Hun minnet meg plutselig om Susan Boyle – et kvinneansikt som i moderne mediaglans skinte mot oss med alder og rynker og en voksen kropp – så langt fra trendy motekrav og antrekk man kan komme. Susan Boyle ble et mirakel både med sin sangstemme, men også med sin ujålete fremtoning.
Reidun Orest ga meg nøyaktig den samme befriende TV-opplevelse. Ikke bare var det selve saken – om norsk ensomhet i juletider – men også den umiddelbare impulshandling som å rykke inn en ubetenksom annonse på lykke og fromme. For plutselig å treffe innetier i norsk media-verden – som Susan Boyle og sangstemmen hennes.
Reidun Orest hadde charm og varme og glimt i øye. Hvor vidunderlig å møte i en mediaverden av omdømmekonsulenter, trendforskere og personlige rådgivere et levd menneskeliv som helt av seg selv braser gjennom glasstak og oppmerksomhetsvegg. For ikke bare satte Reidun ord på alene-livet i norsk privatisert familiehygge-jul, men – helt utilsiktet og spontant – ga hun reklame-konsulent-formidlings-profesjonen en vennlig knytteneve midt i fjeset. Hva hjelper det å ha strømlinjeformet ansikt og kropp og for all del riktig alder ( 38!) , ha lært deg alle formidlingsknep fra all ekspertise- når det altså viser seg at Reidun Orest ut fra intet finnes i alle kanaler, på alle forsider og som endevender både NRK, Aftenposten og Røde Kors sin hjemmetjeneste! Nå skal de alle følge saken, se til de ensomme og få oss til å banke på hos naboen og tilby plass rundt julebordet.
Norsk jul er mørk og innelukket og meget, meget privatisert. Byen er stengt for det meste. Allerede ved novemberstart tenner vi lys og spiser og hygger oss med hverandre på enhver arbeidsplass og forening og lag. Avisene strutter av kulturtilbud på alle slags scener. Trafikk i alle gater, lys i alle hus og mennesker i trivsel og trengsel. Da er vi sammen med alle, ustoppelig og hele tiden.
Så kommer selve julen hvor alt lukker,skrus av, alle drar hver til sitt og sine – hvis man har noen, da. I andre kulturer feirer man jul på restaurant og bar ( ?!), man er sammen i fellesskapet, i byen og på torget. Som kinodame prøvde jeg å få en kino til å være åpen på julaften, men traff på Tariffen. De ansatte måtte da ha sin jul som alle andre.
Norge har syltynn urban tradisjon. Vi kan ikke det med å leve sammen i storbyer hva gjelder å være sosiale. Vi holder oss mest for oss selv, eller så drar vi til fjells eller ut i naturen. Eller så flyr vi til varmere strøk.
Reidun Orest bor i en by hvor ikke har lært oss å bo sammen. Selv ikke i julen.