Noen ganger ønsker man å slippe unna. Noen ganger dreier alt seg om et tema man ikke vil involveres seg i. Noen ganger må man få si til seg selv at man ikke har kondisjon til å ta det inn over seg. Man må ikke mene noe om alt.
Rettsaken om politikeren i Vågå og hans forhold til en ung kvinne begynner idag. Jeg vil ikke vite! Jeg melder meg ut.
Men hvordan gjør man det? Alle media strømmer mot rettsforhandlingene. Fortløpende vil nå måtte komme nyheter om siktede og anklagede, om vitner, om bevis. På levende TV og i alle store aviser vil vi få skildringer, bilder, kommentarer og omtale som vil sette statsbudgett og presidentvalgkamp, ja sågar sport og fotball i skyggen.
Saken skal selvsagt behandles. Vi lever i en rettstat. Pressen skal gjøre sin jobb. Men hvorfor må en slik sak få slike dimensjoner?
Terrorsaken mot ABB var en enorm påkjenning. Noen mente også det ble for meget. Men en så grufull handling måtte få en juridisk behandling som var tragedien verdig – det skulle bare mangle. Også pressen ble preget av den historiske arena som grufullhetene skulle stå til rette for, og dekningen var i all hovedsak oppreist og forsvarlig. Ingen av oss slapp unna , og det skulle også bare mangle!
Men at en voksen, tillitsvalgt mannsperson anklages for å ha forgrepet seg på en mindreårig pike har helt andre dimensjoner over seg. Uansett fra hvilket hold man ser saken, uansett skyld eller ikke – det handler om både vondt og galt for begge parter. Mennesker lider. Og det er samfunnets plikt ved domstoler å ta slikt ytterst korrekt og sørge for at rettferdighet skjer fyldes.
Men må den 4.statsmakt – media – teppebombe oss alle med en alt ved en slik tragedie? Svaret er antagelig ja. Men er det ikke en menneskerett å få slippe å vite? Antagelig er svaret her nei.
Og jeg som er så glad i Vågå. Rettsaken holdes på Lillehammer.