I likhet med ordet DANNELSE er ordet BLYGHET gått ut av bruk både i form og innhold. Noen av oss tar tidvis med stor frimodighet begge begrep i bruk, skjønt vi bedømmer kretsen rundt oss nøye for å bli akseptert og forstått hvis og når vi benytter oss av ordene. For mange skjønner knapt spørsmålet.
Sist vi fikk behov for å reagere med blyghet var da Aftenposten gjenga nakenfotoene av Nansen i forbindelse med en ny bok. Det var kjærlighetsbrev med utstrakt billedbruk som en eldre og forelsket Nansen hadde sendt til sin meget yngre kjæreste. Og som et norsk forlag og Per Egil Hegge som forord-anbefaler, hadde funnet av så stor litterær verdi at de måtte utgis i anledning Nansen-jubileet. Nansen-forskningen skulle med dette også få verdifull tilfang av kunnskap om en stor manns store bedrifter pluss hans ekte (med)menneskelige egenskaper.
Etter nå flere uker med debatt i diverse media, med leserinnlegg og uttrykte både begeistrede og negative raksjoner fra godtfolk flest, har jeg fundert på hvorfor disse nakenbildene vakte min personlig genanse. Jeg har sett så mye nakenhet, så mye kropp både i beveglse og ro, i skjønnhet og – motsatt – vold og spetakkel, i erotikk og sex, men også i naturlig avkleddhet når slikt er nødvendig og anstendig. Etter å ha vurdert all verdens film for kino gjennom 25 år skulle man tro at en liggende Nansen i eldre, vakre dager overhode ikke skapte hos meg et eneste høynet øyebryn, langt mer genanse.
Ingen av oss godt voksne Nansen-tilhengere underslår tema; Eldre mann blir forelsket i veldig ung kvinne. Det er både velkjent og velbrukt i teori som i praksis i vår erfaringsverden. Aftenposten og nevnte bok bringer intet nytt under solen for oss.
Men vi – og vi er mange ! – reagerer på oppslaget IKKE fordi vi finner den store forsker og humanist, helt og lederskikkelse uanstendig eller patetisk eller latterlig. Naken mann gjør så godt han kan – slikt forekommer i de beste familier. Egentlig gidder vi innerst inne ikke bry oss nevneverdig. Alle har sine banaliteter. Vi har nok med våre egne.
Nå skal det sies at noen skriver vakrere kjærlighetsbrev enn andre. Per Egil Hegge mener Nansen var et litterært tallent og at brevene har den største poetiske verdi. Vel, vel – det strides de lærde om. Nansen selv-utløser-foto-kunst har derimot ingen ekspertise på feltet ment et døyt om.
Jeg selv og mange med meg blir generte og kjenner krenkelse av PUBLISERINGEN i seg selv. Aftenpostens oppslag, nettsider, NRK’s utsendelse på alles flatskjermer over det ganske land av en Nansen liggende splitter naken med fronten i front – det er når vi blir truffet av slegge-kastene fra media vi kjenner at blygheten siger på og dypt inn.
Antagelig er boken med kjærlighetsbrev og foto-bruks-kunst fra en sterk og vakker, eldre herre både anstendig og grei nok. Ikke vet vi om det blir en best-selger til jul, vi har våre tvil. Men ingen av oss blyge og påkledde voksne vil et øyeblikk fordømme selve utgivelsen. Bevare oss vel. Fritt frem for løp og kjøp.
Men vi kjenner på, og det ganske så sterkt, at media i vår tid larmer og smeller mot oss med oppslag både på forsider og bredt ut lengre inne i avis og på nyhetsoppslag på nettet- alt i den enkle og brutale hensikt å vekke kommersiell oppmerksomhet! Nansen-bok og foto har da også skapt MEDIA-DEBATT mer enn Nansen-debatt elller litterær diskusjon. Herr Utne som har eierinteresser i stoffet, har da også selv blitt overrasket over publiseringen fra forlag og forordforfatter.
Kanskje ble han rett og slett genert, han også?