Når en film treffer planken og hvorfor.

Å kunne gå mot en film som ikke gir knyttenever verken i underliv eller i hjerteregionen, men som umiddelbart får tilskueren til å sette seg trygt inn i kinosetet og gi seg over til stor kunst som bekrefter og løfter – se det er en suveren opplevelse. Men en sjeldenhet som vi filmelskere til de grader er sulteforet på. De aller fleste filmer av idag og også av i går har ganske så mye skrekk og gru, utfordrende scener og et innhold som har til hensikt å ryste oss, få oss til å dele skjebner i mye elendighet. Godt nok. I kunstens verden skulle det bare mangle.

Nå må ingen tro at de bekreftende og vakre  filmer ikke er seriøs kunst som beveger,  betar, gir ettertenksomhet og  dype funderinger. Man kan sitte med gråten i halsen og jubel i sinnet, med latter og berusende varme. Uutslettelige filmepos som AMADEUS av Milos Forman og MITT AFRIKA av Sidney Pollack kan nevnes i forbifarten – og vi vet alle å minnes med takk og dype bukk.

Kinomørket er forøvrig snart det eneste sted vi  kan gi oss over og felle tårer. Vi gråter alt for lite og sjeldent i møtet med verdens ondskap og forskrekkeligheter, men også i forførende romantikk og sentimentalitet. Det gjør så godt!. I teatret er det ikke mørkt, heller ikke i konsertsalen og heldigvis ikke i kirken. Men i kinosalen lar vi det stå til, for ingen ser oss jo! Og smitte-effekten fra komikk og latter er  tett og befriende. Vi burde le oftere og mer og fra magen, bare så det er nevnt..

Vel – tilbake til sjeldenheten av en filmsuksess.  KONGENS TALE av Tom Hooper vil vinne en verden. Ikke bare fordi den er glitrende laget og velspilt. Men nettopp fordi den treffer  de ganske så voksne publikummere i tusentall. Nå skal det ikke underslåes at også i de yngre blandt  oss gjerne vil la seg forføre av et historisk drama og en lederskikkelse.  I denne oscar-nominerte filmen møter  vi en voksen og ansvarlig monark som ikke bare er menneskelig med traumer og ufordrageligheter, men som viser seg å ha storhet og styrke når plikten kaller og verden venter.  Miljøskildringen fra slott og residenser kunne lett blitt pompøs og glorifisert siden handlingen utspiller seg i kongelige omgivelser. Skjønt majesteten også her må bevege seg utenfor gemakkene mot hjemmet og  kontoret til en avdanket australsk skuespiller og talepedagog. Men som i filmen THE QUEEN holder regien seg til å vise de dypt medmenneskelige sider ved de rojale medlemmer av familien generelt og hovedpersonen spesielt. At de sørger og har vondt å bære, at de stammer og er livredde for  å holde taler og at mikrofonen er som giljotinen og radiohuset skafottet. Fargekoloritt er valgt i duse og dempede valører., Mest oppholder man seg i korridorer og helt private gemakker med barnegleder og foreldrestolthet. Men midt i all allmennhet reiser det seg menneskelig rankhet og ekte adelskap slik at vi tilskuere blir løftet, at vi får vår helt. Eller to helter som i denne filmen som handler  om noe så sjeldent som dypt og anstendig vennskap mellom to voksne menn.

Vi går  på kino for å la oss forføre. Vi går ikke for å lese bok, men for å utfordre våre følelser, drømme og reise avsted til noe og noen som er vakrere, heldigere, taprere enn oss selv. Vel vil vi stirre det vonde  i hvitøye, vel er det tillatt å titte inn i det forbudte eller ganske enkelt fordrive noen timer med tull og tøys, dumskap og banaliteter. Men den store suksess er den som tar oss alle i triumf og skjønnhet, opp og avsted. Den filmen som vi danser ut i hverdagen med og som vi elsker å fortelle alle vi er glad i om at de MÅ  se den. Det er vinneren!

KONGENS TALE er stor kunst. Og den  vil  bli en publikums-suksess verden over! Den kombinasjonen er et lykkelig sammentreff. Ingmar Bergman måtte først skape sin FANNY OG ALEKSANDER før det store publikum strømmet til og så hans genialitet. Før det hadde hans filmer vært genuine verk, men smale og vanskelig tilgjengelige for det meste og de fleste.  I mangfoldige yrkesår hvor jeg vurderte tusenvis av filmer for kino hadde jeg heldigvis den evne og lykke å sanse i forkant de suksesser som kom på min vei.  Og dermed fikk jeg triumfen med å være med på bølgen,  ri på den og sogar bygge den opp. Nå kan jeg bare bistå og overvære seierens faner som i dette tilfelle med KONGENS TALE. Den treffer sin tid

Én kommentar til «Når en film treffer planken og hvorfor.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>