LEGE-SJEKK.

Siden man har pådradd seg en kronisk «reumatica philharmonika» som er et hyggelig selvkomponert navn på en bedrøvelig lidelse, så må man til ekspertise-sjekk hvert halvår på Diakonhjemmet hvor man har en avdeling for denslags. Både vil man få undersøkt tilstand i kropp og ledd, men ikke minst også medisinering og dosering av lindrende piller.

Siden hospitalet ikke rutinemessig hadde sendt en innkallelse, tok man selv initiativ for time med forutbestilt blodprøve slik at legen kunne ha ferskt bakgrunnsmateriale.  Avtale om begge deler ble inngått, man ble tappet for rødt blod fra venstre arm dagen før, og til avtalt time stilte man lettere spent til konsultasjon.  I godt voksen alder kan man ikke lengre regne med at alt er greit og iorden. Batteriene hadde dessuten vært på lavnivå en tid, kraften hadde minket, og man tenkte at nå måtte blodprøver og målinger kanskje vise at ting var gått i vranglås i kvinnekroppen.  Både i virkeligheten og i media blir man daglig minnet om all verdens bedrøveligheter hva gjelder både sykdom og død, og det sniker seg inn en uro for at noe er galt med ens egen helse, selvsagt, der man sitter på vent i korridoren.

Legen var ny, ung og ivrig. Det er man for, egentlig, slik at man kan bli gjenstand for fersk, god  og urutinert behandling. Legen var vennligheten selv. Men hun hadde overhode ikke gjort hjemmeleksen. Ikke lest mappen, og den er tykk siden man har vært pasient ved avdelingen i flerfoldige år.

Man tar en runde med seg selv. Skal man bli forarget? Skal man begynne med voksen- opplæring, skal man gå eller skal man puste med magen og få opp tålmodig og takknemlig beskjedenhet. Da legen heller ikke hadde sett den ferske blodprøven  – den jeg spesielt var opptatt av siden som nevnt kroppen kjentes generelt i ulage – da var det like før man lot opprøret boble.

Som pasient i det offentlige helsevesen har man lært seg å være nettopp pasient. Ikke kunde. Man skal selvsagt være høflig, men man skal først og fremst være takknemlig, beskjeden og udmyk. Besøket på  Diakonhjemmet var greit nok, som det heter. Prøvene var tilnærmet normale. Legen var effektiv, løftet blikket vekk fra skjermen og møtte mitt. Jeg dro mot bilen og hjemmet og var små-lettet over å ha fått hyggelig tilbakemelding.

Skjønt det  snek  seg inn en usikkerhet om hvor grundig man hadde blitt behandlet og ikke minst  hvorfor snakker aldri en skole-medisiner om tilliggende herligheter i helbredelsesprosessen som har med vind og vær, mat og levesett å gjøre? Har man reumatisme er det faktisk ganske så avgjørende hvordan kosthold, søvn, hvile eller ,motsatt,  trening og aktivitet, påfyll av mental styrke, varme og glede kan påvirke kroppens eget drev og renselsesprosess.

Man har jo sin fast-lege. For å liksom bøte på helbredelsen, få gnidd unna usikkerheten fra spesialist-legen slo man neste dag på tråden til fastlegen.  Han hadde tatt langhelg. Og var så fulltegnet at først om over en uke kunne man få en time. Sekretæren skjønte jeg var missfornøyd, men jeg trakk oppgitt på pusten, sa at det ikke var livet om å gjøre, man foss-blødde jo ikke.

Etter at man har fått private klinikker som Volvat og Aleris, vet man at dit kan man søke seg når som helst og kjøpe seg legebehandling umiddelbart. Veldig dyrt og like velsignet. Det er jo aldri i kontortiden man  skader seg eller kjenner nei, nå vil man vite. Dessuten laster man ned på nettet all verdens medisinsk kompetanse og slikt gjør at man skjønner at man nok ikke er alene om lidelsen –  uten at man blir særlig  friskere av det.

Uansett er det en frihet og et valg hva gjelder lege-sjekk, takk og lov. Vi pasienter kan dessuten rette ryggen og begynne å oppføre oss som kunder, ikke som krypende, takknemlige, ventende vesener som riktignok har betalt over skatten gjennom hele livet  lønn til de offentlige hjelpere, men som likefullt må finne seg i å stå i kø for alt og det meste.

Selv er jeg redd for kommers og kapitalisme i norsk helsevesen. Samtidig jubler jeg over valgfrihet. Det blir nok en gang; takk – begge deler!