MELODI GRAND PRIX ! HEIA RUSSLAND!

Nå har spetaklet med den europeiske sangkonkurransen blitt så stort og uhåndterlig at selv sjefsprodusenter innser problemet. Vi andre har for lenge siden mistet sansen. Vi har ikke kondisjon til å utholde 42 utagerende show med lys og lyd,  svettis og frekkis. Melodien har forsvunnet for kostyme-glitter og glans. Innimellom skjønner selv vi at enkelte artister har en innsatsvilje for å løfte sin sangstemme både over og ut, men tonefølge av larm og mye leven får oss ikke helt til å stole på om den arme, utsendte virkelig kan synge.

Nå er ikke artistene det værste. Det uutholdelige er innpakningen i form av nasjonal propaganda som er omvendt proposjonalt med nasjonens frihet og demokratiske sinnelag. Og dette kommer ikke bare til uttrykk i gigantonomien i scene og nybygg og tekniske nyvinninger. Men det groteske er de innøvde paradenummer av turistreklame og vertskapsroller under showets gang, –  det vil si under diverse omganger med show siden  Melodi Grand Prix nå er blitt så stort at man må ha semifinaler før finale og dermed hele 3 gigantforestillinger!

Når man som nå i Baku, hører og ser vertskapet vrikke og vri seg rundt på scenen før og etter, halvt ropende og helt begeistret, intervjue med silikon-engelsk språkføring i Green Room mer eller mindre taleføre deltagere om hvor gysende spennende det er å være med – da har man kommet til veis ende hva gjelder konkurransens mål og mening.

Når sant skal sies – Aleksander Ryback var det siste, sunne lyspunkt. Han var glitrende naturlig både i form og innhold. Andre artister i rekke og rad har oftest blitt groteske paradefigurer med forunderlig innhold og utseende. Det blir mest svettis og friskis, mye lidende smerte og savn med høye hyl og mye besvær. Hvorvidt deres fremtreden har sammenheng med landet de representerer, har vært umulig for en vanlig TV-titter å skjønne seg på. Nå synger dessuten mange på engelsk, likegodt, slik at selv teksten blir profil-løs og internasjonal.  Programlederne våre prøver så godt de kan å forklare og formidle tilhørighet, viktighet og ærlighet, de har forberedt seg og lest all ferdigprodusert informasjon. Takk og lov viker de ikke tilbake for å bruke ironi og små-stygge kommentarer underveis . Det gjør at vi kan holde ut et stykke på vei.

Men nå er Melodi Grand prix nådd smertepunktet både i form og innhold, synes altså både EBU nye mediedirektør og vår hjemlige ansvarlige.» Vi må oppmuntre deltagende kringkastingsland til å tenke anderledes!»Tenk det!

For egen del hadde jeg planlagt å droppe hele seansen. Vår hjemlige Tooji med » Stay» – som på klingende norsk skal løfte oss opp og frem – (  tenk om vi vinner! ) er både smilende og sympatisk nok.. Men for meg totalt uinteressant fordi han går liksom bare inn i flokken av denslags unge internasjonale kraftanstrengelser.

Men så noterte jeg meg disse bestemødrene fra Russland!  Jeg tastet meg inn og frem og fallt fullstendig både for Babuskha-ene selv, men også for selve fenomenet. Publikum ble elleville!  Hele nummeret var fullstendig kontrært til alt og alle, et hjertevarmt, smilende, uimotståelig menneskelig fenomen. Tykke og runde,gamle og visstnok ikke helt scene-vandte heller. Og ifølge alle verdens Per Sundnes-er var sangen altfor enkel og liten og ingenting.

For en befriende protest!  Ikke at jeg tror fremtidens Melodi Grand Prix vil rulle frem en eldrebølge . Men årets russiske innslag vil kunne bli en kraftig korrigering, en påminnelse om mer ekthet og orginalitet, mer smilende, smittende musikk-glede og mindre, langt mindre silikon-kropp og desibel-lyd.

Så var det kanskje det som skulle til – 6 kulerunde, smilende bollebakende gamle bestemødre som rett og slett holder opp et speil for hele Europa’s underholdningsindustri og kringkastingsvesen ! Vær ekte! Vær menneskelig!

Heia Russland!