Alene, men ikke forlatt, sitter man på benken i metropolen. Midt på Broadway, midt i livet med myldrende fotgjengere , med dundrende trafikk, med syklister, trillevogner med barn, med hunder i bånd., forbipasserende gammel og ung, normalt og unormalt. Man sugde energi og NewYork med alle sanser.
Da går mobilen i svart! Den er dø. Nå har man alltid lader i vesken. For sikkerhets skyld. Det hjelper ikke. Alt er stille og mørkt mellom hendene. Livet er liksom borte.
Man kjente angst og gru og is-hånd . Nå visste mitt reisefølge hvor jeg var. Jeg satt på vent. Men likefullt ! Tenk om noe hadde hent dem! Skrekk-senario tikket inn.
Hva gjør man? Man har hele seg og sitt liv på mobilen. Alle kontakter privat og personlig og offentlig. Avtaler. Penger. Nettbank. Ikke et telefonnummer har man jo i hodet. Det hjelper ikke med blokk og blyant. Time manager er over og ut. Man har strandet på en øde ø midt i menneskemylderet. HJELP!
Mine nærmeste kom som avtalt. Selvsagt. De bare sukket over en smådesperat gammel dame. » Mamma da. Du har jo oss.» Så kom de med råd og dåd og dersom hvis. De var helt uanfektet. ( de selv kan ikke leve uten mobilen et sekund!)
På hotellet hadde vi norske fått en adapter til våre dubbeditter. I-Phone og I-Pad måtte ha nødvendig omstillingshjelp. Vi plugget inn nok engang. Intet skjedde . Mobilen var og ble stille , helt stille. Jeg var trist.
Utpå neste dag etter 20 timer i lademodus med medbrakt adapter fra Norge – da hente under over alle under; mobil var levende og i farta! Som om intet hadde hent. Hva? Hvorfor? Hvordan?
Ingen vet. Jeg kontaktet Eplehuset ved hjemkomst. De hadde ikke peiling.
Moral: ha 2 mobiler med deg – hvis du er alene – når du reiser ut i verden. For sikkerhets skyld. Som backup. Som nødhjelp.
Gjør som jeg sier!