Frank Rossavik kommenterer Dronning Elizabeths død på den eneste riktige måten, nemlig ved å ta utgangspunkt i sørgende menneskers reaksjoner. Dermed beskrives monarkiets egentlige mål og mening. I Storbrittania og rundt omkring i verden er nå sorgen ikke hysterisk og brutal og sjokkartet slik som etter Prinsesse Dianas død. Denne stille og verdige sorgen over dronningens bortgang går til kjernen av ekte menneskelige følelser, deres kjærlighet og respekt. Ikke minst respekt for noe så unikt som 70 års plikt natt og dag og foran alt annet.
For det vi er vitne til i disse dager det handler ikke om styreform, politikk, tradisjon og statsvitenskap. Det handler om «vanlig menneskers» sans for tilhørighet, for noe som varer og holder mål, noen å ha som forbilde. Noen å beundre for mer enn hatter og biler, slott og tjenerskap, gull og glitter. Nemlig vennlighet og smil og trofasthet i gode og som onde dager.
Kanskje var det bilde av dronningen der hun satt i katedralen kledd i sort med sort munnbind under en sort hatt – helt, helt alene i sin forlatthet – hennes eneste kjærlighet Prins Philip var død. – dette ene bildet forklarer det meste av de sørgende hundre tusener, kanskje millioner . Vi vil aldri få sett maken.
Dronningen reiste visstnok til Skotland til sitt Barmoral for å dø. Hun visste hvor syk hun var, hvor nær slutten. Hun tok seg sammen, brillene hang på nesen, hun var likblek og hadde antagelig fått styrke-sprøyte-påfyll i Venstres e hånd for også å innsette den 14, den nye statsminister. Hun smilte sitt strålende smil. Hun hadde tweedskjørt og golfjakke. Og gjennomførte en sikkert besvisst plan om nettopp å styrke Skotlands forhold til England ved som monark å dø der.
Plikt. Plikt Plikt. Flere vi vet om burde kanskje google hva ordet betyr. Vi lever i selvrealisasjonens og individualismens dager. ikke skal vi ha eksamener hverken på skole eller i livet. Vi skal finne vår egen vei.
For størst av alt er kjærligheten! Sies det.
Men husk – plikten er en del av kjærligheten.
Det gjelder for høy som lav, for kong Salamon som Jørgen Hattemaker, for norske prinsesser som norske enkefruer.
Et bevis for denne sannhet er de hundretusen sørgende som bøyer hodet i respekt ved en drappert kiste med gullkrone og blomsterkrans i en 900år- urgammel Westminster hall – en demokratisk høyborg i London. I respekt for en liten kvinne og mor og enke på 96 år.