Å begi seg på safari i Zulu-land i godt voksen alder gir utfordringer for kropp og sjel. Særlig kropp. Det er et kvantesprang fra norsk februar til afrikansk savanne-klima riktignok med innledende hvile-opptaks-runde i Cape Town. I stummende mørke å stå opp lokal tid kl. 5 for etter halvtimen etter å ta imot soloppgang og duggvarm insektsvegg, klyve opp i jeep, spenne alle muskler og nistrirre mot villmark og villdyr – dag etter dag – det tar på et vanemenneske som liker å ta langsomme timer i trygg heim.
Nå er det slik også i Afrika at solen går ned i øst -( gudene vet hvor nord og sør er !) så i smellvarm ettermiddag var det igjen ut i busjen på samme jeep for å skanke og riste seg gjennom kratt og stein, meie ned trær og busker på jakt etter leoparder, tigre og elefantflokker. Man klamrer seg fast, later som om man er evig ung, regner med at nyrer og tenner holder seg på plass for etter 4 timer mot solnedgang, endelig å ta kvelden.
Hvile får man gjøre i graven, tenker man.
Hva gjelder sjel og sanser og refleksjoner, så har man lært seg til at først når man kommer hjem, kan alle inntrykkene langsomt bli sortert, lagt i riktige skuffer og hyller. I mitt reisefølge som er den nærmeste familie, så er der mesterfotografer som også vet å forevige både mennesker og dyr, himmel og horisont. Det blir nok av knagger å henge reisen på i form av velredigerte bokverk.
Finn Carling, min gode venn, fortalte meg etter sin strevsomme Afrikatur – han hadde virkelig en besværlig kropp å hanskes med – at å sanse naturen var helt overveldende. Lydene, storheten, dyr som beveger seg i flokker mot ås-sidene, – all film og alle naturprogram man har sett på små og store skjermer gjennom livet – intet kan måle seg med det øyeblikket i livet hvor man bare står der og tar det inn, liten i et undelig univers.
Norge har sine fjorder, sine vidder, sitt hav. ( Og gudskjetakk en levelig temperatur! ) Det ultimate naturopplevelsen i afrikansk safariland er kombinasjone av uendelig villmark og ur-dyr som flokker seg, majestetisk og suverent mellom åpnet lende. Eller som grasiøst i savanne- gresset nærmest svømmer seg bortover og videre vekk. Flodhester og nesehorn har en tyngde også visuelt. Dyrene er ikke på ustilling heller, eller på sirkus. De bor der. De har vært der siden urtiden.Det er deres verden,de er hjemme, og vi er på besøk
Min mann het Lucky. Han var «konge på haugen» som ranger på lodgen. Alle fulgte hans opservasjoner der han leste dyrenes gang. Fotavtrykk, nedlagt gress, ekskrementer, ferske kadavre – Lucky visste hvor og når og antagelig hvorfor. Lucky smilte mer enn han snakket. Han er den mest imponerende jeepfører i verden. Stupbratte juv og skråninger var en enkel sak, busker og trær bare meiet han ned. Man overgir seg til Lucky og til nåden.
Karen Blixen var med på turen. Som tankekraft og identifikasjon. Nå vil jeg ta frem igjen bøkene hennes og enda engang se filmen MITT AFRIKA. Og kjenne på at jeg har foretatt min afrikanske pilgrimsreise