Vi undervurderer folks sterke behov for begivenheter i byen vår og i landet vårt. Vi elsker å kunne sitte alle sammen på tribunen og ta bølgen. Vi nyter å kjenne varmen fra leirbålet. I en global verden hvor nyheter og trender flakser oss om ørene og inn i sinnene, hvor vi farter og reiser og uopphørlig er på farten – lenges vi etter å kjenne på en nasjonal identitet, på at vi bor og er dypt forankret i landet vårt.
I tider hvor vi privatpraktiserer alt og det meste, går vi også inn i klubben, kretsen, familien og gjengen og pleier samværet i engere omfang både titt og ofte. Vi holder oss mest for oss selv og pleier en snever koseklubb hvor vi bekrefter hverandre.
Det er i disse tider at ildsjelene for OL i Oslo 2022 med mot i brystet og trompet for munnen blåser oss nok engang til nasjonal-olympisk begeistring og tilslutning. OL- direktør Grimsby og idrettsbyråd Elvestuen påstår at de kan verdivurdere helse og sjel, glede og jubel, stolthet og identitet ved å arrangere et formidabelt kostbart sportsarrangement i hovedstaden om 9 år. Men vi skal glemme kostnadene. Vi skal velge verdier! Ekte verdier.
De har rett i at norsk sport ( les vinteridrett ) er norsk identitet og gir norsk styrke og stolthet. Men fortsatt strides nå de lærde om hvorvidt vi nordmenn ble sterkere og gladere etter triumfen på Lillehammer i 1994 ( som Vårherre så generøst hjalp oss med !)
Finansiering og økonomi- problematikken, lønnsomhet, utbytte, infrastruktur og ettervekst i denne sammenheng ikke poenget. Hva gjelder et OL-arrangement, er det dessverre håpløst å ønske seg en billig-variant. OL er gigantonomi. OL er en millitærokupasjon. OL bør sirkulere til 5 -6 byer rundt om på kloden som er spesielt strukturert og kompetent til og for disse storartede sportsarrangement. Normale samfunn i normale land med normale innbyggere blir som nevnt okkupert og får sen-skader i årevis. Men det skal sies at mens det pågår, er det minnerikt og berusende og (kan være) menneskelig charmerende.
Vår nye norske opera og ballet – katedral i Bjørvika ble hyllet som 5-årsjubilant sist søndag i NRK. Min favoritt-opera-sjef Bjørn Simonsen ble hentet frem,( skulle bare mangle !) og kommenterte åpningen og betydningen av den strålende begivenhet i norsk kulturliv. Men han unngikk ikke å proklamere nødvendigheten av sensasjonelle høydepunkter av gjesteartister. Og Per Sundnes – pop og trend-ekspert – deltok i ropet på RØDE LØPERE, begivenheter av storformat. Man kan aldri undervurdere nødvendigheten av flomlyset, av leirbålet, som forener, samler folk omkring kultur og kunst, mente også pop-arrangøren.
Alle kulturinstitusjoner såvel offentlige som private, kino som opera, bibliotek som bokhandel, galleri som kirke – har en plikt til å legge ut RØDE LØPERE. Det skal være deres fremste oppgave å lede oss inn i fristelse, få oss til å forlate bingen, kjenne oss som folk og flokk. Deres ledere skal kunne alt om oppmerksomhets-trykket i tiden, vite alt om kunder og om varen de skal selge, ha bakkekontakt, kunne koder og frekvens for samkvem og kommunikasjon. Da vil de også bli lønnsomme ( ikke kommersielle ! ) Vi vil strømme til!
Denne påsken var gatene folketomme. Joda, mange reiser, men flere bor i byen. Kulturinstitusjonene er lagt i hvilemodus. Røde Kors har glødende ensomhets-telefoner.
Sier ikke det alt ? Når skal vi lære å leve sammen, gi trives i trengsel i byen på løperen?