes ektemann representerte henne på en lavmælt og verdig tilstedeværelse.

Jon Fosse er en dikter som kommer fra Strandebarm . Fra enkle kår, fra norske tradisjoner i all hverdagslighet, fra bedehus og naust. hav og fjell og himmel. Sist søndag fikk han Nobelprisen i litteratur.

Mange av oss startet feiringen av Jon Fosse lørdag til søndag formiddag hvor vi fikk følge hans dramatikk, hans kunstnerliv minutt for minutt på NRK hvor de overførte fremførelsen av alle hans dramaer fra Bergens teaterscene som opplesning, Skuespillere satt ( ikke stod!) og leste fra manus. Det var fjetrende med stemmer og ansikter i all nakenhet og ro. Teaterkunst uten teater, drama uten dramatikk. Bare Jon Fosse sitt univers.

Før det hadde vi hørt og sett hans Nobelforedrag fra Stocholm. Mannen som er redd og usikker foran forsamlinger- han satt og leste ikke bare for den intellektuelle elite i salen, men for en hel verden.På dialekt. I all tung ro.

Om man ikke skal lese noe av Jon Fosse eller lese om han. Dette foredraget gir alt. Gir hans liv og hans dikting.

Han avsluttet sitt foredrag med å takke Gud. Har noen prisvinner noen gang takket Gud? Hverken Bjørnson eller Hamsun eller selveste Undset gjorde det. Gutten fra Strandebarm gjorde det.

Av alle begivenheter dette året har man ikke hatt en større og mer gripende hendelse og gave enn tildelingen av årets Nobels litteraturpris til Jon Fosse. For opp av all ufred og all jordens katastrofer og klimafaremeldinger , lidelse og nød – så løftet en dikter fra Strandebarm oss opp,

Og ga oss stillheten og lyset og håpet.

Da ble det 2 fredspriser dette året. Takk Gud.