Vårt nye store kulturbygg i Oslo har allerede befestet seg som et valfartsted som alle må besøke. Fenomenet er ikke et museum, ikke en katedral, ikke galleri – det er nettopp – et univers. Som alle flokker seg mot.
I tillegg er bygget både i form og innhold vært tema i norsk kulturdebatt noe som også styrker tiltrekningskraften. Malerkunstens kanon, arkitekturen, finansiering og økonomi, dynamikken i hva som skal henges opp og vises hvor og hvor lenge og hvorfor og hvorfor ikke., kompetanse, ledelse, politisk innblanding osv osv. Større blir det ikke!
Nå må ingen tro at dette nye Nationalmuseum er stedet man finner vår nationale billedkunst, Joda – selvsagt, men glem nå det. Bygget rommer kunst i alle uttrykksformer, arkitektur og design. Så her stiger ( eller triller ) man inn i et univers . Rett og slett. Og et enormt univers.
Når man går i en bokhandel, må man kjenne kodene. Litteratur-kodene. Ellers er man fortapt. Nå har vi levd i århundrer med bok og bøker de fleste av oss, så vi går ganske så rett på sak.
Det samme med å se TV – vi kan kodene og vet å finne kanaler for hva og hvor og når.
Skal man besøke Nationalmuseet, vet man som førstegangs-gjest hverken ut eller inn, opp eller ned. Det er riktignok en skog av betjening som man kan spørre innledningsvis, og informasjonsskranken er betjent med kompetanse og vennlighet. Så får man et kart eller en katalog eller bok hvor alt står å lese .
Bare det at den skulle vi ha lest på forhånd. Vi har riktignok hørt begeistrede anbefalinger fra familie og venner og noen og enhver. Gode tips og for all del – dette MÅ du se, sier de begeistret.
Vi startet frisk med gangbesvær slik at vi hadde medbragt rullestol og trillevenn, som hadde medlemskort og viste vei. Når det er sagt – gallerier og museer og kunsthaller med billedkunst forutsetter at man kan gå! Man skal bevege seg fra skulptur til skulptur ,fra bilde til bilde, fra monter til monter. Alle andre kunstopplevelser – konsert-kino-kino-teater – da går man til et sete. Og kan sitte og nyte. I galleriet skal man gå! Derfor – kjære gallerister – dere bør ha en skog av vakre rullestoler stående for oss som også vil oppleve kunsten. Det er da en menneskerett.
Tilbake til National-museet – som førstegangsbesøkende ble man rett og slett overveldet. Ikke bare av skjønnhet og rikdom, bekreftelse og gjennopplevelse, men også av samtidsutrykk og kunst man bare ikke kjente til og var derfor uforberedt for å motta. Noe var som nakkeskudd. Mye var som barnlig jubel – så gøy!! Så lite musealt.
Etter timer var vi klar for hvile ved bordets gleder. Kafeterian . Jeg elsker runde bord. Der var det runde bord. Men en møbelgruppe var for kortvokste.De var sikker designriktige, men for lave for oss godt voksne. Glem nå det. Fra lang trening som Kinodame, kan man lese publikums-suksess. Det strømmet på med folk i alle aldre og alle slags. Museet er barnevennlig – bare det! De er velkomne, de.
Det ble en stor dag. Timesvis med inntrykk. Konklusjon er klar – dette tar et liv å leve med. Større blir det ikke.
Må nevnes : -det er så stille ! I alle rom – i hver en krok – det er et dempet mylder . For en triumf.