Mitt i hetebølgen i Norge har Aftenposten etterlyst toppledere i næringslivet. De ligger under radaren, deltar ikke i Dagsnytt 18 , er fraværende på debattsidene, flagger ikke sine innerste strategier hverken for mål eller mening. Og vips – rykker medieansvarlige ut og forteller oss om hvorfor og hvorfor ikke.
Dessuten vet vi jo at lederne stiller i flokk og rad ved års-middager, på røde løpere, og i brede og annonserte og arrangerte paneldebatter gjerne med utenlandske deltagere hvor man betaler 1000ener for å kunne sitte i salen og referere, og gjøre sine notater.Ved lunsjtider står sjefene med bredbånd og identitetskort rundt halsen og kaffekrus med logo i hånden og smilende svarer i en innlagt mellom-seanse på spørsmål fra presse og tv.
Takke meg til Bjørn Kjos. Han er min favoritt. Han stiller alltid både nå flyene går opp og passasjerene går ned – i gode og vonde dager. Med stort smil for det meste, men selvsagt i alvorlig stunder med tilnærmet strenghet. Kjos har også det helt vesentlige – han er en leder for noe han har greie på! Som han identifiseres med! Han er jo flyger selv! Han sender sjelden ut noen pressetalskvinne, han stiller selv. Kjos deltar nesten aldri i samfunnsdebatt. Men han representerer trofast og trutt den næring han har bygget opp og som vi alle benytter oss av og er imponert over.
Jeg kjenner mange ledere i norsk nærlingsliv. Tidligere – (som Olav Selvaag f.eks.som ble min venn) og nålevende. Enkelte skiller seg ut ved at de ut over å mene om egen virksomhet også er samfunnsdebattanter ( som det heter.) Ingen nevnt, ingen glemt.
Flere har gjort det til et varemerke ikke å synes, ei heller høres. De er kun ansvarlige for deres egen » pølsebod», og- de er ikke forpliktet til å være i offentligheten. Selvsagt skal en moderne næring være transparent, men de fleste lederne stiller aldri seg selv til skue for kamera eller ved mikrofon med ytringer om samfunnet ut – over egen butikk. (Bortsett fra sommer-avisenes kjappe møter om hvilken hvitvin og hvorfor Erna er stjerna og hvilken bok de kanskje vil lese.)
Det er her Aftenposten hevder at dette er både synd og skam. De representerer store verdier i fellesskapet og til fellesskapet – og derfor bør de være synbare og hørbare om egen og andres plass i samfunnet av idag.
Gjennom alle tider har enkelte store næringslivsledere også blitt politikere,sogar statsministre, de har skapt verdier utover egen virksomhet, innenfor forskning, helsevesen, arkitektur, kunst og kultur. Ofte som donorer og mesener. De fleste har gjort det med åpent visir, takk og lov. Dette er og har alltid vært individuelt hos den enkelte alt etter karakteregenskaper og utadvendt personlighet.
Jeg tror det er bra. Jeg tror dette er normalt. Aftenposten bør innse at slik er det og har det vært.
Mange har påpekt at media har skylden for at næringslivstopper skyr media. Det har mye for seg – derfor har da alle bedrifter og ledere og sjefer et kobbel med kommunikasjonseksperter rundt seg. Det har blitt en egen tungindustri. De kommer i Dagsnytt 18. De svarer i avisene og møter ved mikrofonstativene.
Det er synd. Den øverste sjef skal være sjef – også utenfor årsmiddag og generalforsamling.
Men forutsetningen for at en næringslivstopp nettopp kan være hørbar og synlig er at han/hun KAN sitt fag, at man identifiseres med virksomheten, gir tung kompetanse og autoritet. Som Bjør Kjos som kan fly egne passasjerer, som har landet og lettet egne fly. .
Vi lever jo i tider hvor nærlingslivs-topper hopper fra næring til næring. Er du toppleder så kan du lede hva som helst! Det er i seg selv et eget fag.
I gamle dager hadde vi store sjefer ( menn for det meste) . På svart/hvite glimt fra Filmavisen på NRK ser vi herrer med støvfrakk og hatt, hilse ved flytrappen når Kongen kom på besøk eller ved innvielse av ny veistrekning eller bro, eller døpe en ny norskbygget FRed Olsen – båt.
Der var sjefene! De var der alltid. Vi kjente dem. Men de deltok aldri i debatt om hvorvidt næringen forurenset eller hadde moderne personalpolitikk og rettferdig tariff. De ble heller aldri spurt av utskremt journalist.
Det var tider, det!