NY BIL PÅ VINTERVEIER.

Nå har også jeg fått el-bil. Flunkende hvit og vakker og siste modell. Riktig størrelse for medbrakt rød rullator. Setehøyden er perfekt for en eldre sjåfør. Har ikke sjekket hvordan det er å sitte i baksetet – hvem gjør forresten det når man prøver en ny bil?

Et viktig poeng ved min nye bil er hvor bred den er. Den skal nemlig igjennom et lengre og trangt portrom for indre parkeringsplass. Det er 14cm klaring når sidespeilene er slått inn. Hver bidige gang strammer man alle nakkemuskler, sensorene uler og røde lys blinker. Det går sakte og usikkert, men det glir. Man nistirrer på klaring til venstre og vet da at det er plass på høyre. Det er det.

Dette vidundere av en bil – jeg elsker å kjøre bil – er sannelig en utfordring. Alt er nytt! Det som før var på høyresiden av rattet, er nå omvendt. Det varsles om det minste, det gjelder å konsentrere seg – inntil alt skal bli en vane visstnok. Det er bare å trene hver dag.

Etter en drøy times intensivkurs med Ida – hun som overleverte vidunderet – var det å greie brasene på egenhånd. Det ble nødhjelpstelefon til Ida stadig vekk. Hvor var setevarmeknappen, hvor var varmejusteringer, hvor var luftsirkulasjonen når det dugget, og hvordan fungerte vinduspussere?

Så var det å lade bilen. Hvordan får man opp det innerste lokket? Alltid en liten knapp som man aldri hadde lært seg. Det samme når bilen var fulladet og den tunge kontakten skulle av.

Jeg hører til dem som aldri leser bruksanvisninger ( ikke matoppskrifter heller) . Bruksanvisninger er skrevet av eksperter som tror de leses også av eksperter. Min venn Finn Carling – forfatteren – fikk jobb hos Phillips i sin tid for å hjelpe dem med nettopp å skrive så vanlig folk forstod hvordan og gjerne hvorfor deres apparatur kunne fungere.

Å få splitter moderne elektrisk bil i desember gjør læringsprosessen ekstra bratt. Det er mørkt. Det er sludd og snø og glatt. Fotgjengere er også mørke.

Når jeg neste gang får en ny bil om ca.10 år, vil jeg ta den imot i vakre mai. Da er det lyst. Riktignok er jeg da 93 år, men man skal jo skjerpe seg både i hodet og fotpedalen.

Nå mener forskere at biler i fremtiden vil bli førerløse. Da er jo problemet mitt løst!

Til sålenge – ønsk meg lykke til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *