Å arrangere utendørs konsert nord for Alpene er dristig – nærmest dumdristig. I hvert fall klassisk konsert og opera som i hovedsak interesserer det voksne menneske i alle aldre. Ungt og kjipt folk kan varme seg i desibel, med øreklokker ( som også varmer?) vasse med gummistøvler i gjørma og ta bølgen uansett vær og regn og vind. Og stortrives med det i den musikkens verden.
Men for å sitte i norsk augustkveld på stablestoler under åpen himmel i timesvis for å nyte klassisk variant krever myk og varm og mørk fellesopplevelse. Og det er ikke mulig verken hva gjelder temperatur eller mykt mørke. Hos oss er det som regel, dessverre, alltid for kaldt. Og dessuten blir det ikke mørkt før mot slutten nærmere halv elleve om natten. Og da vil voksne mennesker helst hjem.
Enda en gang dro jeg mot Oscarsborg og opera. Jeg elsker opera og er stor tilhenger av Stein Winges vingeslag i regisammenheng både hjemme og ute og på alle slags scener. Han er storslagen – ofte i overkant – men takk og lov for det. I vårt land er vi for opptatt av lavmælthet i kunst og kultur. Odd Nærdrum maler for voldsomt! Knausgaard skriver for tykke og mange bøker. Vigeland og Haukeland skapte for store skulpturer. Og legg merke til at blomster både på rot og i bukett skal være krypende lave og tette og koselige, for all del..
Nei – stort anlagte operaforestillinger på store scener med stort orkester og stort kor og stort drama med død og elendighet – det er noe for meg!
Så jeg dro til Oscarsborg nok engang.
Jeg hadde lært at båtturen fra Rådhuskaien frem og tilbake måtte unngåes. Den pusler seg i rolig tempo både ned og særlig opp. Hjemturen tar forskrekkelig lengre tid og man ankommer byen etter at trikk og buss er borte. Det blir for sent for oss voksne!
Så denne gang tok jeg Fiat 500 og durte ned til Drøbak i god tid. Parkerte ved kirken for der kunne vi se kaien og båten. Operafolk er tydelig operafolk. De er alle eldre og mest kvinner. Utendørsoperafolk kan deles i to grupper; de som kan kodene og har rett pledd og rett ryggsekk og rett vindklær. Og så vi andre som lurer på om vi har riktig utstyr for opplevelsen der vi kjenner uro på om vi overlever sommerkalde kvelden i friluft i timesvis. Vi noterer oss sitteputer av skinn og pulsvanter og luer hos de andre og gruer oss enda mer.
Etter hvert nærmer vi oss festningen og ser oss selv i køen mot kontrollen som foretas av hyggelige folk i uniform. Vi finner oss stablestol og vippeseter og begynner å pakke oss inn likegodt med en eneste gang.
La det være sagt – scenen var storartet pyntet og bygget i italiensk form og farger. Stor og snudd siden sist. og med betryggende overtak i tilfelle regn ( eller snø!! ) Orkestergraven som var bak og ikke foran, ble fyllt opp av vidunderlig mange musikere. Vertinnen og kommanderende offiser i uniform ønsket oss velkommen med advarsel om mobil og paraply og varighet. Vi så på klokken og tenkte vårt.
Oppsettingen var praktfull – rett og slett! Sangerne var overveldene gode, koret velsignet stort og levende båret opp og frem av glimrende orkester. Riktignok hadde Stein Winge ønsket å skape liv og røre i de to enakterne av ganske håpløs handling med en form for stol-lek hvor man ustoppelig flyttet bord og sitteplass hit og dit. Kostymene var fargeglade og sort-sterke, men innslag med klovner og flammeslukere og sirkusfolk og Harlekin og trapeskunstnere og stylteartisterier og mange, mange sjarmerende unger som skapte varmende glede både i pause og i selve handlingen.
Men det er for kallt. Og det er for lyst. Det blir aldri dyp konsentrasjon hos oss på stablestolene som hele tiden tenker på om vi holder ut i kulden. Det SKAL være mørkt i salen for å skape atmosfære og kontakt. Og når så endelig helten dør og skurken gjerne også og de elskende lider både hver for seg og sammen – ja da tenker vi alle som en på hvordan rekker vi båten hjem!!! De formidable tapre musikere og sangere får jo aldri trampeklapp og gjentagen og fortjent applaus- Alle ønsker seg bare hjem. Og det er langt!!! Folk til Drøbak-båten til høyre og de til Oslo-båten til venstre.
Voksne mennesker i god alder stabber seg så fort de bare kan med stivheten i beina i augustnatten for å ikke komme for sent til avgang. Vi som skulle til høyre , vi visste at båten fort ville fylles, så vi småsprang sammen med orkestermedlemmer som visste opplegget, naturlig nok.
Båten kom fort til kai i Drøbak – bare ikke den vi hadde forlatt. Så dermed ble det en hyggelig tur i vakre kystbyen i svarte kvelden hvor byen selv hadde gått til ro i de velstående villaene sine.
Det hadde vært en stimulerende studietur. Dyrt og kaldt og deilig. Vi var hjemme i sengen vår kl. 12 – da visste vi at båten enda ikke hadde ankommet Rådhuskaien med de andre.
Joda – vi kommer til å gjenta besøket. Vi kan jo knepene. Og musikken – den er evig skjønn selv når vi fryser.