«Du kan greie alt sålenge du kan gå på kino «- så sier Woody Allen. «Kinoen greier alt sålenge den kan vise ny Woody Allen-film» , sier nå jeg.
Woody Allen er vår tids reneste og mest ekte film-på-kino-opplevelse. Det hører til dannelsen å se årets nye Woody Allen-film, helst på en enkeltkino hvor alle i vestibylen nikker og hilser fordi de har samme mål og mening. Man finner seg sin seteplass, setter seg trygt inn i stolen, vel vitende at der aldri kommer knytte-neveslag hverken til hodet eller underliv. Vi får innledningsvis den reneste tekst-hilsen med samme bokstavform i sort/hvitt og med følge av jazz eller kjent klassisk eller melodiøs utsøkt musikk. Filmen varer aldri mer enn 1 time 45 min ca. Regissøren vet at menneske-kino- kroppen ikke holder seg rolig og konsentrert lengre. Slik er det.
Livet er på plass. Kino er som kino alltid har vært. Tradisjon og tilhørighet i vår tid. Vi går for å drømme, reise avsted for 1 time 45 min til en annen verden, mest i NewYork, men nå etterhvert Europa med London,Barcelona,Paris eller Roma. Vi forføres av folk som oss selv – skjønt litt vakrere, morsommere, farligere og mer interessante. De er ekte kledd i dannet tweed eller skrukkete lin, aldri kostymer, men som oss. Når filmen er slutt, har vi fått bli med på en lek, mer eller mindre begavet, mer eller mindre viktig. Noen ganger er leken farlig, noen ganger en bagatell, blott til lyst. Men vi blir alltid forført, alltid litt beruset – løftet opp og avsted fra vårt eget ordinære hverdagstrassel. Og alltid, alltid er det snert i replikker, begavelse i dialog. Woody Allen er aldri banal. Og da blir ikke vi det heller. Det liker vi.
Vi går ikke på kino for å lese bok – men for å bli utfordret på følelser og fantasi. Sitte i mørket sammen med alle de andre, le og humre, gyse og gråte. Hjemme foran flatskjermen blir vi sittende foran – ikke inne i.
Skal du se den nye Woody Allen? Den har da fått så dårlig kritikk!
Spiller ingen rolle, svarer vi. Noen ganger er hans filmer 100% vellykkede, andre bare 75% . Men Woody Allen lager filmer for meg i min tid på jord. Han er min samtid.
Dessuten er Woody Allen kultur og tradisjon i sal og på lerret. Som juleaften i desember med samme lys og trær, gaver og ribbe og kjernefamilie. Som 17.mai med samme tog og barn og flagg og faner. Hvert år, ny film. Nå nærmer det seg 50 i tallet – mannen er 74 år. Han er allerede i gang med sin neste.
TO ROME WITH LOVE – ( hvorfor ikke norsk tittel?) har kritikerne endevendt og knadd. Jeg er enig med dem alle. Filmen kunne vært nærmere sannheten både om Roma og de menneskelige intrigene. Allen leker både med oss og seg selv.Filmen er kun en gjennomført og forførende bagatelle. Men hva gjør nå det? Hva så?
Skal man se om en film virkelig er god, skal man se den 2 ganger. Førstegangsopplevelsen kan bedra og beruse. 2-gang er selve testen. Om filmen holder da, er den god. Jeg har nå sett Roma-filmen 2 ganger, og den ble bedre. Replikkene blir intelligentere, spillet spenstigere, og leken mer lokkende.
Deretter danset vi ut i den lyse sommernatten i Oslo. I nesten 2 timer hadde vi vært i Roma, blitt gladere og yngre til sinns. Film er best på kino – Roma er best i Roma. Så da drar vi dit – og det var ikke minst hva Woody Allen ville si oss denne gang.