LØRDAGSKVELD I TEATRET.

Det ble en studietur. «Jordbærstedet» på Nationalteatret med Sverre Anker Ousdal skulle oppleves endelig – det er rift om billettene, må vite.

Når man har gangbesvær, blir utelivets fristelser ganske begrenset. Ikke at det koster penger, med det koster energi. Siden man som kinodame kunne sin Bergman og hadde hans film klart i minnet, og siden man som eldre samler på eldre kunstnere, måtte man bare komme seg av gårde. Lørdag klokken 18 ( vi går jo helst ikke ut om natten), en forestilling på 1 1/12 – time uten pause – dessuten på sin mors 120årsdag – dette skulle gjennomføres.

2 billetter på 2Balkong – da kunne man ha sine røde rullator rett ved. nemlig. Dessuten heis for oss gamle – alt var gjennomtenkt for en stor kveld. Siden man var dypt bekymret for selve bygningen – utenfra er den jo tildekket med presenninger mot steinras – så ville man kanskje noterer sprekker og slitasje i det klassiske og vakre interiør. Man grudde for det også.

Man parkerte sin bil vis-a-vis på HCplass og trillet seg over og inn. I god tid. Det var mange i god tid. Vakten viste vei til heisen. Det var den styggeste vareheis i indre by. Men den fungerte og løftet oss stille og skrukkete opp til fløyel og forgylte sofaer og gullspeil og store portretter og byster av våre teaterkunstnere – forfattere. musikere og selvsagt skuespillere. Å, hvor man trives. Å hvor man kjente seg hjemme. Når var man der sist?

Så satt man seg ned og startet leken; » Hvor- mange -ser -man -komme- i -pene- klær – hvor- mange- herrer -med- slips. » Interessant nok – 3 herrer med slips! Men 75% i hverdagsklær, dynejakke, jeans, bukser og genser. Veldig få hadde altså pyntet seg for anledningen. Lørdag i Nationaltheatret ! Ikke på kino (?) ikke på betonggulvet . Ikke bare innom.

Men publikum var overraskende ungt! Mange av oss var i Sverre Anker Ousdal- alderen med både stokk og rullator. Men flertallet var unge ( 40+) . Og teatret var stappfullt! Da er jo det det viktigste – ikke hvordan man kler seg. Vel – mange tok med dynejakke og skjerf inn i salen. Det er kanskje dyrt å benytte garderoben?

Man så ikke sprekker og forfall i den klassiske og vakre salen. Den skinte som alltid i krystallbelysning og skjønnhet. Kongelosjen ventet besøk – men ingen konge kom. Bare vi – det var vanlig folks tur.

Å sammenligne film med teater er spennende. Utfordrende tenking – det kan virkelig diskuteres hva som gir mest. » Jordbærstedet» har ikke den visuelle fantasi og kan ikke kaste omkring tid og sted. Det kan Bergmans film av et mesterverk. Men teatret har – på sitt beste – en intellektuell skapelsesprosess hvor de levende skuespillerne med sitt kroppsspråk og sin stemmebruk og selvsagt dialog trigger dramatikken.

Først og fremst – det hele skjer der og da. I øyeblikket! Kunst skapes foran våre øyne på 2 Balkong. Ibsens » Rimbrev til fru Heiberg» beskriver det forgjengelige , men likefullt det vidunderlige.

Sverre Anker Ousdal lyste ! Det var magisk. Hans diksjon, hans skikkelse, hans verdighet – en aura fra kunstens egen autoritet. Mangel på kulisser ble helt glemt. Medspillerne var så riktige i sine roller – de alle skulle formidle den gamle professors tilbakeblikk på eget liv der han står foran slutten, døden – hvor klokken ikke hadde stanset, men manglet visere.

Kinodamen ble teaterdamen. Nasjonalteater-damen. Lørdagens oplevelse ble mer enn en studietur – den ble en drømmereise inn i kunstens verden.