MANNFOLK SOM HINDRER KVINNFOLK I Å KOMME SEG BAK RATTET.

Jeg er glad privatbilist. Min bil har også et slags dashbord mellom forsetene. Man sitter som støpt, trygt og polstret. Rattet er også  varmt, må vite. I det hele takker jeg for all luksus i alderdommen og nyter med begge hender.

Nå hadde det seg slik i sprengkulden, at man hadde trosset vær og vind og kjørt den deilige bilen til CCVest for å handle. Greit å finne parkeringsplass, greit å finne handlevogn. Og inn bar det med huskelapp på mobil og Visakort i vesken.

Handelen gikk kontrollert etter planen, ingen sidesprang, og vel tilbake til parkeringsplassen oppdaget jeg at det var kommet en nabobil på min venstre side som hadde satt seg så tett til meg at jeg ikke kom inn i føresetet! Døren var blokkert.

Dermed begynte en ufrivillig kraftinnsats med å kunne entre føresete ved å starte fra motsatt hold med hele seg. Det er jo ikke slik at man på store biler kan bare skli rompen fra et sete til det andre, der foran. Jeg tok av meg pelsverket for å bli mindre av meg, skjøv setet så langt bakover som mulig for deretter å løfte hele min venstre nedre kroppsdel over dashboret, plante ben med digre piggsko ! under rattet, ta et grepa tak og få løftet en gammel damekropp opp og ned . Det knaket og lugget, men sårt raseri gjorde meg sterk og innbitt. Det gikk, jeg seg ned.

Jeg ville ha hevn. Jeg ville vente på terroristen. Jeg tok frem mobilen for å taste meg til tålmodighet. Mobilen lå ikke i lommen på pelsverket! Den kunne ha falt på bakken da jeg tok av plagget. Dermed var det å gjenta krampetoktet i motsatt vei. . Ut kom jeg – ingen mobil på bakken. Den lå i vesken.

Ny innsats tilbake bak rattet. For dermed å ha blitt enda sintere på nabosjåføren. Jeg skulle vente om så til kvelden.

Omsider kom en pen kledd eldre herre. Jeg fikk ned vinduet og ga stygt fra meg. » «Har du sett hvordan du har parkert og stengt meg inne/ute ?» Mannen svarte umiddelbart unnskyldende og beklaget. Han ville flytte bilen. Jeg svarte skarpt tilbake at jeg var ferdighandlet og ville hjem. » Godt du kom så jeg kunne bli skrekkelig sint på deg» var min hilsen. » Hjelper det,?» svarte han.

» Gjett om! Nå er jeg over» . Dermed ble vi bestevenner.

Rettferdig harme der og da er sunt. Anbefales.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>