I mange år har jeg hatt et nyttårsforsett – å skrive mer brev, private brev. Og ikke bare taste tanker og hilsener avsted på mail og e-post – men faktisk å skrive hverdagsrapport eller omtanker og fortrolighet for hånd til mennesker jeg er glad i. Selvsagt med penn på Alvøens brevark og legge i Alvøens forede konvolutt, finne frimerke og gå i postkassen med brevet . Jeg startet da også med å kjøpe en ny fyllepenn -( kulepenn holder ikke) klar til klassisk innsats.
Det ble ikke noe av. Jeg skriver så stygt. gammel som jeg er. Men det skyldes også at håndskriften er ute av form – det er jo bare navnetrekk jeg skriver for hånd. Bare navnet mitt er jo blitt skrukkete å se på. Det finnes en ynkelig kortversjon og en nødløsning for privat brevskriving, nemlig å skrive brevet på MACen , printe ut, pinlig nok med sted og dato for hånd der øverst pluss «Kjære venn» innledningsvis og selvsagt signert med Ingeborg – i det minste. Og så hente frem konvolutt fra Alvøen m.m.
Mitt private liv lever jeg nært mine nærmeste med mobil og besøk og sånn i farten hilsen på mail. Hver dag – ustoppelig. Men de gode og få venner jeg har fra dengang da, slekt langt der borte, mennesker som er mine fortrolige – det er dem jeg gjerne skulle skrive ordentlige brev til, korrespondere med – som det het i tidligere tider. Det hender det blir et julebrev, men så ikke mer.
Nyttårsforsettet rir meg nå i januar. Det er en langsom og trist måned, det blir mye leseliv og inneliv. Jeg har definitivt gitt opp dette med et lengre håndskrevet brev. Det er noen kjære venner som jeg så gjerne skulle ha snakket med. De bor lengre unna og kjøreforholdene er ustabile, og mørket kommer altfor tidlig – så det blir ikke til noe besøk for en god prat over en kaffekopp et par timer.
På samme måte som det er forskjell på å lese bok på Kindle eller høre lydbok sammenlignet med å holde en tykk og god bok mellom hendene – så slår det meg at det å sette seg med penn og brevark for å skrive et nært og fortrolig brev fysisk med hånd er noe helt annet enn å sitte ved tastaturet og foran skjermen. Ikke at man ikke kan tenke like godt, formulere seg sant og lekent og adekvat – for ikke å snakke om hvor enkelt det er å rette og hvor fort det går unna! Men det er så man lengter etter fyllepennen og langsomheten og kanskje nettopp det fysiske i å skrive brev til en god venn med hånd. Bare for å snakke sammen – på ordentlig.
At privat korrespondanse og personlige brevutveksling har tatt slutt , er nok et kulturtap, kanskje et sivilisasjonstap. . På mange måter er det digitale livet vårt blitt rikere . Vi taster og melder og er sosiale og globale mer enn noen gang – men altså på media. Vi snakker jo sammen på gaten, i farten ,i trafikken ustoppelig. Vi sjekker Facebook og mailen visstnok flerfoldige timer hvert døgn. Vi er på luften sammen som aldri før!
Korrespondanse og konversasjon er begreper som folk ikke lengre vet hva betyr. Riktignok er det vakkert og interessant å se de sitter på Downton Abbey både ved kontorpulten med skinnstol og skriver brev og ved middags-bordet der det utveksles familiære affærer i en slags ro og orden. Nå sitter vi ikke lengre verken ved skrivepult eller rundt middagsbord .
Livet går videre. Ny tid og nye vaner – eller er det uvaner, mon tro?