MIN HYLLEST TIL LEONARD COHEN

Hvem skulle trodd det? For første gang i livet, nær 70, fikk denne alene-hustruen det for seg. Hun skulle gå splitter alene på rockekonsert. Aldri hadde denne voksne damen funnet på å menge seg med tusener andre på et megadesibel utendørs konsertarrangement av denne karakter.

Riktignok hadde hun trillet sin ektemann i rullestol mot øvre del av FRognerparken en gang for å se og oppleve Pavarotti utendørs med sin digre korpus og ditto hvit snyte/ vinke/duk. Det arrangementet var jo høykultur for dannede mennesker. Men søla skvatt, Pavarotti knelte av heshet og alder, alt ble avlyst, og regnet bøttet ned. Nå er han dø, så den konserten han lovet oss gråtkvalt fra scenen, er tapt lykke.

Singellivets fristelser ble så store at da Leonard Cohen skulle holde Bislett-konsert, slo jeg til. i Tidlig morgenstund etter å ha gjennomført min svømmeinnsats i Frognerbadet, nevnte Gode Gøril, dronning ved bassengkanten:» Ingeborg! Vet du at idag skal jeg gå med min datter på Cohen-konsert, en gave fra henne.» Jeg slo til. » Kjære vene – det har jeg selv vært inne på tanken om. Hvordan gjør man det? Er ikke alt usolgt? Må jeg mingle rundt Bislett for å kjøpe på svartebørs?»

«Jeg tror nok alt er utsolgt» sa vennlige Gøril.men fortsatte» prøv billettservice.» Med hvit slåbrok og rød, våt badedrakt durte jeg hjem og slo opp telefonnummeret. Jeg fikk hilsen på øret om at jeg var nummer 30 i køen.Langt om lenge fikk jeg en mann på tråden. » Dette er Ingeborg Moræus Hanssen som aldri i sitt liv har ringt deg eller ønsket rockebillett. Snakk til meg som et barn. Jeg vil på Leonard Cohen på Bislett i kveld. Hva gjør jeg?» Mannen var rask. » Vi har noen billetter igjen.» Nå var det gjort. Jeg måtte videre. » Hva skjer så?» Han forklarte meg rolig og sakte. » Du får et referansenummer. Du kan gå til SevenEleven, Narvesen eller Posten. Der kjøper du din billett.»

Opprømt takket jeg av, sendte like opprømt SMS til Gørilg og min datter og syklet til posten etter kontortid. Posten var liksom mer dannet og voksent for meg når jeg først skulle ut i rockelivet, enn å handle i is. og pølsekiosk.

Jeg fikk billett. Styggdyrt for en kinodame, 650 kroner. Men spist er spist, gjort er gjort, tenkte jeg og bilte – for å få det unnagjort – til min ektemann.

«Kjell, du har kjent meg i 46 år. Men nå viser det seg at jeg har en  ny side. Jeg skal på rockekonsert i kveld!» Kjell så faktisk overrasket ut. Jeg skal på Leonard Cohen-konsert, utendørs, på selveste Bislett.» Jeg så mild lettelsE i hans øyne.  «Leonard Cohen er IKKE rock. Det er jo nesten Mozart.» For Kjell og meg i vårt 46årige samliv, er – nest etter Vårherre – alle tings målestokk og verdikodeks.

Etterpå har jeg tenkt at også Bislett føltes forsonende og betryggende for min ektemann. I hele hans liv har han hatt Bislett som hjem for idrett, sommer som vinter, Jeg tilber Kjell.

Singel, velsignet, glad og med god samvittighet syklet jeg mot sommernattens leende. Leonard Cohen – her kommer jeg!

Som en moræus og veldig voksen, ville jeg være ute i god tid – 3 timer før mesteren skulle på scenen. Portene vlle visstnok bli åpnet klokken 17. I varm sol møtte jeg veggen – Bislettveggen – hvor tusener av andre også hadde møtt frem. Jeg låste sykkelen og beveget meg mot en port hvor køen allerede var evig lang. Noen unge mennesker stod der med en form for uniforms-T-skjorter for å vise vei..

Som tidligere kino-veldig-direktør og vokst langt fra å innfinne meg i folkekører av alle slag, ante det meg at den slags fornemhet nå var slutt og over. Jeg var blant mengden, og holdt det overhode ikke å ha vært det ene eller det andre. Dessuten – jubel og glede- det var tusener av andre veldig voksne, så det å prøve seg på alder og verdighet nyttet heller ikke. Jeg skulle tatt med meg krykker fra min tilbakelagte hofteoperasjon, tenkte jeg. Så kunne jeg si jeg var døende. Menm sannelig, her satt rullestolmennesker allerede i kø, og min store-runde-brille-bekjente Mia Berner i heldekkende, prangende rødt hvilte i sin høye alder på trappen av Bislett Bad, klar for tapper innsats, Jeg var ikke engang eldst!

Jeg vise frem billetten, og unge servicegutter sa at jeg skulle gå inn Maratonporten! Hallo! De sendte meg på den lange marsjen Bislett rundt. Køen av 15 000bare hele Pilestredet rundt. Jeg seg lett forskrekket inn bakerst i køen. Dette kunne aldri gå bra. Lengre kø hadde jeg ikke sett siden jeg overvar vinterolympiaden i 1952. Et øyeblikk slo det meg at jeg kunne selge billetten på svartebørs for 1000 kroner og sitte på fortauskafe og høre Leonard gratis. men i køen ble vi alle bestevenner. Vi delte i en god halvtimesorger og gleder og boller og oppmuntrende  tilrop. Vi lunket sakte mot Maratonporten der friidrettsstevner hadde sett siklend, dødstrette løpere komme inn en og en. Nå var vi 15 000 på en gang. Vi ble tilbudt ørepropper! Nettopp, tenkte jeg skrekkslagen. Men det hadde vært en skam å snu. Jeg var i siget.

Omsider befant jeg meg i en stol med et digert øl-glass i plast i hånden. Etyter Lillebjørn Nilsens oppvarming, etter å ha storforbrukt trenede film-kinoøyne til å se alt og alle, kjente og veldig ukjente, alle aldre, mest faktisk av oss i Den Tredje . da kom HAN. Da skjedde det.

Mannen – Leonard Cohen – er Mannen. den eneste for meg på noen scene i verden som er magisk, maskulin, erotisk. Hans tekster er langt fra mer enn bomber og Vietnam og krig og fred og sånn. Han er poetisk og klok. Han er vakker og varm. Han er i alder mer enn meg. Han holder! Halleluja. Then We Take Berlin.

Stemningen var magisk. Den var religiøs. Den var kultivert. Sommernatten var høy og lys. Jeg sang, jeg klappet, jeg danset ( tenk om noen så meg!) – og jeg satt beveget og lyttet til et enestående orkester og til den dype stemmen. 15000 mennesker vare musestille. Jeg også.

Leonard Cohen ga av seg selv. Han stod på scenen i 3 timer. Han sang 22 av sine sanger. Han tok 6 ekstranummer. Han er 74 år.

Vi ruslet alle sammen sakte hjem gjennom Maratonporten. Alle var vakrere i ansiktet og rikere i sjelen.

Beruet både av stort ølglass og stor opplevelse, syklet jeg hjem i lys julinatt. Jeg satte meg stille på min balkong, avsluttet med Kong oscars sardiner i tomat og en lettøl, tenkte mitt duftlys. jeg var forelsket i Leonard Cohen, i musikken og i livet, og jeg var lykkelig – selv som singel og alenehustru.