Museet på Tjuholmen forandrer deg. Slik møtet med kunst skal. Den gode boken, Beethoven spilt av Andsnes, filmen og maleriet – man vil bli forført og beruset, skaket og oppglødd. De fleste søker kunst ikke som plikt eller jobb, men som eskapisme og drøm og påfyll, vekst.
I lengre tid har jeg tatt sykkeltur til Tjuholmen for å se en ny del av byen utvikle seg. Bygg på bygg, nye gater og smug, kanaler og grøntområde og etterhvert det forunderlige seil-skip av et arkitektonisk verk som skulle romme Astrup-Fearnley Samlingen, først og fremst.
Så stod vi der i dannet kø for å delta i den offisielle åpning. Alle var der, som det heter, av norsk kulturelite og finanskompetanse, eiendomsbesittere, bank og børs. Alle nikket til alle, og etterhvert fikk vi gå ned trappene mot den store glass-inngangen og videre til venstre mot selve kunstsamlingen og resepsjonen og ny trapp, forøvrig. Godt man har helse og flate sko, tenkte man.
Vi fortsatte å hilse mens vi avventet landets dronning og stolte vertsfolk, og selveste mesterarkitekten selv, Renzo Piano, som bare de utvalgte kjente utseende til. Hans Rasmus Astrup måtte også vise seg for oss alle – noe han helst ikke gjør, som kjent.
Et langt liv har lært meg at når man er invitert til store begivenheter, og man kan velge seteplass, så gjelder det å velge ut en plass nær døren. Ofte tar denslags arrangement uhorvelig lang tid. Derfor er det lurt å sitte ved utgang hvor man uforstyrret kan komme seg hjem og avsted.
Hvis man ser at høytideligheten med taler og klang skal oppleves stående, – bortsett fra de kongelige høyheter med følge som har reservert sitteplass ved scenen – da gjelder det å lynraskt finne ut hvor man kunne sette seg ned, se de få stoler i rommet. Vi var jo i høyeste grad over 38 år alle sammen – erværdige kunstnere og hederskronede næringslivtopper, ikke minst. Ved åpningen av Astrup Fearnley Museet sist onsdag var det kun 10- 15 utdelte klappstoler. Så de eldste av oss måtte senke seg og sitt ned i den store inngangstrappen. Det gikk fint, for høytaleranlegget fungerte perfekt, og dessuten kunne man skue forsamlingen der foran.
Selv beveget jeg meg stilt og alene rundt i samlingen mens seansen foregikk. Jeg ble overveldet av bygget, av kunsten, av lyset, av rommene og de overraskende utsyn man hele tiden fikk til omgivelsene. Fjorden og båtene, byen rett ved og parken med skulpturer, stranden og vannet og folk som gikk der ute. Og ustoppelig spenstig kunstutrykk man aldri hadde sett før.
Sist jeg husker en bygning som fysisk berørte meg sterkt, var Guggenheim museet i NewYork. Det er påtrengende mirakuløst, vakkert og riktig som et kunstgalleri. Det omslutter deg, man befinner seg inne i et møte mellom bygg og kunst.
Slik også i det nye Astrup Fearnley Museet. Det er et enestående univers hvor den moderne kunsten møter oss i en form for harmoni sammen med moderne arkitektoniske innramning.HVis kunstverkene hadde hengt i et vanlig rektangulært rom, tradisjonelt med vegger og tak, så hadde mange av oss blitt provosert, forvirret og frastøtt. Nå går vi med åpenhet og spenning og forventning fra rom til rom, som forøvrig også er nye og anderledes. Vi liker hva vi ser, selv om vi undres og overveldes. Vi får ikke nok! Vi kjenner oss medskapende, ikke bare observerende slik vi vanligvis gjør i et kunstgalleri og museum.
Vår nye opera i Bjørvika fungerer som spenstig arkitektur mest utvendig. Man kan GÅ på skaperverket til Snøhetta, som i et landskap av marmor. Invendig er riktignok selve foaje-området omsluttende, men selve salen tilnærmeret ordinær.
I en klassisk katedral kjenner man at arkitektur og innhold, meningen, gudsdyrkelsen er samstemt. Der føler man at rommet’s utforming gir fysisk næring til den tilbedelse man søker.
På Tjuvholmen søker vi samtid i kunstens verden. Renzo Piano har skapt et mirakel. BE WITH ART er hva huset ber oss om. Gjett om vi vil!
Dette høres lovende ut, gleder meg til å besøke museet!