Det var fredagskveld. Det var tid for å søke seg bort fra politisk debatt, fra mediastøy, fra hjemlig flatmark av krangel mellom parlamentarikere, fra Skavlan og ironisk Nytt på Nytt, og skremsels-skudd fra en urolig verden der ute. Jeg trengte påfyll fra et fellesskap som kunne bekrefte tilhørighet til verdier jeg trodde på . Jeg trengte å være på plass i livet mitt.
Det var år og dag siden jeg hadde vært i teater. Jeg velger med omhu og praktiserer selektiv opplevelseskunst.En god venninne hadde hatt vanskelige tider. Hun kjente på å ville løfte seg opp og avsted. Vi visste begge om ABRAHAMS BARN, forestillingen som i hele høst hadde vært utsolgt. Vi var enige om å forsøke få billetter. Vi lykkedes og var enige om å møtes kvarteret før.
Alle var der. Bortsett fra dem som skulle vært der. Publikum var solide, voksne mennesker i dannet tweed. Jeg antar vi var veldig norske også. ABRAHAMS BARN ruller opp for oss en intellektuell, fascinerende og tankevekkende fortelling om at vår Gud, jødenes Elohim og Koranens Allah har samme utgangspunkt, er felles, er av samme ånd og har samme sannhet. Og likevel i år 2011 slåes vi til marken av sterke og triste eksempler på dyptgående skiller som finnes mellom disse tre Abrahams barn. Det er vanskelig å forstå hvorfor tilhengere av disse religioner i 2 tusen år har drept – og fremdeles dreper hverandre – i Guds hellige navn.
Svein Tindberg står alene på scenen i over 2 timer. Riktignok har han lyd og lys-kulisser å støtte seg på. Han tar ibruk populær-kommersielle teater- knep i fortellingen sin. Som erfaren formidler av filmkunst til publikum deler jeg legalisering av forførende salgstriks helt uten skrupler for å få beveget massene mot kunst og kultur. Milos Forman fikk millioner til å elske Mozart med AMADEUS uten orginalinstrumenter og lydkulisser fra 1700-tallet. Sidney Pollack fikk halvparten av disse millionene til å lese Karen Blixen etter å ha sett MITT AFRIKA , takket være Meryl Streep og Robert Redford. Svein Tindberg flørter med sitt publikum med ironiske glimt fra ektelivets bokinteresser når han i neste øyeblikk gir oss innblikk i den dypeste religiøse lengsel.
Vi sitter fjetret en novemberkveld i 2011 og lærer om tekster fra Gamle Testamentet, fra Koranen og jødenes Torah. Vi gjenopplever Marias bebudelse, Noah’s ark og Jonas i hvalfiskens buk. Vi får reiselyst av å leve med Svein Tindberg på hans besøk i Jerusalem Vi bestemmer oss for studere oss opp på geografien om Midt-Østen.
Formidlingens kunst! For kort tid siden var jeg i Brikt Jensens begravelse. Brikt hadde evnen og fikk tusener av oss til å oppleve at samtalen mellom mennesker om bok kan være ypperlig TV-underholdning, og utvikling av resonnement like spennende som en kriminalhistorie.
Det dreier seg om energi, om hengivenhet for det man brenner for og om bunnsolid, ekte kunnskap. Men også om å treffe planken, være på rett plass til rett tid. Formidlingens kunst forutsetter at man har antenner for hva som rører seg i fellesrummet. Det er et eget dren som noen har og andre ikke. Og man må være i forkant, ikke redd for å satse, gå nye veier, ikke dilte etter tiden og de andre.
Tilbake til teatret. Øyeblikkets kunst – der i møtet mellom scene og sal hvor en eneste aktør gir fysisk nærvær , kledd i greit kaki-reise-antrekk med bare en stol og en reiseveske med bøker som rekvisita. Tindberg har en sterk og tindrende klar diksjon. Hans nynorsk et snev av arkaisk profetisme som oslo-borgere vet å annerkjenne. Hans alvor og skjemt trollbinder publikum fra første øyeblikk.
Det Norske Teater er ikke noe festlokale akkurat. Ikke verken fløyel eller gull, derimot mye tre og glass og skummel grønnplante – hvilken ide? – langs rekkverk. Hulda Garborg og Thormod Skagestad var da ikke så blottet for pynt og skjønnhet?
Folk lyste opp i kraft av seg selv der man flokket seg ut i novemberkvelden. . Fortelleren – «the storyteller» er teatrets magi. Svein Tindberg gir oss virkelighet og politisk ballast i ren form i en tid med dumskap og vondskap og falske profeter.