Ebba Haslund skrev sin roman BARE ET LITE SAMMENBRUDD I 1975. For en befrielse – alle vi travle yrkesutøvere og mødre og hustruer kjente oss igjen. Boken ble en suksess og er en klassiker.
Vi har alle vært i nærheten av totalhavari , vi kvinner som i moderne tider skulle bære byrden med å skape jul i heimen og samtidig kombinere frigjort yrkesliv av varierende omfang. Av alle styrkeprøver er denne kombi-øvelsen årets hardeste test.
For uten kvinner stanser julen – sånn var det dengang. Er det slik også i 2019?
Min fysioterapeut er småbarnsmor og selvstendig næringsdrivende. Hun har sine pasienter som hun skal kna og elte, trimme og trene. De kundene tar ikke fri før jul . Vintermørket og kuldegrader gjør ikke muskler og ledd mer smidige og sterkere – snarere tvert imot. Hun har høysesong i sin butikk og er travel.
Skoledøtrene hennes skal ha Lucia-feiring og nisseklær og klassearrangement. Pluss avslutningsfest i sportsklubben. Kirkekonsert for koret. Mor fysioterapeut må være enda mer mor og stille opp med hjembakst og antrekk og administrering av transport og begivenheter. Dessuten strutter teatre og kino med førjulsforestillinger for familier. Mor og far kjenner på trykket om å være i sosialt og kulturelt fellesrom som kjernefamilie – ikke minst i førjulstider.
HVor er far? Papparollen har blitt så mye bedre. Men han er i bakgrunnen hva gjelder julesesongen. Det er noe med gaver og bakst, kos og pakker og pynt. Vel kan han kanskje ta grep hva gjelder å skaffe juletreet og få det båret hjem og på fot. Og Vinmonpolet er stedet hvor mannen gjør innkjøpene. Lille julaften ser vi far og ektemann i småpanikk handle altfor dyre presanger til hustru og barn. Han gjør så godt han kan. I siste liten.
Antagelig venter far på at hjemmejulen skal gå over slik at han kan utøve foreldreplikten på sport og ski og uteliv med sine barn. Men først i romjul slår han til.
Morsrollen sitter julefast. Uansett frigjøring fra 7 kakesorter, uansett nedtoning av gaver, videre mindre håndskrevne julebrev, mindre sølvpuss, rene gardiner, hjemmestrikk og brodering, – alle mødre kjenner på utilstrekkelighet kombinert med evige forpliktelser. Til mann og barn, til svigerfamilie og de gamle, til venner og nettverk. Og kollegaer på jobben.
Julen ligger som en stor forpliktelse. Alt skal være på stell praktisk.Man skal ha harmoni i heimen, fred og fordragelighet. Man skal i tillegg tenke på verden der ute med krig og nød og miljøforurensning. Da knaker det litt på samvittighet for eget storforbruk i verdens rikeste land.
Uansett hvor kirkefremmed man er, hvor lite troende – evangeliet banker på i julen. . Innerst inne tar man nok sitt lille oppgjør med seg selv og sitt juleevangelium. Også der finner man sjelden fred og tung tilhørighet. Eller en total frigjørelse.
Ebba Haslund opplevde aldri hvilken befriende rolle norske håndballjenter har hatt for alle oss stressede hjemmemødre i julestria. Som en advents-tradisjon arrangeres jo VM for kvinner ukene før jul. For det første er det spennende sport, veldig spennende – våre jenter er jo så flinke. Vinner gjør de også! Men først og fremst kan vi foran skjermen tenke på hvordan disse kvinnene skal lage jul ! Gaver og bakst, pynt og krybbe og krans på døren. Vi som bare sammenligner oss med alle våre kvinnevenner som har alt på stell og jul under full kontroll. Ebba Haslund ville sett den helsebringende virkning håndballjentene har hatt på kvinners stressfaktor og fare for det lille sammenbruddet . En stor takk til håndballkvinnene! De hjelper oss – for de kan da umulig ha julekontroll!
Men dessverre går nå håndballen unna i Japan. Det er på formiddag – da stresser vi som verst i trafikk. Og Ebba Haslund kan vi bare lese oss til. Og ute er det dønnmørkt og bare vått.
Frigjøring og likestilling – glem det! Hold ut. Hold fred. Velg krigene til vårsolen skinner.
Og vi kan feire påske. Til så lenge – god jul, jenter.