I kategorien » Eldre foredragsholder» er det en liste med navn på folk med alder som kompetanse . Jeg står på den listen. Den er ekslusiv . Det er nemlig ikke så mange av oss . Det er en naturlig avgang. Og rekrutteringen er dempet. Tema kan selvsagt variere, men det blir vel mest om den gang da hvor alt var enten en hel verdenskrig eller i alle fall så mye bedre . Selv bidrar jeg med kino og kultur, sosiale media og muntre og små- sinte betraktninger om hvordan alder blir diskriminert, men også gir styrke og erfaring. Og hvor viktig det er å forberede denne fase av livet. Det er mange knep man kan ta.
For 16 år siden var man veldig ettertraktet som avgått kinodame. Og for 16 år siden var man også veldig mye yngre. (16 år i alderdommen er mer utslagsgivende for mobilitet både i armer og bein, i sinn og skinn enn 16 år i voksen alder og ung alder.)
Dengang da sa man ja til alle forespørsler – man var jo så redd for å bli glemt. Det ble reiser i øst og vest og nord mest med fly, men helst med tog. Å ikke være sjef, ikke ha en arbeidsplass, ikke en plattform i det offentlige rom – det var som å hoppe ut fra 10meteren. Det var ikke greit. Man tok grep. Jeg ble så glad for enhver invitasjon til talerstol og tilhørere. Man trivdes med å være i sirkulasjon.
Som foredragsholder har jeg nå etterhvert skrumpet inn på aktiviteten. Det er flere grunner til det.
Jeg ble lei av bli tatt for «granted» som det heter på engelsk. Det var som om jeg skulle være takknemlig for bare å bli spurt. Jeg reiste land og strand for lommerusk. Man ba da aldri en snekker til hjelp i timesvis for billig penge. Jeg hadde 25 års kompetanse som kinodame, pluss flere år som samfunnsdebattant. !0 år som forfatter. Jeg ville ha meg godt betalt. Hadde hørt om GRo H B som tok seg tusener i honorar. Så når de ringte ble det første spørsmål fra meg om de hadde penger. MIne tilhengere i seniorligaen hadde jo ikke det. Det var jo ikke bank – og industri- konserner som trengte meg. Så jeg ble gjerrig på meg selv. Nok er nok.
Mange av forsamlingene var tungt kommet i alder og spenst. Jeg merket at jeg mistet energi i møte med slike i salen. . Jeg trenger så til påfyll selv, må vite. Bokfolk er favoritt-folk. Bøker – også mine egne – er lett å ha samtaler og diskusjoner om. Men de har jo heller ikke høye honorarer. Kanskje kjøper de boken min, i det minste.
Det som nå avgjør saken for mitt vedkommende er faktisk føreforhold til og fra og opp på talerstolen . Jeg har nedsatt gang-evne. Jeg må sitte når jeg foredrar. Og ingen trapp på podiet, helst flatt gulv. Ellers trenger jeg bare vann og mikrofon. Overhead har jeg aldri benyttet – jeg vil bare være meg med stemme og ansikt rett foran i stolen.
Her en dag ringte de fra Rebecca-ordenen . De ville så gjerne ha besøk av meg for å muntre dem opp om sosiale media, blogg og podcast. De holder til ved Saga kino her i Oslo- lett å komme med drosje. Heis, dessuten. Det var fristende – jeg er nyskjerrig på slike losjer. Flotte folk er det også med en skjult kultur.
Men så var det tidspunkt! Først etter det ordinære møte på kveldstid, og da ble det nærmere kl. 20 når jeg skulle til pers. Vi sa muntret farvel – jeg ba dem flytte møtene til midt på dagen. De blir jo også eldre i den losjen, vil jeg tro.
Nå har jeg mest sluttet å gå ut om kvelden. Jeg foretrekker dagslys, lunsj og begrenset med sammenhengende timer. .For min sosiale kondisjon er blitt nedsatt. De lange møters tid er forbi. I hvert fall i vinterhalvåret.
Kanskje jeg er et marked til våren?
J