Som nyttårsforsett har jeg bestemt meg for å gjøre farlige, krevende ting. . Jeg skal ta utfordringer, skjerpe både kropp og sjel for å beholde energien og kraften. Riktignok skal man eldes med verdighet og ikke være ellevill ung. Men komfort-sonen legger år til alderen. Sikrings-modus stanser spenst i hjernen, gir kromere rygg og tregere steg. Man trekker seg tilbake til seg selv og sitt for å ha kontroll over livet, så lenge man har det.
Men sannelig sier jeg ; det kan bli for mye av det nye! Meg ble skjenket en flunkende, stor og moderne,trygg og dyr og deilig bil! Jeg hadde en liten, smekker, hvit Fiat som jeg elsket. Men en omsorgsfull sønn mente jeg burde kjøre mer sikkert og stort i trafikken.
Så sitter jeg da i en bil med et mirakel av kraft og fylde, i en kabin av elektroniske, tekniske taster og knotter og bilder og signaler. 4-hjulsdrevet diesel som i januar-vinteren smyger seg stille og varmt mellom snøfonner og i kuldegrader. Den lukter like ny som den i virkeligheten er. Hestekreftene lystrer fortere enn fartsgrensene tillater. Toppen av luksus er varme i rattet! Helt unødvendig, men plutselig helt normalt. Som varmekabler på badegulv i hjemmet. Vi som vokste opp under en hel verdenskrig med koksovn og beksømstøvler og iskald toalett i kjeller, kan i dag ikke leve et liv uten varme på badegulvet!
Bilen gir meg spenning hver bidige dag. I lav desember-sol fra skyfri himmel mot Sandefjord begynte plutselig vindusviskerne å gå! Hva gjør man da? Leser bruksanvisningen i en bibeltykk bok i farten? Jeg grep mobilen og tastet opp min Hjelper i Nøden, han som hadde gitt meg en halv times intensiv-undervisning ved overtagelsen. Bilen var og er full av følsomme, mirakuløse sensorer som forteller bilen at noe skjer på vinduet ved lav desember-sol, og dermed skal der viskes vekk!
Så dukket plutselig opp på displayet bildet av en blå bil på skrå nedoverbakke. Hvorfor det da? Min Mann i Nøden forklarte meg at jeg var kommet til å trykke på en tast jeg ikke burde røre. Javel da.
På vei til Gol trengte jeg påfyll av spyle-veske. Hvordan gjør man det? Hvor er panseret? Hvor er tanken?
Her en kaldkveld hadde kupe-varmeren smeltet snøen på topp og front av min utendørsparkerte nyvinning. Dermed hang der istapper rundt forbi, noen tykke klumper hadde lagt seg godt til rette ved lyktene og på disse følsomme sensorene der bak. Bilen med sin sinnrike elektroniske hjerne trodde at når jeg rygget, stod betongveggen der. Følgelig ble det gitt høy lydvarsel.
Videre var bagasje-døren godt igjen-iset. Et lite trykk på nøkkeltasten ga beskjed om at døren IKKE var lukket. For et lurve-leven! Å kjøre bil når ikke dørene er lukket, gir blinkvarsel som ikke gir seg uten videre. Vel parkert greide selv jeg å slukke alle lys. Men ikke låse bilen fordi alle dørene IKKE var låst. Gode råd om å av-ise bilen i et varmt parkeringshus, kom fra omsorgsfulle mannevenner.
Men jeg hentet resolutt 2 bøtter med glohett vann, slo på bakdøren, fikk den så opp, smalt den igjen og drepte alle varsellamper. Nå må jeg vente på våren før jeg åpner for pakker og bagger inn der.
Det er med biler som med oppvaskmaskiner. Det er utallige program og varianter for bruk. Men man benytter kun 2 av dem. Og det er umulig å kjøpe en enkel utgave. I dag er moderne biler rene teknologistudiet.
Gammel dame gjør så godt hun kan! Ikke en dag uten læring ved prøving og feiling. Men for en mirakel av en bil! Og så godt som den lukter!