Å slippe flytog og flyplass, innsjekking og kroppskontroll når man skal ut av landet, er i seg selv en triumf. Bil til kaien, og så er man trillende ombord og på reise fra egen by og land.
Riktignok er kahytten en glattcelle, men dog med vindu til havet. Selv om man er vokst opp under en hel verdenskrig og med enkle kår, registrerer man at dusjrommet ikke har varmekabler i gulvet – noe man faktisk ikke kan leve uten! Litt pinlig…..
Man pakker ut sitt pikkpakk, noe som er fort gjort for en enkel hverdags- opp-og-ned-tur til Kongens By. Vi er et lite vennelag som har vokst fra tyll og strass. Vi er i dannet tweed for å innta et bedre måltid sammen på nedtur og så neste dag konsentrere oss om den store Carl Larsson-utstillingen i Charlottenlund. Det var reisens mål og mening.
Hadde det enda vært mulig å ta tog til København, ville jeg foretrukket det. Da Norge var et fattig land, kunne man stige på på Vestbanen og duve sydover gjennom Sverige både dag og natt og ankomme en verdensby med spir og slott og brede gater. Man hadde sjelen med seg, leste bok, gikk en tur til restaurantvogn og var utenlandsreisende i timevis. Man tok av fra sentrum i Oslo og ankom sentrum i København. Flyplasser ligger milevis unna og båter ankommer et kaianlegg langt av sted. Tog er tingen!
Men akk og ve . Nå ble det båt – Danskebåt.
Middagen skulle inntas ved bestilt bord og bestilt meny i en dyrere restaurantdel.. Alle panoramavinduene var tildekket av gråhvite rullgardiner slik at vi ikke skulle se havet, trodde vi. Men nei – det var kapteinen som skulle måtte se havet, naturlig nok, og da ville han bli hindret av lysglansen fra alle oss i middagssalongen under kommandobroen. Så vi inntok måltidet i en diger hall, lignende et melkeutsalg, riktignok med røde julestjerner som borddekorasjon.
Vår vennegjeng har en særdeles glad og munter tone så verken interiør eller lunkent fargevalg ødela vårt middag. Nå er det jo usedvanlig mye vegg-til-vegg-tepper på slike skip. Der har fargekonsulentene slått til, og godt er nå det. Ellers er det kjøp og kjøp -landskap, noe man har vokst ifra, takk og lov. Vi spiste og smådrakk og storhygget oss
Julereisende hadde heldigvis ikke hatt sesongåpning. Vi var i dempet lag, bare et gedigent japansk følge hadde forlatt solens rike for å novemberkose seg på havet med oss i nord. De spiste – går man ut fra – enten medbrakt eller under dekk. Borte var de, men betryggende nok mysset de frem ved ankomst neste morgen,profesjonelt antrukket og med trenet bagasje for verdensfarende farting. De snakket ikke til andre enn hverandre og seg selv og var helt uinteresserte i oss som omgivelser. Interessant nok.
Buss til Kongens Nytorg var inkludert, så for å kutte drosjeregning opp til Ordrupgaard hvor Carl Larsson-utstillingen befant seg, tok vårt reisefølge av i kortesje, da vi var 9 personer og maxi-taxi tar 8. Kongens Nytorg er gruvedrift frem til 2016. Københavns metro skal fornyes og forbindes med tog.Så den vakre plassen ved teater og D’Angleterre og Strøgets begynnelse og Nyhavn rett ved- glem det til så lenge! Vi gjorde det og tok straks av sted nord mot Charlottenlund og kunst og kultur.
Carl Larsson hører med til min barneoppdragelse. Som Elsa Beskow, som Selma Lagerløf som Anders Zorn. Min farsslekt er fra Mora ( derav Moræus ) og Dalarne. Så denne turen var en slags pilgrimsreise hvor jeg skulle klø mine røtter og bli melankolsk og kanskje litt sentimental.
Jeg ble overrasket over hvor farligere, hvor dypere og hvor mye større Carl Larsson var. Jeg ble stimulert til å dypdykke i malerens rike liv og historie og fremfor alt den betydning han og hans Karin hadde hatt for svensk kulturliv den gang og faktisk frem til vår egen tid. Deres hjem med interiør, malerkunst, design og arkitektur ble en forløper for IKEA, må vite!!!!
Vi oppholdt oss på området, i parken, i utstillingssalene i timevis. Vi konsentrerte oss en hel dag bare med å gå i et kulturens univers. Novemberlyset inngir til refleksjon og påfyll fra kunstens verden. Det kjente vi på.
For å forlenge opplevelsen kjøpte jeg boken som var utgitt i forbindelse med denne sjeldne begivenhet. Professorer og kunsteksperter har skrevet dypt og inderlig om mannen og verket og tiden. Billedmaterialet er perfekt og storartet og så instruktivt og lærerikt at man opplever seg selv som studerende, på oppdagelsesreise langt utover timene på Ordrupgaard, der og da.
Vi vente tilbake til Danskebåten. Egentlig burde vi ha steget om bord på en vakker dampbåt for å søke hjem til Christiania, iført lange kreasjoner, hatter og pels og muffe. Det ble flatt og greit og grått og hverdagslig over tilværelsen etter å ha besøkt det univers Carl Larsson og Karin hadde innrammet oss i på LillaHyttnas i Dalarne .
» Det Gode Liv» heter utstillingen. Vårt gode liv bestod av et aftensmåltid før vi køyet. Vennelaget på Danskebåten hadde mye å samtale om, more seg over og kjenne seg beriket av.
Ta nå endelig turen ! Båt eller fly – dra av sted før 8.februar. ( tog går bare til Gøteborg!)