Brikt Jensen med sin AnneGrethe og jeg delte glade dager i Berlin. Det var filmfestival. Det var februar og brun, forurenset luft fra øst. Det var fortsatt en delt by, og vi frøs på mange måter. Men filmene tok tak i oss, og vi varmet oss på rikt kulturliv. Brikt var styreformann i kino-organisasjonen KKL, og jeg var kinodame. Vi bodde på samme hotell og kom til å dele måltider sammen.
Også Brikt hadde problemer med tysken. Selv hadde jeg dengang som idag, et uforløst kjærlighetsforhold til det språket. Jeg lærte tysk på gymnaset av lektor Haukeland – far til billedhuggeren. Men jeg fikk det aldri helt til. Jeg skulle så gjerne, men det ble bare fusk og fanteri. Brikt og jeg var enig om at hvis vi skulle snakke tysk, måtte ingen kjente være i nærheten. Han slet som meg med å få det ordentlig til – han som på alle måter var en elsker av godt språk og behersket flere. Europeere som vi også var, kjente vi begge skam og skjensel for ynkelighet i å snakke så dårlig for oss der vi oppholdt oss i Berlin.
Med stor frimodighet gikk vi dog inn i samtaler med tysk vertskap, være seg ved restaurantbord eller foran billettskranker. Film-og kinobransjen kommuniserte mest på engelsk, så der behersket vi situasjonen, og der kunne vi holde et faglig og intellektuelt nivå. Men utenom miljøet for reisens mål og mening – ved de mer sosiale bordsettinger, ble det værre. Det var da Brikt praktiserte ideen med bare å løsne på sperrer, prate ivei med amatørtyske ord og vendinger og avslutte resolutt og greit med «ohne sahne, mit gemuse. Bitte. » Det hadde en viss virkning, men ble virkelig mest til et muntert minne, oss imellom.
Jeg har så ofte kjent på hvor understimulert jeg er på å høre og praktisere det tyske språk. Det er en sjeldenhet å få tyske Tv-program på hjemlige kanaler, skjønt Derreck ruller og går i stivnet, ustoppelig staffasje.På norske kinoer er det langt mellom hver tysktalende film. Siste rapport fra skolevesenet går ut på at elever velger bort tysk. Det har lenge spansk vært topp-populært. For det er jo i Spania vi skal ende vår alderdom, pluss at det er ferielandet for alle og enhver, og golfbanene ligger på rekke og rad.
Nå er riktignok kinesisk det lureste man kan lære seg hvis man skal skue inn i fremtiden, for ikke å snakke om, skape seg en fremtid. NRK’s gode programserie EKKO hadde nylig et bredt anlagt innslag om hvordan og hvorfor. Litterturhuset har hatt besøksrekord omkring tema KINA både i litteratur,kultur, forskning og politikk.
Men tysk som er vår europeiske kulturarv, er oss mer og mer fremmed. Underlig nok -bortsett fra kriminalbøker er det forøvrig ingen litteratur som selger mer enn den som omhandler 2.verdenskrig, Hitler-og hans skrekkregime, naziveldet og dets uniformkledde menn og blonde skjønnheter. Ikke vet vi, men kanskje er det derfor man vegrer seg for å dypdykke i og ønske seg tysk som språk – det forbindes med uendelig ondskap og dyrisk fremferd, selv nå i år 2011.
Selv blir jeg aldri ferdig med å lese om, stirre inn i det tyske traume. At en kulturnasjon som Tyskland kunne frembringe Hitler og alt hans vesen. Men fremfor alt fanges jeg inn og kjenner en tørst hver gang jeg hører det vakre tyske språk. Min klassiske musikkverden har en grunnmur av Beethoven og Schubert, Mozart og Bach ( mye Østerrike her ) . Tysk malerkunst og tysk litteratur både av eldre og yngre årgang hører til den ballast av europeisk tilhørighet man fikk som gymnasiast – takk og lov.
Boken FORSONINGEN av Fred Uhlman er blitt for meg en katekismus for min kjærlighet til tysk språk, til tysk kunst og kultur. Den omhandler vennskap mellom to unge gutter, gripende og skjebnetungt. Men er det vakreste epos skrevet på 95 sider om menneskets forankring og forpliktelse – OHNE SAHNE, MIT GEMUSE. Løp og kjøp!
Kjære I.M.H.! Takk for blogginnlegget om tysken! Som innvandrer til Norge fra Finland, med gymnastysk og praktisk tysk etter studieopphold i Tyskland og jobb i tysktalende Sveits i bagasjen fikk jeg fort oppleve at den delen av kuffertinnholdet kunne jeg godt la stå igjen på perrongen. Her var det ingen TV-teater på tysk, ingen tyske pocketbokutgaver å få kjøpt og ingen å snakke tysk med så lenge jeg ikke kunne norsk ennå. Språklektoren i slekta byttet skole for å ungå å måtte ta noen tysktimer som undervisningsfag. Hatet mot alt det tyske satt dypt i en motstandsfamilie.
Først nå, 40 år senere, møtte jeg et pensjonistektepar (med sterk yrkesemessig tilknytning til USA), som faktisk sitter og ser Derrick regelmessig om formiddagen for å friske opp tysken. Og som leksehjelper fikk jeg hjelpe til med oversettelsesoppgaven til en jente som har tysk i videregående. (Jeg var ikke lite fornøyd med meg selv da jeg oppdaget hvor godt tysken satt!) Teksten var forøvrig ganske krevende med alskens innskutte setningsledd, kasus- og verbformer, altså må nivået som underviskingen sikter til, være ganske høyt.
Vi må bare håpe at tysken får innpass igjen via flere kulturfronter!