MED SKJELVENDE PENN.

Et av mine 3 nyttårsforsett har vært å skrive mer private brev. Og da håndskrevne på Alvøen klassiske brevpapir, selvsagt. Fordi min håndskrift er blitt skrukkete og stygg, har jeg enten bare sendt hilsener på sms eller e-post. Eller brukt tastaturet på MACen , printet ut gode ord og bare skrevet «Kjære du» innledningsvis og avsluttet med «Hilsen Ingeborg» for hånd, lagt brevet i en konvolutt og både funnet frimerke og postkasse.

Men altså ikke satt meg ned med penn og brevpapir. Og nå er selv navnetrekket blitt så alderspreget at jeg skammer meg over å hete det jeg heter – så ynkelig er håndskriften min blitt.

Men idag har jeg tatt meg sammen. Jeg har kjøpt meg en fyllepenn! Med blekk, med stift og i vakkert sort. Nå skal jeg trene!

Jeg trener kropp, muskler, pust og pes. Jeg trener hjernen med å disiplinere meg til å lese tykk bok minst 1 time hver dag – oppreist og våken, midt på dagen. Hodet blir så fullt av flimmer og inntrykk, av skumlesning på skjerm og bilde – rastløst gjennom aviser og magasiner . Å lese bok er å være stille. En treningssak!

Men altså – nå skal jeg trene opp min handskrift ! Så før jeg formulerer brev til kjære og kjente på Alvøens vakre papir, med tilhørende konvolutt – så skal jeg finne tekster jeg vil rett og slett kopiere. GJerne dikt jeg er glad i – for når man skriver for hånd, bruker motorisk kraft husker man også så mye bedre!

Apropos bok – en ny biografi om Karen Blixen i Afrika på 700 sider forteller om forfatterinnen enorme brevveksling – spesielt til hjemlandet Danmark, til mor og bror og onkel. Hun hadde ikke bare et imponerende forfatterskap, men også en uendelig korrespondanse med sine kjære. Pluss med all verdens nødvendige forbindelser, bekjente og venner – mest for å holde seg selv i sirkulasjon sosialt, men kritisk nødvendig – å skaffe penger til Farmen og sitt luksuriøse forehavende. Karen Blixen er mitt forbilde – nå også som brevskrivende. Vel er moren min i Himmelen, min ektemann, mine beste venner er døde, gudskjetakk lever søster og barnebarn – men her går det på mobil dag ut og dag inn. Så hvem søren skal man skrive brev til?

Kanskje skulle jeg nettopp skrive brev til dem jeg savner mest? Til min Kjell, FRancis og Lars Roar, pappa og mamma, Da slipper jeg jo frimerket og konvolutt – bare brette brevet og legge det i skatoll-skuffen.

Kanskje skal jeg skrive brev til Erna for å minne henne om at det kanskje burde være eldre folk rundt Kongens Bord. Jeg har en liste over Vise Kvinner og Menn – en håndskrevet liste! Men den kommer nok i samme skuff…

Så når jeg blir gravet ut fra lavastrømmen, vil man på Gimlehøyden finne håndskrevne dikt og forbannet løgn, tanker om lys og mørke, brev til godtfolk, og kanskje om hva man skal ha til middag en torsdag i 2020.

Må man kle seg pent når man ved skrivebordet og på skinndekket, på Alvøens klassiske brevpapir tar fyllepennen fatt og starter treningen med skjelvende hånd?

Én kommentar til «MED SKJELVENDE PENN.»

  1. Kjære Ingeborg,
    Forstår godt hva du mener. Jeg har funnet igjen mine skrivebøker fra 1. og 2. klasse med vakker løkkeskrift. Så byttet jeg skole og ble tvunget til å skrive formskrift. I dag skriver jeg vel en form for trykte bokstaver og min underskrift er så stygg at jeg må trene når jeg av og til må undertegne noe.
    Vennlig hilsen
    Bjørn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *