De greier det ikke!
Muntert nok ringte jeg for å kjøpe meg togbillett tur/retur til Hamar denne gangen. Opp og ned på blanke dagen. Jeg hadde tatt først turen til Nasjonalteatrets stasjon for å handle i luken, men den var stengt. Med stor frimodighet gikk jeg mot automaten, men brøt sammen da jeg ikke forstod hverken avgangstid eller vogn eller retur. Så neste morgen ringte jeg, og omsider kom en kvinne på tråden.
«Jeg vil reise til Hamar kl. 9.37 og retur 13.50. Jeg vil ha honnør, komfortvogn, seteplass ved vindu og i fartsretning, takk. Og nypussede vinduer for jeg vil nyte landskapet – det er hele poenget med å reise med tog» mente jeg.
Damen på tråden var av det muntre slaget, så hun tok imot meg med glad iver. Hun tastet og trykket, det med vindupuss kunne hun ikke love, men ellers mente hun at bestillingen var bankers. Jeg fikk straks melding på SMS med reservasjonsnummer fordi betalingen pr. kort hadde også gått glatt igjennom.
Neste morgen dro jeg i god tid til Oslo Sentralbanestasjon for jeg visste at jeg måtte gjenta møtet med automat-vesenet for å få printet ut mine to billetter. Jeg har en viss trening fra flytog, men dette var jo en lengre ekspedisjon med et lengre tog og andeledes maskin. Jeg kom rett i m, og ut av maskinen kom to ør-små tassete billetter med ditto liten skrift. Vogn 10 og plass 223.
Så står man da på perrongen og skal gjette seg til om vogn 10 er den siste eller den første. Toget farer inn i full fart. Det er umulig å se nummer på vognene, så man satster på å gå inn midt på. Vogn 10 var bakerst. Jeg startet innendørs- løpet mot plass 223 i komfort.
Der satt en mann på min plass. Han sa straks at han også hadde fått samme seteplass. Det er ikke lett for NSB, det der. Siden det bare var oss to i hele kupeen, ble det en enkel løsning – jeg tok vindusplass like ved, like godt. Så gikk turen mot Hamar.
I god tid for retur til Oslo etter utført foredrags-oppdrag – heldigvis hadde jeg ikke fått overrakt en stor potteblomst eller blomsterbukett, men en enkel rødvin – var jeg klar for ny togreise. Nå hadde jeg reservert sete 21 ved vindu i vogn 1. Spenningen er om vogn 1 er den første eller den siste. Ingen vet det på forhånd, nemlig. Av erfaring spør jeg derfor en NSB-mann med striper som også venter. Han sier at han ikke er sikker.
Fra Trondheim kom ulende inn et lang-tog. Nå tok jeg raskt den logiske beslutning om at vogn 1 var først. Det var den, jeg gikk inn i en full kupe med ett sete ledig. Det var mitt. Men der var jeg plassert med ryggen først! Halve kupeen er slik at man gjennom et stykke praktfull Norge i timesvis over fjellvidder og gjennom skog og land, ved elv og sjø sitter den gale veien i timesvis! Babyseter i bil, javel, men ikke plasser godt voksne togpassasjerer i seter som står i motsatt fartsretning! NSB har bommet her. Setene er fastlåst. Du kan ikke velge når også damer på sentralen ikke har adekvate rutenett og vognsettnummer på plass når du bestiller!
Solen skinte på Mjøsa og på meg. Vinduene var småmøkkete. Men toget var et hurtigtog, jeg lente meg tilbake og lot som om det hele var en komfort-opplevelse. Alle passasjerene rundt meg satt neddypet i PC – Lap-Top og I-Pad med høretelefoner på øret. Det var bare jeg som leste bok, nøt oktoberlyset. Ingen snakket med hverandre, bare med mobilen innimellom.
Det tok litt over timen. Så var reisen slutt. Interessant det der at NSB ikke klarer å gi meg hva jeg bestiller og betaler for. Men muntert nok – denne gang.