OSS MONARKISTER IMELLOM.

Kongelige begravelser er levende historie rett foran våre øyne, her og nå. Vi monarkister er nemlig tilhenger av kongedømmet fordi vi ser  livet i  en historisk dimensjon. Vi søker til katedraler fordi de ha stått lenge. Vi vil alltid tilbake til  Roma fordi det er den Evige Stad ,  og når vi står på Forum Romanum eller foran Pantheon blir vi beveget av at noe alltid er der. En reise til Egypt sprenger vår oppfatning av av sivilisasjon og perspektiv. Norske stavkirker og Nidaros-domen blir Norge for oss. Og vårt forhold til kunst og kultur er å kjenne de klassiske mestere opp mot tidens egne utrykk – eller omvendt.

Å ha et bakteppe for å måle verdier på alle plan er nettopp å se om de tåler tidens gang, å se om det holder i historisk sammenheng. Tradisjoner blir tomt skuespill og kulisser når de er innholdsløse og verdiløse.

Nå rulles opp foran oss Prins Henrik av Danmarks bortgang. Danmark har verdens eldste monarki. Nå skramles med småpikante historier om en rik utrustet fransk dronning-gemal som diktet og kokkelerte. Men i virkeligheten dreier det seg om Dronningens valgte ektefelle, far til neste monark, og om hvorledes kongedømme i vår tid ble regjert av en kvinne som måtte sitte øverst ved bordet i gode og vonde dager, måtte holde mål, leve i tiden og ha respekt. Det var Prins Henriks oppgave på dansk jord å stå sin dronning bi.Nettopp her må man ha et historisk bakteppe – ikke slomsle som om det dreier seg om en SE&HØR- reportasje.

Så ser vi da også hvorledes dagens hverdags-dansker lar hverdagen stanse, bøyer hodene, blir stille, tenner lys og bringer blomster og viser sann respekt for sitt sørgende kongehus. Det er Tradisjonen og Historien som februar 2018 manifesterer seg foran våre øyne.

Riker kommer. Riker går. Ingen vet hvor lenge noe består. Heller ikke monarkier, bevare oss vel. Men mennesker vil nok trenge til ankerfeste, en tro på at ikke alt flyter og er forgjengelig. Eller står hvert  4.år på valg for eksempel.