KORS OG KORS.

Den vakreste gave fra sønn til mor var et hals-smykke i strålende glans, dyrt og deilig. Det var et kors, lett og ellegant var det også. Jeg ble meget rørt og dypt takknemlig. Jeg bærer det hver dag.

Nå er det slik at reaksjonen fra omgivelser på dette smykket er merkunderlig, men sier kanskje noe om tiden vi lever i. Når folk flest ser meg med dette vakre korset , som sagt har jeg det på både i fest og hverdag, så kommer det.; » Er du blitt kristen, nå?»  Eller » Har du blitt katolikk?» Det er som om de antyder at det går mot slutten med meg, også.

Bare så det er sagt – jeg er kristen, sånn midt i uken-kristen, vanlig, søkende kirkegjenger med engasjement for kirken som det sakrale rom  for tradisjon og bærer av kultur, som del av arven. Jeg ber min bønn, trenger til Guds nærhet både i sorg og glede. For meg er det like naturlig å gå til kirke og gudstjeneste som til opera, teater, galleri, konsert og kino . Og å  lese bok.

Når jeg en glad lørdagsaften med gode bekjente fra dannede kretser i generøst lag, antyder at jeg nok må til sengs i nogenlunde tidlig tid fordi jeg skal i kirken søndag – ja, da stanser plutselig samtalen opp som om jeg var alvorlig syk. De samme bekjente reiser og farter til både Roma og Paris hvor de alltid besøker kirker og katedraler og lovpriser både stillhet og skjønnhet. De frekventerer ethvert annet kulturrom her i sin hjemby, er høyt utdannede og kunstinteresserte , flotte folk. Ved bryllup og begravelser, delvis konfirmasjon og dåp hører det med  som selvsagt, å  markere begivenheten  i kirken. Skulle liksom bare mangle. Og julaften er samtlige til gudstjeneste med bunad og pentøy og barnebarn.

Påsken, derimot, drar man enten til fjells eller til Syden, må vite.

Den danske dronning avslutter alltid sin nyttårstale med å be Gud om om bevare Danmark. President Obama med edsavleggelse, med taler til folket ved de aller fleste anledninger følger tradisjoner om » God Bless Amerika». Obama sa forresten ved et intervju at han trengte til sin Gud for å greie sitt ansvarsfulle liv – han som har verdens beste ekspertise på både kropp og sjel til alle døgnets tider som kan hjelpe seg.

Vi har et kongehus som er trofast mot nasjonens kirketradisjon, som alltid markerer høytid og begivenheter i det signede rom. Det gir stolthet og trygghet for en vanlig norsk kvinne som meg som altså bærer sitt tydelige smykke hver eneste dag.

Våre nye landsmenn med annen religiøs tro og tilhørighet skal og bør ha vår alles respekt for  symboler og tradisjon . Og det er både interessant og lærerikt – sies det – for oss norske nordmenn å ta lærdom av deres trofasthet til religiøse handlinger og kledebon. I det hele tatt er trosamfunn langt mot øst, i fremmede og eksotiske land langt mer fengende for nordmenns  nyorientering, dybdeborring og reiselyst. Og storartede tolleranse!

Norsk indremisjon og små, lavmælte trosamfunn her hjemme, derimot, er bare å glemme og fortrenge.

Og en ganske så oppreist og nyfiken kinodame av edel årgang får hevede øyenbryn der hun bærer sitt kristne symbol utenpå genseren på blanke hverdagen.

Kors og kors, trøste og bære.