MOT MØRKERE TIDER

Joda – det er oktober. Og bare vent – snart skal vi stille klokken, og da blir det mørkere, enda mørkere om ettermiddagen. Å gå hjem fra jobb og det er allerede mørkt – se det kan kjennes riktig. Dagen er liksom over. Men å starte dagen, stå opp når det er dønnmørkt – det er mot min natur.

Men det er her man bor, og her man hører hjemme. Vi har lært oss noen knep, tenner lys og fyrer på peis, og vet å hygge oss med god bok og gode folk og måltider. Kino og kirke, konserthus og kulturhus. Kanskje en ny cashmere-genser?

Spøk til side. I hele mitt voksne liv har jeg vært en hund etter nyheter. Jeg har levd er samfunnsliv med politikk og meninger. Jeg må ha siste nytt fra den ganske verden. Alltid og uavbrutt.

Nå er verden blitt slik at jeg kvier meg for å sette på nyhetene. Jeg er redd for nyhetene. Også for Aftenposten på trammen. De første 16 sidene handlet om terror og krig og trussel og energikrise. Tørr man sette på Nyhetsmorgen? Tørr man lese siste nytt?

Da jeg som liten pike hørte mine foreldre snakke dempet på kjøkkenet om krigen, det var jo krig da jeg var barn – da kjente jeg på angst. Kjente at det var farlig. Ikke at jeg hørte hva de snakket om. Men jeg visste bare det var farlig. At pappa kunne komme i fengsel, at soldatene skulle trampe i gatemørke gater- eller hva det nå var. Som barn følte man bare – og var redd.

Senere i livet har jeg bare en gang opplevd at jeg hadde angst for krig. Det var i oktober 1962 da russerne sendte krigsskipene mot Cuba og President Kennedy holdt sin tale om faren for 3 Verdenskrig. De dagene stod verden på vippepunktet mot katastrofen. Da hadde jeg krigs-angst. Jeg ringte min mann ( vi hadde vært gift i 30 dager) og ba han om å gå tur med meg i Nordmarka. Han måtte roe meg og tankene mine. Han gjorde det. Skipene snudde. Det ble ikke Verdenskrig.

Siden har det vært en slags atom-tabu i internasjonal politikk. Nedrustning og opprustning, forhandlinger om forbud og stopp. På papiret og på talerstolen har det alltid vært atomkrig – som tema.

Nå er det alvor – nå er det atomkrig-trussel foran øynene våre her hjemme. Side på side. Nyhetssendinger fra Norge som ellers i vår verden bringer militær ekspertise, politisk ekspertise og diplomatisk ekspertise rundt bordet for å tenke høyt med oss og hverandre om hvordan og når russerne slipper atombomben.

Men vi danser videre rundt gullkalven. Tilsynelatende. Åpner luksus hotell i skinnende Gatsby-klær, planlegger elvecruise, shopper ekslusive julegaver allerede .

» Jeg ser, jeg ser.. Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underligt…»

Og så mørkt.