Mon tro om det er så enkelt.
Jeg har et hjem med en bokstue. Eller bibliotek, om man vil. ( Det er litt pretensiøst) Tre vegger fra vegg til tak, men med et møbel eller to og et stort vindu som pustehull i interiøret. Og beroligende belysning.
Gjennom et langt liv har man samlet og arvet, kjøpt og fått. Man kaster ikke bøker så det hoper seg opp, Dog har neste generasjon arvet barnebøkene som sto i rekkehøyde for de små. Et par ungdomssynder ( «Mette-Marit på hesteryggen» og denslags) har også blitt overgitt til de yngre. Flere bok-rygger er vel egentlig til pynt – som Aschehoug leksikon og Cappelens verdenshistorie i vakkert skinn – men det hører til i et dannet og velmøblert hjem. Fortsatt er det slik at man selvfølgelig kjøper siste nytt og siste sensasjon og siste bind . Og Tronsmo – som er en katedral – får trofaste besøk til stadighet hvor man finner en bok man ikke kan stå imot. I alderdommen shopper man nemlig bare bøker ( og sengetøy) . Slik er det bare.
Per Egil Hegge fortalte en historie om besøk hos en boksamler i NewYork. Per Egil hadde med seg en sovjet-russisk kollega som nylig var sluppet fri fra sitt slemme hjemland, på et privatbesøk hos en intellektuell bekjent av en amerikaner. Da sovjetrusseren kom inn i biblioteket, utbrøt han: » Har De lest alle disse bøkene?» Og svaret var fra verten: » Nei, ikke personlig» . Godt svar. Tiltredes.
Den store utfordringen i dette lese-livet med alle bøkene er : hvordan finner man den lille tynne boken man vet er i hyllene?
For det er nemlig ikke system i rekkene i hjemmet. . Vel har man reiseskildringer og rene turist-guider og tilliggende herligheter på kjent plass. Likeledes diktsamlinger. Innimellom er det antydninger til et system. Men så er det hulter til bulter. Det beste man kan si om de tykke bøkene er at dem finner man jo lett der de står og ruver. Men de små og tynne perler man elsker – hvor er de å finne?
Det hjelper å flytte, forlate hus med hage og kjøpe seg en leilighet i alderdommen. Det gjorde vi. Men midt i slitet ( og helvete) med å skifte bolig etter 30 år og velge seg desember som tid på året for skjebnereisen – hadde vi ikke overskudd til å tenke system for boksamlingen. Det gjaldt å fylle på, bli ferdig! Som om det hastet, forøvrig, vi skulle jo bo der resten av livet!
Nå leter jeg etter Frederik Dessau. Hans forfatterskap har betydd så mye i mitt leseliv. Jeg fikk han anbefalt av Kari Grimnes – en dronning hos Norlie – som visste hvilken bok som nettopp du måtte lese. Kari er dypt savnet. Frederik Dessau var en kjent skikkelse i dansk åndsliv. Han var sjef for Danmarks Radio og har en stor produksjon som essayist og forfatter.
Frederik Dessau skrev de bøkene jeg ville skrive. Han skrev for meg. Han ble min. Kari Grimnes solgte meg alle hans bøker når de kom. Og jeg ga også bøkene til dem jeg var glad i. » Efter min mening» » Og så videre» » Fine fornemmelser» » En lille bog om kærlighed» » I min alder» osv Nå anbefaler jeg alle fra hjertet å lese Frederik Dessau.
Men hva hjelper det nå meg i nødens stund. Kanskje kan man invitere venner til – ikke bokbad, men bok-orientertings-løp hvor gjestene ( før måltidet og vinen) tar for seg bokhyllene med klart oppdrag.
Premien blir ikke hjemlån av boken – man må aldri låne bort sine bokskatter.
Så det får bli 5 rosiner, som vanlig.