Det er ikke enkelt å beherske tørketrommel og heller ikke ny ruter. Ikke for folk over 38 år. Noen av oss er nemlig det. Vi er gamle – mange av oss.
For å få service til en vaskemaskin som hadde fått en litt for ramlete sentrifugelyd, viste seg at enkefruen på 81 selv måtte løfte ut og ned en tørketrommel som stod oppe på maskinen. Begge deler – pluss en komfyr og en oppvaskmaskin – var kjøpt og dyrt betalt fra samme firma. Alle installasjoner var utført, selvsagt, av proffe folk, og proffe folk skulle bestilles for å utføre service. Rett og riktig, trodde man.
Men nei! Ingen service – bare hvis tørketrommelen ble fjernet av eierinnen! Gutta – kanskje det var jenter også – hadde ikke lov i henhold til » tariffen» å løfte tungt. Og en tørketrommel er tung.
Siden man er enke og aleneboende, og siden man har naboskap som enten er bortreist eller 94 år eller så private bak døren – ja, så mente man sterkt og sint at firma burde skamme seg, rett og slett og prompte sende hjelp til å sjekke en vare man hadde kjøpt av dem.
Men nei – damen på kundeservicetelefonen mente først man hadde barn som kunne ta et tak. Men så kom det overveldende forslag var: » Du kan jo ringe Frivillighets-sentralen»!
Samtalen ble avsluttet med en avtale i september. Til så lenge muntrer Enkefruen seg med å fortelle alt folket om et navngitt firma hvor servicefolk har vonde rygger. ( I motsetning til FRivillighets-sentralen!)
Siden man bor i en leilighet med solide murvegger, har man vanskeligheter med å få internett til å fungere i samtlige rom. Man har selvfølgelig installert WI-FI og nettverk og ruter . Man kan jo ikke leve i 2020 uten å ha PC og Mac og Tv og mobil og apple-boks. Da var det å henvende seg til ung ekspertise om å skaffe seg en ekstra forsterker slik at kontakten med det store og virkelige univers ble stødig og trofast i all slags vær og sesong.
600 kroner kostet en hvit og vakker stikk-kontakt. Det var ingen stikk-kontakt. Det var en ny ruter! Som måtte oppjusteres til den gamle ruter!
Enkefruen hadde slumset vekk bruksanvisningen, men fikk tilsendt en ny på sms. På engelsk.
Man skjønte ikke et skvatt! Så tok man avsted til det store senter for denslags på Colosseum, fikk en ung ( selvsagt!) mann til å hente en stol før han elskverdigst ga en forelesning om hvordan man hjemme skulle taste og trykke. Siden det stod en flott Range Rover utenfor, prøvde Enkefruen å friste med en kjøretur hjem – hun ante at dette ikke var SÅ enkelt.
Vel hjemme satte man igang på egenhånd.. Etter over en hel lørdagstime – ga man opp. Så var det å sende en bønn til nærmeste familie-ekspert -( det er nederlag ) – om nødhjelp neste dag. Den kom, så og fant og vant. Jubel og takk og pris.
Konklusjon: livet er altfor vanskelig for folk over 38 år.