LIVET I KORRIDORENE.

Fru Lavinia i Det lykkelige valg undres over hva hun som nyvalgt representant på Stortinget egentlig skal bedrive der. Hun må søke råd hos sin ekspert, sin ektemann herr Celius. Hans råd er vidunderlig lesning i disse dager hvor politikk ikke er til å bære for oss som tar politikk på ramme alvor.

Nils Kjær gir oss en redningsbøye med sin komedie fra 1922.

Pendlersaken har vært opprivende. Ikke bare fordi vi har stirret inn i livet på Løvebakken – i korridorene – hvor godtgjørelsesregler, reiseregler, bostadsregler og lignende har vært virret rundt med av såvel våre folkevalgte, som av administrasjon og et kobbel av media.

Men fremfor alt fordi det avsløres at Stortinget som skal styre ved lover vårt ganske land , ikke kan styre verken seg selv eller hverandre. Ikke forstår de lovene de selv har utformet, eller så har de utnyttet dem til egen fordel.Dette har vært et stygt syn. Det synes også politiet!

Alle roper nå om tillit. Den må gjenreises, den er svekket. Det nedsettes komite og utvalg som skal rydde opp i korridorene -( ikke i salen der det handler om oss, om folket.)

Samtlige debattfora i samtlige media endevender begrepet tillit, hva det betyr og viktigheten av den i det demokratiske Norge. For vi topper listen over riker og land med høy tillit mellom makthavere og folk flest.

Siden man har levet i norsk politikk siden Nygaardsvold og Hambro og Gerhardsen – videre til Bratlie og Lyng og Willoch og Gro og sannelig Erna med – et helt liv fra oppvekst til student, til ekteskap og yrkesliv og debattant i fellesrom – så griper de siste dagers hendelser inn som rystelser.

Det er et begrep som ingen tar opp – nemlig RESPEKT. Respekt for kompetanse, for erfaring, for å være utvalgt og kanskje for alder. I min generasjon lærte vi ikke bare ordet, men også hva det betydde..

Respekt er større enn tillit. Tillit er medmenneskelig og mer om likestilling. Respekt er nedefra og opp – kanskje er det grunnen til at ordet ikke nevnes. Det høres udemokratisk ut. Og er altså politisk ukorrekt.

Vårt samfunn trenger til institusjoner og til ledere og folk i alle lag på stigen som inngir respekt og aktelse ( veldig gammeldags). Ikke som noe opphøyet og udiskutabelt, men som målestokk for verdier vi står for i vårt menneskelige fellesskap.

Stakkars Celius. Som ble ynkelig mest som ektemann, men også som stortingsMANN. Nils Kjær og fru Lavinia advarte oss.

Det var i 1922.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *