MÅ VENNER HA SAMME SMAK?

En  engelsk filmprodusent som jeg hadde kjent i mange år og som jeg likte godt, ønsket å vise meg sin nyeste produksjon. Han arrangerte en visning av filmen  i sakens anledning. Vi var få og utvalgte i salen.

Filmen  var   en tilnærmet katastrofe. Den var tilnærmet uten kunstnerisk kraft og ganske så ubetydelig. For min venn var det både til egen nytte og styrkelse å ha meg som kinodame på lag. I flere år hadde vi utvekslet filmvurderinger. Vi kjente begge at vi nok var på samme frekvens og hadde hatt glede av det.  I kollegial sammenheng respekterte vi hverandres profesjon. I tillegg kom sans for samme bøker og musikk pluss at vi trivdes i hverandres selskap hvor vi delte bordets gleder og  munter samtale om mangt.

jeg led meg igjennom filmen og grudde for å måtte rapportere neste dag. Men skrekk og gru; da filmen var slutt, stod min venn, produsenten, og ventet på oss og meg. Han kom mot meg og spurte spendt om hva jeg mente. » Vil du jeg skal være høflig eller ærlig» sa jeg. Han svarte; «Ærlig, men si det lavt!» (  Han lager fortsatt film. Vi er fortsatt venner.)

Å få en bok-gave fra en god bekjent, setter jeg stor pris på. Å dele leseglede gir bedre vennskap. Man kommer nærmere hverandre og avdekker personlighet ved å snakke bok sammen.

Her en dag kom min venn og ga meg en liten bok som han insisterte på at jeg ville ha stor glede av.  Vi hadde kjent hverandre noen år og  utvekslet stadig meninger om både dette og hint – ikke minst bøker vi holdt på med. Jeg ble glad for gaven, selvsagt, og tok fatt på den samme ettermiddag.

Det var en skuffelse. Boken var likegyldig, den var ren  kiosklitteratur med et språk like flatt som innholdet. At boken var en dumm bagatell, var ikke problemet. Det som plaget meg var hvordan jeg skulle fortelle min venn at jeg fant den håpløs skuffende og flau.

Å lyve krever hukommelse. Derfor blir det etterhvert vanskelig å finne på en løgn i farten for man glemmer jo hva man sa. Jeg har engang lest at hvis man gruer seg for å si sannheten til en  venn fordi det vil vekke skuffelse og problemer, så var rådet likefullt; » Tell HIM the truth and you give HIM the problem.»!

Nå dreiet det seg altså om en liten  bok, en smålurvete fortelling med dårlig språk. Skulle jeg si sannheten når vennen og giveren spurte om hva jeg syntes?  Eller lyve på meg at jo, den var riktig underholdende og grei nok. Det var et dilemma.

Det ble en feig, liten forklaring om at jo, boken hadde jeg slukt i farten, den gled unna og takk for det. Jeg hadde ikke mot til å si vennen min hjertens mening.  Boken var ikke verd å sette vårt hyggelige forhold på prøve. Raskt tok jeg opp et annet tema.

I  50 år har jeg levet med samme ektemann. Vi deler verdier, vi har samme smak hva gjelder musikk og bok og billedkunst. Vi har derimot ikke samme sans for film. Siden det er mitt fagområde i livet, har det vært til ekteskapelig besvær at ektemannen ikke  skjønner seg på film. Vi har kranglet til langt på natt etter et kinobesøk fordi jeg ville provosere min kjære og nære til å forklare meg hvordan og hvorfor. Jeg VILLE at han skulle være enig med meg, rett og slett.  Mine barns far og min mann på jord og mitt forbilde ikke minst i tankekraft og formuleringssevne, MÅTTE se verdien i den kunstneriske filmen jeg selv vurderte så høyt! Våre filmkrangler lærte oss begge noe om gjensidig respekt, gi hverandre fri-rom. Pluss  gjensidig glede av å småerte hverandre senere om enkelte filmopplevelser som ble til mindre lyst og til mer besvær. Eller var det omvendt?

Venner er nå så mangt. (Ektefelle er det heldigvis værre med! ) Når man har levet et langt liv, sorterer man venner og bekjente mindre generøst, dessverre . Man blir etterhvert mindre nyskjerrig og åpen for nytt. Man søker bekreftelse og komfirmering av det gode liv, de verdier man har bygget seg opp på og satset på. Vel kan man søke etter ung energi og styrke hos tidens ungdom og egne barnebarn. Bekjente i farten får man fortsatt, og det kan bringe både jubel og latter og varme. Men ekte vennskap knytter man ikke lengre til nye mennesker. Man har strev nok med å beholde gamle.

Å dele kunst og kultur anser jeg for egen del som en sikker investering i ekte kontakt og gjerne vennskap. Ikke minst å dele leseglede, snakke bok, utveksle meninger gjennom litteratur. Film kan gi nesten like stort samvær og nærhet.

Så har man desto større nedtur når man som overnevnt, plutselig får en vennegave i form av en bok som avslører avstand og anderledes holdning til både dette og hint. Plutselig blir man litt mer ensom, litt mer skeptisk og tilbakeholden. Plutselig innser man at man har tatt feil både av vennen og kanskje seg selv.

Det får så være. Jeg samler på bøker. Jeg holder på venner. Og er nyskjerrig på nye varianter av begge slag. Det er spenningen med å leve det ene livet man har fått seg.