For en jubel og lykke – Munch-museet ble åpnet av konger og prinser og godtfolk fra alle plan. Selv satt jeg i blåstolen hjemme og fulgte med på alt.
Arkitektur og beliggenhet, økonomi og 8 års skrik av politisk og åndelig karakter – alt ble smått og forgjengelig overfor det absolutte faktum. Her kneiser en knekk av en katedral. Geniet Edvard Munchs liv og hele hans virke kan vi og våre etterkommere nå få oppleve. For en gave.
Jo eldre man blir, jo mer blir man opptatt av kroppens uutholdelige gang-besvær. Ikke bare på egne vegne observerer man fellesrom ut fra en målestokk for samfunnets respekt for frihet og likestilling og menneskeverd også for de gamle kropper. I en tid hvor vi dyrker ungdommelig helse og styrke, alles rett til å ta del i samfunn, liv og røre i alt og det meste – da er det slående at det ikke legges bedre tilrette for det faktum at mennesker blir gamle, at alderdommen gjelder for ( nesten) alle før eller senere.
Vel står det i lov og reglement at funksjonshemmede skal få leve sammen med oss på skole og i arbeid, på trikk og buss. Skulle bare mangle. Der har det skjedd mye. Flott!
Men alder som naturlig fenomen , ikke et ulykkestilfelle – alder utsetter vi, fortrenger og later som om det ikke handler om oss. I offentlig og privat husbygging av alle kategorier er vi alle unge. Vi blir liksom ikke gamle, vi nei.
Tilbake til Munch-museet. Det arkitektoniske grep for å bevege seg i den 13 etasjers bygningen, er rulletrappene som det bærende element. Selvsagt er det også heis, men rent stilmessig som ide og energi for å forflytte seg – det er rulletrappene som preger det hele. Og sannelig parallelt og i tillegg også vakre brede vanlige trapper.
Gamle mennesker har stokker og staver, krykker og rullatorer, – ( rullestoler, selvsagt, men der må man heise.) Selv konger blir gamle. Selv konger må ha krykker. Vi vanlige har angst og bekymring for å besøke alle slags bygg, butikk og klinikk, trikk og buss når vi skal utenfor egen dør. Vi har ikke hjelpere sånn til vanlig. Vi vil greie og må greie oss selv. Til sålenge…..
Det værste vi gamle vet er nettopp kunstmuseer og gallerier. Kino og kirke dreier seg om å finne et sete, og det gjør vi . Men i samlinger skal vi jo bevege oss rundt. Der er innimellom plassert sofaer og benker – i lav høyde, må vite. Og noen gallerier har disse utbrettbare stol-stokke-støttene ved informasjonsdisken til utlån og som når man trenger å sette seg ned, – så er de mindre i format for en gammel bak, men også litt ustøe og utrygge.
Min appell til MUNCH og Kistefoss, til Nasjonalmuseet, Hennie Onstad og samtlige velsignede samlinger i det ganske land av maleri og skulptur, vikingskip og musikkinstrumenter, bøker og smykker – la det stå en skog av rullatorer ved inngangen. De skal være fargeglade og muntre og ungdommelige. Da kan også vi skride med trygge rullende hjul inn i katedraler for kunst og kultur.
Arkitekter i alle land – foren dere i og for byggverk hvor mennesket kan bli gamle ! Gjør terskelen lav, skygg unna trapper som slår, plasser høye hvilebenker og legg en vakker rød løype for en flokk av besøkende som triller rundt i en lang og glad alderdom.
Uansett – med gode føreforhold og sterk dagsform og oppmuntrende tilrop fra eskortetjenesten – MUNCH – her kommer jeg! Følg med.